Vi stikker av…..

….her er fortsatt ganske ulevelig. En stor forbedring er at vi har flyttet tilbake til soverommet vårt, og sover på gode madrasser i den vanlige sengen. Men klær og sko, smykker, bøker, toalettsaker og alt annet flyter fortsatt rundt i huset: Vi kan nemlig ikke ta i bruk de nye skapene på soverommet før elektrikeren har vært her….. 

Stuen er fortsatt forbudt område. Der er gulvet oljet for annen gang i dag. Maling av noen vinduslister gjenstår. Antakelig kan vi bære inn noen møbler på mandag – men det tar nok fortsatt etpar dager ut i neste uke før det blir “beboelig”…

Badet er fortsatt nedrevet: Rørlegger og elektriker har foretatt seg mystiske tekniske ting. Det var lenge uklart hvem som ventet på hvem….. Jeg har hatt noen skikkelige “meningsutvekslinger” med han som har ansvaret for hele prosjektet. Det holder liksom ikke å si “Jo’a, det skulle vært ferdig, men så dukka ikke nn opp og da fikk vi ikke henta xxx og så var bestillinga av yyy ikke gått inn så derfor kommer ikke det før neste uke…….”!

Men man er jo ganske maktesløs, da – når halve huset er revet ned…..

Vi er stadige optimister, og håper at i løpet av neste uke skal i hvert fall både stue og soverom være beboelig og brukelig……

I mellomtiden drar vi på weekend-cruise til Kiel. Vi orket ikke tanken på enda en helg hvor vi ikke riktig vet hvor vi skal gjøre av oss. Så vi seiler avgårde i morgen, og er tilbake mandag.  Color Line tilbyr (gratis) dansekurs, med opplæring i både vals og swing klokken tre hver dag. Jeg har bestemt at vi skal være først i køen både lørdag og søndag! Egil er litt nølende, men blir nok med. Det er treningsstudio ombord, og det skal bli godt å trene andre muskler enn dem man bruker når man lemper sekker med kugjødselkompost og torv!

Først og fremst skal det bli deilig å slippe unna kaoset her hjemme!

Krig og fred

Jeg bruker mye tid i hagen nå – er selvfølgelig på etterskudd med alt! Men jammen er det et privilegium å kunne tilbringe dagene med å observere planter og dyr og fugler: Når jeg bare lar vær’ å være så målbevisst og fokusert på alt jeg burde gjøre, er hagearbeidet en fantastisk kilde til undring, glede og opplevelse…..

I dag så jeg to gråtrost jage en vimsete, ukonsentrert ekornunge. Den hadde antakelig kommet for nært reiret – gråtroster er veldig “proprietære”, ifølge fuglebøker. Ekornungen hoppet og sprang, over plenen og opp i busker og ned gjennom kratt og opp trestammer – og trostene fulgte på. Men da ekornungen hadde klatret opp i furua hos naboen her, mente åpenbart trostene at faren var over – de markerte teritorialgrensen ved å fly rundt  trestammen og lage et innmari bråk noen ganger , og så fløy de tilbake til reiret. Og hva gjorde ekornungen da?
 Han/hun tittet ut og opp og ned, og pilte nedover stammen og forsvant bortover plenen i retning trostereiret.

Den oppvoksende slekt

Vi er nærmeste nabo til både en barneskole og en ungdomskole. Det er egentlig ganske hyggelig. Jeg er nok blitt litt beryktet, fordi jeg griper inn når noen blir mobbet eller når oppførselen er totalt uakseptabel. Jeg kan jo ikke sitte stille å se på at en 3. klassing blir trakassert av “store” 5.-klassinger! I dag var det en gjeng fra ungdomskolen som hadde fyrverkeri – antakelig levninger fra nyttårsaften. Det smalt kraftig flere ganger – og Baltus ble helt fra seg.  Da gikk jeg ned gjennom hagen i retning skolen, iført mitt vanlige hageantrekk: Skaut, fleece-vest, snekkerbukser og cherroxer.  Og hørte en pode kauke: “Vi stikker, asså! Der kommer hu’ derre!” 

