Alder er ikke “bare et tall”!

Det finnes massevis av gode og mindre gode råd om hvordan man takler livets ulike faser. Tenår/ungdom; utdanning/karriere; familie/barn; voksne barn/overgangsalder; etc. etc. er temaer som det uavlatelig informeres og skrives om.

Men det har slått meg at det er overraskende lite fokus på det å eldes og bli gammel. Det er nesten som om aldring og alder er et slags tabu?

Det er imidlertid stort fokus på hvordan vi unngår å “bli gamle”: Som om det er mulig.

Vi “heier på” 70-åringer som fortsatt jobber 18 timer i døgnet, og 80-åringer som hugger ved og går på ski og 90-åringer som bor alene og klarer seg selv. I et slags forsøk på å overbevise oss selv om at alder og aldring ikke er “så farlig”?

I det jeg selv nærmer meg 70, føler jeg en sterk trang til å rope ut: Alder er ikke bare et tall, alder er en realitet. På godt og vondt, og selvfølgelig med kjempestore individuelle variasjoner!

Ellers i samfunnet er det fokus på at vi må tørre å snakke om vanskelige ting.

Men det er merkelig lite fokus på at vi må tørre å snakke om ting som handler om aldring.

Et tema som alle skygger unna, er frykten for å bli demente og hjelpeløse. Det er en frykt som blir stadig større etterhvert som årene går, og som lett kan innta en stor plass i livene våre hvis den ikke blir korrigert – og som ingen snakker om. Den frykten er der: Hos alle oss som er såkalt “eldre”. Men ingen av oss snakker om den……..

Et annet tema er frykten for å bli alene. Særlig for de av oss som er så heldige at vi har en partner/ektefelle som vi er vant til å dele hverdagen med. Hvis vi ikke selv dør først, kommer vår partner til å dø. Da blir vi helt alene. En nesten utenkelig tanke, men allikevel en ganske realistisk fremtidsutsikt. Hvordan skal jeg klare meg den dagen min ektefelle/partner er borte?

Et tredje tema jeg tror de fleste av oss frykter, men ikke snakker om, er redselen for å bli en belastning og en byrde for våre nærmeste. Nært forbundet med frykten for å bli dement og/eller pleietrengende.

Og et fjerde tema vi sjelden snakker om er hvordan sorg og tap stadig utgjør en større del av livet etterhvert som vi blir eldre. Først mister vi foreldre og foreldregenerasjonen: Tanter og onkler, venner av våre foreldre, venner som er eldre enn oss selv. Så starter tapet av mennesker vi er glade i som tilhører vår egen generasjon. Det blir stadig flere begravelser. Stadig flere å trøste. Stadig flere å sørge over.

Vi snakker jo heller ikke om hvordan kroppene vår endres og hvordan vi stadig får større fysiske utfordringer. Joda, vi nevner i forbifarten at en hofteoperasjon har vært vellykket og at vi håper på å få erstattet et kne. Men vi snakker nesten aldri om sorgen over at kroppen ikke lenger “funker” som før. Det er en reell sorg for de fleste av oss. Det er et tap. Som vi ikke deler. Som vi ikke snakker om.

Men aldring er jo mye, mye mer: Forhåpentlig har vi jo etterhvert ervervet oss erfaringer og en klokskap som setter oss i stand til å takle mye mer av livets viderverdigheter enn tidligere. Har vi greid å oppnå en slags sinnsro? Jeg synes det er et nydelig ord. Sinnsro.

Har vi også fått en livserfaring som gjør at vi er blitt mer tolerante? Kanskje er vi blitt mer åpne for nyanser? Muligens har vi fått større forståelse for at det er mulig å trekke andre konklusjoner enn våre egne i forhold til politikk, livssyn og verdivalg?

Eller: Velger vi å være opptatt av fortiden: Hvor “viktige” vi har vært? Eller at “alt var bedre før”?

Jeg tenker at aldring og alderdom byr på minst like mange utfordringer som tidligere livsfaser. Og det finnes ingen oppskrift!

Og det er tankevekkende, synes jeg, hvor lite vi snakker om det 🙂

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s