En reise til Grønland

I min omfattende nyttårsopprydding i skuffer, skap og på PC,  oppdaget jeg plutselig at blogginnlegget fra Grønlandsturen vår i august 2017 lå der som en “kladd”, og ikke var publisert. Det synes jeg var dumt, for den turen er verdt å dele – og jeg unner riktig mange å oppleve Grønland, for det var fantastisk! Så derfor legger jeg ut innlegget nå, fem måneder forsinket……… 🙂

Vi har tilbragt fem dager på Grønland. Dette er noen inntrykk og tanker.

Vi, (10 gode venner, hvorav 6 er geologer/geofysikere), reiste fra København til Kangerlussuaq, og derfra  “på direkten” sørover til hovedstaden Nuuk. Reiseruten videre gikk nordover til Ilulissat, så tilbake til Kangerlussuaq for å komme inn på innlandsisen – og etterhvert hjem igjen.

IMG_2554.JPG

Kangerlussuaq er den den eneste flyplassen på Grønland som kan ta ned større fly, derfor mellomlandingen. Forklaringen er selvsagt at dette har vært en amerikansk base. Allerede ved ankomst Kangerlussuaq ble det nokså klart at jeg kommer aldri til å prøve å lære meg grønlandsk: Når “ikke” eller “uten” eller en tilsvarende nektelse skrives NAKKUTIGINQANNGILAQ må jeg absolutt melde pass og alle språklige ambisjoner legges steindøde…….

Flyreisen videre gikk med en Dash 8 – og da begynte Eventyret for alvor. Vi fløy sørover over både innlandsisen og isfjell i fjordene. Og knipset frenetisk gjennom møkkete flyvinduer. Helt unødvendig: Vi skulle snart komme mye nærmere denne fantastiske naturen!

Nuuk var annerledes enn jeg hadde forestilt meg. På mange måter en moderne småby, med alskens butikker og tilbud. Og med mindre “synlig fattigdom” enn jeg forventet. Og med de samme fantastiske fargene på markblomstene som vi finner i Nord-Norge: Blåklokkene er knallblå!

Sommervær i Nuuk

Museet i Nuuk var alene verd hele turen: Veldig informativt, interessant og profesjonelt – lærekurven om inuitter og deres historie og levesett ble veldig bratt! Og så kommer de overraskende kontrastene: Hva er det beste spisestedet i hovedstaden på Grønland? Svar: En Thai-restaurant, selvfølgelig! 🙂

Kulturhuset i Nuuk: Fabelaktig arkitektur!

IMG_2599.JPG

Så gikk ferden nordover, til Ilulissat. Og da befinner vi oss på breddegrad litt nord for Tromsø. I våre farvann er det ikke dramatisk. Uten Golfstrømmen er vi plutselig nesten på nordpolen: Her er permafrost, det betyr f.eks. at vann/kloakk-rør ikke kan graves ned…… Følelsen av å befinne seg i ytterkanten av hvor mennesker kan bo, ble sterkere.

Utsikten fra hotellrommet vårt: Grønlandshunder i forgrunnen, og isfjell i bakgrunnen. 
IMG_2629.JPG

Ut fra Ilulissat hadde vi Grønlandsturens mest minneverdige utflukt: En båttur ut i isen. Vi startet i 22-tiden om kvelden, og fikk med oss det fantastiske lyset som oppstår når det ikke lenger er midnattssol og solskiven forsvinner ned i havet bare for en kort stund. Før vi gikk ombord, hadde vi “Grønlandsk buffet” med en mildt sagt annerledes meny (klikk på bildet!):

Så dro vi ut i isen. I solskinn. Som etterhvert gikk over i den helt spesielle “skumringen” som oppstår når solskiven bare såvidt synker under horisonten. Vi tøffet sakte rundt blant enorme isfjell. Innimellom senket skipperen turtallet for ikke å forstyrre hvalene……….. Det var iskaldt på dekk – men umulig å gå ned: Følelsen av å være gjest i en landskap hvor vår art ikke hører hjemme ble nesten påtrengende. Skjønnheten i landskapet og lyset var overveldende og ikke til å beskrive.

