I mange år var ukene før jul den aller verste tiden av året. Jeg hadde en slags forestilling om hvordan det “burde være”, og greide aldri å leve opp til det. 

Inni hodet mitt hadde jeg et bilde av mamma, fin på håret og diskret sminket, i julekjole med juleforkle utenpå, på kjøkkenet mens hun tryllet frem enda en sort sildesalat innimellom de hjembakte rundstykkene og brødene og den hjemmelagede sylten. Mens pappa satt ved pianoet og spilte og sang – og mamma nynnet med, fra kjøkkenet……. Og huset luktet godt – og annerledes – og det var spennende gaver gjemt bak hver eneste skapdør, og snøen dalte vakkert ned ute……..

Jeg fikk det aldri til. Huset var aldri rent eller ryddig nok. Jeg rakk aldri å stryke juleforklærne. De gangene jeg forsøkte å bake julekaker gikk det ofte galt: Kakene ble svidd eller tørre og i alle fall ble de stygge. Jeg greide aldri å forhindre at ungene kranglet. Huset vårt ble aldri så “julete” eller harmonisk som jeg følte det burde være…….

Noen ganger meldte jeg meg ut. De “utmeldte” julefeiringene ser jeg tilbake på med glede: Vi sendte beskjed til venner og kjente om at deres julegave til oss var at vi brukte julegavebudsjettet på Sydentur. Så sendte vi et stort antall julekort og julebrev  – og så dro vi: Med vår høyt skattede venetianske julekrybbe, adventskalendre og to poser risengrynsgrøt i bagasjen. I leilighet på Lanzarote eller Gran Canaria med en kokeplate og svømmebasseng fant vi julefreden: Der hadde vi tid til å være sammen! Der gikk vi til julegudstjeneste uten mas og stress. Der lo vi av palmer med julelys og hadde tid til å lese hele “Julemysteriet” aldeles uforstyrret…….
Løsningen anbefales på det varmeste for småbarnsforeldre!!

Det er først de siste årene jeg har greid å kose meg med juleforberedelser uten prestasjonsangst eller urealistiske ambisjoner.

Ett “triks” har jeg lært av Egil: Vi handler julegaver hele året! På reise, men også ellers, kjøper vi gaver som vi synes om og tror “noen” kan ha glede av.  I november tar vi frem “presangkassen” – og blir alltid overrasket over hvor mange av de innkjøpte gavene som åpenbart “passer til” en mottaker på julegavelisten vår.

Så da gjenstår bare pakkingen – og den koser jeg meg med! Jeg tenker på mottakeren av gaven, slenger på en ekstra klistrestjerne eller julenisse, mumler en slags besvergelse eller et ønske, og er takknemlig for å ha tid til å fokusere på familiemedlemmer og venner som vi sjelden har anledning til å være sammen med.

En annen juleglede er juleblomstene. Jeg har en forkjærlighet for amaryllis: Jeg synes de er så vanvittig spektaktulære – så helt hinsides alt som burde vokse og gro i Norge i desember! De burde i alle fall være “engangs” – noe vi kaster etter blomstring, en “dekorasjon” som har gjordt jobben…….

Men min hvite amaryllis blomstrer nå for 5. år på rad. Og i år overgår hun seg selv: To stengler med fire blomster på hver! Jeg har ikke gjort annet enn å klippe ned og gjødsle litt og potte om. Et juleunder – og en stor gave!

En ekstra førjulsgave fikk jeg i går: En sommerfugl åpenbarte seg på planterommet, midt mellom knoller i vinterdvale og nedskårne fuchsiaer. Vakkert!

Den overlever nok ikke lenge – men for meg ble den en påminnelse om at nå er det under en uke til solen snur
og det går mot en ny vår……..

Det er vakkert ute nå!
Kulden forhindrer meg fra å være særlig mye ute: Etter noen minutter er både ledd og muskler pinnestive og verkende.  Allikevel må jeg ta noen snarturer ut i vinterlandskapet: Det er så vakkert at det nesten gjør vondt!
Og det lar seg selvfølgelig ikke forevige gjennom et mobilkamera. Jeg synes allikevel at disse glimtene fanger litt av stemningen…..

Jeg er veldig glad i den gamle kirken her. Der føler jeg tilknytning og tradisjon og røtter. Mamma er døpt, konfirmert og viet der. Mormor og morfar og mamma og pappa ligger gravlagt der. Der er dessuten ganske mange andre graver som jeg jevnlig oppsøker:  Ikke mindre enn tre barndomsvenninner, foreldrene til flere gode venner, mors tante og onkel, “gamlepresten” som var en venn av mor og som konfirmerte meg, flere barndoms- og ungdomsvenner av mor, tidligere naboer og venner av både morfar og mormor og mor og far….

