Det finnes massevis av gode og mindre gode råd om hvordan man takler livets ulike faser. Tenår/ungdom; utdanning/karriere; familie/barn; voksne barn/overgangsalder; etc. etc. er temaer som det uavlatelig informeres og skrives om.

Men det har slått meg at det er overraskende lite fokus på det å eldes og bli gammel. Det er nesten som om aldring og alder er et slags tabu?

Det er imidlertid stort fokus på hvordan vi unngår å “bli gamle”: Som om det er mulig.

Vi “heier på” 70-åringer som fortsatt jobber 18 timer i døgnet, og 80-åringer som hugger ved og går på ski og 90-åringer som bor alene og klarer seg selv. I et slags forsøk på å overbevise oss selv om at alder og aldring ikke er “så farlig”?

I det jeg selv nærmer meg 70, føler jeg en sterk trang til å rope ut: Alder er ikke bare et tall, alder er en realitet. På godt og vondt, og selvfølgelig med kjempestore individuelle variasjoner!

Ellers i samfunnet er det fokus på at vi må tørre å snakke om vanskelige ting.

Men det er merkelig lite fokus på at vi må tørre å snakke om ting som handler om aldring.

Et tema som alle skygger unna, er frykten for å bli demente og hjelpeløse. Det er en frykt som blir stadig større etterhvert som årene går, og som lett kan innta en stor plass i livene våre hvis den ikke blir korrigert – og som ingen snakker om. Den frykten er der: Hos alle oss som er såkalt “eldre”. Men ingen av oss snakker om den……..

Et annet tema er frykten for å bli alene. Særlig for de av oss som er så heldige at vi har en partner/ektefelle som vi er vant til å dele hverdagen med. Hvis vi ikke selv dør først, kommer vår partner til å dø. Da blir vi helt alene. En nesten utenkelig tanke, men allikevel en ganske realistisk fremtidsutsikt. Hvordan skal jeg klare meg den dagen min ektefelle/partner er borte?

Et tredje tema jeg tror de fleste av oss frykter, men ikke snakker om, er redselen for å bli en belastning og en byrde for våre nærmeste. Nært forbundet med frykten for å bli dement og/eller pleietrengende.

Og et fjerde tema vi sjelden snakker om er hvordan sorg og tap stadig utgjør en større del av livet etterhvert som vi blir eldre. Først mister vi foreldre og foreldregenerasjonen: Tanter og onkler, venner av våre foreldre, venner som er eldre enn oss selv. Så starter tapet av mennesker vi er glade i som tilhører vår egen generasjon. Det blir stadig flere begravelser. Stadig flere å trøste. Stadig flere å sørge over.

Vi snakker jo heller ikke om hvordan kroppene vår endres og hvordan vi stadig får større fysiske utfordringer. Joda, vi nevner i forbifarten at en hofteoperasjon har vært vellykket og at vi håper på å få erstattet et kne. Men vi snakker nesten aldri om sorgen over at kroppen ikke lenger “funker” som før. Det er en reell sorg for de fleste av oss. Det er et tap. Som vi ikke deler. Som vi ikke snakker om.

Men aldring er jo mye, mye mer: Forhåpentlig har vi jo etterhvert ervervet oss erfaringer og en klokskap som setter oss i stand til å takle mye mer av livets viderverdigheter enn tidligere. Har vi greid å oppnå en slags sinnsro? Jeg synes det er et nydelig ord. Sinnsro.

Har vi også fått en livserfaring som gjør at vi er blitt mer tolerante? Kanskje er vi blitt mer åpne for nyanser? Muligens har vi fått større forståelse for at det er mulig å trekke andre konklusjoner enn våre egne i forhold til politikk, livssyn og verdivalg?

Eller: Velger vi å være opptatt av fortiden: Hvor “viktige” vi har vært? Eller at “alt var bedre før”?

Jeg tenker at aldring og alderdom byr på minst like mange utfordringer som tidligere livsfaser. Og det finnes ingen oppskrift!

Og det er tankevekkende, synes jeg, hvor lite vi snakker om det 🙂

I forrige “hverdagsblogginnlegg” skrev jeg om at vi hadde bestemt oss for å selge huset og flytte til noe mindre og mer lettvint. Nå er vi ett skritt nærmere: Vi har inngått en opsjonsavtale med en utbygger som ser et potensiale for en annen og bedre utnyttelse av tomten.

Fordelene for oss er først og fremst at vi er sikret en fast pris: Vi slipper usikkerhet rundt verdifastsettelse og eventuelle budrunder. Dernest slipper vi å klargjøre huset og hagen for visning og salg: Her er en million små og store ting som “burde” vært gjort, og som antakelig måtte gjøres før en visning. Skuldrene har senket seg mange centimeter av lettelse over alt vi nå ikke trenger å gjøre!

