Siden det forrige blogginnlegget har det skjedd endringer i heimen: Tolouse har ikke tisset inne en eneste gang. Ikke nok med det: Nå kommer han og sier fra når han vil/må ut…….(To ganger i dag, tre i går).  Og han bruker kattedoen: Senest i formiddag tuslet han inn dit og gjorde fra seg. I kveld fikk jeg også lov til å klippe klørne hans aldeles uten motstand, og han har spist all maten sin inkludert mitt hjemmelagede ormemiddel: Burotekstrakt m. eddik og honning. En sterk søknad om et forlenget liv! Egentlig burde vi jo juble! Men jeg blir mest frustrert: Nå hadde jeg liksom kvinnet meg opp til en avlivning. Og jeg vet jo at den uansett er nær forestående. Men jeg kan jo ikke ta livet av et fornøyd og veltilpasset dyr, som fungerer helt greit. Huff……..Vanskelig!

I november 1993 ble vi bedt på adventsfest til min venninne Bitten i Oskarsgate i Oslo. Hennes (han)katt(!) hadde akkurat nedkommet med et kull – og Bitten var desperat på utkikk etter noen som kunne overta kattungene. I løpet av adventsfesten havnet to av kattungene på fangene til Ida-Marie  (6) og Camilla (9), med beskjeden: “Kos med dem nå, for de må kanskje dø neste uke hvis ikke noen snille personer kan ta seg av dem”……
Selvfølgelig kom vi hjem fra adventsfesten med to kattunger. Og jeg, som alltid har vært “hundemenneske”og aldri har hatt noe som helst sans for katter, hadde fått en ny utfordring.
Kattene fikk navnene “Tolouse” og “Berlioze”, etter bøkene og filmen om “aristokattene”. Etter kort tid ble det klart at “Berlioze” ikke levde opp til sitt noble navn, så han ble omdøpt til “Rampetuss” utpå nyåret 1994.

I 18 år har disse kattene, som vi slett ikke ønsket oss, vært en del av vår tilværelse. Jeg er fortsatt høyst uvitende om katter. Men jeg har jo måttet lære meg å klippe klør og rense ører og øyne og gi ormekurer og vurdere pelsen og tilpasse fór…….. i 18 år.

Nå lakker det mot slutten for Tolouse. Han har Alzheimer (ja, absolutt!): Han er desorientert, han går mot matskålen for å spise og så glemmer han åpenbart hva det var han skulle gjøre….. han kommer mot meg og mjauer for å bli sluppet ut, og når jeg åpner døren går han rett forbi og inn på vaskerommet og tisser der……. Han glemmer hvor vannskålen står, og virrer rundt i huset til jeg skjønner hva han ønsker og kan bære ham bort til vannskålen – og da drikker han som om han har vært på en ørkenvandring……

Alt dette kunne vi selvfølgelig leve med. Det vi ikke lenger kan leve med er at han tisser overalt i huset, og på de mest utrolige steder. Som alle vet, lukter kattepiss utrolig sterkt og vondt. Nå er det blitt sånn at når vi åpner en dør som har vært lukket etpar dager, slår eimen av kattepiss og -avføring imot oss. Det er direkte motbydelig, og vi føler at hele huset er “uhygienisk” og forferdelig skittent. Vi har måttet kaste sko og støvler og kofferter fra boder og skap på grunn av lukten – og sånn kan det selvfølgelig ikke fortsette.

Så Tolouse må avlives. Har man husdyr må man ta ansvar for deres velferd – og det inkluderer beslutningen om avlivning. Jeg undersøker om det koster veldig mye mer å få dyrlegen hjem hit, enn å ta  med Tolouse i bur ned til vetrinærklinikken. Skulle gjerne skåne ham for “stresset” med å bli puttet i bur og fraktet ned til dyreklinikken.
Nå sitter jeg her og skriver, og han har inntatt sin yndlingsplass bak PC´n: Der får han både varmen fra PC´n og fra panelovnen bak skrivebordet. Han liker seg godt der – og i mange år har jeg vært frustrert over det: Jeg skulle gjerne hatt plass til dokumenter og plastmapper og Viktige Saker akkurat der……. Når han er borte kommer jeg til å savne ham, og kjenner at det var kanskje ikke så viktig å ha plass til dokumenter og plastmapper og Viktige Saker akkurat der…..

Men samtidig reflekterer jeg selvfølgelig over “livet”. Og kjenner at jo eldre jeg blir, jo større respekt får jeg for alt som lever. Det gjelder planter såvel som dyr og mennesker – det gjelder selve livsprosessene.

“Tross alt seirer våren og varmen og viljen, tross alt seirer livet som grønnes og gror!” skriver Arne Paaske Aasen i diktet Blåveisfamilien.

Så får vi moblisere varme og mot til å kunne si: Takk for det du var, når et liv tar slutt.

Det har blitt lite blogging de siste par månedene. Vårt fantastiske opphold i Beijing, oppholdet i California og cruiset gjennom Panamakanalen har jeg aldeles forsømt å dele. Og vår hyggelige juleferie i Mogan på Gran Canaria sammen med Øyvind og Sanna er bare nevnt med etpar ord. Årets juleverksted, med stor kreativitet og produksjon og flere “nye” verkstedsarbeidere”, fikk heller ikke noe eget blogginnlegg.

Det føles ikke naturlig å “nøste opp” disse opplevelsene sånn i ettertid – la meg heller sette på trykk ett av nyttårsforsettene mine: I år skal jeg bli litt flinkere til å blogge litt oftere!

Nyttårsaften ble feiret på tradisjonelt vis, med “ungene” m. venner – i år Øyvind og Sanna med et vennepar og Ineke (selvfølgelig)! Med Kongens tale og kalkun og waldorfsalat og god tid til hyggelige samtaler i timene frem mot midnatt. Og for første gang feiret vi også sammen med Kristin, Tormod og “tullene” – og ganske uplanlagt ble det til at alle fire overnattet (Sara Kristin (5) og Johanna (3) holdt ut til over midnatt!) så vi kunne spise hyggelig (sen) lunsj 1. nyttårs-dag. Et stort privilegium å være tre generasjoner på slike høytidsdager!

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt som nyttårsforsett at jeg skal 1) trene mer, og 2) slanke meg. Ikke veldig originalt…… I år har jeg endret ordlyden på forsettene: Jeg vil bli flinkere til å prioritere det jeg har lyst til! Når jeg vil ut i skogen eller har lyst til å gå i svømmehallen eller på treningsstudio skal jeg rett og slett “gjøre det”, uten å “måtte” rydde gangen eller sette på en vaskemaskin eller betale regninger eller gå ut med hundene først….. Kanskje får jeg det til da?

Mitt viktigste nyttårsforsett er å fullføre det bokmanuset jeg har skrevet på i altfor lang tid. Det handler om økologisk hagebruk og om hageglede. En blanding av “harde fakta” om økologisk dyrking (et område hvor det stadig kommer nye, spennende forskningsresultater) og “inspirasjonstekster” for økt hageglede og mindre “hageplikt”. Kanskje er det ren prestasjonsangst som gjør at jeg nøler og drøyer med å inngå en forpliktende kontrakt med et forlag….. Men nå skal jeg bruke januar og februar til intens skriving og redigering, og så får jeg la det stå til. I alle fall er det et nyttårsforsett………