For egen del kunne godt turen sluttet der: Inntrykkene var så overveldende! Men geologene måtte selvfølgelig oppleve og utforske innlandsisen. Tilbake i Kangerlussuaq ble vi kjørt innover en dal som i mine øyne til forveksling lignet området innover mot Rondvassbu: Ganske slake åssider, mye stein, litt ensformig og grått…… Men geologene var i ekstase! “Se på den ende-morénen der!”, sukket de henført i kor…….

…..og så dukket innlandsisen opp (til høyre)….

…….og den var jo, selvfølgelig, fasinerende!

For egen del var jeg nesten like fasinert over floraen: I hagene våre “dikker og duller” vi med alskens vekster for å få dem til å trives – her vokser de mest fantastiske skjønnhetene rett opp av grusen!

En fantastisk tur. Et fantastisk land. Jeg håper jeg engang kan komme tilbake og oppleve mer!

 

 

Monstervalp?

Det forrige blogginnlegget på denne bloggen handlet om at vi hentet en nydelig, liten valp og fikk et nytt familiemedlem. Siden den gang har valpen vokst, og veier nå over 30 kilo.

IMG_5538.JPG

Denne sommeren har flere av “barna” (med ektefeller/partnere) midlertidig bodd “hjemme”. Det har vært krevende å ha valp + barnebarn + mange voksne i huset samtidig! Jeg har stadig kjent på at jeg ikke har hatt nok tid til valpen…….

For en uke siden dro valpen og jeg til Portugal. Alene. Bare han og jeg. Han taklet flyturen på strak labb. Her lever vi drømmetilværelsen: Jeg har plutselig all verdens tid til å trene med ham. Vi går mange turer hver dag, og legger inn treningsøkter: Sitt. Bli. Ligg. Kom På Plass. Hold Plass. Vi trener og repeterer. Det funker som bare det! Det har vært en stor glede å oppleve at vi har et samspill, at valpen og jeg kommuniserer, at vi får det til! Vi har storkost oss!

IMG_5558

Helt til i går.

Jeg våknet av at han “red” på morgenkåpen min. Ikke veldig sjarmerende. Det fortsatte med at han i rask rekkefølge “snappet” boksen med stoffskiftepiller, briller og mobiltelefon fra nattbordet. Mens jeg plukket opp, tømte han søppelbøtten på badet: Brukte bomullsdotter, en tom munnvannsflaske, hår fra hårbørsten og en brukt tannbørste ble distribuert utover – og mens jeg plukket opp dette rakk han å tygge i stykker en portugisisk ordbok….

Jeg tenkte han måtte få avløp for litt energi, kledde meg i all hast, koblet på båndet og marsjerte ut ytterdøren. En rask tur med mye trening og utfordringer er det han trenger, tenkte jeg – i et forsøk på å være positiv.

“Kom på plass”, med godbit sirklende rundt snuten for å forsterke kommandoen? Absolutt ingen reaksjon. Bestemt rykk i båndet, for å signalisere at han hadde gått for langt forover? Helt uinteressant. Et ganske høyt “KOM”, kombinert med rykk i båndet og 180 graders sving? Han la seg rett ned på fortauet og klødde seg på magen……… Ingenting funket. Ikke en eneste av kommandoene han hadde lært hadde noen virkning…

Tilbake i huset vanket det mat og vann. Vi koste oss på terrassen. Plutselig ble valpen forvandlet til et flyvende monster: Han hoppet over stoler og porter og bykset ut på vårt “fellesområde” (hvor kjæledyr er forbudt). Der lå fire (franske) nabo-mennesker og solte seg på hver sin solseng….. Barolo var henrykt: Han veltet vinglass og ølflasker, bykset over bikinioverdeler, glefset i seg paperbacks, hoppet og danset og var fullkomment lykkelig!

Jeg kom klønete byksende etter… Veldig lite lykkelig….. Sorry! Sorry! I am so sorry! He is only a puppy! He doesn’t mean any harm….. (som om det var relevant….) Barolo! Kom!! Ingen respons. Nabodamen griper armen min og holder meg fast og hyler: “Dogs are not allowed! I told my guests they could not bring their dog because dogs are not allowed! You should not have a dog here!” Jeg sier noe sånt som at “please, let me go, I need to catch my dog”. Damen fortsetter å hyle. Barolo fortsetter å hoppe og snappe etter håndklær og solbriller og glass. Jeg vrir meg fri fra Damens grep, får tak i halsbåndet til Barolo, og går/løper bort fra solterrassen tilbake til vår egen terasse.  PUUH!

