Så var det slutt: Baltus døde i dag.

Han har vært et kjært og viktig familiemedlem i 15 år.  Vi sørger. Vi gråter og ler og mimrer og forsikrer hverandre om at han hadde et godt liv, og gråter litt til…….

Baltus har vært en helt spesiell hund: Utrolig mange mennesker har hatt et ualminnelig varmt og kjærlig forhold til ham.

Han døde hjemme, ute på plenen der han elsket å være. Øyvind, Ida-Marie, Camilla, Sanna, Dyveke og Øystein satt der ute hos ham i noen timer mens livet ebbet ut, og til slutt kom veterinæren og satte den sprøyten som gjorde at han fikk slippe.

En riktig, god og naturlig slutt på et langt hundeliv.

Takk for glede og trofasthet og turfølge og naturopplevelser.

Takk for logrende, lykkelig velkomst hver eneste gang vi kom inn døren.

Takk for kloke, varme blikk, henrykt slikking og uhemmet tigging ved spisebordet.

Takk for at du i 15 år har ligget i veien for meg på kjøkkenet. Jeg kommer garantert fortsatt til å løfte beina forsiktig for å unngå å tråkke på deg.

Takk for at du resolutt stanget opp døren til soverommet i helgene, når vi sov lenge og du måtte ut og tisse.

Takk for at du så sent som i fjor hoppet opp i fotenden av sengen i “vogna” på Blefjell, og varmet føttene mine.

Takk for at du har vist meg at vonde ledd ikke er noen hindring for livsglede.

Takk for at du har gjort meg ørlite flinkere til å leve i nuet og sette pris på det som er.

Takk for 15 års vennskap.

Takk.

I dag fyller Baltus 15 år. Det er “gammelt” for en Golden Retriever! Sist jeg sjekket var gjennomsnittsalderen for rasen 9 år.

Han er ikke lenger det man kaller en “velfungerende hund”. Han ser dårlig og hører dårlig, og har slitte hofter. Han kvier seg stadig mer for å gå i trappen, og innimellom snubler han og det ene bakbenet sklir ut og nekter å følge med. Sopp i pelsen og kronisk ørebetennelse må også anføres i epikrisen. Stadig oftere bjeffer han i søvne, særlig om natten, og er nok plaget av “noe” som det ikke er så lett å vite hva er.

Men han kommer fortsatt logrende mot oss når vi kommer hjem. Og han bykser fortsatt avgårde når vi trosser båndtvangen og sier “fri”. Han er fortsatt interessert i tisper av ulike raser og aldre, og kan fortsatt mobilisere adskillig aggressivitet mot artsfrender han ikke liker. Og forleden dag stakk han rett og slett av: Tok seg en tur på egen hånd, og kom hjem aldeles utslitt og veldig fornøyd etter tre timer ute på eventyr.

15 år – og setter fortsatt pris på en tur i Losby-marka, selv om vi ikke går like langt som før

Jeg har ikke tall på de gangene vi har sagt og tenkt at “nå er det nok straks slutt”, de siste årene. Og like mange ganger har vi måttet sukke litt og smile og tenke at “nei, det er åpenbart ikke slutt riktig enda.” De gode dagene er langt flere enn de dårlige. Livsgleden er fortsatt tilstede. De fysiske begrensningene og smertene er stort sett “til å leve med”.

Er det veldig sært og rart å tenke at en gammel hund lærer meg noe om livets verdi?

Gratulerer med dagen, Baltus!