Jeg bruker litt tid om dagen til å forsøke å hjelpe noen av de bygningsarbeiderne som har stått for oppussingen her i huset. Ingen har fått lønn. Mange har lønnskrav mot arbeidsgiver for mange måneder. Noen må låne penger til mat.

Jeg kjenner at jeg skjemmes over å være norsk: Det handler om velutdannete fagarbeidere som tar ansvar for å skape en bedre fremtid for seg selv og familien ved å flytte til Norge, jobbe hardt, og spare penger. Og så blir de svindlet, lurt og utnyttet – her i dette lille, søkkrike, annerledes-landet vårt.

Bygningsarbeiderforbundet er en god alliert. De jobber knalltøft og har prioriteringene sine klare. Nå har de begjært firmaet konkurs. Da kan alle ansatte med lovlig kontrakt få lønnskravene dekket av et lønnsfond. Det tar nok minst et halvt år – og i mellomtiden må jo folk ha mat!

Og så har vi dem uten lovlig kontrakt, og som har jobbet svart – og blitt forespeilet gode inntekter. De fleste av dem ønsket å tjene penger raskt for å skaffe aksjekapital til å starte sitt eget selskap. De er rettsløse. De har jobbet 12 timer i døgnet i mange måneder, uten å få utbetalt en eneste krone. Og har ikke krav på noen ting.

Jeg trodde kanskje Arbeidstilsynet var interessert i lovlig ansatte som ikke får lønn. Det er de ikke. Politiet henviser til Arbeidstilsynet: De vil ikke engang registrere en anmeldelse for brudd på arbeidskontrakter før Arbeidstilsynet har sett på saken. Og det vil Arbeidstilsynet ikke: De vil ikke involveres i lønnssaker. Hadde det handlet om sikkerhet, kunne de kommet på banen. NHO er overhodet ikke interessert, så lenge arbeidsgiver ikke er medlem.

Fasit: Ingen andre enn fagbevegelsen tar ansvar.
Skammelig.
Flaut.

Jeg koser meg glugg ihjel med å bedrive matauk. Etterhvert har jeg lært hva som blir brukt og hva som blir stående. Vi spiser lite syltetøy, men drikker mye saft. Derfor lager jeg ren saft, uten sukker eller vann, av mesteparten av bærene og mye av frukten. Det er luksus å ta opp en flaske hjemmelaget, ren eplesaft fra fryseren i februar!

I dag plukket jeg 20 liter solbær og rips – uten at det synes særlig på bærbuskene……  Det ga 12 liter ren saft, som er tappet på flasker og puttet rett i fryseren. Jeg kan sikkert plukke både en og to bøtter om dagen i mange dager. En utrolig overflod!

Jeg lærte veldig tidlig at bærplukking er alvorlige greier. Mormor og morfar hadde stor hage med mye bær og frukt, og jeg var med å plukke hver eneste høst fra jeg kunne gå. Jeg husker innhøstingen av bær og frukt som en serie kompliserte prosesser, hvor det gjaldt å holde tungen rett i munnen: Mormor og morfar hadde nemlig totalt forskjellige teknikker og filosofier! 

Når jeg plukket frukt eller bær med morfar, var det et hovedpoeng at absolutt alt skulle plukkes. Det skulle gjøres grundig. Ingen sløsing. Han hadde tilogmed et eventyr (som jeg kanskje tror han hadde laget selv) om et lite solbær som ble hengende alene igjen på kvisten etter at alle søsknene var plukket: Hun ble aldeles syk av vissheten om at hun ikke kom til nytte. Det endte heldigvis godt: En liten pike oppdaget henne, og puttet henne i gryten sammen med alle de andre.

Å plukke bær sammen med mormor var noe helt annet: Hun var opptatt av at vi måtte dele med fuglene! Derfor plukket vi bare cirka 2/3 av bærene på hver kvist. Det var ofte vanskelig å vite om jeg gjorde det riktig.  Har jeg plukket nok av denne kvisten, eller skal jeg ta noen klaser til? Kanskje har jeg tatt for mye, og så blir det for lite til fuglene?

Det som var aller mest krevende var å “balansere” disse to bærplukkefilosofiene: Når jeg plukket med morfar forsøkte jeg ofte å lure meg til å la det stå igjen noen få bær til fuglene. (Han oppdaget det alltid. Men jeg sluttet aldri å prøve!).  Når jeg plukket med mormor gikk det litt sport i å plukke så rent som mulig……

Som voksen sitter selvfølgelig denne barnelærdommen i ryggmargen, og jeg er totalt ambivalent i forhold til hvilken teknikk jeg vil bruke. Det viktigste er kanskje at hver gang jeg plukker bær tenker jeg på mormor og morfar, og hvor heldig jeg er som har hatt sånne fantastiske besteforeldre. Da blir bærplukkingen nesten som en liten andakt, med fokus på takknemlighet, glede og ydmykhet.