Det hører med til historien at jeg er elendig til å takle andres aggresjon. Jeg mister fullstendig perspektivet – får bare lyst til å løpe å gjemme meg. Så det gjorde jeg: Fikk Barolo inn i huset, dro ned alle persiennene, og “forskanset oss”. Midt på lyse dagen. Tenkte at med persiennene nede og ingen impulser utenfra så ville han kanskje roe seg ned. Det var helt feil!

Valpen gikk berserk! Sofaputer, pledd, stearinlys, bøker, penner og blyanter, glass….. alt det var mulig å få tak i ble dratt ned og tygget på og forsøkt destruert.

IMG_5566 2.JPG

Jeg forsøkte å være tapper, og tenkte enda en gang: Han må få avløp for energien sin. På med bånd – ned på bystranda. Der møtes hunder og hunde-eiere omtrent ved solnedgang hver kveld: Når turistene er ferdige med å sole seg, inntar hundene stranden. En flott anledning for hundene til å leke og få ut energi!

Bortsett fra at Barolo ikke fungerte. Han var altfor voldsom! Han bykset rundt og hoppet og bjeffet og skremte de andre hundene, og oppførte seg sånn at andre hundeeiere mer-eller-mindre diskret sa “Come on, Sheila! You don’t want to play with Him!”

IMG_5577 2.jpg

Så nå sitter jeg her med en valp som plutselig ikke kan noe som helst. Han skjønner absolutt ikke hva “kom” eller “bli” betyr: Han har for alle praktiske formål glemt alt han har lært.  Og han oppfører seg for voldsomt til å kunne leke med andre hunder. Og jeg er livredd for at han skal komme seg ut på terrassen, og derfra ut til bassenget og plage våre franske naboer…….

Og mens jeg fortsatt er frustrert og føler at jeg ikke riktig takler å ha valp og lurer på om vi kanskje ikke greier dette, kommer monsterhunden bort til meg, legger snuten i fanget mitt og logrer langsomt med halen…….

IMG_5595.JPG

 

 

 

 

 

Valpe-tur

Da er Ida-Marie og jeg tilbake etter en fantastisk tur. For et flott land vi har! Ruten har vært: Lørenskog – Dombås – Åndalsnes – Ålesund – Geiranger – Otta – Lørenskog. 18 kjøretimer med pauser. I øsende regnvær, strålende sol, tett tåke og lave skyer, havblikk og sur vind……. 

Trollveggen i går……



…….og Geiranger i dag: Vi måtte langt ned gjennom tåka før vi kunne øyne fjorden


Men formålet med turen var ikke å oppleve fedrelandet: Vi dro til Ålesund for å hente hjem vårt nyeste familiemedlem: Barolo!

Her tar han avskjed med mamma Nadja. Litt vemodig!


…….så var det inn i bilen….



……første rast: Grotli


…..er det dette som heter “fri ved foten”, tro??


Fra Kennel Reitane har han navnet “Reitanes Jim Reeves”. Det vekker minner: Jeg var ti år da “I love you because” med Jim Reeves ble en landeplage – hadde akkurat fått min første platespiller, og kjøpte singelen for oppsparte ukepenger. Mimre, mimre.  

Her hos oss heter han, etter mange forslag og avstemninger, Barolo.

Barolo Heggelund Bergsager. Det lyder da ganske flott?

Joda, vi er forelsket! 😀❤️


“Forkølet”

“Forkølet” er tittelen på et “gruk” av Piet Hein. Min “sjekk-liste” i dag ser omtrent sånn ut: C-vitaminer, peppermynteolje, lommetørlær (mange pakker)!, vannmugge, tekopp, paracet, halspastiller, skjerf, varme sokker, pledd – og Netflix.

img_0055

Så da passer Piet Heins gruk helt perfekt:

Jeg er så forkølet, forpint og besværet, og det er så synd og så trist, og jeg er så syg som ingen har været – siden jeg var det sist.

