I går gikk min gode venninne ut av tiden. Hun har vært “på vei” en stund: Når demensen angriper blir tidsbegrepet flytende og variabelt.

Det er ikke mer enn halvannet år siden hun modig fortalte at hun hadde fått demens-diagnosen. Da hadde hun allerede “lest seg opp” på demenssykdommer, og bemerket tørt: “Det var nok kanskje ikke så lurt”.

Heldigvis har hun hatt en sønn som hele tiden og helt konsekvent har tatt gode valg og beslutninger på hennes vegne. Han har varsomt og stillferdig og med stor kjærlighet gjort de valgene som har vært nødvendige, og samtidig ikke utsatt henne for utidige “utredninger” eller “undersøkelser”.

Det har vært en vanskelig reise. Det har gått fra vondt til grusomt. Det har vært nesten ikke til å bære å se hvordan hun gradvis har forsvunnet inn i en virkelighet hvor vi som har vært glad i henne ikke har hatt tilgang.

Samtidig har det vært en reise med stadig større fokus på ørsmå hendelser: Kjenner hun meg igjen? Får jeg et smil?

Å forholde seg til en demenspasient har mange likheter med å forholde seg til et spebarn: Lykken er å få en respons, om enn aldri så liten.

Jeg finner ingen mening i at noen skal utsettes for det helvete en demensdiagnose innebærer. Min tro på at det finnes en Gud, en Skaper, og at det er en mening med våre liv blir satt på en alvorlig prøve. Jeg har mange spørsmål, og få svar.

Men først og fremst savner jeg min venninne, og våger fortsatt å tro at hun “er der”, ett-eller-annet sted, og at vi på en-eller-annen måte en-eller-annen-gang kommer til å være sammen igjen………