Jeg kjenner at jeg er veldig fornøyd med å være “hu derre”……

Når jeg setter meg ned etter endt økt, gjerne med en kopp te eller en øl, kan jeg lytte til fuglesang og vind – men også til skolebarn på vei til og fra fritidsaktiviteter.   Det kan ofte være interessant.  I dag noterte jeg følgende:

“Lurer på åssen det ville vært hvis jeg hadde hostet sånn at jeg hadde svelget hjernen?”

“Serriøst, asså – Kim er helt iddiot!”

“Men da, atte han derre, asså, du veit da hu blei asså, atte jeg sykla bare, jeg asså!”

“D’ær det som er mandig, da, gutta!” 
(Jeg fikk dessverre ikke tak i hva “det” er….)

Er det håp for det norske språk, tro?

Statusrapport:

Sitat: I am so sorry that we are a little bit delayed. It is because the electrician was so late in drawing the cables so it was impossible for us to finish the lister around the garderobeskap until he had done that. Tomorrow we will finish the installasjon of the skaps and the electrician will fix the contacts and the tv cable and since we have already grunnet the lister around the windows and the door it needs only one more stroke and we will do that tomorrow, so when we leave tomorrow afternoon you are able to move back in to your bedroom.

En litt annerledes 17. mai

For første gang på 28 år (!) har jeg ikke stelt istand til 17.-mai!

Årsaken sees klart på dette bildet:

Vi har pakket ut TV’n og båret inn to stoler – det innebærer en betydelig standardheving i dagliglivet. Men det gjenstår fortsatt litt arbeid før vi inviterer til festmiddag i spisestuen…….  
Legg spesielt merke til kabelrullen til venstre for TV’n – ganske lekker?

En fast 17.-mai tradisjon hos oss har vært å kjøpe en kasse jordbær, og spise seg sprekkmett. I de årene jeg hadde fryktelig dårlig råd begynte vi å spare til jordbærkassen i februar ved hjelp av et norgesglass som vi puttet småpenger på: Både vekslepenger, og penger vi bevisst sparte – for eksempel ved å til Strømmen istedenfor å ta bussen. Vi kom alltid i mål – uansett jordbærpris! Nasjonaldagen er for oss synonymt med uhemmet jordbærfråtsing!

Og middagen har alltid vært kokt laks eller ørret, nypoteter og agurksalat – og selvfølgelig is til dessert.

I mange år feiret vi 17.-mai på Skjellnes og i Lillesand sammen med pappa. Vi har fantastiske minner om å jobbe hardt tidlig om morgenen med å feste flagg og bjørkeløv på Løvebåten, og tøffe avgårde og ankomme havna i Lillesand sammen med dusinvis av andre småbåter pyntet med løv og flagg. Og om “borgertoget”, hvor Lillesands formannskapsmedlemmer gikk først med “fotside” 17.-maisløyfer, og korpsmusikken gjallet mellom trehusene og ungene var stivpyntet og storøyde og en morfarhånd var trygg å ha…… Og om lunsj på Hotell Norge, med pølser, is og Cola.  For ikke å snakke om den gangen Camilla vant den største bamsen på tivoliet på Lillesand Torg, og misunnelsen lyste ut av øynene på alle som sto rundt!

På tilbakeveien i båten sovnet ofte ungene, aldeles utmattet av inntrykk og aktiviteter. Det hendte mer enn en gang at pappa og jeg spiste ørret alene i spisestuen på Skjellnes mens ungene sov med fin-antrekket på, under dynene på Johanne-rommet.

Pappa og jeg avsluttet alltid dagen på terrassen, iført stillongser og ullgensere og tepper og pledd, under stjernhimmelen (jeg tror aldri jeg har opplevd en overskyet 17.-mai på Skjellnes) – med en drink og litt langsom filosofering. Hvor går grensen mellom nasjonal stolthet og nasjonalisme? Kan vi tenke oss en verden hvor nasjonalstaten blir relativt “uinteressant” fordi makten ligger i multi- eller overnasjonale organer?  Hvilke verdier gir vi videre til “ungene” gjennom vår måte å feire nasjonaldagen på? Jeg ser tilbake på disse samtalene med stor glede. Og takknemlighet.

I Sandnes ble det andre tradisjoner, med “fastrene” Ingeborg og Dorit som stilte opp til barnetoget og kjøpte pølser på Lura skole og var med på nasjonaldagsfeiring fra begynnelse til slutt – også det året Dorit hadde brukket lårhalsen og egentlig skulle vært helt i ro…..

