Det sies og skrives mye klokt om ytringsfrihet for tiden. Se f.eks. Rune Gerhardsens blogginnlegg hos Amnesty, som beskriver mange av dilemmaene rundt denne “friheten” (amnestyblogg).

Ord blir tidvis ganske storartede når vi skriver og snakker om den rettigheten som ytringsfriheten er. Vi blir ofte litt høystemt. Uttrykk som å “snakke Roma midt i mot” sitter løst. Salman Rushdie blir hyppig nevnt. “Sensur” blir flittig brukt. Alt bidrar til å tegne et bilde av at noen som har noe viktig å si, blir kneblet og kanskje straffet for sine ytringer.

Akkurat denne delen av ytringsfriheten synes jeg er nokså ukomplisert: Jeg går gjerne i demonstrasjonstog eller undertegner opprop mot at slik ytringsfrihet ikke blir respektert – i andre land.

Mitt største problem med ytringsfriheten er langt mindre storartet eller ideologisk.

Vi bor tett på både en barneskole og en ungdomskole. Fra mars til september er jeg som regel ute i hagen eller i drivhuset når den oppvoksende slekt skal hjem etter endt skoledag. Da oversvømmes min ellers ganske fredelige hage av ytringer, fremsagt med høyt volum, som: “Faens morrapuler”, “Dra til hælvete, du’a – søstra/morra di er en jævla forpult hore”, “Jeg skal for hælvete slakte’rei og grille de faens tarma (!) ‘rine og pælme det forpulte huet ditt inn i barnehagan til søstra di!”……

Seansene varer sjelden mer enn en halvtimes tid. Men i løpet av den halvtimen er både luften og hagen min alvorlig forurenset av ytringer jeg – for å si det mildt – misliker, og tar avstand fra.

Selvfølgelig har ungdom i puberteten alltid utfordret eldre generasjoner med “uakseptabel” språkbruk. Jeg husker selv godt første gangen jeg sa “jævlig” i min fars nærvær…..

Men de ytringene jeg er nødt til å høre på hver eneste dag i flere uker både vår og høst (når hagesesongen slutter er jeg ikke lenger ute – men jeg er helt sikker på at ytringene er de samme!) handler om noe helt annet enn å bryte grenser og opponere mot foreldre.

Her blir kvinneforakt og kjønnsarroganse og ganske mye rasisme og en god del politisk ekstremisme
fremført uten motforestillinger – i et kynisk spill om å skaffe seg makt i et ungdomsmiljø. Det som gjør disse ytringene ekstra vanskelige å forholde seg til, er at de (så langt jeg erfarer)  uten unntak kommer fra ungdom med minoritetsbakgrunn.

Ved noen anledninger har jeg ikke greid å beherske meg. Det har vært når disse motbydelige ytringene har vært fulgt av fysisk mobbing: Dytting, knuffing, forfølging, nedriving av skolesekken….. Da har jeg bykset ut av hagen – som regel innført oljehyre eller sånne snekkerbukser med massevis av lommer, skaut rundt håret, solide hagehansker og skikkelige gummistøvler. Så har jeg gyvd løs på det jeg tror er “hovedmobberen” og etpar ganger rett og slett lagt ham i bakken. Og så har jeg holdt en skikkelig preken om hvor patetisk det er å mobbe andre, og hvor ille dumt det er å dytte andre ned for å oppheve seg selv, og….. etc. etc.

Det har aldri vært veldig vellykket. Det eneste jeg har oppnådd, er at jeg en sjelden gang hører at noen sier noe sånt som at “drit i det, ‘a! ellers kommer hu gærne kjærringa durende igjen!”

Jeg leser andres intellektuelle betraktninger rundt ytringsfrihet med stor interesse. Egentlig skulle jeg gjerne ha vært en sånn som bidrar til at verden går fremover. Skrevet flotte ord om hvert enkelt menneskes rett til å si sin mening. Angrepet regimer som begrenser individets mulighet til fri meningsytring.

Isteden er jeg blitt “hu gærne kjærringa”, som tidvis tyr til vold for å hindre 13-åringer i å ytre seg fritt………….