Ulempen er at utbyggerens planer er avhengig av kommunal godkjenning. Det betyr saksbehandlingstid, kanskje i flere omganger. Og så er det selvfølgelig rart og vemodig tenke på at “huset vårt” skal rives, og hagen graves opp.

I praksis betyr dette at vi blir boende i Løkenåsringen i hvert fall til utpå vinteren. Det gir oss god tid til å rydde og kaste, og eventuelt gi videre.

Nå har vi akkurat levert 10 kasser med barne- og ungdomsbøker til Barnas Antikvariat (https://barnasantikvariat.no/). Det er supert å vite at bøker vi har hatt stor glede av, men som aldri kommer til å bli lest igjen, kan komme andre til nytte og glede!

Selv om flyttingen tar litt lenger tid, er det fortsatt nok å gjøre. Både garasje og boder er smekkfulle av “ting”. Det vanskeligste er å vurdere hva andre kan ha nytte av, hva som kan selges, og hva som bare må kastes.

Men en klar fordel i situasjonen er: Det blir juleverksted i Løkenåsringen 29 i 2020 også 😀

Da er loddet kastet: Eiendomsmegler er engasjert, og Løkenåsringen 29 vil bli lagt ut for salg. Det er på samme tid uvirkelig, skremmende – og en lettelse. Vi har bodd her i 21 år. “Ungene” er vokst opp her. Vi har røtter, historie, minner – og nå skal vi flytte…..?

Huset er på over 300 m2. Med “ungene ute av redet” betyr det at nærmere 200 m2 brukes til oppbevaring av Ting! Egil og jeg beveger oss ikke utover 150 m2 til daglig. Bortsett fra når vi er på utkikk etter ting vi trodde vi visste hvor var, men så er de visst ikke der allikevel – kanskje i en annen bod?

Tomten er på nesten 2,5 mål. Jeg tror jeg har spadd i nesten hver eneste kvadratcentimeter av denne tunge leirjorda i løpet av disse 21 årene……. Det betyr tilhørighet. Og meninger om hva som skal gro og spire og dyrkes. Jeg vet jo at stokkroser ikke vil trives i østveggen……. Nå skal noen andre gjøre de erfaringene – eller kanskje skal gravemaskinene gyve løs på den jorda jeg omhyggelig har spadd, vendt, gjødslet og kalket?

Du verden, så heldige vi har vært som har hatt dette deilige huset og denne store eiendommen å boltre oss på! Grillparty før Camillas bryllup, med partytelt på plenen og buffet-bord på terrassen til nesten 100 gjester – ikke noe problem! Dåp for Rebecca i høst, med 60 gjester på terrassen: Helt kurant! For ikke å snakke om juleverksteder og påskeverksteder og sankthansfester, hvor vi enkelt har hatt plass til over 30 gjester og kunnet dekke til fest og kost oss glugg ihjel!

Det er en tid for alt. Vi har kommet frem til at “vår tid” her i Løkenåsringen er slutt. Både huset og hagen er blitt for stort for oss. Sagt på en annen måte: Vi er ikke lenger villige til å bruke de kreftene og den tiden som skal til, for å holde hus og hage i nogenlunde stand.

Neida, vi flytter ikke i leilighet riktig enda. Vi har hund, og vil gjerne kunne gå ut på bakkeplan. Og vi er bortskjemt med utsikt og utsyn – det vil vi gjerne fortsatt ha. Vi ser for oss et mindre hus, eller et rekkehus, eller en tomannsbolig: Rett og slett noe som er litt mindre tids- og arbeidskrevende enn det vi har i dag.

Og så blir vi her på Lørenskog. Her har vi fire barn og fem barnebarn: Det kan vi absolutt ikke flytte fra! Verdien av å bo så nær hverandre, og være “en del av hverandres liv” setter vi stor pris på!

Så vårt “Oppbrudd” er på samme tid både dramatisk og høyst udramatisk.

Fortsettelse følger 🙂

I dag ble Rebecca døpt. Vårt yngste barnebarn, som vi er helt i startgropen med å bli kjent med. Troys lillesøster, og kusinen til Sara Kristin, Johanna, Olav og Olivia.

Her er hele barnebarn-gjengen, med dåpsbarnet trygt i armene til Sara Skristin. Det må være lov å være stolt?!

Det ble en høytidelig og spesiell dåpsseremoni i Lørenskog kirke: En kirke med “historisk sus”, bygget mellom 1150 og 1250.

En kirke hvor min mor er døpt, konfirmert, viet og begravet. Mormor og morfar er begravet der, jeg er døpt der, mine søstre er viet der; og nå i år er tre av mammas oldebarn døpt der.