Vel hjemme igjen tuslet jeg en tur rundt huset. Og oppdaget at en stakkars solstol er gjenglemt på plenen. Egentlig er det litt hyggelig at den står der: Den minner om at en gang blir det varmt og sommer igjen…..

Fem dager i november hadde vi “tullebesøk” av Egils to barnebarn. Utrolig hyggelig! De er verdens mest harmoniske og “lettvinte” unger: Når det en sjelden gang oppstår et problem lar det seg trylle bort med en sang eller litt tøysing.

Et daglig høydepunkt (for meg) var å bli vekket av to litt forsiktige småpikestemmer som ropte “Moffa! Moffa!” akkurat passe høyt til at det bar til soverommet. Og registrere at Egil, som er minst like mye B-menneske som jeg, formelig stupte ut av sengen med et digert smil rundt munnen og ropte “Nå kommer moffa!” med en stemme som kunne smeltet en sten!

Til tross for det er det jammen strevsomt å ha ansvaret for barn igjen: Evnen til å kombinere jobb og husarbeid med barneomsorg er mildt sagt svekket med årene……..

“Onkel Bane” (Bjarne) kom helt fra Stavanger for å være med på “Reisen til Julestjernen” på Nasjonaltheateret. Stor stas!

Jeg tror vi voksne koste oss mer enn ungene: Johanna (2 år) syntes det var altfor skummelt: Hun satte seg resolutt på fanget mitt med ryggen til scenen og nynnet og pratet for seg selv. Det er jo en kjempesmart strategi når omgivelsene er skumle! Sara Kristin (4 år) var litt mer forberedt: Hun har sett stykket på video og visste at det var skummelt. Men det er jo allikevel noe annet å se den onde greven i levende live, bare noen meter borte. Da var det godt å ha et morfarfang!

Det var altfor kaldt til å leke ute mens de var her. Men vi hadde nok å ta oss til inne. Sara Kristin er en kløpper til å bake pepperkaker! Hun fyllte en hel boks, og var utrolig nøyaktig og grundig. Johanna syntes det var morsommere å spise pepperkakedeig, og gadd ikke riktig ta opp konkurransen med storesøster……

Ekstra stas var det selvfølgelig når tante Ida kom på besøk – hun har jo vært i Berlin flere ganger og vært barnevakt.

For et privilegium, å få lov til å være en ørliten del av livene til to nye, små mennesker……….!

 Onkel Jon, min fars yngste bror, døde den 17. november. Jeg var på vei til å besøke ham på sykehuset da kusine Hege ringte og fortalte at det var slutt.

Da jeg flyttet hjemmenfra som 17-åring bodde jeg ett år “på hybel” hos onkel Jon og tante Gulle på Høvik. Det året kom til å bety mye for meg. Både onkel Jon og tante Gulle hadde alltid tid til å lytte til og snakke med en temmelig forvirret og frustrert 17-åring. Og kanskje aller viktigst: De tok meg på alvor! Jeg tenker tilbake på sene kvelds- og nattetimer i kjellerstuen på Høvik med engasjerte samtaler om politikk, religion, filosofi og etikk med stor glede – og dyp takknemlighet!

I mange år etter at jeg flyttet derfra var huset på Høvik mitt “annet hjem”: Jeg var alltid velkommen, der var alltid tid og tilgjengelighet – og god whisky 🙂

Mange år senere ble Flesi og Høvåg et felles samlingspunkt: Da Nessetun ble bygget bare noen få hundre meter fra Skjellnes på midten av 80-tallet, ble somrene preget av tett kontakt mellom oss kusiner og barna våre – og med pappa , onkel Jon og tante Gulle som særdeles tilstedeværende “familieoverhoder”. Der har vi levd tett på hverandre og delt opplevelser, gleder, tanker – og frustrasjoner og sorger.

Det er få mennesker jeg har hatt et så ærlig forhold til som onkel Jon. Vi har kranglet og såret hverandre og utvekslet klare, gjensidige meldinger i førti år…… Jeg tror jeg tør si at grunnlaget for denne ærligheten har vært en gjensidig respekt – og kjærlighet.

Nå er både pappa, onkel Jon og tante Gulle borte – og Skjellnes er solgt. En epoke er definitivt over.

Jeg jobber fært med å fokusere på takknemlighet over det som har vært fremfor sorg over det som er forbi.

Innimellom lykkes jeg.