Nanook er to dager gammel. Han er sønn til min nevø Joachim og hans samboer Martine. Fra før har de datteren Lumi.

Siden barnas farmor og farfar, min søster Merete og hennes mann Mike, bor i Canada, kan jeg snike meg innpå og forsøke å være noe litt mer enn en skarve grandtante. “Reservebestemor” er en tittel jeg prøver å introdusere, siden farmor og farfar er så langt borte……. 🙂

I dag traff jeg Nanook for første gang. Et bittelite, rynkete kryp som skal leve i verden lenge etter at jeg er borte. En kort tid håper jeg vi skal tilbringe sammen. Jeg er helt sikker på at han kan lære meg noe. Kanskje kan han lære noe av meg også. Uansett er det et stort privilegium å få lov til å være nær et helt nytt liv. Jeg ønsker ham velkommen med et av de vakreste diktene jeg vet: “Til et nyfødt barn” av Piet Hein:

Lykke på langfærden, lille.

Ven fra det slet ikke værende.

Vandrer, som uden at ville

fik denne verden forærende.

Bådformet ankom du blandt os

færdig i lemmer og kar.

Dagen som dagedes fandt os

tabt i det under, du var.

Ankret til tiden, der iler,

hviler du, menneskekryb.

Smilet, du slumrende smiler,

lyser fra tidernes dyb.

Slægternes sløvede ælde

vejredes vejløst hen.

Undrende opstod med vælde

menneskets ungdom igen.

Solen og sejlende skyer,

løv i det gule gry

hilser dig, livsfornyer,

skarpe og skabt påny.

Timer skal kædes til dage,

tiden skal drive sit spil,

før du skal vandre tilbage,

til hvad der ikke er til.

Skove skal løves og bruse.

Sneen skal slette med hvidt.

Året skal åbne sin sluse,

og alt, for en tid, være dit.

Varm skal du møde ved vinter

døden med livets trods

og modta en vårs hyacinter

når verden er død for os.

Kort skal du atter eje

løvspringets lyse land,

hvergang et forårs veje

flammer av løvetand.

Fjernt skal du gå mod fjerne

verdner vi ikke ved,

og følge vor vandrende stjerne

på vej imod menneskehed.

Livsluebærendne lille.

Sindets usårlige lykke,

livsglædens varme kilde

med på dit vovestykke.

Denne helgen arrangerte vi Juleverksted for 18. år på rad. Dette er vår versjon av “familiemiddag” i forbindelse med julen. Vi inviterer på pinnekjøtt med tilbehør, men hovedsaken er ikke menyen: Hele poenget er å sitte sammen og lage julepynt, presanger, dekorasjoner osv. Barna får jo utløp for sine kreative behov i mange sammenhenger gjennom hele førjulstiden, men vi voksne setter oss sjelden ned sammen og lager ting. Det er utrolig koselig!

Men uansett hvor lettvint man gjør det, krever det ganske mye arbeid og innsats å arrangere verksted med servering for ca 30 personer. Det skal handles og bæres og sjaues. Klappstoler og ekstrabord skal inn fra garasjen, vaskes og monteres/settes på plass. Lageret av lim og glanspapir skal sjekkes og suppleres. Og det skal handles inn og forberedes mat og drikke ikke bare for selve Verkstedskvelden, men for tilreisende slektninger som overnatter og tilbringer helgen sammen med oss. Og med knær som ikke lenger har særlig “bære- og tråkke-kapasitet” ble det klart i fjor at jeg ikke lenger greide alt som skal til.

En epost ble sendt ut med beskrivelse av egen tilkortkommenhet og en forsiktig forespørsel om noen hadde litt tid å avse i en travel førjulstid. Responsen var umiddelbar og overveldende! Barn og svigerbarn og gode venner ryddet plass og tid, byttet vakter, avspaserte – og stilte mannsterke opp! Vi laget lister og hadde planleggingsmøte. Hele uken før Juleverkstedet har jeg følt meg som en ren primadonna: Folk har myldret ut og inn av huset med varer og innkjøp og for å finne frem og vaske og bære og frakte og motta nye ordre.

I går gikk arrangementet av stabelen. I dag sitter jeg her i et hus som er brukbart ryddet og rimelig rent, med knær som fungerer og absolutt ikke er overbelastet, føtter og skuldre som kjennes helt greie, helt uten behov for smertelindring eller antidepressiva – og er dypt takknemlig.

Det er en god følelse å ikke være uunnværlig. Det er rett og slett befriende å erfare at hyggelige tradisjoner kan ivaretas og utvikles uten at jeg trenger å være primus motor. Og det er utrolig hyggelig å oppleve at unge, flinke, travle mennesker med største selvfølgelighet stiller opp for å følge opp familietradisjoner.

Øyvind, Erlend og Rudi var blant “englene” som stilte opp og lempet og bar og gikk trapper som mine knær ikke lenger takler så godt. Og Ida-Marie, Nora-Brit og Knut stilte i kjøkkentjenesten.