Slekt skal følge slekters gang……..

Troy (5) har invitert til rekefest neste onsdag. Han har gitt alle inviterte konkrete oppgaver: Tante skal ta med Rekekake (?); mormor skal ta med loff: morfar skal ta med is og jordbær, Dyveke skal ta med popkorn.  Et skikkelig gjennomtenkt opplegg!

Forrige gang Troy inviterte, var det til “dinosaurfest” i februar.  Da var utgangspunktet at han hadde lært om dinosaurer, og ville dele kunnskapen. Han stilte i dinosaurkostyme, og ga oss en god innføring i dinosaurenes liv og levnet. Også den gang var invitasjonen fulgt av klare instrukser: Tante skulle bake kake, mormor skulle bake rundstykker, morfar skulle ta med muffins, onklene skulle ta med is, Dyveke skulle også den gang ta med popkorn, og mamma og pappa skulle lage pølser.

Troy holder foredrag om dinosaurer

Jeg blir fasinert! Og husker at min barndoms bestevenninne Ingrid og jeg i en periode laget “forestillinger” hvor vi inviterte de voksne. Vi diktet og laget kostymer og hadde oppvisning. Nå, cirka 60 (!) år senere, tenker jeg at disse forestillingene var en kombinasjon av et oppkomme av kreativitet og et behov for å “bli sett”. Å ha de voksnes udelte oppmerksomhet en stakket stund! I en tid hvor barn ikke sto i fokus på samme måte som i dag.

Mine egne barn hadde også “forestillinger”. Men slik jeg husker det, var disse ganske spontane og mer et uttrykk for at ungene hadde funnet på noe gøy sammen som de ville vise frem der og da. Jeg kan ikke huske at det var noen “langtidsplanlegging” involvert.

Camilla, Ida-Marie og Øyvind dannet et velopplagt band med en interessant kombinasjon av instrumenter 🙂

Men Troy har altså et litt annet fokus for sine sammenkomster: Han er ikke først og fremst ute etter oppmerksomhet fra voksne (tror jeg). Og han er heller ikke først og fremst ute etter å finne på noe “gøy”.

Han planlegger, han forlanger at vi skal involvere oss (bake loff!), han tar fullt ansvar for regien – og han forventer at vi alle stiller opp, for han har noe å fortelle oss.

Jeg er imponert!

Og gleder meg til rekefest!

Hva har Jomfru Maria, Erling Skakke, midtvintermarkering, værtegn, den politiske situasjonen i Washington DC og et skogmurmeldyr til felles? Svar: Dagen i dag er/var viktig for alle!

I dag feirer vi Kyndelsmesse. Det betyr egentlig bare “lysmesse” (kyndill = lys eller fakkel), fordi dette var dagen da lysene som skulle brukes i kirkene ble vigslet. Dette er en av de mange merkedagene som kirken overtok fra før-kristen tid, antakelig under mottoet “If you can’t beat them, join them”. Det var sikkert ganske utfordrende å få folk til å slutte med å tillegge enkelte dager ulik (hedensk eller overtroisk) betydning – bedre, da, å bare på finurlig vis endre innholdet, og gjøre feiringen akseptabel.

Før kristendommens inntog gikk man i opptog med fakler og lys i dag, for å markere midtvinter og at det går mot vår. Siden dagen markerer midtvinter, var dette også en dag for vareopptelling: Hvis man hadde (minst) halve vinterforrådet av mat til både mennesker og dyr igjen, var man berget over denne vinteren også. Hvis mer enn halvparten var oppbrukt, lå man dårlig an. Tenk følelsen av å bare ha mat og fór igjen for noen uker i snøkav og kulde 2. februar!

Fra gammelt av er 2. februar en av mange dager som forteller noe om hvordan været blir fremover. Ikke så rart at man trengte all den hjelp man kunne få til å forutsi været, når man livnærte seg med fiske og landbruk i et land som vårt!

Kanskje gjenspeiler det realitetene i vårt langstrakte land at værtegnene i dag varsler ulikt avhengig av breddegrad? Fra Trøndelag og nordover var mildvær i dag et dårlig tegn for resten av året. Det betød lang vinter. I Sør-Norge, derimot, betød godt og mildt vær i dag at vinteren nærmet seg slutten. Noen steder het det at slik været er i dag, skal det være i sju uker fremover – altså helt til slutten av mars!

At været på “midtvintersdagen” 2. februar forteller noe om fremtiden, er en oppfatning som ble med europeiske utvandrere over Atlanteren. I USA og Canada feires “Groundhog Day” i dag. En Groundhog er en gnager som ikke finnes på våre trakter, den ser ut som en blanding av et ekorn og en bever, og kalles på norsk et skogmurmeldyr – til tross for at det trives ganske godt nært folk. Saken er: I dag kommer skogmurmeldyret ut av hiet! Da skjer ett av to: Det er klarvær og sol. Det litt omtåkete dyret ser skyggen sin, og piler fluksens tilbake til hiet. Da kommer vinteren til å vare i minst seks uker til. Eller: Det er overskyet, så murmeldyret kaster ingen skygge. Da blir det snart vår!

I Washington DC har feiringen (selvfølgelig) også en politisk dimensjon: Der feires The Dupont Circle Groundhog Day med det utstoppede skogmurmeldyret Potomac Phil som hovedperson. Hvis skyggen hans er synlig blir det ikke bare en lang vinter, men også minst seks måneder til med “political gridlock”…….

Feiringen av The Groundhog Day er, kanskje overraskende for mange av oss, relativt omfattende: Se denne Wikipedia-artikkelen

Den 2. februar er markert på nesten alle norske primstaver, enten med en lysestake (kyndel), et tre eller en lilje (symboler for Jomfru Maria og renhet) eller en krone (Himmeldronningen).

Fra ganske tidlig har dagen vært en av fire helgendager som var tilegnet Jomfru Maria. Dagen ble feiret til minne om hennes renselse: Som gode jøder dro Maria og Jesusbarnet til tempelet førti dager etter fødselen, fordi så lenge var en kvinne uren etter at hun hadde født. For at hun skulle bli ren eller renset, måtte det ofres til prestene. Dessuten måtte den førstefødte også fremstilles i tempelet: Han tilhørte nemlig Gud, og måtte kjøpes fri med et pengeoffer. (Vårherres organiserte tjenere har alltid vært gode kapitalister!)

I 1771 foretok den katolske kirken en omfattende gjennomgang av helgendagene – det var blitt ganske mange av dem. Da ble det beslutter at 2. februar ikke lenger skulle være en Mariadag, men en dag til minne om Herrens Fremstilling. Noe av begrunnelsen kan ha vært at det var ulogisk at Maria skulle “renses”, når kirken i utgangspunktet mener at hun allerede var uskyldsren.

Senere, etter reformasjonen, markeres dagen til minne om da Jesus besøkte tempelet som 12-åring, og satte de skriftlærde til veggs.

Som om ikke dette er nok, er 2. februar også en viktig dag i Norgeshistorien: Hvis den fellen som 2. februar 1167 ble lagt av en prest på Romerike for Erling Skakke hadde lykkes, ville vår historie sett helt annerledes ut.

Erik Werenskiolds tegning: “Magnus Erlingsson velges til konge”:

Som dere alle selvfølgelig vet var Erling Skakke far til Magnus Erlingssønn, han som ble konge av Norge bare fem år gammel. Erling brukte hele livet sitt til å kjempe for at sønnen hans skulle forbli konge – det ga jo pappa uomtvistelig betydelig makt….. Hans fremste motstandere var Birkebeinerne, som ønsket seg Sverre Sigurdsson til konge. I år 1167 (da var Kong Magnus 11 år) ble Erling invitert av en prest til å feire Kyndelsmesse på gården Rydjøkul i Sørum på Romerike. Glomma var isfri, så det må ha vært en veldig mild vinter: Erling og hans følge kom til Sørum i båt(er)! De ble angrepet av en hær av de såkalte Hettesveinene, som var støttet av danskekongen, Valdemar den Store. Men greide å komme seg ut, og over i båtene sine – hardt skadd. Men ikke verre enn at lille Magnus ble sittende på kongetronen, og pappa Erlings makt forble intakt.

Alt dette på 2. februar!

Da er Ida-Marie og jeg tilbake etter en fantastisk tur. For et flott land vi har! Ruten har vært: Lørenskog – Dombås – Åndalsnes – Ålesund – Geiranger – Otta – Lørenskog. 18 kjøretimer med pauser. I øsende regnvær, strålende sol, tett tåke og lave skyer, havblikk og sur vind……. 

Trollveggen i går……

…….og Geiranger i dag: Vi måtte langt ned gjennom tåka før vi kunne øyne fjorden

Men formålet med turen var ikke å oppleve fedrelandet: Vi dro til Ålesund for å hente hjem vårt nyeste familiemedlem: Barolo!

Her tar han avskjed med mamma Nadja. Litt vemodig!

…….så var det inn i bilen….

……første rast: Grotli

…..er det dette som heter “fri ved foten”, tro??

Fra Kennel Reitane har han navnet “Reitanes Jim Reeves”. Det vekker minner: Jeg var ti år da “I love you because” med Jim Reeves ble en landeplage – hadde akkurat fått min første platespiller, og kjøpte singelen for oppsparte ukepenger. Mimre, mimre.  

Her hos oss heter han, etter mange forslag og avstemninger, Barolo.

