Så var vi vel hjemme igjen. Til overgrodd hage, frustrerte katter og hunder, ubetalte regninger, bilder som må henges opp på de nymalte veggene, masse skittentøy, lange lister over hva som må gjøres…….

For mange år siden gjorde jeg en jobb for SAS: Jeg intervjuet flere personer som reiste mye, og forsøkte å få frem ulike aspekter ved en sånn “reise-tilværelse”.  En ordfører i Finnmark, en etterforsker i Kripos, en sikkerhetskontrollør i Veritas, en ansatt i det internasjonale Røde Kors, en oljearbeider i Nordsjøen, en embedsperson i Utenriksdepartementet – og noen flere. Felles for dem alle var at de hadde minst 200 reisedøgn i året.

Reportasjen i Scanorama fikk tittelen “Hjemkomsten er verst” – og reflekterte syntesen i alle disse intervjuene: Man savner og drømmer og gleder seg til et normalt familieliv – og så blir hjemkomsten et antiklimaks. Ikke minst fordi hver eneste hjemkomst tydelig viser at familien lever sitt eget liv, og som “reisende” blir man nesten en slags inntrenger. Man har ingen plass, fordi familien er organisert rundt dem som er hjemme. Det nytter ikke å rekke et tidligere fly for å kunne kjøre barn til trening: Naboen er forlengst plottet inn på logistikk-kartet……

Dermed blir hjemkomsten noe helt annet enn det man drømte om på hotellrommet. Den handler sjelden om jublende barn og en kjærlig ektefelle som varmt tar imot en hardt arbeidende og dypt savnet forelder og ektefelle og forsørger. “Jeg føler meg ofte som sand i maskineriet”, sa et intervjuobjekt. “De har det altfor travelt til å registrere at jeg er kommet hjem”, sa en annen. “Alle er lettet når jeg drar igjen. Jeg også.” sa oljearbeideren, på vei til en ny treukers økt offshore.

I alle mine år som journalist har jeg aldri fått maken til respons, som jeg fikk på denne reportasjen! Folk ringte meg privat, sent om kvelden, i mange uker etter at den hadde stått på trykk. Jeg fikk flere titalls brev i posten, stilet til meg personlig. (Dette var før epost….)  Og alle hadde ett budskap: Omsider har det stått noe riktig og ærlig på trykk om hvordan det egentlig er å reise og å være mye borte fra familien.

Jeg tenker ofte på alle disse menneskene som kontaktet meg den gangen, og ville si noe om en “hjemkomst” som ikke ble som forventet.

Da føler jeg meg priviligert som kjenner at det er det godt å komme hjem, selvom kattene furter og grønnsakshagen er overgrodd!

Om noen dager drar Egil og jeg til Provence, som i fjor. Vi skal besøke gode venner som har slått seg til der: Kirsti og Tore Karlsson, Lesley og Richard Perle, Kaci og Carsten Five – og så skal vi absolutt ha ferie helt for oss selv! Blant annet skal vi bo to netter på Relais de Magdelaine – det gjorde vi i fjor også, og det ga definitivt mersmak.  Se denne lenken: http://www.relais-Magdelaine.com.  Dessuten skal vi tilbringe litt tid i Haut de Cagnes – en (av mange) fantastiske middelalderborger nær Nice -og så skal vi kjøre litt rundt og bare oppleve denne fantastiske delen av Europa.

Etter nesten 2 uker i Frankrike (8.-20. juli) vender vi nesen hjem og blir hjemme en ti dagers tid frem til månedskiftet juli/august. Da kjører vi opp til Stiklestad og får med oss “Heileg Olav Spelet” – og så videre til gode venner som har invitert oss til å se kampen mellom Rosenborg og Haugesund 1. august. Så har vi planer om å tråkle oss nedover nordvestlandet, via Tingvoll (min morfars hjembygd) og Atlanterhavsveien og så mange severdigheter vi rekker innom – og havne i Haugesund hos Nora Brit og Knut. Hvis Skjellnes fortsatt ikke er solgt på den tiden, vil vi kjøre dit og tilbringe etpar uker der. Hvis stedet selges bør vi uansett ned dit og pakke noen personlige eiendeler og si farvel……

Oppussingen her hjemme er ikke helt ferdig. Det mangler litt hist og pist: Noen lister må skjæres på ny, etpar fuger må gjøres om, en kontakt og en bryter er “innebygget” i ny veggplate, og må hentes frem igjen, noen hyller på badet mangler – etc. etc.  Men vi bor på vårt nyoppussede soverom, og vi dusjer på vårt nyoppussede bad!