Snipp, snapp, snute…… 

I dag er det 40 dager siden jeg mønstret på S/Y Delfini i Las Palmas. Vi har tilbakelagt nesten 2000 nautiske mil, og tilbragt 21 døgn i åpen sjø. Det har vært et eventyr! 


Vi har hatt flygefisk  på dekk, under salongbordet og i køya i akterkabinen. Til Troys store fryd.


Vi har hatt besøk av delfiner i store flokker, som har hatt oppvisning i vannakrobatikk rundt båten. (Og er umulige å ta bilde av).


Vi har opplevd spektakulære solopp- og nedganger, fantastiske regnbuer, overveldende og truende skyformasjoner, regnskyll som ikke regnet dråper men bøtter, plutselige og skremmende vindkast – og flatt hav.



Selve seilingen fra Cap Verde har vært udramatisk og ukomplisert. Passatvinden dukket aldri opp! Enkelte dager har vindmåleren vist 0,0 knop. Hvem hadde trodd det var mulig? En slik vindstille dag badet vi. Mest for å kunne fortelle at vi har vært ute og svømt midt i Atlanterhavet, på 5000 meters dyp. 

Samme kveld fikk vi besøk av en annen seilbåt, på vei til Martinique. Og siden det verken var vind, strøm eller bølger slo vi av en prat over rekka – omtrent som man gjør i Smøgen……. 

Hvem skulle tro at dette er midt ute i Atlanteren?


Genaker-seilet reddet oss: Det ga 3,5 knops fart i 4 knops vind! Uten det hadde vi kanskje ligget og skvulpet et steds på 35W enda…..  Dessuten ga det litt skygge på dekk, og gjorde tilværelsen ørlite svalere. 


På grunn av vindmangel ble det flere timer for motor: Da vi kom frem hadde vi tre liter diesel igjen på tanken. Flaks eller skikkelig godt beregnet?

Nattevakter med innhold!

Jeg har hatt nattevakt fra kl 22 til 02 hver natt. Et bra tidspunkt for et B-menneske. Det har vært fantastiske timer. Stjernehimmelen der ute på havet kan ikke beskrives! Andre netter har vært preget av nesten skremmende skyformasjoner, voldsomme regnskyll, urolig sjø og plutselige kastevinder fra alle andre retninger enn den seilene var innstilt på. 

En natt kom en kullsort, knøttliten sky lavt inn mot båten bakfra: Jeg ante uråd og la om kursen – til ingen nytte. Jeg sverger: Den forfulgte oss! Da den hadde manøvrert seg inn rett over Delfini (den var ikke stort større enn båten!) slapp den omtrent like mye vann som det er i Mjøsa rett ned i cockpit’en – og forsvant. 

Disse regnskyllene, som oppstår plutselig og kan føre med seg ganske mye vind, heter “Squalls” – visstnok også på norsk. Jeg er imidlertid litt i tvil om Camillas flertallsform: “Skvållsa”!

At least Sixty Shades of Grey………..


Det sies at sjøfolk er overtroiske, og det forstår jeg godt. Det skal ikke mye fantasi til for både å se og høre merkelige fenomener på havet om natten. Jeg har selv hørt barn gråte, kvinner og menn snakke og rope, hester vrinske og ulver ule. Og sett mennesker, dyr og alskens over- og underjordiske og -sjøiske skikkelser bevege seg der ute på bølgene og tidvis oppe i båten. Helt sant!

Fiskelykken har vært heller dårlig: To duradoer og en barracuda på hele turen. (Barracudaen var så skummel at den kastet vi uti igjen!


Men selv etter at ferskmaten tok slutt har vi ikke lidd noen  nød: Camilla har vært bysseansvarlig og tryllet frem gode og varierte måltider uansett vær og vind – en bragd!!


Det er mye tau på en seilbåt, og nok av anledninger til å trene armene. Troy tørrtrener på å heise storseilet i salongen. 


Vi hadde som sagt en udramatisk seilas. Men fikk oss allikevel en støkk i livet da meldingen kom om at en ARC-båt hadde forlist. Mannskapet ble reddet, men båten gikk ned. Den hadde simpelthet sprunget lekk. Det var ikke morsomt å bli advart om at det kunne flyte gjenstander i sjøen etter forliset! 

Rent personlig har den største utfordringen vært mangel på privatliv. Jeg har hatt køye i salongen, og dermed sovet, skiftet, børstet håret, tatt medisiner, lest og meditert i full offentlighet. Det har gått overraskende bra, men også vært overraskende slitsomt. Allikevel: hvem klager over soveplassen når man blir vekket av en liten hånd på kinnet og et forsiktig (men bestemt!) “Mommo, kan vi leke”?


Siste dag av seilasen gikk ganske sakte. Det tok mange timer (uten vind, og med lite diesel) fra vi så land til vi nærmet oss mållinjen. Men gjett om stemningen ombord steg da Camilla kunne kalle opp ARC-administrasjonen på kanal 16, med et “Rally Control, this is sailing yacht Delfini, we are 2 nautical miles from the finishing line. Do you have my rum punch ready?” – og få et bekreftende svar!


Ankomsten til Saint Lucia var en opplevelse i seg selv: De som allerede hadde ankommet stilte mannsterke på bryggen og på båtene sine med hilsner, tuting, jubelrop og applaus. Det var rent rørende! Snakk om sjarmøretappe! Jeg tror det var først da det gikk opp for oss at vi faktisk hadde gjennomført en Atlanterhavskryssing.

Troy syntes også det var stas med landkjenning

Saint Lucia er kjent for hummer. Det måtte vi selvfølgelig teste ut: Avskjedsmiddagen for jungmann og skipslege Kåre bød på en velvoksen hummer pr. person. Vi syntes det var på sin plass å feire oss selv litt, rett og slett! 


Nå er havseilas-eventyret over. De neste dagene skal Camilla, Rudi, Troy og jeg øy-loffe litt rundt i Øst-Karibien. 

Den 20. desember kommer Egil og Ida-Marie ned. Hun flytter inn på Delfini, Egil og jeg flytter inn på hotell. 

Med brede, gode senger som står stille hele natten; bad hvor man har plass til å snu seg uten å måtte åpne døren; nok varmt vann til å kunne dusje minst to ganger om dagen – og spa-avdeling…… 

Tror nok jeg skal takle omstillingen helt greit!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s