Barolo Heggelund Bergsager. Det lyder da ganske flott?

Joda, vi er forelsket! 😀❤️

“Forkølet” er tittelen på et “gruk” av Piet Hein. Min “sjekk-liste” i dag ser omtrent sånn ut: C-vitaminer, peppermynteolje, lommetørlær (mange pakker)!, vannmugge, tekopp, paracet, halspastiller, skjerf, varme sokker, pledd – og Netflix.

Så da passer Piet Heins gruk helt perfekt:

Jeg er så forkølet, forpint og besværet, og det er så synd og så trist, og jeg er så syg som ingen har været – siden jeg var det sist.

Og jeg ligger i sengen og tenker kun på, at jeg har det så vederstyggeligt, og er så elendig og mishandlet, åh: Og det er i grunden så hyggeligt!

🙂

Nøyaktig fire uker etter at S/Y Delfini seilte inn i Rodney Bay marina, forlater Egil og jeg St. Lucia fra akkurat samme plass som jeg ankom. 

Siden ankomsten etter Atlanterhavs-krysningen har jeg bodd på båten, på hotell (etter at Egil ankom) og i leilighet: Den siste uken har vi vært “amma samma samma”, som Troy henrykt sier. Han synes nok også det var greit å flytte inn i leilighet: Første dagen løp han rundt gjennom alle rommene og ropte: “Vi er i huset! Vi greide det!”

Nå sitter Egil og jeg på marinaen og ventet på båten som skal bringe oss over til Martinique. Der blir vi i to netter. Så reiser vi til New York, og derfra bærer det hjem.

Det er vemodig å forlate barn, svigerbarn og barnebarn og Delfini her på Saint Lucia. Og det er vemodig at mitt seilas-eventyr er over. Men jeg gleder meg villt til å komme hjem, til snø og kulde og peiskos og egen seng og fremfor alt: Til hverdager!!  

Godt nytt år!

I dag er det 40 dager siden jeg mønstret på S/Y Delfini i Las Palmas. Vi har tilbakelagt nesten 2000 nautiske mil, og tilbragt 21 døgn i åpen sjø. Det har vært et eventyr! 

Vi har hatt flygefisk  på dekk, under salongbordet og i køya i akterkabinen. Til Troys store fryd.

Vi har hatt besøk av delfiner i store flokker, som har hatt oppvisning i vannakrobatikk rundt båten. (Og er umulige å ta bilde av).

Vi har opplevd spektakulære solopp- og nedganger, fantastiske regnbuer, overveldende og truende skyformasjoner, regnskyll som ikke regnet dråper men bøtter, plutselige og skremmende vindkast – og flatt hav.

Selve seilingen fra Cap Verde har vært udramatisk og ukomplisert. Passatvinden dukket aldri opp! Enkelte dager har vindmåleren vist 0,0 knop. Hvem hadde trodd det var mulig? En slik vindstille dag badet vi. Mest for å kunne fortelle at vi har vært ute og svømt midt i Atlanterhavet, på 5000 meters dyp. 

Samme kveld fikk vi besøk av en annen seilbåt, på vei til Martinique. Og siden det verken var vind, strøm eller bølger slo vi av en prat over rekka – omtrent som man gjør i Smøgen……. 

Hvem skulle tro at dette er midt ute i Atlanteren?

Genaker-seilet reddet oss: Det ga 3,5 knops fart i 4 knops vind! Uten det hadde vi kanskje ligget og skvulpet et steds på 35W enda…..  Dessuten ga det litt skygge på dekk, og gjorde tilværelsen ørlite svalere. 

På grunn av vindmangel ble det flere timer for motor: Da vi kom frem hadde vi tre liter diesel igjen på tanken. Flaks eller skikkelig godt beregnet?

Nattevakter med innhold!

Jeg har hatt nattevakt fra kl 22 til 02 hver natt. Et bra tidspunkt for et B-menneske. Det har vært fantastiske timer. Stjernehimmelen der ute på havet kan ikke beskrives! Andre netter har vært preget av nesten skremmende skyformasjoner, voldsomme regnskyll, urolig sjø og plutselige kastevinder fra alle andre retninger enn den seilene var innstilt på. 

En natt kom en kullsort, knøttliten sky lavt inn mot båten bakfra: Jeg ante uråd og la om kursen – til ingen nytte. Jeg sverger: Den forfulgte oss! Da den hadde manøvrert seg inn rett over Delfini (den var ikke stort større enn båten!) slapp den omtrent like mye vann som det er i Mjøsa rett ned i cockpit’en – og forsvant. 

Disse regnskyllene, som oppstår plutselig og kan føre med seg ganske mye vind, heter “Squalls” – visstnok også på norsk. Jeg er imidlertid litt i tvil om Camillas flertallsform: “Skvållsa”!