Tilbake på Lørenskog ble tante Brita, Ineke og Dyveke “faste gjester”. Og pappa, i mange år. Og ungenes venner og deres foreldre – i litt skiftende grad. Vi har vært 16 til middag – og vi har vært 7.

Men i år var vi altså invitert “bort”!

Vi startet dagen med barnetoget i Lillestrøm – fordi Camilla er klasseforstander for første klasse. 
Det er neimen ikke lett å koordinere fanebærerne!
“Storesøsterblikket” er lett gjenkjennelig:
Min morfar, overlærer Hegerberg, ville nok hatt stor sans for oldebarnets yrkesvalg!
Etter barnetoget dro Egil, Ida-Marie og jeg hjem til Camilla og Rudi til sen frokost/tidlig lunsj – og jordbær! (Joda, selvfølgelig en hel kasse!) Etterhvert dukket Øyvind også opp, så da ble det en riktig familiefeiring.
Hero sjekker at alt er i orden!
Senere dro Ida-Marie, Egil og jeg (og Amandus og Baltus) opp på Kløfta til Ineke – og fikk servert nydelig soufflet og salat og hjembakt brød og kake og kaffe. Koselig og avslappende feiring og prat – med riktig nasjonaldagsfølelse!

En hyggelig nasjonaldag – hvor vi jammen har greid det aller viktigste: Å være sammen – og å ha tid til hverandre.

Men neste år blir det laks og agurksalat og nypoteter i Løkenåsringen!

"Tomorrow we will sparkle the lister, and then we are ready to slipe the floor, but maybe we will need half a day to fuge between the window lister"

Overskriften er et sitat! Malerne og snekkerne er polske – og kjempeflinke. Og engelsk er jo et fremmedspråk for dem også. Derfor har de åpenbart lært seg det viktigste av “fagsjargongen” på norsk – og jeg skjønner dem godt:  Jeg vet heller ikke hva “å fuge” er på engelsk. Resultatet blir veldig greit å forstå – og samtidig helt vanvittig rent språklig (eller “sproglig”, som jeg foretrekker….).

Et annet gullkorn (også direkte sitat) er: “We will need to cut the sponplater on the steps, so we can lay the laminat directly and then put the trappeneser right on”. 

Kaoset fortsetter. Ingenting er ferdig enda. Men massasjebadet på terrassen funker, så Egil og jeg tilbringer en times tid der hver kveld.  De andre alternativene er kontoret og gjestesengen.  Øyvinds rom er det eneste stedet med tv-mulighet. Gjett om poden ble sur over å få sengen sin okkupert av foreldre som bare måtte se nest siste episode av “mesternes mester”!

Glimt fra gangen oppe – fra venstre mot høyre i nederste rekke: isolasjonsmatter til taket på badet, potteplante, kasse med søppelposer. Øverste rekke: Potteplanter og kasse med vinglass, med malerens genser på toppen (utenfor bildet). Dette tablået befinner seg rett foran kontordøren……..

Men vi har hatt noen fantastiske dager i Washington!  En lang rekke lunsjer og middager med mennesker som i utgangspunktet var “business relations”, men som gjennom hyppig kontakt i flere år er blitt til gode venner. Jeg synes alltid det er fasinerende å registrere at vi har tildels totalt forskjellige verdensoppfatninger – og i tillegg kommuniserer vi veldig ulikt. Det er viktig å snakke sammen, men jammen er det viktig å være klar over at vi har helt forskjellige referanserammer!

Litt tid har Egil og jeg hatt for oss selv også: En dag dro vi ut til George Washington’s hjem Mount Vernon, hvor jeg ikke har vært før. Han (George Washington – ikke Egil) var litt av en foregangsmann innen landbruk og hagebruk, og det var kjempegøy å se hvordan han anla frukt-og grønnsakshager på en måte som må ha vært ganske “sær” på den tiden.

Egil utenfor Mount Vernon
 

Egil i en av kjøkkenhagene på Mount Vernon. 
George Washington var opptatt av samplanting: 
Han brukte bevisst bl.a. urter i kjøkkenhagen 
or å avskrekke skadedyr og motvirke sykdommer på grønnsaksplantene.

