Ida-Marie ble kjent med “Berserk-gutta” på Bali i fjor sommer. De var mye sammen og fant åpenbart tonen. For en uke siden dro Ida-Marie til Brasil. Der reiser hun rundt sammen med venninnen Jessica, som hun også traff på Bali . Etterhvert skal de også møte Silje, som er en nær venn av kaptein Jarle på Berserk. Sammen skal disse tre jentene blant annet oppleve karnevalet i Salvador.

De hadde avtalt å møte Berserk mot slutten av Brasil-oppholdet: Kaptein Jarle mente at de skulle rekke å komme dit i siste halvdel av mars. Nå blir dagene isteden preget av venting og meldinger og internett-søk – og et håp som det blir vanskeligere og vanskeligere å holde på.

Jeg ønsket meg intenst en “dukkestue” i barndommen.  Kanskje var jeg omtrent 7 år da jeg var med morfar på en-eller-annen messe – og han tok lodd på en aldeles nydelig dukkestue: Med veranda og smårutete vinduer og blondegardiner. Hele den vinteren drømte jeg at morfar hadde vunnet. At når vi kom sørover (vi bodde i Harstad) så kom dukkestuen til å stå der i all sin prakt, i hagen på Kåstad. Nedturen ble smertefull! Morfar snekret en slags lekestue av paller og planker for å bøte på skuffelsen min – men det ble ikke riktig det samme…….

Da ungene var små hadde jeg ikke råd til å anskaffe lekestue til dem. I Sandnes sto det riktignok et “minihus” nederst på tomten, som kunne blitt en riktig hyggelig liten lekestue – men den ble nokså raskt omgjort til kaninhus og fyllt opp med høy og halm.

Så drømmen om et “dukkehus” har forblitt en drøm. Helt til nå. Når Sara Kristin og Johanna flytter inn bare et stenkast herfra har jeg plutselig fått verdens beste unnskyldning for å få en lekestue i hagen. Og når internett byr på auksjoner som gjør at prisen blir høyst overkommelig – ja, da forsvant alle motforestillinger som dugg for solen.

Så nå er vi de lykkelige eiere av ett stk. lekehus! Vi skal hente det på kaia i Oslo i morgen. Det skal plasseres under lønnetreet på forsiden av huset: Litt skjult og “hemmelig” – og samtidig sånn at det er lett å holde litt oppsyn med de søte små. Så nå må jeg raskt gå i gang med å sy gardiner, og så må vi jo innrede og møblere, og…….. 

Jeg skal prøve å bevare bakkekontakten. Men det er noe spesielt med sånne barndomsdrømmer som plutselig blir oppfylt – takket være barnebarna!

Barne- og ungdomslitteraturen fra 50- og 60-tallet er full av heltinner som bevarer humøret og er fulle av omsorg for andre til tross for all verdens fysiske lidelser, sjelekval og deprimerende omstendigheter. Antakelig er det fordi jeg var storforbruker av den typen litteratur i oppveksten at jeg har en slags forestilling om at smerter og sykdom burde gjøre meg til et skikkelig godt menneske.

Men det skjer dessverre ikke: Jeg blir vrang og sur og vanskelig av å ha vondt  – og direkte krakilsk når jeg ikke kommer meg uten døren mange dager i strekk!

Etter å ha tilbragt nesten hele forrige uke i sengen, dro jeg til fjells i noen dager – og tenkte at nå var det verste over for denne gangen. Bare for å havne rett til sengs igjen da jeg kom hjem. Så nå er jeg grundig lei av knær og hofter og håndledd og albuer som lever sine egne (betente) liv……. Til uken starter jeg på en ny runde med akupunkturbehandling – det pleier å hjelpe godt. I mellomtiden får jeg håpe at familien holder ut med meg enda litt til.

Det ble ingen skiturer på fjellet denne gangen – det snødde ganske tett og vinden var sur. Men noen rusleturer med hundene ble det – og de koser seg skikkelig når de får løpe fritt rundt i nysnøen!

Overskriften er et samnorskord, som i hine hårde dager skulle erstatte ordet “innflyttere”.  Godt at samnorsk-ideen aldri fikk fotfeste…….!
Men ordet er ikke så dumt allikevel: I dag bruker jeg det fordi Egils datter Kristin og svigersønn Tormod har kjøpt hus her på Lørenskog, og flytter hit til sommeren. Så da er de nybygdinger og vi blir sambygdinger – og det aller gledeligste er jo selvfølgelig at “tullene”, Sara Kristin og Johanna, kommer så mye nærmere og kanskje til og med blir nesten en del av hverdagen vår!