At least Sixty Shades of Grey………..

Det sies at sjøfolk er overtroiske, og det forstår jeg godt. Det skal ikke mye fantasi til for både å se og høre merkelige fenomener på havet om natten. Jeg har selv hørt barn gråte, kvinner og menn snakke og rope, hester vrinske og ulver ule. Og sett mennesker, dyr og alskens over- og underjordiske og -sjøiske skikkelser bevege seg der ute på bølgene og tidvis oppe i båten. Helt sant!

Fiskelykken har vært heller dårlig: To duradoer og en barracuda på hele turen. (Barracudaen var så skummel at den kastet vi uti igjen!

Men selv etter at ferskmaten tok slutt har vi ikke lidd noen  nød: Camilla har vært bysseansvarlig og tryllet frem gode og varierte måltider uansett vær og vind – en bragd!!

Det er mye tau på en seilbåt, og nok av anledninger til å trene armene. Troy tørrtrener på å heise storseilet i salongen. 

Vi hadde som sagt en udramatisk seilas. Men fikk oss allikevel en støkk i livet da meldingen kom om at en ARC-båt hadde forlist. Mannskapet ble reddet, men båten gikk ned. Den hadde simpelthet sprunget lekk. Det var ikke morsomt å bli advart om at det kunne flyte gjenstander i sjøen etter forliset! 

Rent personlig har den største utfordringen vært mangel på privatliv. Jeg har hatt køye i salongen, og dermed sovet, skiftet, børstet håret, tatt medisiner, lest og meditert i full offentlighet. Det har gått overraskende bra, men også vært overraskende slitsomt. Allikevel: hvem klager over soveplassen når man blir vekket av en liten hånd på kinnet og et forsiktig (men bestemt!) “Mommo, kan vi leke”?

Siste dag av seilasen gikk ganske sakte. Det tok mange timer (uten vind, og med lite diesel) fra vi så land til vi nærmet oss mållinjen. Men gjett om stemningen ombord steg da Camilla kunne kalle opp ARC-administrasjonen på kanal 16, med et “Rally Control, this is sailing yacht Delfini, we are 2 nautical miles from the finishing line. Do you have my rum punch ready?” – og få et bekreftende svar!

Ankomsten til Saint Lucia var en opplevelse i seg selv: De som allerede hadde ankommet stilte mannsterke på bryggen og på båtene sine med hilsner, tuting, jubelrop og applaus. Det var rent rørende! Snakk om sjarmøretappe! Jeg tror det var først da det gikk opp for oss at vi faktisk hadde gjennomført en Atlanterhavskryssing.

Troy syntes også det var stas med landkjenning

Saint Lucia er kjent for hummer. Det måtte vi selvfølgelig teste ut: Avskjedsmiddagen for jungmann og skipslege Kåre bød på en velvoksen hummer pr. person. Vi syntes det var på sin plass å feire oss selv litt, rett og slett! 

Nå er havseilas-eventyret over. De neste dagene skal Camilla, Rudi, Troy og jeg øy-loffe litt rundt i Øst-Karibien. 

Den 20. desember kommer Egil og Ida-Marie ned. Hun flytter inn på Delfini, Egil og jeg flytter inn på hotell. 

Med brede, gode senger som står stille hele natten; bad hvor man har plass til å snu seg uten å måtte åpne døren; nok varmt vann til å kunne dusje minst to ganger om dagen – og spa-avdeling…… 

Tror nok jeg skal takle omstillingen helt greit!

Fire minutter til start. Nå bærer det tvers over Atlanteren, til Saint Lucia i Karribbien. Det er meldt vindstille de første døgnene, så vi er spent på hvor lang tid vi vil bruker: Antakelig et sted mellom 15 og 20 dager. Spennende! 

Vi ligger i marinaen i Mindelo i Cap Verde, sammen med rundt 80 andre båter som også deltar i ARC+. I tiden frem til avreise onsdag skal ALT gjøres. Proviantering og reparasjoner. Klesvask, fylling av vann og diesel. Og storrengjøring ute og inne: Det er utrolig hvor møkkete det blir etter bare noen døgn i sjøen! Og alt tar tid: noen ganger må man være slangemenneske for å få på plass matvarer. 

Mindelo er en spesiell by. Ikke mye som minner om hjemme – bortsett fra at de har rosa rådhus, akkurat som Haugesund!!

Akkurat nå slapper jeg av med en iskald øl i baren på marinaen, og nyder solnedgangen.  Man kan ha det verre……😀

HEtter seks døgn i sjøen er vi nå trygt i havn i Mindelo: Hovedstaden for Cap Verde, som ligger på øya San Vicente. Det var godt å se land igjen!