En annen dag kjørte vi ut til gode venner som har kjøpt seg  “hytte” i Chesapeake Bay-området: En fin tur, og gøy å se at selv super-urbane Georgetown-beboere, som knapt har visst forskjell på tuja og stemorsblomster, pluselig har stor glede av “et hus på landet” og er veldig opptatt av hvor mye gjødsel et sedertre trenger………

Nå flykter jeg!

Om noen timer setter jeg meg på et fly til Washington DC. Det skal bli utrolig godt å slippe unna slipestøv og plankerester og malingspann og gamle glavamatter og håndverkere (!) for noen dager!  Og i Washington skal det i følge yr.no være 26 varmegrader når jeg lander i morgen – og varmen holder seg helt til søndag: Da er det spådd “bare” 18 grader…… Egil kommer opp fra Houston – og så skal vi bare nyde livet sammen med ørlite “business” og masse, masse “pleasure” helt til mandag. 

Vi skal som vanlig bo på Latham hotel i Georgetown, som er veldig hyggelig og ligger nydelig til like ved elven, med gangavstand til alt bydelen Georgetown har å by på av restauranter, shopping og kultur. Vår mest eksklusive hotell-opplevelse i Washington var da vi for flere år siden bodde på Hay-Adams Hotel, som ligger like bak Det Hvite Hus. Mottoet deres sier det meste: “Hay-Adams: Where Nothing is Overlooked but the White House”. Men jeg trives altså mye bedre i Georgetown……

I morgen kveld skal vi spise middag med gode venner – og det skal vi igrunnen fortsette med gjennom hele helgen, avbrutt av lunsjer sammen med gode venner……  Mange av dem vi kjenner sitter i sentrale politiske posisjoner, og det er alltid interessant å bli litt oppdatert på den rådende politiske stemningen.

Men jeg gleder meg også veldig til å utforske den nye fløyen på Smithsonian Museum. Den åpnet for knapt to måneder siden, og rommer en permanent utstilling som har tittelen “What does it mean to be Human?”  Harald Eia burde antakelig ta seg en tur dit…..  Nå i mai er det også en utstilling om tibetansk religiøs kunst på Smithsonian – jeg fikk litt interesse for det temaet under India-oppholdet i fjor, og gleder meg til å lære litt mer.

Egil er medlem av et fryktelig eksklusivt fordelsprogram i SAS som heter Pandeon (eller noe lignende…). For å bli medlem der må man ha vært såkalt “gullmedlem” i en hel haug med år etter hverandre – med andre ord tilbragt store deler av livet på reise (med SAS). Og når det regner på “Forretningsmannen” drypper det på “Forretningsfruen”: Pandeon-medlemskapet gjør at vi bare bruker “turistklassepoeng” for å få en businessklassebillett til meg. Så i morgen (eller rettere: senere i dag) skal jeg kose meg over Atlanteren med behagelige seter, flott service, god mat, gode viner og høy komfort! Luksus!

Jeg har gitt Øyvind nødvendige instruksjoner om plantevanning og kattemating og hundelufting, skrevet et utall gule lapper til håndverkerne, lagt fiberduk over fuchsiaene i drivhuset sånn for sikkerhets skyld, satt opp nye gule limfeller i brettet med broccoliplanter, ladet e-boken og i-poden og lakket negler.

Så da skulle vel alt være i orden……

Huff!

I dag startet rivingen av badet. Det blir en omfattende operasjon: Her er mye råte og vannskader som hittil har vært skjult. Huset er bygget på en tid da man åpenbart syntes at sponplater er gode greier – også i våtrom…..

Håndverkerne er uten unntak både dyktige og hyggelige. Men mangler kanskje enkelte “antenner”? Da jeg kom hjem fra byen i dag var klosettet plassert midt på terrassen til almen beskuelse. Det står der fortsatt. Jeg har vurdert å gå ut og sette opp et skjermbrett rundt.  Er det bare meg som er prippen, tro?

Badekaret, derimot, ble plassert midt i stuen. Med en stor shampoflaske ved siden av…..
Jeg er sterkt fristet av å finne bøtter og ta meg et skikkelig bad – med utsikt!

Det er godt det finnes noe pent å se på også,- bare noen meter unna klosettskålen: