I går ville pappa fylt 90 år.

Jeg tenker på hvilket liv han levde:
Født midt mellom to verdenskriger, samme år som Stortinget vedtok at Kristiania skulle skifte navn til Oslo – mot bystyrets vilje og flertall. Bare litt over 50% av befolkningen hadde stemmerett ved stortingsvalg……. Og mens jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg har lyst til å bruke litt tid til å finne ut litt mer om pappa’n min. Jeg har en pappeske på kontoret som bør utforskes – og slektninger som sikkert kan dele opplysninger og historier og anekdoter.

Dette bildet av pappa ble tatt i 2006

Han var født inn i en embedsfamilie, og på både mors- og farssiden var det embedsfolk og millitære som dominerte. Farfar var jurist, sorenskriver i Kristiansand da pappa ble født, og ble senere politimester i Svolvær, så i Vadsø og senere i Tønsberg.
Pappa ble født i Kristiansand, flyttet derfra til Svolvær da han var seks år, og videre til Vadsø. Så kom krigen, og han flyttet til Oslo for å gå på gymnaset. Bodde på “Englehjemmet”, som var et studentinternat i Pilestredet, og gikk på Kristelig Gymnasium. (Ca. 30 år senere “arvet” jeg mattelæreren hans på KG: Lektor Aasheim gjorde det til en vane å banke i tavlen med gifteringen sin og si “Heggelund: Dette hadde din far klart med glans!”)
Pappa begynte på politiskolen rett etter gymnaset, og fikk jobb som politibetjent i Oslo først og senere i Asker og Bærum.

Samtidig som han jobbet som politikonstabel studerte han jus og tok juridikum i 1950. Like før han tok juridikum traff han mamma, som var flyvertinne i SAS: De traff hverandre da han hadde toll-tjeneste på Fornebu. De hevet hver sin forlovelse – og forlovet seg og giftet seg på veldig kort tid: Under et halvt år! De giftet seg i Lørenskog kirke, og flyttet inn hos hans svigerforeldre – min mormor og morfar – i deres lærerbolig på Lørenskog. Det kan umulig ha vært problemfritt……

Mammas søskenbarn har i den senere tid fortalt meg at Vesla og Bjørn var et slags “drømmepar”: De var vakre, de var litt “uvanlige”, de hadde utdannelse (!) – de var slektas stolthet! For pappas familie var nok bildet litt annerledes: Han hadde definitivt giftet seg under sin stand. Så sent som noen få år før han døde fortalte han litt om akkurat det: At det ikke riktig var bra for en politimestersønn å gifte seg med en lærerdatter fra Lørenskog…….

Mamma måtte slutte som flyvertinne da hun giftet seg: SAS aksepterte ikke “gifte” flyvertinner! Men hun hadde utdannelse som mensendieck sykegymnast (idag en gren av fysioterapien), og startet friskt opp et nytt mensendieck-institutt sammen med en venninne i lokaler på Smedstad – mens pappa jobbet som politikonstabel og fullførste jussen.

De bodde en kort tid på gården “Syverstad” i Asker, til pappa var ferdig med juridicum og fikk dommerfullmektig-stilling i Stavanger. Så ble han politifullmektig i Larvik, deretter i Kirkenes, Harstad og Bodø. Samtidig var han hele tiden tilknyttet Overvåkningspolitiet, og i Bodø ble han “utstasjonert” til Svalbard – først som sysselmannsfullmektig, senere som konstituert sysselmann.

Så flyttet vi sørover, fordi pappa skulle jobbe i Justisdepartementet, på Forsvarets Høyskole, og som adjutant i Overvåkningspolitiet. Slik jeg husker det, var dette ikke spesielt “lykkelige år” i livet hans. Han trivdes dårlig, og savnet aktiv polititjeneste. I 1970 ble han politimester i Tromsø, og stortrivdes! Etter seks år i Tromsø ble han sjef for Kripos – og der ble han i 17 år, til han gikk av med pensjon. Jeg tror han selv følte seg som rett mann på rett plass i alle disse årene: En god miks av aktivt politiarbeid på tvers av fylkes- og landegrenser, skikkelige ledelsesutfordringer, ørlite spionasje- og overvåkningshensyn, litt departementstilknytning og litt politidistriktsnærhet…….

Og så er det sånn at et tilbakeblikk på pappas liv først og fremst handler om hans jobb- og karriereliv. Han tilhørte en generasjon hvor det var en selvfølge at Mannen hadde forsørgeransvar for hele familien. Mamma hadde nok minst like mye stolthet knyttet til sin yrkesutøvelse, men hennes jobb var nesten som en slags hobby å regne…….

Jeg tilhører kanskje den siste generasjonen som ikke riktig “kjente” sine foreldre. Mine barn insisterer på en nærhet og en fortrolighet som jeg aldri hadde med mine foreldre. Og sosiale medier gir oss en “mellomdistanse”-kommmunikasjon som er ny for min generasjon.

Jeg skulle gjerne kjent pappa litt bedre. Samtidig er jeg slett ikke sikker på at jeg ønsker at mine barn skal “kjenne meg” veldig mye bedre enn jeg kjente pappa. Jeg lever i grunnen godt med å ha hatt en god oppvekst med kjærlige foreldre, uten at vi noen gang var “fortrolige”. Og kjenner at jeg vegrer meg litt mot tidens krav om at foreldre og barn skal kjenne hverandre så innmari nært og intimt…….

Samtidig er jeg jo utrolig priviligert som har hatt en pappa som alltid har “vært der”, og som definitivt forandret seg med tiden. I går dro vi opp på graven hans for å tenne lys og markere bursdagen, og plutselig sa Ida-Marie: “Kanskje vi skulle synge bursdagsangen?” Litt bissart og merkelig – men vi stemte nå i: “Happy birthday” av full hals – i trygg forvisning om at pappa ville likt akkurat den blandingen av å heve seg over konvensjoner og ønske om å uttrykke takknemlighet og kjærlighet.

Nå har vi hatt huset i Praia da Luz i snart to år. En god del tid her nede har vært brukt til å “administrere” forbedringer og oppgraderinger i huset. I tillegg har “barna” brukt det en del, og vi har leid det ut til venner og slektninger.

Nå har Egil og jeg for første gang vært her nede sammen i mer enn en uke: Vi dro ned 30. september, og returnerer 18. oktober – med andre ord nesten tre hele uker! Jeg kan ikke huske at Egil har tatt seg tre ukers ferie noen gang!!

Den første uken her fikk vi besøk av Kåre og Marta: Min yndlingsfilleonkel (fars fetter) med kone. Vi har vært naboer på sørlandet i nesten tre tiår. Etter at Skjellnes ble solgt har vi greid å holde kontakten – ingen selvfølge! Og nå kom de altså ned hit, og vi tilbragte noen utrolig hyggelige og interessante dager sammen.

Og de ble altså våre aller første “ordentlige” gjester her i huset i Luz.

Ekteparet Augensen på Europas sydvestligste hjørne: På fortet i Sagres

Så ankom Egils søster og svoger, Nora Brit og Knut. Og dagen etter kom Egil sønn Bjarne med kone Synnøve. Vi har tilbragt en uke sammen, og du verden hvor hyggelig vi har hatt det! Det er noe helt annet å bo i samme hus over noen dager, enn å bare “være på besøk”!

Her er vi på den beste indiske restauranten i Luz: Saffron.

Egil, Bjarne Knut, Nora Brit og Synnøve.

Det er jammen et stort privilegium å ha et sted hvor det er plass til mange, og hvor mange føler seg hjemme!