Ett (av mange) “gruk” jeg er spesielt glad i lyder:
Når du i din hverdagsdont
snubler i din horisont
vet du at dit virke krever
én som er litt mindre snever….
Etter at jeg ble delvis arbeidsufør føler jeg det ofte sånn: At jeg snubler i min horisont……
Tilværelsen utenfor arbeidslivet blir lett selvsentrert og selvopptatt. Bittesmå, ubetydelige, dagligdagse spørsmål blir “blåst opp” til nesten eksistensielle paradokser. Temaet “nye gardiner i stuen” blir skremmende raskt til et nytt kapittel i “Egil forstår meg egentlig ikke”- føljetongen. Riktig ekkelt er det, å observere sin egen sneversynthet, navlefokusering og manglende evne til å skille mellom det som er viktig og det som slett ikke er det…..!
I morgen drar vi til Stavanger, for å feire en 95- og en 90-årsdag. Felles for jubilantene er at de er utrolig hyggelige å være sammen med!
Hvorfor? Fordi de er levende opptatt av andre mennesker, av verden og virkeligheten, av nyheter og alt som skjer. Og overhodet ikke opptatt av “egne greier”: Redusert syn eller hørsel, nedsatt bevegelighet, antakelig endel smerter: Det nevnes ikke! Det er fullstendig uinteressant!
En Aftenposten-kronikk om nasjonalgalleriet eller et oppslag i Stavanger Aftenblad om ny struktur for universitetet i Stavanger diskuteres derimot livlig! Så livlig at det aldri blir tid til å fokusere på vonde hofter eller nye gardiner…….
Jeg vil veldig gjerne bli en sånn gammel dame som ikke snubler i sin egen horisont………. Da bør jeg kanskje starte med å utvide den allerede nå?