Her er sommervarme – og vinterkulde. Jeg setter meg ut på terrassen i shorts – og må inn og hente varmedressen….. Solen steker – og i neste øyeblikk laver snøen ned. I drivhuset er det mildt sagt vanskelig å lage et klima som er gunstig for plantevekst: Midt på dagen må det luftes og kjøles ned – og om natten må det varme til om ikke plantene skal stryke med…….

Tulipanene spirer, snøklokkene blomstrer, kastanjetreet har store knopper –  jeg håper de ikke har vært for optimistiske, og at de overlever den lunefulle norske våren. Og så blir jeg andektig og undrende: Nok en gang våkner det som var dødt til live igjen!

Jeg skulle så gjerne restaurert den gamle bakerovnen i kjelleren. Laget urtehage i berget bortenfor sjøbua. Hatt alle “tantebarn” og stebarn og barnebarn i alle varianter på besøk på en gang, og dekket langbord på plenen! Men sånn blir det ikke. Satt inn i et større perspektiv er selvfølgelig denne sorgen udramatisk – mange mennesker lever med langt større tap enn dette. Men det er liten trøst å hente i at andre har det verre. Sorgen blir heller ikke mindre av at jeg har det så godt på alle måter – det er faktisk fullt mulig å være takknemlig for det man har og samtidig sørge over det man mister…….

Derimot er det stor trøst i samvær og nye opplevelser. Berlinturen var flott! Vi storkoste oss sammen med Egils barnebarn Sara Kristin (3 1/2 år) og Johanna (1 1/2 år). Fantastisk spennende og morsomt å bli bedre kjent med dem!  Men jammen er det krevende med heldøgnsansvar for små barn igjen – antakelig er det en grunn til at man ikke skal ha småbarn når man kommer opp i femtiårene………. Lørdag morgen våknet Egil og jeg kvart på syv på hotellrommet i Köbenhavn, kikket bort på hverandre og mumlet i kor: “I dag er det ingen som trenger bleieskift!” – og snudde oss fornøyd rundt for å sove noen timer til.