Troy (5) har invitert til rekefest neste onsdag. Han har gitt alle inviterte konkrete oppgaver: Tante skal ta med Rekekake (?); mormor skal ta med loff: morfar skal ta med is og jordbær, Dyveke skal ta med popkorn.  Et skikkelig gjennomtenkt opplegg!

Forrige gang Troy inviterte, var det til “dinosaurfest” i februar.  Da var utgangspunktet at han hadde lært om dinosaurer, og ville dele kunnskapen. Han stilte i dinosaurkostyme, og ga oss en god innføring i dinosaurenes liv og levnet. Også den gang var invitasjonen fulgt av klare instrukser: Tante skulle bake kake, mormor skulle bake rundstykker, morfar skulle ta med muffins, onklene skulle ta med is, Dyveke skulle også den gang ta med popkorn, og mamma og pappa skulle lage pølser.

Troy holder foredrag om dinosaurer

Jeg blir fasinert! Og husker at min barndoms bestevenninne Ingrid og jeg i en periode laget “forestillinger” hvor vi inviterte de voksne. Vi diktet og laget kostymer og hadde oppvisning. Nå, cirka 60 (!) år senere, tenker jeg at disse forestillingene var en kombinasjon av et oppkomme av kreativitet og et behov for å “bli sett”. Å ha de voksnes udelte oppmerksomhet en stakket stund! I en tid hvor barn ikke sto i fokus på samme måte som i dag.

Mine egne barn hadde også “forestillinger”. Men slik jeg husker det, var disse ganske spontane og mer et uttrykk for at ungene hadde funnet på noe gøy sammen som de ville vise frem der og da. Jeg kan ikke huske at det var noen “langtidsplanlegging” involvert.

Camilla, Ida-Marie og Øyvind dannet et velopplagt band med en interessant kombinasjon av instrumenter 🙂

Men Troy har altså et litt annet fokus for sine sammenkomster: Han er ikke først og fremst ute etter oppmerksomhet fra voksne (tror jeg). Og han er heller ikke først og fremst ute etter å finne på noe “gøy”.

Han planlegger, han forlanger at vi skal involvere oss (bake loff!), han tar fullt ansvar for regien – og han forventer at vi alle stiller opp, for han har noe å fortelle oss.

Jeg er imponert!

Og gleder meg til rekefest!