Og jeg ligger i sengen og tenker kun på, at jeg har det så vederstyggeligt, og er så elendig og mishandlet, åh: Og det er i grunden så hyggeligt!

🙂

 

 

På hjemvei

Nøyaktig fire uker etter at S/Y Delfini seilte inn i Rodney Bay marina, forlater Egil og jeg St. Lucia fra akkurat samme plass som jeg ankom. 


Siden ankomsten etter Atlanterhavs-krysningen har jeg bodd på båten, på hotell (etter at Egil ankom) og i leilighet: Den siste uken har vi vært “amma samma samma”, som Troy henrykt sier. Han synes nok også det var greit å flytte inn i leilighet: Første dagen løp han rundt gjennom alle rommene og ropte: “Vi er i huset! Vi greide det!”

Nå sitter Egil og jeg på marinaen og ventet på båten som skal bringe oss over til Martinique. Der blir vi i to netter. Så reiser vi til New York, og derfra bærer det hjem.

Det er vemodig å forlate barn, svigerbarn og barnebarn og Delfini her på Saint Lucia. Og det er vemodig at mitt seilas-eventyr er over. Men jeg gleder meg villt til å komme hjem, til snø og kulde og peiskos og egen seng og fremfor alt: Til hverdager!!  

Godt nytt år!

Karibisk førjul

En helt annerledes adventstid går mot slutten…….

S/Y Delfini har ligget til anker noen døgn i nydelige Marigot Bay på Saint Lucia. Her har vi blant annet fått oppleve:

En banan-selgende Santa på surfebrett i øsende regnvær,

img_4462

gartnerkolleger på vei til jobben i ferge, med trillebår bokstavlig talt “på slep”,

img_4480

fiskere med langt bedre fiskelykke enn vi har hatt,

img_4478

bedre internettforbindelse enn på lang tid,

img_4486

vannliv………

img_4521

……og strandliv

img_4581

……superkoselige dager

troy

…..og fantastiske solnedganger.

img_4626

Med andre ord: En veldig annerledes førjulstid!

 

Snipp, snapp, snute…… 

I dag er det 40 dager siden jeg mønstret på S/Y Delfini i Las Palmas. Vi har tilbakelagt nesten 2000 nautiske mil, og tilbragt 21 døgn i åpen sjø. Det har vært et eventyr! 


Vi har hatt flygefisk  på dekk, under salongbordet og i køya i akterkabinen. Til Troys store fryd.


Vi har hatt besøk av delfiner i store flokker, som har hatt oppvisning i vannakrobatikk rundt båten. (Og er umulige å ta bilde av).


Vi har opplevd spektakulære solopp- og nedganger, fantastiske regnbuer, overveldende og truende skyformasjoner, regnskyll som ikke regnet dråper men bøtter, plutselige og skremmende vindkast – og flatt hav.



Selve seilingen fra Cap Verde har vært udramatisk og ukomplisert. Passatvinden dukket aldri opp! Enkelte dager har vindmåleren vist 0,0 knop. Hvem hadde trodd det var mulig? En slik vindstille dag badet vi. Mest for å kunne fortelle at vi har vært ute og svømt midt i Atlanterhavet, på 5000 meters dyp. 

Samme kveld fikk vi besøk av en annen seilbåt, på vei til Martinique. Og siden det verken var vind, strøm eller bølger slo vi av en prat over rekka – omtrent som man gjør i Smøgen……. 

Hvem skulle tro at dette er midt ute i Atlanteren?


Genaker-seilet reddet oss: Det ga 3,5 knops fart i 4 knops vind! Uten det hadde vi kanskje ligget og skvulpet et steds på 35W enda…..  Dessuten ga det litt skygge på dekk, og gjorde tilværelsen ørlite svalere. 


På grunn av vindmangel ble det flere timer for motor: Da vi kom frem hadde vi tre liter diesel igjen på tanken. Flaks eller skikkelig godt beregnet?

Nattevakter med innhold!

Jeg har hatt nattevakt fra kl 22 til 02 hver natt. Et bra tidspunkt for et B-menneske. Det har vært fantastiske timer. Stjernehimmelen der ute på havet kan ikke beskrives! Andre netter har vært preget av nesten skremmende skyformasjoner, voldsomme regnskyll, urolig sjø og plutselige kastevinder fra alle andre retninger enn den seilene var innstilt på. 

