Pappas bursdag idag

Han ville blitt 86 år. Rart å tenke på at det ikke er mer enn knapt halvannet år siden han døde. På den ene siden synes jeg det er en evighet siden han levde. På den andre siden hender det rett som det er at jeg innbiller meg at han er på vei inn døren……
Ida-Marie var på graven i dag og tente lys og sendte bilde. Sist vi tente lys der var for en drøy måned siden  – da var det 25 år siden mamma døde.
Rare merkedager.
Anledninger til eftertanke.
Godt å ha en grav å gå til!

Tilbake i Villa Isis

Så var jeg tilbake igjen på Lanzarote. Denne gangen blir oppholdet i Villa Isis på hele fem uker. Heldigvis kommer Egil nedover en ukes tid sånn omtrent “på midten” av oppholdet.

Jeg har installert meg med arbeidsbord ved bassenget – ikke noe dårlig arbeidsværelse….

Hensikten med oppholdet her er det samme som i februar: Trene og skrive.  Jeg kom nedover på onsdag og startet nokså friskt på torsdag med både svømming og en times aerobic og styrketrening. Så var det to timer med yoga fra morgenen i dag – og nå kan jeg knapt gå, og absolutt verken bøye meg eller snu meg !  Huff!

Været her akkurat nå er helt passe: Det veksler mellom strålende sol og litt skyet, med dagtemperatur på rundt 25 grader.

Det trådløse nettverket på Villa Isis er nede for øyeblikket. Derfor skrives dette fra verandaen i 2. etasje på “The Famous Bluebells Bar” i Puerto del Carmen – det eneste stedet jeg vet om som har gratis trådløs tïlgang. Her er det storskjerm med sport, billig øl, høy stemning, og Elvis og the Beatles på anlegget…..Gjestene er nesten uten unntak enten tyskere eller briter i størrelse XXXL med sport og øl som hovedinteresser. Ikke akkurat mitt favoritt-type-sted, men hva gjør man ikke for å kunne skrive noen bloggord?  Fordelen med å sitte her er at i disse omgivelsene føler jeg meg både slank og elegant….. 🙂

Etterhvert som rapportene fra Norge om kulde og snø finner veien hit ned, vil jeg garantert blogge mer om vær-, føreforhold og eventuelle små og store begivenheter herfra.

Nå er Skjellnes solgt

….. og jeg har visst ikke flere tårer igjen. Nå har vi vært der nede og pakket sammen personlige eiendeler, og reist derfra for siste gang.

Skjellnes, påsken 2008
 

Pappa overtok Skjellnes etter sin onkel. Onkel Bjarnes tanke var at Skjellnes skulle være et samlingssted for familien.

Skjellnes ligger på Flesi, eller “på Nesset” som det heter der nede, ved Kjøpmannsvik omtrent midt i Blindleia. Siden onkel Bjarne kjøpte Skjellnes i 1950 er det ikke bare “vårt” sted som har vært et samlingssted for familien: Også Nessetun, Ekeli og Ellensåker  ligger “på Nesset” og har vært viktige “familiesteder”, hvor søskenbarn og tremenninger som ellers knapt ville kjent hverandre har fått være sammen og lært hverandre å kjenne, og hvor 4. generasjon nå har gjort sitt inntog. Disse sommerstedene har gitt oss en unik kontakt med familie og slekt.

Og nå har altså vi sagt takk for oss, og meldt oss ut av denne tradisjonen og dette fellesskapet.

Selv har jeg vært på Flesi hver eneste sommer i 55 år. (Jeg er 57……)  Som 8-åring hadde jeg flyttet fire ganger. Som 14-åring sju…….Og det handlet ikke om “skifte strøk”, men om fullstendige miljøskifter: Fra Stavanger til Viksfjord til Larvik til Kirkenes til Harstad til Bodø…..

Flesi og Lørenskog, hvor mormor og morfar bodde, var mine faste punkter i tilværelsen.

Mange av de menneskene jeg møtte og ble glad i “på Nesset” har betydd mye for meg. “Gamle Johanne” som vokste opp på Skjellnes sammen med syv søsken. Hun solgte barndomshjemmet sitt til onkel Bjarne men forbeholdt seg retten til å bli boende. Johanne hadde alltid tid. Og hun var god til å fortelle! Johanne har lært meg å lyse krabber og å ro og hun har vist meg de gode fiskeplassene. Hun har lært meg å “lese” skyene og sjøen -og å kjenne igjen masse stjernebilder. Og så har hun lært meg mye om hvordan det var å vokse opp i Høvåg på tidlig 1900-tall – og gjort historien levende!

Johannes kusine, “Dikka”, bodde på gården like ovenfor Skjellnes. Ryktene sier at hun var smellvakker, og en gang forlovet med min farfar…… Jeg husker henne bare som en gammel dame som alltid sto i døren når vi kom forbi, alltid hadde tid, og alltid bød på et glass hjemmelaget ripssaft. Dikka var den første personen i mitt liv som ga meg en “voksen” gave: En grønn sukkerkopp med gule og orange blomster langs kanten. Den er gyselig stygg -og jeg elsker den fortsatt, og har omhyggelig pakket den inn ved hver eneste flytting! En stor skatt!

