Bestevenninnen min

”Ein farfar i livet skull’ alle ha”, synger Odd Nordstoga. Jeg vil forandre teksten litt, og synge ut så høyt jeg bare kan: ”Ei bestevenninne i livet skull’ alle ha!”
Bestevenninnen min heter Ingrid. Vi traff hverandre i barnehagen i Kirkenes i 1957. Foreldrene våre ble gode venner og hadde mye omgang – og på ett-eller-annet tidspunkt bestemte altså vi to oss for å være ”bestevenninner”.  Da var vi kanskje fem år…..
Vi gikk i hver vår klasse på Kirkenes barneskole. Etter første klasse flyttet vi begge to: Ingrid til Namsos, jeg til Harstad. Under hele resten av oppveksten bodde vi langt fra hverandre. Men til langt opp i tenårene tilbragte vi deler av sommerferien sammen: På Skjellnes, og ”på fjellet” på Haug-familiens deilige hytte langt oppe på snaufjellet ovenfor Ål. Der var det geiter og stølsdrift og natur og frihet……. Noen jule- og påskeferier var vi også sammen. Og mellom feriene skrev vi brev til hverandre.  (Ingrid har alltid vært den systematiske og ”ordentlige” av oss. Hun har alle mine brev samlet i permer. Det synes jeg er skikkelig skummelt!)
Og siden vi nå engang bestemte oss for å være bestevenninner har vi fortsatt med det. I noen perioder i livet har vi ikke hatt så veldig hyppig kontakt – men vi har allikevel alltid holdt fast på ”bestevenninne”-tittelen. Etter hvert som vi blir eldre blir verdien av et så langt vennskap mer og mer tydelig: Nå som både mor og far er borte,  er Ingrid blant de få personene her på jorden som har kjent meg siden jeg var liten pike. I tillegg til den store verdien et godt og fortrolig vennskap har, er hun et fast punkt og en kontinuitet i livet som er usigelig verdifull.
Forleden hadde vi en av våre altfor sjeldne kvelder sammen. Vi så på filmsnutter fra min barndom, hvor også Ingrid er med: En langbeint og lys og fager Ingrid på rundt 10 år spiller crocket på plenen på Skjellnes….. Vi storkoste oss med filmene og diskuterte årstall og mimret – minner dukket opp i hopetall, og ”glemte” episoder ble levende igjen.
Dagen etter gikk vi på kirkegården. Ingrid ville gjerne besøke graven til ”tante Vesla” og ”onkel Bjørn”. Da vi sto der fortalte hun at ”tante Vesla” innimellom dukker opp i drømmene hennes fortsatt – tjueseks år etter at hun døde.  Jeg kjenner at jeg blir varm og glad og uendelig takknemlig over at mamma ”lever videre” i et menneske jeg er så glad i.
Det er en stor gave å kunne dele minner fra tidlig barndom og opp gjennom oppveksten, og fortsatt være ”en del av hverandres liv”.
Ei bestevenninne i livet skull’ alle ha! 

Alder og tid er rare greier……

I går fylte jeg 59 år. I vår familie tar vi ikke lett på bursdagstradisjoner!

Ida-Marie og Egil og barnebarna Sara Kristin og Johanna hadde bakt og ryddet og stelt istand mat og laget kaffe og pakket gaver. Jeg satt i sengen i går morges og lyttet til lydene fra kjøkkenet, hvor bursdagsgavene ble pakket inn og det ble satt lys på kaken og kokt kaffe og skjenket brus i glass og alt ble satt på brett – og måtte selvfølgelig late som jeg sov da soveromsdøren ble lirket opp og hele gjengen toget inn og sang “Happy Birthday”.

Så mye å være takknemlig for!

Brødskive med ketchup
Den første bursdagen ungene laget i stand for meg må ha vært i 1990. Camilla var stor nok til å ta kontroll, og iscenesette servering på sengen. Menyen var et stort glass saft og en enorm brødskive med masse ketchup på! Det smakte forferdelig – men var nok allikevel en av de beste bursdagsfrokostene jeg har fått! For 22 år siden.
Det virker som det var i går – og er samtidig uendelig lenge siden…..

Noen fenomener knyttet til alder skulle jeg gjerne vært foruten: I all hemmelighet kjøper jeg kremer og piller som lover å redusere rynker og poser under øynene – selv om jeg innerst inne vet at det ikke nytter. Og flere ganger i året starter jeg på enda en slankekur, og håper på mirakler – som selvfølgelig uteblir.

