FN-dag med pengefokus: Ugreit!

I dag har vi deltatt på FN-dag både i barnehage og på skole. Og er dypt imponert over hva flinke barn og voksne har fått til: Ungene har åpenbart lært masse, både om andre land og om forskjeller i verden – og engasjementet har vært stort.

Selv er jeg så lettrørt at tårene triller når over 20 små førsteklassinger holder hverandre i hendene og synger “Vi er morgendagens søsken”. Og blir varm inni meg når en gjeng femteklassinger har instudert en flott dans fra Liberia, som de fremfører med stor konsentrasjon i gymsalen på Rasta skole.

Men allikevel sitter det en liten “murring” i bakhodet: Både i barnehagen og på skolen var det et voldsomt fokus på penger. Og alt gikk til en god sak, og dermed betaler selvfølgelig de fleste av oss villig vekk. På skolen hadde de til og med innført parkeringsavgift (30 kroner), og forsikret om at alt gikk til Plan Norge.  For egen del føles det riktig bra å strø om seg med mynter og sedler i trygg forvisning om at jeg bidrar til å drifte barnehage på Sri Lanka og bygge skole i Liberia.

Men hva med dem som rett og slett ikke har råd til å bruke flere hundre kroner på at barnehage og skole arrangerer FN-dag?

I barnehagen startet arrangementet klokken 15, og på skolen klokken 17 – og varte til kl. 19. Hvis man har barn begge steder betyr det at man er nødt til å kjøpe mat underveis. Varm mat/pølser + vafler/kakestykke + brus/kaffe for to voksne og to barn ble tilsammen kr 360,-.

Så skulle ungene kjøpe presanger: Kort og tegninger de selv hadde laget. Det blir fine julepresanger, og det var ikke noe å si på prisen – men tilsammen ble det allikevel over 100 kroner.
I barnehagen var det arrangert gjettekonkurranser, hvor det kostet 10 kroner å gjette en gang. Selvfølgelig må man delta – tilsammen 80 kroner for vårt vedkommende.

I barnehagen ble det også auksjonert ut tegninger og malerier. Noen av kunstverkene kom opp i over 1000 kroner – og de høyeste budene ble selvfølgelig behørig omtalt og applaudert.

Oppfinnsomt, flott, kreativt og beundringsverdig.

Men hvis jeg hadde vært alenemor med mer enn ett barn ville arrangementene tilsammen betydd en stor økonomisk utfordring. Og dessuten forsterket følelsen av ikke riktig å strekke til, ikke nå opp, ikke kunne bidra nok.

“Fattigdom” er selvsagt relativt. De fleste fattige her i Norge har det sikkert betydelig bedre enn mottakerene av våre milde gaver til Liberia og Sri Lanka, som barnehagen og skolen har fokusert på i dag.

Men jeg synes allikevel det er problematisk at foreldre utsettes for et sånt “pengepress” som vi opplevde i dag. Vi som både har penger og overskudd, kan saktens stå imot presset. De foreldrene som har lite penger og er slitne, blir enda mer presset og enda mer slitne av sånne arrangementer……

Dessuten synes jeg det er problematisk at ungene gis inntrykk av at alt kan løses med mer penger. At mitt bidrag til at barn i andre land skal få skolegang, er at tegningene mine blir solgt – og at jeg har foreldre som vil kjøpe dem. Det må jo bety at hvis ingen kjøper tegningen min, så har jeg ikke hjulpet noen?

Et forslag, til barnehager og skoler: Flytt fokuset bort fra hva foreldrene kan bidra med, og over på nærmiljøet. Lag forestillinger og kunstutstillinger for nærbutikker og lokalt næringsliv og kommunale etater og organisasjoner – og ta dere godt betalt!

Med andre ord: Be om penger der de finnes – og slå en solidarisk ring om slitne foreldre med dårlig råd!

Den solidariteten bør, slik jeg ser det, omfatte et fravær av pengefokus på obligatoriske arrangementer i barnehage- og skoleregi.
Disse viktige arrangementene bør brukes til å gi ungene våre mer kunnskap og større forståelse for forskjellene i verden.

