Oppbrudd

Da er loddet kastet: Eiendomsmegler er engasjert, og Løkenåsringen 29 vil bli lagt ut for salg. Det er på samme tid uvirkelig, skremmende – og en lettelse. Vi har bodd her i 21 år. “Ungene” er vokst opp her. Vi har røtter, historie, minner – og nå skal vi flytte…..?

Huset er på over 300 m2. Med “ungene ute av redet” betyr det at nærmere 200 m2 brukes til oppbevaring av Ting! Egil og jeg beveger oss ikke utover 150 m2 til daglig. Bortsett fra når vi er på utkikk etter ting vi trodde vi visste hvor var, men så er de visst ikke der allikevel – kanskje i en annen bod?

Tomten er på nesten 2,5 mål. Jeg tror jeg har spadd i nesten hver eneste kvadratcentimeter av denne tunge leirjorda i løpet av disse 21 årene……. Det betyr tilhørighet. Og meninger om hva som skal gro og spire og dyrkes. Jeg vet jo at stokkroser ikke vil trives i østveggen……. Nå skal noen andre gjøre de erfaringene – eller kanskje skal gravemaskinene gyve løs på den jorda jeg omhyggelig har spadd, vendt, gjødslet og kalket?

Du verden, så heldige vi har vært som har hatt dette deilige huset og denne store eiendommen å boltre oss på! Grillparty før Camillas bryllup, med partytelt på plenen og buffet-bord på terrassen til nesten 100 gjester – ikke noe problem! Dåp for Rebecca i høst, med 60 gjester på terrassen: Helt kurant! For ikke å snakke om juleverksteder og påskeverksteder og sankthansfester, hvor vi enkelt har hatt plass til over 30 gjester og kunnet dekke til fest og kost oss glugg ihjel!

Det er en tid for alt. Vi har kommet frem til at “vår tid” her i Løkenåsringen er slutt. Både huset og hagen er blitt for stort for oss. Sagt på en annen måte: Vi er ikke lenger villige til å bruke de kreftene og den tiden som skal til, for å holde hus og hage i nogenlunde stand.

Neida, vi flytter ikke i leilighet riktig enda. Vi har hund, og vil gjerne kunne gå ut på bakkeplan. Og vi er bortskjemt med utsikt og utsyn – det vil vi gjerne fortsatt ha. Vi ser for oss et mindre hus, eller et rekkehus, eller en tomannsbolig: Rett og slett noe som er litt mindre tids- og arbeidskrevende enn det vi har i dag.

Og så blir vi her på Lørenskog. Her har vi fire barn og fem barnebarn: Det kan vi absolutt ikke flytte fra! Verdien av å bo så nær hverandre, og være “en del av hverandres liv” setter vi stor pris på!

Så vårt “Oppbrudd” er på samme tid både dramatisk og høyst udramatisk.

Fortsettelse følger 🙂

 

 

Rebeccas dåpsdag!

I dag ble Rebecca døpt. Vårt yngste barnebarn, som vi er helt i startgropen med å bli kjent med. Troys lillesøster, og kusinen til Sara Kristin, Johanna, Olav og Olivia.

Her er hele barnebarn-gjengen, med dåpsbarnet trygt i armene til Sara Skristin. Det må være lov å være stolt?!

Det ble en høytidelig og spesiell dåpsseremoni i Lørenskog kirke: En kirke med “historisk sus”, bygget mellom 1150 og 1250.

En kirke hvor min mor er døpt, konfirmert, viet og begravet. Mormor og morfar er begravet der, jeg er døpt der, mine søstre er viet der; og nå i år er tre av mammas oldebarn døpt der.

Slekt skal følge slekters gang……..

Når et barn inviterer…..

Troy (5) har invitert til rekefest neste onsdag. Han har gitt alle inviterte konkrete oppgaver: Tante skal ta med Rekekake (?); mormor skal ta med loff: morfar skal ta med is og jordbær, Dyveke skal ta med popkorn.  Et skikkelig gjennomtenkt opplegg!

Forrige gang Troy inviterte, var det til “dinosaurfest” i februar.  Da var utgangspunktet at han hadde lært om dinosaurer, og ville dele kunnskapen. Han stilte i dinosaurkostyme, og ga oss en god innføring i dinosaurenes liv og levnet. Også den gang var invitasjonen fulgt av klare instrukser: Tante skulle bake kake, mormor skulle bake rundstykker, morfar skulle ta med muffins, onklene skulle ta med is, Dyveke skulle også den gang ta med popkorn, og mamma og pappa skulle lage pølser.

Troy holder foredrag om dinosaurer

IMG_78B098BEBC67-1.jpeg

Jeg blir fasinert! Og husker at min barndoms bestevenninne Ingrid og jeg i en periode laget “forestillinger” hvor vi inviterte de voksne. Vi diktet og laget kostymer og hadde oppvisning. Nå, cirka 60 (!) år senere, tenker jeg at disse forestillingene var en kombinasjon av et oppkomme av kreativitet og et behov for å “bli sett”. Å ha de voksnes udelte oppmerksomhet en stakket stund! I en tid hvor barn ikke sto i fokus på samme måte som i dag.

Mine egne barn hadde også “forestillinger”. Men slik jeg husker det, var disse ganske spontane og mer et uttrykk for at ungene hadde funnet på noe gøy sammen som de ville vise frem der og da. Jeg kan ikke huske at det var noen “langtidsplanlegging” involvert.

Camilla, Ida-Marie og Øyvind dannet et velopplagt band med en interessant kombinasjon av instrumenter 🙂

IMG_138D0348548C-1.jpeg

Men Troy har altså et litt annet fokus for sine sammenkomster: Han er ikke først og fremst ute etter oppmerksomhet fra voksne (tror jeg). Og han er heller ikke først og fremst ute etter å finne på noe “gøy”.

Han planlegger, han forlanger at vi skal involvere oss (bake loff!), han tar fullt ansvar for regien – og han forventer at vi alle stiller opp, for han har noe å fortelle oss.

Jeg er imponert!

Og gleder meg til rekefest!

2. Februar: Kyndelsmesse, midtvinter og Groundhog Day

Hva har Jomfru Maria, Erling Skakke, midtvintermarkering, værtegn, den politiske situasjonen i Washington DC og et skogmurmeldyr til felles? Svar: Dagen i dag er/var viktig for alle!

I dag feirer vi Kyndelsmesse. Det betyr egentlig bare “lysmesse” (kyndill = lys eller fakkel), fordi dette var dagen da lysene som skulle brukes i kirkene ble vigslet. Dette er en av de mange merkedagene som kirken overtok fra før-kristen tid, antakelig under mottoet “If you can’t beat them, join them”. Det var sikkert ganske utfordrende å få folk til å slutte med å tillegge enkelte dager ulik (hedensk eller overtroisk) betydning – bedre, da, å bare på finurlig vis endre innholdet, og gjøre feiringen akseptabel.

Før kristendommens inntog gikk man i opptog med fakler og lys i dag, for å markere midtvinter og at det går mot vår. Siden dagen markerer midtvinter, var dette også en dag for vareopptelling: Hvis man hadde (minst) halve vinterforrådet av mat til både mennesker og dyr igjen, var man berget over denne vinteren også. Hvis mer enn halvparten var oppbrukt, lå man dårlig an. Tenk følelsen av å bare ha mat og fór igjen for noen uker i snøkav og kulde 2. februar!

Fra gammelt av er 2. februar en av mange dager som forteller noe om hvordan været blir fremover. Ikke så rart at man trengte all den hjelp man kunne få til å forutsi været, når man livnærte seg med fiske og landbruk i et land som vårt!

Kanskje gjenspeiler det realitetene i vårt langstrakte land at værtegnene i dag varsler ulikt avhengig av breddegrad? Fra Trøndelag og nordover var mildvær i dag et dårlig tegn for resten av året. Det betød lang vinter. I Sør-Norge, derimot, betød godt og mildt vær i dag at vinteren nærmet seg slutten. Noen steder het det at slik været er i dag, skal det være i sju uker fremover – altså helt til slutten av mars!

At været på “midtvintersdagen” 2. februar forteller noe om fremtiden, er en oppfatning som ble med europeiske utvandrere over Atlanteren. I USA og Canada feires “Groundhog Day” i dag. En Groundhog er en gnager som ikke finnes på våre trakter, den ser ut som en blanding av et ekorn og en bever, og kalles på norsk et skogmurmeldyr – til tross for at det trives ganske godt nært folk. Saken er: I dag kommer skogmurmeldyret ut av hiet! Da skjer ett av to: Det er klarvær og sol. Det litt omtåkete dyret ser skyggen sin, og piler fluksens tilbake til hiet. Da kommer vinteren til å vare i minst seks uker til. Eller: Det er overskyet, så murmeldyret kaster ingen skygge. Da blir det snart vår!

I Washington DC har feiringen (selvfølgelig) også en politisk dimensjon: Der feires The Dupont Circle Groundhog Day med det utstoppede skogmurmeldyret Potomac Phil som hovedperson. Hvis skyggen hans er synlig blir det ikke bare en lang vinter, men også minst seks måneder til med “political gridlock”…….

Feiringen av The Groundhog Day er, kanskje overraskende for mange av oss, relativt omfattende: Se denne Wikipedia-artikkelen

Den 2. februar er markert på nesten alle norske primstaver, enten med en lysestake (kyndel), et tre eller en lilje (symboler for Jomfru Maria og renhet) eller en krone (Himmeldronningen).

Fra ganske tidlig har dagen vært en av fire helgendager som var tilegnet Jomfru Maria. Dagen ble feiret til minne om hennes renselse: Som gode jøder dro Maria og Jesusbarnet til tempelet førti dager etter fødselen, fordi så lenge var en kvinne uren etter at hun hadde født. For at hun skulle bli ren eller renset, måtte det ofres til prestene. Dessuten måtte den førstefødte også fremstilles i tempelet: Han tilhørte nemlig Gud, og måtte kjøpes fri med et pengeoffer. (Vårherres organiserte tjenere har alltid vært gode kapitalister!)

I 1771 foretok den katolske kirken en omfattende gjennomgang av helgendagene – det var blitt ganske mange av dem. Da ble det beslutter at 2. februar ikke lenger skulle være en Mariadag, men en dag til minne om Herrens Fremstilling. Noe av begrunnelsen kan ha vært at det var ulogisk at Maria skulle “renses”, når kirken i utgangspunktet mener at hun allerede var uskyldsren.

Senere, etter reformasjonen, markeres dagen til minne om da Jesus besøkte tempelet som 12-åring, og satte de skriftlærde til veggs.

Som om ikke dette er nok, er 2. februar også en viktig dag i Norgeshistorien: Hvis den fellen som 2. februar 1167 ble lagt av en prest på Romerike for Erling Skakke hadde lykkes, ville vår historie sett helt annerledes ut.

Erik Werenskiolds tegning: “Magnus Erlingsson velges til konge”:

Som dere alle selvfølgelig vet var Erling Skakke far til Magnus Erlingssønn, han som ble konge av Norge bare fem år gammel. Erling brukte hele livet sitt til å kjempe for at sønnen hans skulle forbli konge – det ga jo pappa uomtvistelig betydelig makt….. Hans fremste motstandere var Birkebeinerne, som ønsket seg Sverre Sigurdsson til konge. I år 1167 (da var Kong Magnus 11 år) ble Erling invitert av en prest til å feire Kyndelsmesse på gården Rydjøkul i Sørum på Romerike. Glomma var isfri, så det må ha vært en veldig mild vinter: Erling og hans følge kom til Sørum i båt(er)! De ble angrepet av en hær av de såkalte Hettesveinene, som var støttet av danskekongen, Valdemar den Store. Men greide å komme seg ut, og over i båtene sine – hardt skadd. Men ikke verre enn at lille Magnus ble sittende på kongetronen, og pappa Erlings makt forble intakt.

Alt dette på 2. februar!

7. Januar: Dagen da himmelen ble avskaffet

7. januar er en merkedag over neste hele kloden. Her i Norden har vi siden 1100-tallet feiret St. Knuts dag, til minne om hertug Knut av Slesvig, som ble helgenkåret i 1169. Han ble drept av en maktsyk slektning 7. januar 1131, og på stedet han ble drept oppsto det en vannkilde. Dagen er også kalt “avfaredagen”, fordi nå drar de aller siste gjestene sin vei og julefeiringen er definitivt over. I den gamle egyptiske kalenderen er 7. jauar dagen da løvegudinnen Sokhit ga lovene. I Japan heter dagen Naa-Kusa – “De Syv Urter”. Kanskje var dette dagen da man startet innsamlingen av medisinske planter? Kopterne feirer den hellige Theodor av Egypt,  katolikkene feirer St. Julian av Cagliari, ortodokse kirkesamfunn som følger den julianske kalenderen feirer jul i dag, hinduene feirer elefantguden Ganesha.  Men i tillegg til alt dette, er 7. januar (i 1610) den dagen da Galileo Galilei oppdaget fire av Jupiters måner for første gang, og kunne slå fast at disse lysende “stjernene” slett ikke satt fast på himmelvelvet, slik den rådende oppfatningen var.  For denne oppdagelsen ble han lyst i bann av den katolske kirke, og dømt av Inkvisisjonen for vranglære.  Det aller mest oppsiktsvekkende ved hele denne historien er kanskje at bannlysingen av Galilei ikke ble opphevet av kirken før i 1983……….

Ha en fin 7. januar-kveld! Hvis dere hører noen rare lyder, er det antakelig bare bjørnen som snur seg i hiet – det skjer nemlig også på denne datoen 🙂

Bildet er tatt av Nasa, og viser “de fire Galileiske måner” og Jupiter.

jupiter_and_the_galilean_satellites

Til et nyfødt barn

Lykke på langfærden, Lille.

Ven fra det slet ikke værende.
Vandrer som uten at ville
fik denne verden forærende.
Bådformet ankom du blandt os
ferdig i lemmer og kar.
Dagen som dagedes fandt os
tabt i det under, du var.
Ankret til tiden, der iler,
hviler du, menneskekryb.
Smilet, du slumrende smiler,
lyser fra tidernes dyp.
Timer skal kædes til dage,
tiden skal drive sit spil,
før du skal vandre tilbage
til hvad der ikke er til.
Skove skal løves og bruse.
Sneen skal slette med hvidt.
Året skal åbne sin sluse,
og alt, for en tid, være dit.
Varm skal du møde ved vinter
døden med livets trods
og modta en vårs hyacinter
når verden er død for os.
Kort skal du atter eje
løvspringets lyse land,
hvergang et forårs veje
flammer af løvetand.
Fjærnt skal du gå mot fjerne
verdner, vi ikke ved,
og følge vor vandrende stjerne
på vej mod menneskehed.
Livsluebærende Lille.
Sindets usårlige lykke,
livsglædens varme kilde
med på dit vovestykke.

En reise til Grønland

I min omfattende nyttårsopprydding i skuffer, skap og på PC,  oppdaget jeg plutselig at blogginnlegget fra Grønlandsturen vår i august 2017 lå der som en “kladd”, og ikke var publisert. Det synes jeg var dumt, for den turen er verdt å dele – og jeg unner riktig mange å oppleve Grønland, for det var fantastisk! Så derfor legger jeg ut innlegget nå, fem måneder forsinket……… 🙂

Vi har tilbragt fem dager på Grønland. Dette er noen inntrykk og tanker.

Vi, (10 gode venner, hvorav 6 er geologer/geofysikere), reiste fra København til Kangerlussuaq, og derfra  “på direkten” sørover til hovedstaden Nuuk. Reiseruten videre gikk nordover til Ilulissat, så tilbake til Kangerlussuaq for å komme inn på innlandsisen – og etterhvert hjem igjen.

