I dag startet eventyret. Klokken 12 presis dro SY Delfini fra kai på Oksenøya, med eldstedatter Camilla til rors. Det var greit å ha lommetørklær tilgjengelig da svigersønn Rudi vinket farvel, med Troy (2) på armen!

Nå venter verdenshavene og opplevelsene og utfordringene på denne lille familien, som har tatt et utradisjonelt og modig valg om å leve en annerledes tilværelse i noen år.

Egil og jeg er stolte sponsorer av redningsflåten, som er festet akter. Vi syntes det var greit at den hadde så god kvalitet som mulig. Forrige uke ble den høytidelig døpt “Løkenåsringen 29”, og det likte vi godt:  Ikke alle barndomshjem får en redningsflåte oppkalt etter seg! 🙂

Noen av oss er så heldige at vi får være med på en liten del av deres store eventyr. Enda flere kommer til å benytte anledningen til å møte dem underveis: I Portugal, på Grand Canaria, i Karibien, i Stillehavet eller i Australia. Både familie og venner har fått fart på langtidsplanlegging og feriesparing.  Dermed gir de oss en ekstra gave: En mulighet til opplevelser som vi ellers ikke ville benyttet.

Jeg tror Troy får noen fantastiske oppvekstår: Ikke mange barn får være sammen med mamma og pappa hele døgnet – og samtidig være en del av et “team” som er sammen om alt, og som krever at både små og store stiller opp og vet hva som må til. Jeg tenker det må gi trygghet og ferdigheter som kan komme godt med senere i livet.

Prisen både de og vi betaler, er selvfølgelig fravær av familie og venner. Akkurat på avskjedsdagen, mens tårene fortsatt pipler frem, føles det som en ganske høy pris. Men når følelsene etterhvert balanseres ut med fornuft så vet vi jo alle at verken familie eller venner kommer til å være fullstendig fraværende: Vi kommer til å treffes underveis, og vi kommer til å Skype og FaceTime og utveksle Snapchats og alt hva det heter – disse mulighetene for kommunikasjon som teknologien stadig forbedrer.

Akkurat i dag tar jeg meg lov til å være litt schizofren: Den voksne, fornuftige delen av meg fryder seg over at de realiserer drømmen sin; gleder seg over hvor modige de er; er overbevist om at trygghet og sikkerhet er minst like godt ivaretatt ombord som på motorveien inn til Oslo; og ønsker dem en fantastisk tur.  Den delen av meg som innimellom styrer tårekanalene sitter med foldede hender og hvisker: “Kjære Gud, pass godt på Milleliten og familien hennes!”