Seilasen hit har vært fantastisk. Vi har hatt flott vær: Lettskyet med solgløtt innimellom. Vinden har vært varierende: Det første halvannet døgnet gikk vi mest for motor. Siden har vi stort sett hatt kuling i alle varianter. Det mest krevende har vært bølgehøyden: vi har hatt opp mot 6-7 meter i perioder, og knapt hatt under 3,5-4.

Såpass store bølgehøyder er helt kurante å seile i, og Delfini er en skute som trives i bølger! Utfordringene er knyttet til basiske behov: Det er innmari krevende å gå på do når alt beveger seg hele tiden, og det er nesten umulig å lage mat. Jeg har blåmerker på de mest unevnelige steder…Camllla har fått senebetennelse i høyre hånd av å “ta seg imot”.😀

Du vet du er på båt når vinkelen mellom komfyren og benkeplaten nærmer seg 30 grader…..

Jeg har stort sett hatt vakt mellom 22 og 02 disse seks døgnene. Det har vært fantastiske timer: Alene med stjerner og måne og hav……… 

Nå skal vi ligge landfast her i Mindelo frem til onsdag. Jeg gleder meg til å legge ut flere bilder fra seilasen vår. Og til å utforske San Vicente. 

Halvannen time etter at vi passerte startstreken begynner roen å senke seg ombord. Vi gjør ca 4,5 knops fart og har 8 knops vind fra nordøst. 
Nå mister vi snart internett og mobilforbindelse. Forhåpentlig er vi på Cap Verde om en uke. Da lar vi høre fra oss igjen. Takk for alle hyggelige hilsner og ønsker! 

Etter dager med hektisk aktivitet har roen senket seg over marinaen her i Las Palmas. Klokken nærmer seg 23 om kvelden, og det er bare lys i noen få båter. Jeg sitter alene på dekket på Delfini, de andre har krøpet til køys.

Også denne siste dagen i land har vært hektisk. Provianteringen er slett ikke unnagjort når matvarene står på brygga. All kartong må fjernes før varene kommer ombord, fordi den kan inneholde skorpionegg. Alle etiketter på hermetikkbokser må rives av, og innholdet må skrives på med tusj – etikettene løsner og blir ulesellige under seilasen. Alle frukt og alle grønnsaker må vaskes grundig, for å hindre skadedyr.

Troy har vært til uvurderlig hjelp: Først lånte han bort badekaret sitt til alle grønnsakene, og så hjalp han til med å spyle dem – grundig! Se på den konsentrasjonen! Både fruktfluer, skorpionegg og kållarver må vike her!!

Medisinkisten måtte få en siste gjennomgang. Har man først skipslege ombord, er intet overlatt til tilfeldighetene. Vi manglet både lokalbedøvelse og brannlindringsgele – det ble fluksens anskaffet.

I mellomtiden hadde Rudi greid å montere vår nyinnkjøpte WaterMaker – og fått den til å fungere! Så nå kan vi produsere ferskvann fra saltvann. Luksus! Ikke bare det, men vannet smaker også fantastisk bra. Her tar Rudi den aller første slurken:

Så måtte skinka henges opp:

…..og midt i all travelheten var det godt å se at det var tid og overskudd til en ørliten flørt…..

Status: Alt teknisk og annet utstyr er sjekket og godkjent. Vi har proviant nok for flere uker. Riggen er grundig sjekket og justert. Vi har nok vann og diesel. Og kanskje aller viktigst: Vi er gode venner, samarbeider godt, og gleder oss no’ innmari til å legge ut!

Proviantering er en viktig og ganske krevende del av seilas-forberedelsene. Vi må ha rikelig tilgang til nok og “riktig” mat, også hvis været gjør vanlig matlaging vanskelig. Vi har brukt mye tid på å tenke gjennom dagsbehov og meny-varianter! Våre tyske marina-naboer har gjort det mye enklere: En kanne schnaps, øl og vin per person – og en kanne vann på deling…….😀

Tre dager før seilasen er i gang begynner stemningen i marinaen å bli lettere hektisk. Servicebiler kjører frem og tilbake i en endeløs strøm. Bryggene er fulle av proviantkasser, verktøy, klesvask og alskens ting og tang. Det hamres og sages og bores og koples over en lav sko. 

Her på Delfini er Rudi opptatt med å montere vår nyinnkjøpte WaterMaker. Det er mildt sagt utfordrende!

I tillegg er det mange hundre små og mellomstore prosjekter som må være avsluttet før siste sikkerhetssjekk fredag morgen. 

Proviantering er ett av prosjektene: Her er et glimt fra dagens innsats på vår nærmeste HiperDino. 

Vi kommer nok i mål – tror vi………..