IMG_2554.JPG

Kangerlussuaq er den den eneste flyplassen på Grønland som kan ta ned større fly, derfor mellomlandingen. Forklaringen er selvsagt at dette har vært en amerikansk base. Allerede ved ankomst Kangerlussuaq ble det nokså klart at jeg kommer aldri til å prøve å lære meg grønlandsk: Når “ikke” eller “uten” eller en tilsvarende nektelse skrives NAKKUTIGINQANNGILAQ må jeg absolutt melde pass og alle språklige ambisjoner legges steindøde…….

Flyreisen videre gikk med en Dash 8 – og da begynte Eventyret for alvor. Vi fløy sørover over både innlandsisen og isfjell i fjordene. Og knipset frenetisk gjennom møkkete flyvinduer. Helt unødvendig: Vi skulle snart komme mye nærmere denne fantastiske naturen!

Nuuk var annerledes enn jeg hadde forestilt meg. På mange måter en moderne småby, med alskens butikker og tilbud. Og med mindre “synlig fattigdom” enn jeg forventet. Og med de samme fantastiske fargene på markblomstene som vi finner i Nord-Norge: Blåklokkene er knallblå!

Sommervær i Nuuk

Museet i Nuuk var alene verd hele turen: Veldig informativt, interessant og profesjonelt – lærekurven om inuitter og deres historie og levesett ble veldig bratt! Og så kommer de overraskende kontrastene: Hva er det beste spisestedet i hovedstaden på Grønland? Svar: En Thai-restaurant, selvfølgelig! 🙂

Kulturhuset i Nuuk: Fabelaktig arkitektur!

IMG_2599.JPG

Så gikk ferden nordover, til Ilulissat. Og da befinner vi oss på breddegrad litt nord for Tromsø. I våre farvann er det ikke dramatisk. Uten Golfstrømmen er vi plutselig nesten på nordpolen: Her er permafrost, det betyr f.eks. at vann/kloakk-rør ikke kan graves ned…… Følelsen av å befinne seg i ytterkanten av hvor mennesker kan bo, ble sterkere.

Utsikten fra hotellrommet vårt: Grønlandshunder i forgrunnen, og isfjell i bakgrunnen. 
IMG_2629.JPG

Ut fra Ilulissat hadde vi Grønlandsturens mest minneverdige utflukt: En båttur ut i isen. Vi startet i 22-tiden om kvelden, og fikk med oss det fantastiske lyset som oppstår når det ikke lenger er midnattssol og solskiven forsvinner ned i havet bare for en kort stund. Før vi gikk ombord, hadde vi “Grønlandsk buffet” med en mildt sagt annerledes meny (klikk på bildet!):

Så dro vi ut i isen. I solskinn. Som etterhvert gikk over i den helt spesielle “skumringen” som oppstår når solskiven bare såvidt synker under horisonten. Vi tøffet sakte rundt blant enorme isfjell. Innimellom senket skipperen turtallet for ikke å forstyrre hvalene……….. Det var iskaldt på dekk – men umulig å gå ned: Følelsen av å være gjest i en landskap hvor vår art ikke hører hjemme ble nesten påtrengende. Skjønnheten i landskapet og lyset var overveldende og ikke til å beskrive.

For egen del kunne godt turen sluttet der: Inntrykkene var så overveldende! Men geologene måtte selvfølgelig oppleve og utforske innlandsisen. Tilbake i Kangerlussuaq ble vi kjørt innover en dal som i mine øyne til forveksling lignet området innover mot Rondvassbu: Ganske slake åssider, mye stein, litt ensformig og grått…… Men geologene var i ekstase! “Se på den ende-morénen der!”, sukket de henført i kor…….

…..og så dukket innlandsisen opp (til høyre)….

…….og den var jo, selvfølgelig, fasinerende!

For egen del var jeg nesten like fasinert over floraen: I hagene våre “dikker og duller” vi med alskens vekster for å få dem til å trives – her vokser de mest fantastiske skjønnhetene rett opp av grusen!

En fantastisk tur. Et fantastisk land. Jeg håper jeg engang kan komme tilbake og oppleve mer!