Jeg har havnet i et dillemma.
Det viser seg at ingen av de håndtverkerne som har jobbet her i huset vårt siden april har fått lønn av sin oppdragsgiver – vår kontraktspartner. Det dreier seg utelukkende om polske arbeidere – men flere av dem har bodd her i Norge i mange år, og har familie og barn her. De er høyt utdannede og kvalifiserte fagarbeidere. Noen av dem står i fare for å måtte flytte fra leiligheten sin, fordi de ikke har penger til å betale husleie. De er frustrert og ulykkelige. De har til gode mange titusner i lønn.

Vår kontrakt om oppussing var opprinnelig med et firma som het Oslo Bygg Totalentreprenør. Vi valgte det – etter en anbudsrunde – fordi vi hadde brukt dem tidligere og var godt fornøyd med både arbeid og pris. Underveis ble dette firmaet kjøpt opp av et selskap som heter Akernor. Jeg ble forklart at Akernors forretningsidé var å kjøpe opp små håndtverksbedrifter og “forsyne dem” med det de ofte mangler, nemlig administrativ- og prosjektstyringskompetanse. Det virket tilforlatelig – siden “prosjektstyring” åpenbart var mangelvare i vårt oppussingsprosjekt!

I brønnøysundregistrene står imidlertid Akernor oppført som et selskap som bedriver formidling og utleie av arbeidskraft. Dessuten er styreformannen i Akernor tilfeldigvis samme person som styreformannen i Oslo Bygg Totalentreprenør. Min dialog med selskapet er høyst forvirrende: Daglig leder henviser til økonomisjef, og begge benekter delvis fakta som forlengst er etablert…. Jeg har forsøkt å slå fast at mitt anliggende er at ansatte som har jobbet i mitt hus skal få betalt det de har krav på. Jeg blir møtt med en sammenhengende strøm av løfter (som blir brutt), besvergelser, mistenkeligøring og bortforklaringer.

Ifølge Bygningsarbeiderforeningen, Arbeidstilsynet og jurister jeg har snakket med er det helt vanlig at polske fagarbeidere i Norge ikke får utbetale lønn for den jobben de gjør.

Hva gjør jeg?
I første omgang lar jeg vær å betale den siste regningen for oppussingen. Og har krevet garanti for at de ansatte får utbetalt lønn. Den garantien – hvis jeg får den – er antakelig ikke verdt papiret den er skrevet på…..  Noen av disse arbeiderne har allerede kontaktet fagforeningen, og er i en prosess mot selskapet. Andre har jobbet svart, og er helt rettsløse. Det er fristende å si at de får som fortjent. Men det er allikevel ingen tvil om at de har vært grovt utnyttet – av norske “entreprenører”!
I Oslo Bygningsarbeiderforbund fikk jeg ett entydig råd: Gå til media! Det er det eneste som ser ut til å virke i forhold til disse spekulantene innen bygg- og anlegg.
Kanskje jeg gjør det.

Fyterakkern

Siste gang farmor var på Skjellnes var hun ganske skrøpelig. Jeg tror det må ha vært sommeren 1991 – i så fall var hun 93 år. En dag dro vi andre til Lillesand i båt for å handle, og farmor ble igjen alene på Skjellnes. Det var underforstått at hun skulle legge seg og hvile. Da vi kom hjem, kanskje omtrent tre timer senere, var farmor ingensteds å se.

Vi fikk nok litt panikk. Vi løp rundt i huset og ropte, vi sjekket svabergene og strandlinjen og den gamle utedoen – og så fant vi henne: Liggende på alle fire oppe ved “gjestehytta” – ute av stand til å komme seg på bena igjen. Hun var langt fra forkommen. Snarere tvert imot: Hun var lynende forbanna!

Da vi kom styrtende til, bekymret og oppskaket, fant vi en eitrande sinna gammel dame: “Det er mine knær! Hvorfor gjør de ikke som jeg vil!”

Jeg skjønner henne godt. Siden vi kom tilbake fra Provence har både knær og albuer og håndledd og tær som tilhører meg unndratt seg enhver kommando fra hjernen.  Det er kjempefrustrerende å oppleve at armer og bein simpelthen ikke “lystrer”, men lever sitt eget liv.

Samtidig vet vi jo at disse kroppene våre bare utgjør en liten del av alt vi står for – alt vi er.  Jeg er da definitift fortsatt meg, selvom jeg må melde avbud til avtaler og reiser fordi leddene mine er blitt betente og jeg må tilbringe litt av dagen i sengen.

Men når smertene tar overhånd og kroppen fungerer dårlig, føles det på et vis som om ikke bare kroppen min men også jeg er redusert, er litt mindre verd, er blitt “omdefinert” på et vis….. Da er det ikke bare helsen som er dårlig, men selvtilliten også.

Rare prosesser.