Bryllupsdag, kaos og hageglede

Egil og jeg har bryllupsdag i dag – og feirer som vanlig hver for oss: Han i Houston og jeg her hjemme. Jeg hadde egentlig tenkt å åpne en champagneflaske, men kom heldigvis i tide på at alle champagneglassene våre er pakket sirlig ned i silkepapir og pappesker. Og det tar nok enda litt tid før de kan pakkes ut:

Sånn ser det ut i stuen akkurat nå:

Og dette er soverommet vårt:
Og tirsdag begynner nedrivningen av badet……Jeg skal være glad når dette kaoset er over!  Merker at det er slitsomt når ingenting fungerer her hjemme.
Dyrene reagerer også: Baltus trives dårlig med å måtte stå ute i bånd hele dagen, og er superfornærmet.  Kattene er også frustrerte, og forsøker desperat å finne seg nye, komfortable oppholdsteder – men det er ikke lett!
Ny versjon av “katt i vinduskarm”:  Katt på printer! 
Tolouse har greid å finne et sted som både er varmt og hvor han kan være nogenlunde skjermet for støv og byggebråk – ikke dårlig!
Men nå som selvangivelse og omsetningsoppgave og alskens skjemaer omsider er fylt ut etter beste evne, har jeg litt tid til å nyte hagen. Det er for tidlig å rake og rydde: Blader og kvister fra i fjor gir godt vern mot nattefrost for nye spirer – og faren for frost er slett ikke over enda. Dermed kan jeg bare tusle rundt og ikke gjøre noen ting annet enn å legge merke til hva som blomstrer hvor, og planlegge setting av høstløk.
Den første vårblomstringen er kanskje den aller vakreste:
Denne krokusen heter “Cream Beauty” og er en av mine favoritter
  
Her har vi krokusen ‘Blue Pearl’, som har en fantastisk blå/lyslilla farge –
spesielt i lav ettermiddagssol
Her er en annen favoritt: Iris reticulata
 ….. og iris ‘Katharine Hodgkin’
Det aller flotteste med de tidlige løkblomstene er jo at de krever minimalt med stell, de formerer seg lett og sprer seg til store blomstertepper, og de forsvinner når blomstringen er over. Perfekt for late hageeiere!
Her i bedet ved terrassen har hestehoven “sneket seg inn” blant løkblomstene – og bidrar til å gjøre det hele enda vakrere, synes jeg!
Mye å glede seg over! 
Og etter å ha gått rundt og gledet seg en stund, kan man jo legge seg i hengekøya og observere fuglelivet.  Egentlig har jeg aldri vært så glad i hengekøyer – de jeg har prøvd har slett ikke vært særlig gode å ligge i.  Men på hagemessen i fjor kom jeg over noen som solgte hengekøyer som man ligger på tvers i – og det gir en helt annen komfort! Anbefales på det aller varmeste!

Idag har jeg altså offisielt startet hengekøyesesongen igjen.

Med reinskinn under og pledd over er det fullt mulig å sove middag ute, 
selvom vi bare skriver 30. april 
Nå skal jeg feire bryllupsdag med å betale en bunke regninger, forsøke å skrive litt på et bokmanus og rydde på kontoret – som er det eneste stedet i huset som er nogenlunde uberørt av oppussingkaoset. 
Og så spørs det vel om jeg ikke allikevel heller litt champagne i et kjøkkenglass: Når jeg er så heldig å være gift med Egil bør vel ikke prinsipper om glass og etikette hindre meg fra å feire det? Eller kanskje jeg går ut i garasjen og forsøker å oppspore den riktige kassen med de “riktige” glassene……..

Et lite visdomsord……

Sorgernes sum

Når de store bekymringer
trænger seg på,
blir de daglige ærgrelser
latterlig små.
Men når atter de store
blir vejrede hen,
så vokser de mindre
sig store igen.
Det er som man bærer
sin sorg i en bylt
som er så-og-så stor
og som skal være fyldt,
Og skal sådan en bylt
være rimelig let,
å man gjøre den lille
og knytte den tæt.
(Piet Hein)

Klar for kaos!

Omsider kom jeg i havn. Nå er soverommet vårt fullstendig tømt, karmer vasket, ledninger løsnet og alt unntatt skapene demontert og båret ut. I morgen rykker håndverkerne inn og starter maling av tak, kledning og maling av vegger – og forhåpentlig på slutten av uken legging av nytt gulv. Litt av en sjau å rydde seg gjennom alle skap, hyller og kurver – men du verden så godt å få det gjordt!