Vårt viktigste budskap til barna, både på FN-dagen og i alle andre sammehenger, bør være: Du kan gjøre en forskjell!

Budskapet i dag var litt tvetydig: Du kan gjøre en forskjell – og særlig hvis foreldrene dine har god råd.

Ugreit!

"Slekt skal følge slekters gang…….."

18. august i år ble Troy født. Vi er fortsatt i startgropen i forhold til å bli kjent med dette nye, lille mennesket. Han er selvfølgelig en liten tyrann: Hans behov er viktigere enn alle andres! Jeg tenker at akkurat det er et viktig element når det gjelder videreføringen av slekten: Dette lille nyfødte individet må bruke alt det har av overlevelseskrefter og -instinkt for å sikre seg mat og stell og livsmuligheter – ellers går det jo rett og slett til grunne, avhengig som det er av å bli tatt vare på.

Lille Troy: Tyrann og humorist……

Mamma Camilla og pappa Rudi er tidvis segneferdige og knapt istand til å forholde seg til noe som helst utover amming, bleieskift, flasker, smokk, klesvask og søvn. Vi andre står på sidelinjen, “mjuke om hjarteroti”, og klare til å steppe inn – men samtidig veldig klar over at “utenforstående” har en ganske marginal rolle i prosessen med å etablere en helt ny familie. Nye roller og samspill, nye erfaringer og unike opplevelser på godt og vondt:
Som mamma og svigermor og mormor folder jeg hendene på sidelinjen og ber om at det må gå bra. For akkurat det er jo slett ingen selvfølge……

Samtidig med vår nysgjerrighet på hvem Troy er, vår iver etter å bli kjent med ham, og vårt inderlige ønske om at han skal føle seg “velkommen til verden”, forsvant tante Brita ut av livet.

For meg har hun alltid vært der – og plutselig er hun borte. Hun har vært en viktig del av “ungenes” liv – ikke minst fordi mamma døde så tidlig: Tante Brita var i mange år “reservebestemor” for Camilla, Ida-Marie og Øyvind. For meg har hun vært både en god venninne og en klok tante: En å søke råd hos, og samtidig en å utforske livet sammen med.

“Noen kommer, noen går”, heter det i en gammel vuggesang som jeg har bysset “ungene” i søvn med i mange år. Og sånn er det jo: Noen dør og noen blir født. Livet går videre……..

Jeg hadde gleden av å være sammen med tante Brita i mange timer bare noen dager før hun døde. Hun visste at det gikk mot slutten, men hadde samtidig krefter nok til å være tilstede og til å samtale. Vi mimret og minnes og lo – og samtidig var hun opptatt av spørsmål rundt “skyld”: Vi må ikke bære rundt på skyld, vi må legge den fra oss. Og vi må absolutt ikke påta oss andres skyld!
Tankevekkende refleksjoner fra et klokt menneske som snart skulle forlate livet…………

I min lille, begrensede verden har denne høsten vært dramatisk: Tanten min, den siste i min foreldregenerasjon, har gått bort – og mitt første “ordentlige” barnebarn er født. Og jeg har “rykket opp”: Nå tilhører jeg vår lille families eldste generasjon.
Hmmmmm.

Samtidig gjør jeg meg tanker rundt “ordentlige” barnebarn: Jeg greier ikke å føle at biologien er avgjørende – det handler mer om hvilke foreldre og barn jeg følger i hverdagen. Jeg skulle veldig gjerne fulgt mine “ste-barnebarn” nærmere, men hverdagen er nå en gang sånn at det er upraktisk for alle parter.
Og så er jeg usigelig takknemlig for at jeg har anledning til å følge lille Troy: Camilla og Rudi bor bare et steinkast unna.

“Slekt skal følge slekters gang”

Livet går videre, selv om jeg ikke strekker til.

Og midt i tap og sorg og bekymring, og selvom vi slett ikke har “fortjent det”, så får vi plutselig et nytt lite liv i gave

Er det ikke fantastisk?