Og så slår det meg at alt jeg misliker med å bli eldre er relatert til kropp og utseende. Bortsett fra det rent forfengelige, er det faktisk på dette stadiet i livet bare fordeler knyttet til det å bli eldre!

Bedre nå enn før!
Vi har bedre tid og bedre råd enn da vi var yngre. Og langt færre bekymringer: Vi trenger ikke å “lykkes” i jobbsammeheng eller bekymre oss for inntekt og karriere. Vi kan velge å lære mer eller skifte arbeidsområde av ren lyst og interesse. Vi har tid til hverandre, og tid til å gjøre det vi har lyst til. For Egils og mitt vedkommende betyr det bl.a. at vi kan reise og oppleve ting sammen flere ganger i året – og vi er ikke lenger begrenset av et fast antall ferieuker. Luksus!

Ungene er store. Vi har gjort vårt beste (som sikkert ikke var godt nok) – og nå må det bare stå til. Selvfølgelig bekymrer vi oss fortsatt, men vi er tross alt ferdige med det direkte ansvaret for barnas ve og vel. Og nå gjør barnebarna sine inntog i vår tilværelse og vi får oppleve gleden av å ha tid og rom og oppmerksomhet nok til små individer som står på startstreken til livet – og kan lempe dem tilbake til foreldrene når trassalderen blir for heftig eller nattesøvnen for kort. Igjen: For en luksus!

Jo eldre vi blir, jo oftere blir vi minnet om alder og tid. I løpet av de siste få årene er både pappa og hans lillebror onkel Jon forsvunnet ut av tiden. I fjor døde de siste i min morfars slekt på Nord-Møre: Nå har vi ikke lenger noe tilknytning på Tingvoll. Samtidig forsvant Skjellnes og tilknytningen til Høvåg og Kristiansand. To epoker i min lille verden er definitivt slutt. “Tiden” knyttet til disse stedene er forbi.

De siste årene har vi mistet mange gode venner. Uansett alder har det hver gang vært “for tidlig”! Det hender jeg tenker “Nå er det jammen lenge siden vi har sett x” – og bruker noen sekunder på å komme på at han eller hun er borte for alltid. Da må jeg minnes Arnulf Øverlands ord: “Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage; Døgnet har mange timer, året har mange dage.” Og døgnet har jo faktisk like mange timer når man er 20 som når man er 59……..

Akkurat nå er jeg opptatt av at dyrene våre blir gamle: Katten Rampetuss (18 år) forsvant for flere uker siden, broren Tolouse har Alzheimer – og Baltus (11 år) er blitt en gammel hund.  I ganske nær fremtid vil vi forandre oss fra å være en familie hvor det yrer og kryr av firbeinte venner til et hus med bare tobeinte. Det blir merkelig…..

Ikke bruke tid på alder…….
Da jeg var i 20-årene var det i mange sammenhenger et poeng å virke eldre enn jeg faktisk var. Både som journalist og politiker var det viktig å bli tatt alvorlig – og da var det ingen fordel å være for ung. Og en gang i førti-årene kom trangen til å se yngre ut – eller i alle fall bremse de synlige tegnene på alder.

Jeg tenker at både for min egen del og for alle rundt meg er det viktig at jeg er akkurat så gammel som jeg faktisk er. Aksepterer det stadiet i livet jeg befinner meg på. Ikke bruker tid på alder.

Og så er det en utfordring å bli litt mindre forfengelig, bruke litt mindre energi på eget utseende og egen aldringsprosess – og litt mer tid på å være en god venn, et godt medmenneske, en god samtalepartner.

Med andre ord:  Nok av utfordringer å ta fatt på – helt uavhengig av alder. Da blir det viktig å bruke tiden godt!

Samarbeid funker!

Sara-Kristin (5) og Johanna (3) overnattet her sist helg. Mamma Kristin var nok litt redd for at tullene skulle “utnytte” morfar og Nina, og at det skulle bli mye styr rundt legging, og lite søvn.
Dermed ble konseptet “samarbeid” introdusert: Hvis tullene “samarbeidet” vanket det en belønning…..
Jeg spurte Sara Kristin hva “samarbeid” betyr. Hun tenkte seg grundig om. Ristet på hodet – visste ikke. Tenkte litt til, og så kom det: “Det betyr å gjøre som mamma sier!”
(Jeg var raskt ute med å bekrefte definisjonen: Morfar og Nina samarbeider kjempegodt så lenge morfar gjør som Nina sier!)