Egil reiste til Kina, og senere videre til Houston, i dag. Stakkars: Han måtte pakke for 14 dager i ulike klimasoner midt i kaoset, samtidig som hele garderoben og diverse annet (!) måtte gjennomgås og flyttes på.  Øyvind var en engel og hjalp til med demonteringen av diverse “faste installasjoner” – han synes fortsatt (akkurat som da han var liten) at det er mye morsommere å rive ned enn å rydde!

Øyvind rufset ned lamper, knagger og hyller på rekordtid!

I stuen starter også arbeidet i morgen: Først skal taket lutes ned og oljes med hvitpigmentert olje, sånn at det blir lyst og “luftig” – gamle, mørke furutak kommer liksom ned i hodet på én, selvom himlingen er høy. Så skal veggene kles og males – og til slutt skal gulvet slipes ned og oljes. I dag har jeg ryddet bort alt “løsøre”, tatt ned bilder og gardiner, rullet sammen tepper og pakket bort cd-er og noter. Nå ser stuen og spisestuen ut som om flyttebilen ankommer når som helst!

Dyrene liker sånne “sjauer” veldig dårlig:
Tolouse savner både potteplanter, puter og pledd i stuen!

Til tross for sjauing har vi hatt en fredelig og hyggelig familiehelg. Fredag hentet jeg Øyvind på jobb, og så dro vi sammen og hentet Amandus (Ida-Maries lille spaniel) – som har tilbragt helgen hos oss. Fredag kveld har Egil og jeg vårt faste “rituale” med stekte snegler og god hvitvin til “Nytt på nytt” og tv-krim.  Lørdag foreslo Camilla skogstur med bikkjene, så da dro Baltus og jeg til Flateby og gikk en kjempekoselig tur sammen med Camilla og Hero. De bor deilig til: Kan gå rett inn i Østmarka fra sin egen parkeringsplass, og med et utall av stier og løyper av ulik lengde å velge mellom. Lørdagskvelden ble tilbragt med litt rydding og ordning, kombinert med James Bond (Octopussy) og reker med hvitvin. I formiddag kom Ida-Marie på hyggelig besøk – og så ble det altså noen timer med sjauing og fiksing, avbrutt av Egils avreise.

Jeg må tilstå at da han dro avgårde midt i det verste kaoset kunne jeg ikke la være å tenke på min venninne Unni-Gerd fra Hammerfest. Hun pleide å si, på saftig finnmarksdialekt: “I mitt næste liv ska æ ha mæ ei kone!”

Nå flytter jeg inn på hybel, på Øyvinds gamle rom. Det fungerer til daglig som gjesterom, og oppbevaringsted for bøker. Der har jeg strukket klessnor under taket til å henge opp klær; ryddet en hyllemeter for å få plass til min egen “natt-litteratur”, dandért vitaminpillebokser, medisiner, oljer og heksebrygg sammen med smykker, skjerf og reservebriller på skrivebordet; Satt tv’en fra soverommet på en krakk og strukket antenneledningen ut gjennom vinduet; skviset inn en kommode med plass til undertøy, sokker, gensere og t-skjorter – og har akkurat gulvplass nok til kurven til Baltus.

Det minner meg litt om min første “ordentlige” hybel, etter at jeg hadde bodd hos tante Gulle og onkel Jon og på gjesterommet hos en venninne i halvannet år.  Den var på åtte kvadratmeter, med vask! Jeg hadde en genial Ikea-stol som hadde dobbeltfunksjon som seng, en saccosekk til å slappe av i, et skrivebord med stol, en bokhylle til bøker og én til mat, toalettsaker og diverse, og ett klesskap. En kjele og en stekepanne med støpsel ga grunnlag for stor kreativitet i matveien. Det var ikke plass til kjøleskap, men om vinteren satte jeg melkekartongen mellom dobbeltvinduene – en praksis alle studenter fra 70-årene vil kjenne igjen.  Og så var det dusj og toalett borti gangen.  Sånn blir det her også neste uke: Da begynner nedrivingen av badet!

"Snart dages det, brødre – det lysner i øst!"

Jeg tyr lett til sitater for å beskrive hva jeg mener og føler. Så langt jeg kan huske har jeg hatt lett for å lære ting utenat, så lenge det rimer eller har rytme. I oppveksten “hospiterte” jeg på Fjellhamar skole, hvor morfar var skolestyrer, noen uker eller måneder hvert eneste år mens jeg gikk på folkeskolen. Delvis fordi vi var på flyttefot – og delvis fordi mamma ville forkorte nordnorske vintre med å strekke sommerferien vår til langt inn i høsten. Da gikk morfar og jeg til skolen sammen om morgenen – en tur som tok nesten en halv time.  Det vil si, vi gikk aldri – vi marsjerte!