“De voksne” på Flesi har lært meg å være trygg i båt. Tante Margit sendte meg til Kjøpmannsvig for å kjøpe fløte: Da måtte jeg ro prammen (den var en forferdelig stor og tung gammel trebåt!) – og det var aldri noen tvil om jeg ville klare det! En gang ble vinden for sterk (og årene for store og tunge), jeg mistet en åre og drev nedover leia – da kom onkel Bjørn fra Ekeli og “reddet meg”, og lærte meg samtidig hvordan jeg kunne brukt en åre til å styre båten mot land.

Jeg var bare 11 år da tante Margit første gang ba meg ta snekka og dra med en beskjed til “doktor Torkildsen” i Åkerøhavn. “Snekka” var en praktfull sørlandssnekke som onkel Bjarne hadde fått bygget etter egne spesifikasjoner. Tenk hva det gjør med en 11-åring å kunne mestre den alene!

Jeg kommer sikkert til å blogge mye mer om Sørlandet og Skjellnes: Det har vært en stor og viktig del av livet mitt og det er vanskelig å forstå at det er en epoke som er over.

Nye prosjekter…..

Da oppussingen av stue/kjøkken/bad/gang/trapp omsider var ferdig i august, skulle vi vel egentlig sagt oss godt fornøyd med årets innsats på vedlikeholdsfronten. Men, neida – vi hadde fått blod på tann, som det heter – og satte i gang noen utendørs prosjekter som akkurat nå fremstår som en total raséring av store deler av hagen……

Jeg har opplevd det mange ganger: Fagfolk engasjeres til å gjøre en jobb -og i løpet av prosessen kjenner jeg det nesten som om det blir begått overgrep: Ting rives istykker og kastes, det er fokus på “prosjektet” og ikke på det som er rundt – selvfølgelig. En rose jeg var veldig glad i ble trampet ned forleden. Selvfølgelig skulle jeg ha flyttet den, eller gitt beskjed om at den skulle tas hensyn til…….

Første prosjekt var å fikse på terrassen. Den var nedslitt og ujevn og stygg, og trappen fra spisestuen og ut var vaklevoren og farlig. Og etterhvert som vi tegnet og målte og regnet forvandlet prosjektet seg gradvis fra en oppgradert platting til en stor og veldig lekker veranda med en solid fundamentert trapp og innbygging av vårt lille massasjebad.


Neste prosjekt: Skiferhellene utenfor inngangen var blitt skjeve og ujevne, med mye ugress i sprekkene. Egentlig trodde jeg det lot seg gjøre å løfte bort hellene, fjerne litt av jorden/sanden under, legge duk for å hindre ugress, tilføre litt ny sand/grus – og legge hellene tilbake. Men når “skikkelige” håndverkere settes på jobben skal den gjøres ordentlig! Gutta har gravd seg nesten 2 meter ned for å sikre frostfri drenering, lagt isolasjon oppå et tyktlag med pukk, og støpt et solid fundament. Så skal skiferheller legges, og mellomrommene fylles med sement.  I mellomtiden har vi ikke kunnet bruke inngangsdøren, men må vasse gjennom et gjørmehav (tidligere plen) og gå inn gjennom den nye terrassen….. Jureck (han med trillebåren) sitter midt i ett av mine yndlingsbed……. Bak ham er en bøtte med løk som jeg har gravd opp, i et fortvilet forsøk på å redde litt blomsterprakt til neste år…..

 

Tredje prosjekt er en flott og romslig utebod i tilknytning til drivhuset mitt. Her blir det plass til alt! I tillegg har jeg fått et tak å jobbe under: Her kan jeg prikle og potte om og pode av hjertens lyst uansett vær – og gå “tørrskodd” både til drivhuset og til boden. Like bak har vi lagt bark over et stort område under en gammel edelgran. Der er det plass til paller med jord og gjødsel og torv – og så blir det anlagt en sti med skiferheller som gjør at jeg kan manøvrere pallene med “innsatsfaktorer” på plass. Hittil har paller med”gartnergreier” måttet stå i innkjørselen – nå kommer de ut av syne, og blir samtidig lettere tilgjengelig for meg der jeg jobber. Fantastisk!

Fjerde prosjekt er å anlegge en sti rundt hele huset med bruddheller i skifer. Det har vi ønsket oss lenge. Nå blir det en realitet – men i mellomtiden bader vi i gjørme uansett hvor vi går. Her graves overalt – plenen er en katastrofe og bedene ser mildt sagt stusslige ut……

Men det blir bra. Jeg skal ta noen”katastrofebilder” nå, og så noen “etter”-bilder til våren – og er nokså sikker på at vi blir glad for resultatet.

Håndverkerne vi bruker er flotte folk! Dyktige og nøyaktige og ærekjære i forhold til å gjøre en god jobb! Og så er det hyggelige gutter: Masse humor og mange spennende skjebner og historier. Siden jeg har bistått dem litt i forhold til deres tidligere arbeidsgiver og den grove utnyttingen som fant sted, er vi blitt gode venner. Det er vennskap jeg setter pris på!

Samtidig må jeg tilstå at jeg gleder meg villt til den dagen jeg kan våkne om morgenen uten et eneste “fremmed” menneske verken i huset eller i hagen!