I dag har jeg offisielt mønstret på som mannskap (styrmann og matros) på S/Y Delfini i Las Palmas marina. Etter tre døgn i luksus på hotell Santa Catalina sammen med Egil, reiste han hjem med koffert og dokumentmappe og jeg tuslet ned på marinaen med skipssekk og vanntett ryggsekk. 

Svigersønn, reder og maskinsjef Rudi ønsket velkommen ombord. Når redningsflåten heter Løkenåsringen 29 var det nesten som å komme hjem. 

Etterhvert ble velkomstkomitteen supplert med datter, kaptein og byssesjef Camilla og filleonkel, skipslege og jungmann Kåre.

Femtemann ombord er barnebarn, livsnyter og diktator Troy (3).

Om en uke seiler vi avgårde. Tiden skal brukes til reparasjoner, oppgraderinger av utstyr, innkjøp og proviantering og diverse kurs og sikkerhetsøvelser. Det blir nok både travelt og gøy. Vi er i gang! 

Plasser pekefingeren på Svolvær på kartet, og la fingertuppen gli nesten rett østover. Du treffer den nordligste delen av Hamarøya: Tranøy.

Førtiseks fastboende, tre gallerier, tolv skulpturer spredt rundt på svaberg og strender: Hele stedet er en eneste stor kulturopplevelse!

Tranøy Galleri: Vakker bygning, vakker beliggenhet.

I år er over førti verk av Sigmund Olsvik og Karl Erik Harr overført til værbestandige plater og plassert utendørs: Svabergene byr på utstillingsflater som knapt kunne passe bedre til disse to kunstnerne. Fantastisk vakkert!

…….og akkurat når man tror man har sett alt, dukker det opp nye kunstverk rundt neste knaus

Opplevelsene stanser ikke: På en liten haug, skuende utover havet og en kritthvit, liten strand, sitter dette paret: Han ser ut til å være godt fornøyd med tilværelsen i havgapet, mens hun ser litt mer hutrende ut……..

Egil likte godt Ingun Dahlins “Kystkvinner”:

Skrytebilde: Vi hoppet i sjøen – mest fordi stranden var så nydelig. Vannet holdt minst 10 grader! 

Tranøy fyr tar i mot spise-og overnattingsgjester. Vi bodde i 3. etasje i den ene fyrvokterboligen, på “fyrassistentrom 2”. 

……….og det ble aften og det ble morgen den første dag……….

Det overrasker vel ingen at Lofoten byr på mye fjell, sjø og fisk. Men alle var kanskje ikke klar over at man også kan oppleve skulpturer, gallerier, glassblåsing, et lekeyøysmuseum og verdens aller beste fiskeburger?

Vi har bodd på Sakrisøy, som slett ikke er noen øy men en knøttliten holme forbundet med Moskenesøya. Sakrisøy Rorbuer anbefales på det aller varmeste. Trivelig vertskap, fine hytter og mye fredeligere enn Reine, som bare ligger et steinkast unna. Og en kjempegod restaurant – Underhuset. På menyen står hovedsaklig fisk i mange varianter og hvalkjøtt. 

Veien gjennom Lofoten slutter i Å, helt sør på Moskenesøya, omtrent et kvarters kjøring fra Sakrisøy. Der ligger det et tørrfiskmuseum, et fiskeværmuseum og et telemuseum. På veien dit et det flere gallerier som er vel verdt et besøk. Nina Harrs galleri på Reine rommer i år også en fabelaktig fotoutstilling av Arnt Sneve. 

En liten times kjøring nordvestover, tok oss til Vikten: Et helt spesielt lite sted ute i havgapet som hovedsaklig er bebodd av medlemmer i Guds Menighet. Her ligger Glasshytta, hvor man kan følge glassblåserens arbeid på nært hold og kjøpe nydelige vaser og fat. Et særpreget bygg i fantastiske omgivelser, og nydelige produkter. 

På veien stakk vi innom fiskeværet Nusfjord, som rommer en skikkelig gammeldags landhandel.

Og så må vi ikke glemme prosjektet Nordland Skulpturlandskap: 35 skulpturer av like mange kunstnere, plassert rundt i alle Nordlandskommunene.

Her er skulpturene i Flakstad og Moskenes:

Anitas Sjømat holder til på selve Sakrisøy, og er viden kjent for sine fiskeburgere. Må oppleves! 

Og innenfor resepsjonen til Sakrisøy Rorbuer har vertinnen bygget opp et leketøysmuseum. Veldig morsomt!

Det kan selvfølgelig bli for mye museer og opplevelser. Da er det bare å sette seg ned og nyte og nyte……….

“I’ve looked at clouds from both sides now, from up and down, and still somehow it’s cloud illusions I recall – I really don’t know clouds at all”. (Joni Mitchell)