Og i marsjtakt pugget vi alt det morfar mente at den oppvoksende slekt skulle kunne på rams – og det var ikke lite!  Salmevers, selvfølgelig. (Jeg blir kjempefrustrert når salmer er “fornyet”!).
Grammatikk (spør meg om underordnede konjunksjoner eller modale hjelpeverb!) – både norsk og tysk.
Geografi (bi-elvene til Donau, de fem største spanske elvene, fjordene i Finnmark, hovedstader i Afrika….)
Hele Terje Vigen. Lange utdrag fra En Glad Gutt, Markens Grøde, Isslottet, Haugtussa, Peer Gynt, Brand og mange andre klassikere.
Sanger: Folkeviser, speidersanger, religiøse sanger, arbeidersanger, Bellmann og Schuman…… Og alskens dikt og poesi, fra Margrete Munthe til Sivle og Shakespeare.

Og hjemme ble det sunget og spilt og lest høyt, hver eneste dag. Barnebøker og “voksenbøker”. Salmer og revyviser. Norsk og utenlandsk. “Klassisk” og nytt. Det var faktisk pappa som midt på sekstitallet gjorde meg oppmerksom på en “hakkende gal fyr som kaller seg dikter” – ved navn Jan Erik Vold….. 🙂

Kanskje ikke så rart at jeg lett tyr til sitater og metaforer?  Mye av all denne kunnskapen er selvfølgelig glemt – men noe sitter fortsatt igjen.

Og akkurat nå kjennes livet bedre ut enn på lenge: Jeg hoster ikke lenger, er feberfri, og må ikke lenger sitte i sengen for å unngå tette bihuler. Dessuten er stoffskiftet forholdsvis stabilt, og (nesten) alle leddbetennelser er borte eller på retur. Det hjelper både på søvnkvalitet og humør!

Men isteden for simpelthen å si at nå føler jeg meg mye bedre, føles det mye riktigere å sitere noe! Og det første som faller meg inn er en gammel arbeidersang, hvor den første linjen uttrykker håp og mot og fremtidsoptimisme: “Snart dages det, brødre – det lysner i øst!”

Men så kom jeg på tanken at jeg skulle sjekke ut resten av teksten. Og der er sannelig ikke mye optimisme å spore. Vers 3 er ganske representativt:

Til trælle i sind og til slaver af guld
den voksende slægt fostres frem,
og jorden så aldrig så usselt et kuld
som det, der på den nu har hjem,
thi lykken må visne ved tryglen om brød.
Til arbejdet, liv eller død!

Mammamia…… Ikke særlig velegnet hvis man vil uttrykke tilfredshet og fremtidstro…..!

Men over skrivebordet mitt henger det et lite bilde, en akvarell, med teksten “Angels can fly because they take themselves lightly“.  En nyttig påminnelse. Jeg tenker ofte at det verste med sykdom og smerter ikke er symptomene, men at vi blir så selvsentrert! Når kroppen fungerer dårlig, mister vi både overblikk og horisont.

Søren Kierkegaard skrev “Life is not a problem to be solved, but a reality to be experienced“. Dette har senere blitt endret (ukjent av hvem) til “Life is not a problem to be solved, but a mystery to be lived.”
Det er også noe som lett forsvinner ved sykdom og smerter: Evnen til undring over det store mysteriet som livene våre er.

Sitater og “imperativer” er bra: Vi trenger noe å strekke oss efter. Egil og jeg er for eksempel skjønt enige om at hunder ikke skal ligge i sengen – det er uhygienisk, feil, upedagogisk, dårlig “hundehold”, og dessuten litt ekkelt. Og så er det viktig med klare grenser og udiskutable regler!

“Morfar” er hundevakt. 
I sengen. 
Med TV’n på. 
Helt uakseptabelt, selvfølgelig. 
Men ganske koselig allikevel…..

Hjemme igjen – til en Bjørnsonsk april!

Her er sommervarme – og vinterkulde. Jeg setter meg ut på terrassen i shorts – og må inn og hente varmedressen….. Solen steker – og i neste øyeblikk laver snøen ned. I drivhuset er det mildt sagt vanskelig å lage et klima som er gunstig for plantevekst: Midt på dagen må det luftes og kjøles ned – og om natten må det varme til om ikke plantene skal stryke med…….

Tulipanene spirer, snøklokkene blomstrer, kastanjetreet har store knopper –  jeg håper de ikke har vært for optimistiske, og at de overlever den lunefulle norske våren. Og så blir jeg andektig og undrende: Nok en gang våkner det som var dødt til live igjen!

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!
Det er vakkert med tulipaner og krokus og andre løkplanter. 
Men hestehoven er allikevel den aller vakreste akkurat nå! 