En natt kom en kullsort, knøttliten sky lavt inn mot båten bakfra: Jeg ante uråd og la om kursen – til ingen nytte. Jeg sverger: Den forfulgte oss! Da den hadde manøvrert seg inn rett over Delfini (den var ikke stort større enn båten!) slapp den omtrent like mye vann som det er i Mjøsa rett ned i cockpit’en – og forsvant. 

Disse regnskyllene, som oppstår plutselig og kan føre med seg ganske mye vind, heter “Squalls” – visstnok også på norsk. Jeg er imidlertid litt i tvil om Camillas flertallsform: “Skvållsa”!

At least Sixty Shades of Grey………..


Det sies at sjøfolk er overtroiske, og det forstår jeg godt. Det skal ikke mye fantasi til for både å se og høre merkelige fenomener på havet om natten. Jeg har selv hørt barn gråte, kvinner og menn snakke og rope, hester vrinske og ulver ule. Og sett mennesker, dyr og alskens over- og underjordiske og -sjøiske skikkelser bevege seg der ute på bølgene og tidvis oppe i båten. Helt sant!

Fiskelykken har vært heller dårlig: To duradoer og en barracuda på hele turen. (Barracudaen var så skummel at den kastet vi uti igjen!


Men selv etter at ferskmaten tok slutt har vi ikke lidd noen  nød: Camilla har vært bysseansvarlig og tryllet frem gode og varierte måltider uansett vær og vind – en bragd!!


Det er mye tau på en seilbåt, og nok av anledninger til å trene armene. Troy tørrtrener på å heise storseilet i salongen. 


Vi hadde som sagt en udramatisk seilas. Men fikk oss allikevel en støkk i livet da meldingen kom om at en ARC-båt hadde forlist. Mannskapet ble reddet, men båten gikk ned. Den hadde simpelthet sprunget lekk. Det var ikke morsomt å bli advart om at det kunne flyte gjenstander i sjøen etter forliset! 

Rent personlig har den største utfordringen vært mangel på privatliv. Jeg har hatt køye i salongen, og dermed sovet, skiftet, børstet håret, tatt medisiner, lest og meditert i full offentlighet. Det har gått overraskende bra, men også vært overraskende slitsomt. Allikevel: hvem klager over soveplassen når man blir vekket av en liten hånd på kinnet og et forsiktig (men bestemt!) “Mommo, kan vi leke”?


Siste dag av seilasen gikk ganske sakte. Det tok mange timer (uten vind, og med lite diesel) fra vi så land til vi nærmet oss mållinjen. Men gjett om stemningen ombord steg da Camilla kunne kalle opp ARC-administrasjonen på kanal 16, med et “Rally Control, this is sailing yacht Delfini, we are 2 nautical miles from the finishing line. Do you have my rum punch ready?” – og få et bekreftende svar!


Ankomsten til Saint Lucia var en opplevelse i seg selv: De som allerede hadde ankommet stilte mannsterke på bryggen og på båtene sine med hilsner, tuting, jubelrop og applaus. Det var rent rørende! Snakk om sjarmøretappe! Jeg tror det var først da det gikk opp for oss at vi faktisk hadde gjennomført en Atlanterhavskryssing.

Troy syntes også det var stas med landkjenning

Saint Lucia er kjent for hummer. Det måtte vi selvfølgelig teste ut: Avskjedsmiddagen for jungmann og skipslege Kåre bød på en velvoksen hummer pr. person. Vi syntes det var på sin plass å feire oss selv litt, rett og slett! 


Nå er havseilas-eventyret over. De neste dagene skal Camilla, Rudi, Troy og jeg øy-loffe litt rundt i Øst-Karibien. 

Den 20. desember kommer Egil og Ida-Marie ned. Hun flytter inn på Delfini, Egil og jeg flytter inn på hotell. 

Med brede, gode senger som står stille hele natten; bad hvor man har plass til å snu seg uten å måtte åpne døren; nok varmt vann til å kunne dusje minst to ganger om dagen – og spa-avdeling…… 

Tror nok jeg skal takle omstillingen helt greit!