Jeg rydder og sorterer og kaster og ordner: Vi skal pusse opp og fornye, og da må vi pakke ned og “ordne og fikse”……   Og mens jeg pakker ned og kaster og vurderer, så kommer selvfølgelig tanken på Skjellnes stadig opp. 
Jeg skulle så gjerne restaurert den gamle bakerovnen i kjelleren. Laget urtehage i berget bortenfor sjøbua. Hatt alle “tantebarn” og stebarn og barnebarn i alle varianter på besøk på en gang, og dekket langbord på plenen! Men sånn blir det ikke. Satt inn i et større perspektiv er selvfølgelig denne sorgen udramatisk – mange mennesker lever med langt større tap enn dette. Men det er liten trøst å hente i at andre har det verre. Sorgen blir heller ikke mindre av at jeg har det så godt på alle måter – det er faktisk fullt mulig å være takknemlig for det man har og samtidig sørge over det man mister…….

Derimot er det stor trøst i samvær og nye opplevelser. Berlinturen var flott! Vi storkoste oss sammen med Egils barnebarn Sara Kristin (3 1/2 år) og Johanna (1 1/2 år). Fantastisk spennende og morsomt å bli bedre kjent med dem!  Men jammen er det krevende med heldøgnsansvar for små barn igjen – antakelig er det en grunn til at man ikke skal ha småbarn når man kommer opp i femtiårene………. Lørdag morgen våknet Egil og jeg kvart på syv på hotellrommet i Köbenhavn, kikket bort på hverandre og mumlet i kor: “I dag er det ingen som trenger bleieskift!” – og snudde oss fornøyd rundt for å sove noen timer til.

Full konsentrasjon når Ida-Marie leser for Johanna og Sara Kristin!

Over halvveis!

Åtte timer tar toget fra Berlin til Köbenhavn. Flyet tar under en time. Egentlig føles det litt riktig å reise på “gamlemåten” – gjennom et landskap. Jeg har f.eks. aldri vært i Lübeck før – og aldri tatt fergen over til Danmark fra Tyskland. Før idag.  På et overfylt tog: Folk kunne ikke sitte i midtgangen, de måtte stå!  Noen hadde tatt tog helt fra Praha, og skulle videre til Stockholm.  Tre døgns togreise, uten verken sete eller køye….. – istedenfor halvannen times flytur.

Lurer på hva det vil gjøre med folks reisemønster, hvis askeskyene fortsetter å gjøre flytrafikken uforutsigbar?

I morgen går vi ombord i båten -og om halvannet døgn er vi hjemme.

"Værfast" i Berlin

Da jeg jobbet i Finnmark var jeg ofte nødt til å utsette eller avlyse avtaler og møter og konferanser på grunn av været. Og ble ofte sittende værfast på de mest ubeleilige steder: Innesnødd i bilen, timesvis på fergeleier og flyplasser, ekstra døgn på hurtigruta som ikke kunne gå til kai….. 
Men jeg har aldri sittet værfast i en storby før – og aldri på grunn av vulkanutbrudd!  En helt ny erfaring!

Og selv om dette langt fra føles dramatisk, er det absolutt veldig kaotisk!  Kristin og Tormod hadde flybillett hjem fra Tallin via Köbenhavn i dag. Kristin fikk booket om sin billett, så hun har fløyet via Frankfurt og sitter nå på et nattog i retning Berlin – med en omstigning i løpet av natten. Antakelig ankommer hun i 8-tiden i morgen, og har da reist i 15 timer.Tormod måtte ta ferge fra Tallinn til Stockholm, og tar toget derfra – og ankommer antakelig om etpar døgn…..

Vi skulle reist hjem med fly i kveld. Isteden blir det dagtog til Köbenhavn i morgen (8 timer) og overnatting der. Etter planen skulle Egil reist til Beijing lørdag. Hvis flyene går, drar han direkte fra Köbenhavn. Hvis ikke har vi  lørdag “til fri disposisjon” i Kongens By – og så “danskebåten” hjem, med ankomst Oslo tidlig søndag formiddag. Jeg kommer uansett hjem med båten. Og vi har vært heldige: Alt er opptatt og utsolgt! (Og alle billettpriser er mirakuløst mangedoblet på noen timer!)

“Ungene” (Ida-Marie, Øyvind, Invild og Glenn) tar et morgentog til Köbenhavn lørdag, og rekker akkurat samme “danskebåt” som oss. Så da får vi en hyggelig kveld sammen på båten, før vi ankommer Oslo 2 1/2 døgn senere enn planlagt.  Og siden Camilla er en engel og sjekker at katter og planter har mat og vann, og Michelle forhåpentlig kan forbarme seg over Amandus etpar ekstra døgn, så er det meste tatt vare på.

Og vi har kost oss masse!
Her er en kjempestolt morfar sammen med Johanna: