To døgn på Røst går mot slutten. Det har vært et øyeblikk og en evighet på samme tid.

Allerede ved innseilingen får vi en spesiell opplevelse: En skulptur (belyst!) av en nise på en holme. Denne holmen er høytidelig forært til Røsts italienske vennskapskommune, og er erklært italiensk territorium. 

Landskapet her er forskjellig fra alt annet. Nesten paddeflatt – et sykkelparadis! Og uansett hvor du er, har du hav på minst to kanter.

Vi har bodd på bryggehotellet, som både har høy standard og en utrolig trivelig atmosfære. Og nydelig mat! Kokken er et oppkomme av kreativitet – se på denne kombinasjonen, som du garantert ikke får noe annet sted: Klippfisk, tørrfisk, laks, røkt hvalkjøtt og skinke, med brun og hvit geitost, flatbrød, tyttebærsyltetøy, to sauser, bringebær og akevitt. Bare å komme på ideen………

I går dro vi på båttur, i fantastisk vær.

Vi opplevde flokker av lundefugl, og så minst ti havørn. En fantastisk opplevelse!

Og så gikk vi i land på Skomvær fyr, som nå er et kunstnerkollektiv. Komplett med kjøkkenhage og høns.

Vi var heldige, og fikk klatre helt til topps i fyrtårnet.

Litt overraskende var det å finne hytter spredher ute. Vår kaptein og guide fortalte at de eies av røstværinger som søker tilflukt her ute når livet på Røs blir for stressende. “Folk e’ førskjelli'”, la han lakonisk til……..😄

Her er beviset: Undertegnede på Skomvær 👍

Trenger du overnatting i Midt-Norge? Da bør du ta inn hos Margarete på Strømnes. Et steinkast fra E6 rett sør for Steinkjer har hun gjenskapt sitt barndomsparadis, og deler det raust med sine gjester. 

Stabburet er kombinert resepsjon, kontor og bar. Og proppfullt av rariteter. Her ønsker Margarete velkommen til Strømnes.

Vi ble innkvartert i 2. etasje i hovedhuset, med utsikt over fjorden og hagen. Metertykke madrasser til å la seg synke ned i. Generøse dyner med sommerduftende, knitrende krepp-trekk. Gammeldagse dobbeltvinduer med skikkelige hasper. Filleryer på gulvet. Nattpotte under sengen. Og stort, lekkert bad der det tidligere antakelig var kott. 

Hos Margarete er man gjest “på ordentlig”. Det betyr selvfølgelig at man inviteres til å slå seg ned i stuen. Med gyngestol og skatoll og piano med lysestaker og brokadeløper over tangentene. Og raskt bredbånd.

Detaljer. Tablåer. Minner. Farger og former. Overalt.

Frokosten var en opplevelse for seg. Hjembakte rundstykker og hjemmelaget eplemos. Lokal ost og himmelsk eplejuice laget på epler fra hagen. Og tente lys. Servert på det gamle, ovale salongbordet.

En oase. En tidsreise. Et varmt og godt hjem å være gjest i. Vi kommer tilbake!

Margaretes hjemmeside er her: Strømnes

På vei nordover i vårt nærmeste ferieland overnatter vi på Sygard Grytting, syv mil nord for Lillehammer. Her har bodd folk i fire tusen år! I det perspektivet blir de nåværende eierne, Hilde og Stig Grytting, rene nykommerene: Slekta tok gården tilbake på odel så sent som i 1534. 

Måltidene serveres i den nedre hovedbygningen – en av 25 (!) bygninger på gården.

Pilgrimer, konger og russiske tsaroffiserer har hatt tilhold her. Kong Håkon V Magnusson skrev kongebrev herfra i 1311. Christian Krogh, Ivar Aasen og Bjørnstjene Bjørnson har bodd her. Og i 1994 brukte Lillehammer-OL gården som representasjonssted. Vi er med andre ord i godt selskap!

Maten her er av aller ypperste klasse, basert på råvarer fra gården og området rundt. Hilde og Stig har egne sauer og høner. I dag var forretten røkt sik fra Lågen på hjembakt flatbrød. En smaksopplevelse av aller ypperste klasse! 

Da Pilgrimsleden mellom Oslo og Trondheim ble bygd opp igjen, ble også Gammel-loftet på Sygard Grytting restaurert. Det skal være det eneste gjenværende middelalderherberget her til lands. Og Pilgrimsloftet huser fortsatt pilgrimer: Ved middagen i dag ble vi kjent med hollandske Ingrid, som pilgrims-vandrer fra Lillehammer til Trondheim. 

Her har pilgrimer ovenattet siden lenge før reformasjonen. Hollanske Ingrid inngår i en lang tradisjon!

Pilgrimstaver til låns!

Urter, grønnsaker, bær og frukt finnes over alt rundt gårdsbygningene. Her er mange gamle sorter, og mye spennende. Fristelsen til å knipe med seg noen stiklinger er nesten uimotståelig……..

Og her bor vi: Inn døren til venstre. Tro det eller ei: Bak disse gamle veggene har vi dobbeltrom med et romslig og særdeles komfortabelt bad!

Ikke noe å si på utsikten fra sengen:

En fotorunde på Sygard Grytting blir ikke komplett uten et bilde av katten i epletreet. Det er ikke et hvilket som helst epletre: Nymotens sorter har ingen ting her å gjøre – dette er ekte Åkerø-epler! 

Kjære venner!  Neste gang dere kjører gjennom Gudbrandsdalen: Ikke gjør det! Stopp på Sygard Grytting, mellom Hundorp og Vinstra, og unn dere en helt spesiell kulturhistorisk opplevelse!

I dag startet eventyret. Klokken 12 presis dro SY Delfini fra kai på Oksenøya, med eldstedatter Camilla til rors. Det var greit å ha lommetørklær tilgjengelig da svigersønn Rudi vinket farvel, med Troy (2) på armen!

Nå venter verdenshavene og opplevelsene og utfordringene på denne lille familien, som har tatt et utradisjonelt og modig valg om å leve en annerledes tilværelse i noen år.

Egil og jeg er stolte sponsorer av redningsflåten, som er festet akter. Vi syntes det var greit at den hadde så god kvalitet som mulig. Forrige uke ble den høytidelig døpt “Løkenåsringen 29”, og det likte vi godt:  Ikke alle barndomshjem får en redningsflåte oppkalt etter seg! 🙂

Noen av oss er så heldige at vi får være med på en liten del av deres store eventyr. Enda flere kommer til å benytte anledningen til å møte dem underveis: I Portugal, på Grand Canaria, i Karibien, i Stillehavet eller i Australia. Både familie og venner har fått fart på langtidsplanlegging og feriesparing.  Dermed gir de oss en ekstra gave: En mulighet til opplevelser som vi ellers ikke ville benyttet.

Jeg tror Troy får noen fantastiske oppvekstår: Ikke mange barn får være sammen med mamma og pappa hele døgnet – og samtidig være en del av et “team” som er sammen om alt, og som krever at både små og store stiller opp og vet hva som må til. Jeg tenker det må gi trygghet og ferdigheter som kan komme godt med senere i livet.

Prisen både de og vi betaler, er selvfølgelig fravær av familie og venner. Akkurat på avskjedsdagen, mens tårene fortsatt pipler frem, føles det som en ganske høy pris. Men når følelsene etterhvert balanseres ut med fornuft så vet vi jo alle at verken familie eller venner kommer til å være fullstendig fraværende: Vi kommer til å treffes underveis, og vi kommer til å Skype og FaceTime og utveksle Snapchats og alt hva det heter – disse mulighetene for kommunikasjon som teknologien stadig forbedrer.

Akkurat i dag tar jeg meg lov til å være litt schizofren: Den voksne, fornuftige delen av meg fryder seg over at de realiserer drømmen sin; gleder seg over hvor modige de er; er overbevist om at trygghet og sikkerhet er minst like godt ivaretatt ombord som på motorveien inn til Oslo; og ønsker dem en fantastisk tur.  Den delen av meg som innimellom styrer tårekanalene sitter med foldede hender og hvisker: “Kjære Gud, pass godt på Milleliten og familien hennes!”

Så var det slutt: Baltus døde i dag.

Han har vært et kjært og viktig familiemedlem i 15 år.  Vi sørger. Vi gråter og ler og mimrer og forsikrer hverandre om at han hadde et godt liv, og gråter litt til…….

Baltus har vært en helt spesiell hund: Utrolig mange mennesker har hatt et ualminnelig varmt og kjærlig forhold til ham.

Han døde hjemme, ute på plenen der han elsket å være. Øyvind, Ida-Marie, Camilla, Sanna, Dyveke og Øystein satt der ute hos ham i noen timer mens livet ebbet ut, og til slutt kom veterinæren og satte den sprøyten som gjorde at han fikk slippe.

En riktig, god og naturlig slutt på et langt hundeliv.

Takk for glede og trofasthet og turfølge og naturopplevelser.

Takk for logrende, lykkelig velkomst hver eneste gang vi kom inn døren.

Takk for kloke, varme blikk, henrykt slikking og uhemmet tigging ved spisebordet.

Takk for at du i 15 år har ligget i veien for meg på kjøkkenet. Jeg kommer garantert fortsatt til å løfte beina forsiktig for å unngå å tråkke på deg.

Takk for at du resolutt stanget opp døren til soverommet i helgene, når vi sov lenge og du måtte ut og tisse.

Takk for at du så sent som i fjor hoppet opp i fotenden av sengen i “vogna” på Blefjell, og varmet føttene mine.

Takk for at du har vist meg at vonde ledd ikke er noen hindring for livsglede.

Takk for at du har gjort meg ørlite flinkere til å leve i nuet og sette pris på det som er.

Takk for 15 års vennskap.

Takk.

I dag fyller Baltus 15 år. Det er “gammelt” for en Golden Retriever! Sist jeg sjekket var gjennomsnittsalderen for rasen 9 år.

Han er ikke lenger det man kaller en “velfungerende hund”. Han ser dårlig og hører dårlig, og har slitte hofter. Han kvier seg stadig mer for å gå i trappen, og innimellom snubler han og det ene bakbenet sklir ut og nekter å følge med. Sopp i pelsen og kronisk ørebetennelse må også anføres i epikrisen. Stadig oftere bjeffer han i søvne, særlig om natten, og er nok plaget av “noe” som det ikke er så lett å vite hva er.

Men han kommer fortsatt logrende mot oss når vi kommer hjem. Og han bykser fortsatt avgårde når vi trosser båndtvangen og sier “fri”. Han er fortsatt interessert i tisper av ulike raser og aldre, og kan fortsatt mobilisere adskillig aggressivitet mot artsfrender han ikke liker. Og forleden dag stakk han rett og slett av: Tok seg en tur på egen hånd, og kom hjem aldeles utslitt og veldig fornøyd etter tre timer ute på eventyr.

15 år – og setter fortsatt pris på en tur i Losby-marka, selv om vi ikke går like langt som før

Jeg har ikke tall på de gangene vi har sagt og tenkt at “nå er det nok straks slutt”, de siste årene. Og like mange ganger har vi måttet sukke litt og smile og tenke at “nei, det er åpenbart ikke slutt riktig enda.” De gode dagene er langt flere enn de dårlige. Livsgleden er fortsatt tilstede. De fysiske begrensningene og smertene er stort sett “til å leve med”.

Er det veldig sært og rart å tenke at en gammel hund lærer meg noe om livets verdi?

Gratulerer med dagen, Baltus!

I halvannet år har Camilla og jeg hatt et felles prosjekt: Vi skulle ta det som ganske kryptisk heter et D5LA-sertifikat. I gamle dager het det kystskippersertifikat, og så er det en utvidelse som gjør at man blir “global kystskipper”.

I halvannet år har vi jevnlig spurt hverandre: “Har du sett den siste oppgaven på forumet”? Eller: “Skjønner du det som står på side xy”?

I halvannet år har responsen fra min side vært: “Jeg har ikke kommet riktig så langt enda”……

I dag kom vi tilbake fra vår siste eksamen i Stavanger. Tre Stavangeropphold og to eksamener siden utgangspunktet kan vi fastslå: Yesss! Vi fullførte! Vi gjorde det!

Veldig hyggelig å fullføre et sånt “mor-datter”- prosjekt! Veldig morsomt å tilegne seg så mye ny kunnskap sammen! Og veldig, veldig tilfredstillende at prosjektet  vårt er fullført, målet er nådd, vi kan sette strek…….:-)

Takk, Milleliten, for oppnådd mål og fullført prosjekt med felles anstrengelse og innsats!

Årets ferie i Sør-Frankrike var vår niende på rad. Men jammen er det fortsatt mye som er uoppdaget! I år var Øyvind og Sanna med oss, og vi hadde selvfølgelig stor glede av å vise dem noen av våre yndlingsteder – og oppdage nye steder sammen med dem.

Relais Magdeleine hører med blant favoritthotellene i Provence, Her er det godt å være!

I år beveget vi oss etterhvert vest for Marseilles, til området Camargue. Det er et kjempestort våtmarksområde som bl.a. rommer Europas eneste ville hestestamme – i tillegg til millioner av fugler. Vi bodde litt utenfor den hyggelige landsbyen Saintes-Maries-de-la-Mer, som ligger praktfullt til på en mange mil lang sandbanke.  Strendene her slår Rivieraen!

Byen har fått sitt navn etter de tre Maria’ene som kom til Jesu grav og fant den tom. De ble forfulgt, og søkte tilflukt akkurat her – og startet kristningen av Frankrike herfra.

Sanna er glad i hester og riding og fikk overtalt oss til en ridetur rundt i dette vakre og enestående landskapet. En utrolig opplevelse!

En utrolig opplevelse å ri utover våtmarkene i Le Camargue!

Et annet nytt landskap for oss var Les Calanques. De kalles “de franske fjordene”. Vi nordmenn blir neppe særlig imponert over “fjordligheten”: “Viker” er en mer nærliggende betegnelse….Men de er vakre og representerer et helt annerledes lanskap enn resten av kysten.

En fransk “fjord” – full av båter og badeliv!

Etter 15 deilige dager vendte vi nesene hjemover. Og jammen har “Dannelsesreisen” fungert etter formålet: Øyvind kjøpte champagne istedenfor whisky på Taxfree’en! 😀

Kanskje er jeg nå “Kystskipper”?

Nå er de siste eksamenene avlagt, jeg har bestått “praktisk utsjekk”, og har i tillegg greid kravene til VHF-sertifikat. Så nå er det bare å avvente sensuren på de skriftlige eksamene. Puh!!

Camilla og jeg har tilbragt de siste dagene i Stavanger, fortsatt ombord på MS Sandnes, for å ta de siste eksamenen til det som tidligere het “kystskippersertifikat”, og som nå heter “fritidsskippersertifikat”. Nervene har ikke vært like ille som sist, og pensum har ikke vært like krevende. Men fortsatt synes jeg det er kjempeskummelt å gå opp til eksamen!

Denne gangen handlet det bl.a. om “motorlære”, “skipslære” og “sikkerhet”. Sammenholdt med det jeg lærte på gartnerskolen om motorer, burde jeg nå kunne oppdage utette pakninger, vann/damp i ventilene, slakke reimer, tette filtre og defekt impeller helt på strak arm! Sukk – så var det dette med teori og praksis, da………

Her er vi nede i maskinrommet på Poseidon II, som er vår “skolebåt”.

Camilla står mellom to eksosrør. Litt andre dimensjoner på maskinen her enn det vi er vant til………….

Så var det “praktisk utsjekk”. På “Poseidon II”. En tidligere redningsskøyte og isbryter. 72 fot lang og 120 tonn tung. Dette “monsteret” skulle vi manøvrere til og fra kai, og dessuten vise at vi kunne takle en “mann over bord” situasjon. Huff-og-huff – det ble ganske krevende! Jeg drepte nok den forulykkede ved å meie rett over ham minst en gang!

Men du verden så moro det har vært å tilegne seg ny kunnskap! Og så gøy det har vært å treffe nye mennesker som også har lyst til å lære mer om båt- og sjøliv. Og ikke minst: Fantastisk å bli kjent med Jan Welde, som driver Båtskolen Poseidon. En ekte sjø- og båt-entusiast, og en gudbenådet pedagog.

Følgende fant sted mandag ettermiddag: Jeg sto til rors i Poseidon II, vi skulle sette av passasjerer i Vågen i Stavanger, det var trangt, jeg var nervøs, kaien kom mot oss altfor fort, jeg forsøkte å manøvrere sånn at vi skulle komme opp langs kaien, men Poseidon II reagerte med å vende seg aldeles bort fra kaikanten, jeg mistet aldeles kontrollen og visste ikke om jeg skulle dreie roret til styrbord eller babord og hadde bare lyst til å løpe min vei, og Jan sa helt rolig: “Vi bakker bare litt…….” Og det gjorde vi, og så gikk alt fint…..  Men vi snakker fortsatt om 120 tonn båt!!

Kjempeskummelt. Kjempemorsomt. Og jeg er kjempestolt over å ha greid det! 🙂

Tenk dere: Å kunne tilbringe flere dager i strekk på en veteranbåt, og bruke all tid på å lære mer om navigasjon og sjømannsskap og båter og sjøliv. Å bli undervist av en entusiastisk “sjøulk” (Jan Poseidon Welde) som ikke bare kan det som er å kunne av teori og som er en gudbenådet formidler, men som først og fremst har all verdens praktisk erfaring fra et langt liv på sjøen. Legg til en sammensatt gjeng av mennesker i alle aldre med en eneste ting felles: En “dragning” mot sjø og båtliv. Resultat: Fem fantastiske og helt spesielle dager med undervisning ombord på MS Sandnes

Camilla og jeg har altså meldt oss opp til det som i gamle dager het “kystskippersertifikat”. Vi trodde at vi hadde ganske god tid til forberedelser og lesing – men plutselig var tiden inne for pensumgjennomgang og de første eksamensprøvene. Så bár det avgårde til Stavanger – ganske spente og veldig nervøse! Hva hadde vi begitt oss ut på?

Det ble fem hektiske og intense døgn. Vi stupte i seng i lugaren rundt midnatt, aldeles utslitte.

Det var undervisning fra tidlig morgen til sen kveld, bare avbrutt av korte måltider. Og etter undervisningen var det oppgaveløsning. Jeg kan ikke huske at jeg har vært med på et så intenst opplegg noen gang! Til tider var tempoet så høyt at jeg bare hadde lyst til å kaste inn håndklet. Tårene sprutet og blyant og passer ble pælmet i dørken……… Jeg følte meg dum og udugelig og håpløs og var fast bestemt på aldri å sette mine ben ombord på en båt igjen! Hardangervidda neste!

Men så gikk det bedre. Gradvis og stykkevis og delt……..

Og så var det eksamen. Fem intense timer. Medbrakt energidrikk og kjeks og linjaler og passer og forskyver og en haug med blyanter og viskelær…….

Neste eksamen er like over påske. Da står bl.a. motorlære, fartøybehandling og sikkerhet på pensumlisten. Så jeg har fortsatt noen uker på meg til å lære om “utskifting eller justering av generatorreima”, “hekkaggregater” og “justering av ventilklaring”………

Fra kulturuke i Tromsø gikk ferden nokså direkte til vårt deilige hus i Praia da Luz på Algarvekysten i Portugal. Planen var opprinnelig å reise ned for å lese litt intensivt til det forbaskede fritidsskippersertifikatet jeg har vært dum nok til å melde meg opp til. Men så meldte flere seg på, og resultatet ble en uke med både barnebarn og baby (Jeppe, 7 mnd, sønn av Ida-Maries venninne Silje) og altså døtre og venninne. Utrolig koselig! Men ikke veldig effektivt i forhold til eksamensforberedelser……..

Continue reading →

Nanook er to dager gammel. Han er sønn til min nevø Joachim og hans samboer Martine. Fra før har de datteren Lumi.

Siden barnas farmor og farfar, min søster Merete og hennes mann Mike, bor i Canada, kan jeg snike meg innpå og forsøke å være noe litt mer enn en skarve grandtante. “Reservebestemor” er en tittel jeg prøver å introdusere, siden farmor og farfar er så langt borte……. 🙂

I dag traff jeg Nanook for første gang. Et bittelite, rynkete kryp som skal leve i verden lenge etter at jeg er borte. En kort tid håper jeg vi skal tilbringe sammen. Jeg er helt sikker på at han kan lære meg noe. Kanskje kan han lære noe av meg også. Uansett er det et stort privilegium å få lov til å være nær et helt nytt liv. Jeg ønsker ham velkommen med et av de vakreste diktene jeg vet: “Til et nyfødt barn” av Piet Hein:

Lykke på langfærden, lille.

Ven fra det slet ikke værende.

Vandrer, som uden at ville

fik denne verden forærende.

Bådformet ankom du blandt os

færdig i lemmer og kar.

Dagen som dagedes fandt os

tabt i det under, du var.

Ankret til tiden, der iler,

hviler du, menneskekryb.

Smilet, du slumrende smiler,

lyser fra tidernes dyb.

Slægternes sløvede ælde

vejredes vejløst hen.

Undrende opstod med vælde

menneskets ungdom igen.

Solen og sejlende skyer,

løv i det gule gry

hilser dig, livsfornyer,

skarpe og skabt påny.

Timer skal kædes til dage,

tiden skal drive sit spil,

før du skal vandre tilbage,

til hvad der ikke er til.

Skove skal løves og bruse.

Sneen skal slette med hvidt.

Året skal åbne sin sluse,

og alt, for en tid, være dit.

Varm skal du møde ved vinter

døden med livets trods

og modta en vårs hyacinter

når verden er død for os.

Kort skal du atter eje

løvspringets lyse land,

hvergang et forårs veje

flammer av løvetand.

Fjernt skal du gå mod fjerne

verdner vi ikke ved,

og følge vor vandrende stjerne

på vej imod menneskehed.

Livsluebærendne lille.

Sindets usårlige lykke,

livsglædens varme kilde

med på dit vovestykke.

Denne helgen arrangerte vi Juleverksted for 18. år på rad. Dette er vår versjon av “familiemiddag” i forbindelse med julen. Vi inviterer på pinnekjøtt med tilbehør, men hovedsaken er ikke menyen: Hele poenget er å sitte sammen og lage julepynt, presanger, dekorasjoner osv. Barna får jo utløp for sine kreative behov i mange sammenhenger gjennom hele førjulstiden, men vi voksne setter oss sjelden ned sammen og lager ting. Det er utrolig koselig!

Men uansett hvor lettvint man gjør det, krever det ganske mye arbeid og innsats å arrangere verksted med servering for ca 30 personer. Det skal handles og bæres og sjaues. Klappstoler og ekstrabord skal inn fra garasjen, vaskes og monteres/settes på plass. Lageret av lim og glanspapir skal sjekkes og suppleres. Og det skal handles inn og forberedes mat og drikke ikke bare for selve Verkstedskvelden, men for tilreisende slektninger som overnatter og tilbringer helgen sammen med oss. Og med knær som ikke lenger har særlig “bære- og tråkke-kapasitet” ble det klart i fjor at jeg ikke lenger greide alt som skal til.

En epost ble sendt ut med beskrivelse av egen tilkortkommenhet og en forsiktig forespørsel om noen hadde litt tid å avse i en travel førjulstid. Responsen var umiddelbar og overveldende! Barn og svigerbarn og gode venner ryddet plass og tid, byttet vakter, avspaserte – og stilte mannsterke opp! Vi laget lister og hadde planleggingsmøte. Hele uken før Juleverkstedet har jeg følt meg som en ren primadonna: Folk har myldret ut og inn av huset med varer og innkjøp og for å finne frem og vaske og bære og frakte og motta nye ordre.

I går gikk arrangementet av stabelen. I dag sitter jeg her i et hus som er brukbart ryddet og rimelig rent, med knær som fungerer og absolutt ikke er overbelastet, føtter og skuldre som kjennes helt greie, helt uten behov for smertelindring eller antidepressiva – og er dypt takknemlig.

Det er en god følelse å ikke være uunnværlig. Det er rett og slett befriende å erfare at hyggelige tradisjoner kan ivaretas og utvikles uten at jeg trenger å være primus motor. Og det er utrolig hyggelig å oppleve at unge, flinke, travle mennesker med største selvfølgelighet stiller opp for å følge opp familietradisjoner.

Øyvind, Erlend og Rudi var blant “englene” som stilte opp og lempet og bar og gikk trapper som mine knær ikke lenger takler så godt. Og Ida-Marie, Nora-Brit og Knut stilte i kjøkkentjenesten.

Et treukers opphold med intens yogatrening her på Lanzarote går mot slutten. Enda er det to dager igjen, men nedtellingen er uavvennelig i gang.

Nok en gang har jeg erfart nytten av og gleden over å fokusere på å bruke kroppen riktig. Og ikke minst gleden over å gjøre nye oppdagelser! Allerede den første uken her oppdaget jeg noen små muskler som jeg rett og slett ikke bruker (og slett ikke visste om) på hver side av mine tidvis ganske vonde knær. Hmmm…… Ingen dårlig ide å se om de kan brukes til å støtte og avlaste litt slitne knær, kanskje?  Yogalærer Lynne er utrolig kunnskapsrik og innsiktsfull når det gjelder kropper som er litt problematiske: Hun kom veldig raskt opp med noen helt enkle øvelser som effektivt mobliserer akkurat disse små, ubrukte musklene. Etter bare noen dager kjenner jeg at knærne fungerer bedre. For en lærdom!

Den andre uken her kom min gode venninne Bitten ned. Hun har gjort noen formidable oppdagelser når det gjelder viktigheten av å puste riktig. Dessuten har hun fått et ørlite håp om at nevropatiske føtter kanskje kan trenes opp til å bli litt mindre smertefulle. Det er kanskje det aller viktigste med et sånt opphold som dette: Å få tilbake troen på at noe faktisk kan gjøres med disse “vondtene” og dysfunksjonene våre!

Vi har ikke krefter til å gjøre så mye annet enn de daglige yogatimene. Men på søndager er det “fri”, så da drar vi på tur og utforsker øya. I går fant vi oss en hyggelig bodega like utenfor Haria.

…….og et favorittsted for å se på solnedgangen er Playa Honda.

Det har gjort godt å være her, og jeg har som vanlig forsetter om å gjøre yogaøvelser hver eneste dag når jeg kommer hjem. (Og som vanlig vil jeg absolutt ikke bli spurt om jeg faktisk gjør det!)

Etter tre uker borte gleder jeg meg til å komme hjem, til familien og Baltus og Amandus og hus og hage (som visstnok ikke er snødekt enda). Jeg gleder meg til og med til å irritere meg over rotet i boden og at bilen må støvsuges!

Og så gleder jeg meg veldig til advents- og juleforberedelser!

I går ville pappa fylt 90 år.

Jeg tenker på hvilket liv han levde:
Født midt mellom to verdenskriger, samme år som Stortinget vedtok at Kristiania skulle skifte navn til Oslo – mot bystyrets vilje og flertall. Bare litt over 50% av befolkningen hadde stemmerett ved stortingsvalg……. Og mens jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg har lyst til å bruke litt tid til å finne ut litt mer om pappa’n min. Jeg har en pappeske på kontoret som bør utforskes – og slektninger som sikkert kan dele opplysninger og historier og anekdoter.

Dette bildet av pappa ble tatt i 2006

Han var født inn i en embedsfamilie, og på både mors- og farssiden var det embedsfolk og millitære som dominerte. Farfar var jurist, sorenskriver i Kristiansand da pappa ble født, og ble senere politimester i Svolvær, så i Vadsø og senere i Tønsberg.
Pappa ble født i Kristiansand, flyttet derfra til Svolvær da han var seks år, og videre til Vadsø. Så kom krigen, og han flyttet til Oslo for å gå på gymnaset. Bodde på “Englehjemmet”, som var et studentinternat i Pilestredet, og gikk på Kristelig Gymnasium. (Ca. 30 år senere “arvet” jeg mattelæreren hans på KG: Lektor Aasheim gjorde det til en vane å banke i tavlen med gifteringen sin og si “Heggelund: Dette hadde din far klart med glans!”)
Pappa begynte på politiskolen rett etter gymnaset, og fikk jobb som politibetjent i Oslo først og senere i Asker og Bærum.

Samtidig som han jobbet som politikonstabel studerte han jus og tok juridikum i 1950. Like før han tok juridikum traff han mamma, som var flyvertinne i SAS: De traff hverandre da han hadde toll-tjeneste på Fornebu. De hevet hver sin forlovelse – og forlovet seg og giftet seg på veldig kort tid: Under et halvt år! De giftet seg i Lørenskog kirke, og flyttet inn hos hans svigerforeldre – min mormor og morfar – i deres lærerbolig på Lørenskog. Det kan umulig ha vært problemfritt……

Mammas søskenbarn har i den senere tid fortalt meg at Vesla og Bjørn var et slags “drømmepar”: De var vakre, de var litt “uvanlige”, de hadde utdannelse (!) – de var slektas stolthet! For pappas familie var nok bildet litt annerledes: Han hadde definitivt giftet seg under sin stand. Så sent som noen få år før han døde fortalte han litt om akkurat det: At det ikke riktig var bra for en politimestersønn å gifte seg med en lærerdatter fra Lørenskog…….

Mamma måtte slutte som flyvertinne da hun giftet seg: SAS aksepterte ikke “gifte” flyvertinner! Men hun hadde utdannelse som mensendieck sykegymnast (idag en gren av fysioterapien), og startet friskt opp et nytt mensendieck-institutt sammen med en venninne i lokaler på Smedstad – mens pappa jobbet som politikonstabel og fullførste jussen.

De bodde en kort tid på gården “Syverstad” i Asker, til pappa var ferdig med juridicum og fikk dommerfullmektig-stilling i Stavanger. Så ble han politifullmektig i Larvik, deretter i Kirkenes, Harstad og Bodø. Samtidig var han hele tiden tilknyttet Overvåkningspolitiet, og i Bodø ble han “utstasjonert” til Svalbard – først som sysselmannsfullmektig, senere som konstituert sysselmann.

Så flyttet vi sørover, fordi pappa skulle jobbe i Justisdepartementet, på Forsvarets Høyskole, og som adjutant i Overvåkningspolitiet. Slik jeg husker det, var dette ikke spesielt “lykkelige år” i livet hans. Han trivdes dårlig, og savnet aktiv polititjeneste. I 1970 ble han politimester i Tromsø, og stortrivdes! Etter seks år i Tromsø ble han sjef for Kripos – og der ble han i 17 år, til han gikk av med pensjon. Jeg tror han selv følte seg som rett mann på rett plass i alle disse årene: En god miks av aktivt politiarbeid på tvers av fylkes- og landegrenser, skikkelige ledelsesutfordringer, ørlite spionasje- og overvåkningshensyn, litt departementstilknytning og litt politidistriktsnærhet…….

Og så er det sånn at et tilbakeblikk på pappas liv først og fremst handler om hans jobb- og karriereliv. Han tilhørte en generasjon hvor det var en selvfølge at Mannen hadde forsørgeransvar for hele familien. Mamma hadde nok minst like mye stolthet knyttet til sin yrkesutøvelse, men hennes jobb var nesten som en slags hobby å regne…….

Jeg tilhører kanskje den siste generasjonen som ikke riktig “kjente” sine foreldre. Mine barn insisterer på en nærhet og en fortrolighet som jeg aldri hadde med mine foreldre. Og sosiale medier gir oss en “mellomdistanse”-kommmunikasjon som er ny for min generasjon.

Jeg skulle gjerne kjent pappa litt bedre. Samtidig er jeg slett ikke sikker på at jeg ønsker at mine barn skal “kjenne meg” veldig mye bedre enn jeg kjente pappa. Jeg lever i grunnen godt med å ha hatt en god oppvekst med kjærlige foreldre, uten at vi noen gang var “fortrolige”. Og kjenner at jeg vegrer meg litt mot tidens krav om at foreldre og barn skal kjenne hverandre så innmari nært og intimt…….

Samtidig er jeg jo utrolig priviligert som har hatt en pappa som alltid har “vært der”, og som definitivt forandret seg med tiden. I går dro vi opp på graven hans for å tenne lys og markere bursdagen, og plutselig sa Ida-Marie: “Kanskje vi skulle synge bursdagsangen?” Litt bissart og merkelig – men vi stemte nå i: “Happy birthday” av full hals – i trygg forvisning om at pappa ville likt akkurat den blandingen av å heve seg over konvensjoner og ønske om å uttrykke takknemlighet og kjærlighet.

Nå har vi hatt huset i Praia da Luz i snart to år. En god del tid her nede har vært brukt til å “administrere” forbedringer og oppgraderinger i huset. I tillegg har “barna” brukt det en del, og vi har leid det ut til venner og slektninger.

Nå har Egil og jeg for første gang vært her nede sammen i mer enn en uke: Vi dro ned 30. september, og returnerer 18. oktober – med andre ord nesten tre hele uker! Jeg kan ikke huske at Egil har tatt seg tre ukers ferie noen gang!!

Den første uken her fikk vi besøk av Kåre og Marta: Min yndlingsfilleonkel (fars fetter) med kone. Vi har vært naboer på sørlandet i nesten tre tiår. Etter at Skjellnes ble solgt har vi greid å holde kontakten – ingen selvfølge! Og nå kom de altså ned hit, og vi tilbragte noen utrolig hyggelige og interessante dager sammen.

Og de ble altså våre aller første “ordentlige” gjester her i huset i Luz.

Ekteparet Augensen på Europas sydvestligste hjørne: På fortet i Sagres

Så ankom Egils søster og svoger, Nora Brit og Knut. Og dagen etter kom Egil sønn Bjarne med kone Synnøve. Vi har tilbragt en uke sammen, og du verden hvor hyggelig vi har hatt det! Det er noe helt annet å bo i samme hus over noen dager, enn å bare “være på besøk”!

Her er vi på den beste indiske restauranten i Luz: Saffron.

Egil, Bjarne Knut, Nora Brit og Synnøve.

Det er jammen et stort privilegium å ha et sted hvor det er plass til mange, og hvor mange føler seg hjemme!

Jeg trodde vel ikke at en campingvogn skulle bli et av mine favorittsteder…… Litt snobberi, kanskje? Og en stor dose fordommer!

Faktum er at campingvognen vår på Liatoppen Vintercamp er blitt et av mine yndlingssteder. Her er det fred og ro og kort vei inn i deilig fjellterreng – og samtidig nesten ikke vedlikehold eller noe som må “fikses”. “Vogna” kan overlates til seg selv i uker og måneder av gangen – det medfører nesten ikke noe ansvar eller krav å ha en vintercampingvogn!

Dette er solnedgangen sett fra “vogna” i dag

Nå er jeg her sammen med Baltus.  Han er jo blitt en gammel hund – og har begrenset aksjonsradius. Men her oppe blir både Baltus og jeg ørlite mer aktive: Vi må gå opp bakken for å hente vann og for å gå på do og for å dusje. Og vi må gå ned bakken for å kaste søppel. Det blir noen flere meter enn vanlig hver eneste dag. Og det er bra for oss!

Og så går det jo ikke an å være her uten å tusle seg en tur hver eneste dag innover fjellet. Det blir ikke alltid så langt, men det er alltid deilig!

Med dårlige hofter (Baltus) og dårlige knær (meg) kommer vi oss ikke alltid langt avgårde. Men du verden så deilig det er å bare tusle innover og nyte naturen – sammen 🙂

Og nå sitter jeg her, sånn “godt sliten” etter en fjelltur, med reinsdyrkaker i stekovnen og hvitvin fra kjøleskapet i glasset og er storfornøyd med å kunne “flekse”: I Portugal har vi investert i et deilig hus, som hele familien og mange venner setter pris på å bruke. Her på Blefjell har vi investert en liten brøkdel av det samme beløpet, i en hyggelig vogn med et varmt og godt “spikertelt”.

Og begge steder er det godt å være! 🙂

Søndag feiret vi Troys ettårsdag. Det virker som det er i går at Rudi ringte og fortalte at nå var gutten født……..

19. august 2013 møtte jeg Troy for første gang

Nå har han begynt i barnehage! Jeg kjenner nesten på en slags sorgreaksjon.

Selvfølgelig var det full fart på bursdagen. Camilla og Rudi hadde stelt skikkelig i stand med ballonger både inne og ute – og mat var det nok av, selvfølgelig. Hovedpersonen spiste både sjokoladekake og pizza for første gang – og det fallt visst i smak.

Troy er så heldig at han vokser opp med mye familie rundt seg, og mange generasjoner. “Bestefar”, som er Troys oldefar, deltok selvfølgelig i bursdagsfeiringen.

Takk for en hyggelig bursdagsfeiring!

I går kjørte Egil og jeg til Gålå. I siste liten hadde vi sikret oss billetter til årets Peer Gynt -oppsetning ved Gålåvannet. Og for en forestilling! En råere Peer og stridigere Mor Aase enn “vanlig”. Men Mads Ousdal gjør en fantastisk Peer! Når han ror sin døde mor utover Gålåvannet til tonene av “Aases død” er det så stille at man høre en barnål falle……

Selve scenen er fantastisk: Den ser ut som en setervoll, men er breddfull av teknikk. Og lyssettingen var et kapittel for seg. Effektene også: Når Peers forretningsvenner stjeler speedbåten og raser utover Gålå-vannet, og akkurat når båten er blitt til en liten prikk høres et smell og røykskyer velter opp – ja, da er det ingen tvil om at båten er gått i luften og alle er omkommet!

Etter hyggelig overnatting på Wadahl Høyfjellshotell (anbefales!!), kjørte vi Peer Gynt-vegen videre over fjellet og ned til Gausdal i formiddag – i nydelig vær.

“Norskere” enn dette blir det liksom ikke……….

Jeg har aldri kjørt akkurat der før, og det var ganske flott å kunne skue mot vest til Jotunheimen og mot nord til Rondane – samtidig!

Vel nede i Gausdal måtte vi selvsagt stoppe på Aulestad. Der fikk vi akkurat med oss en morsom omvisning i hovedhuset, og deilige blåbærpannekaker på verandaen i Drengestua.
Jeg var faktisk ikke riktig klar over Bjørnsons store engasjement på vegne av europeiske minoriteter. Heller ikke visste jeg at Stortinget utnevnte ham til medlem av den aller første komiteen for tildeling av Nobels Fredspris!  På Aulestad finnes det et rikholdig utvalg litteratur om Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson – og selvfølgelig om både bygningsmassen, gårdsdriften og hagen på Aulestad. Veldig interessant og morsomt!

Egil utenfor hovedhuset på Aulestad. Nå vaier bare det norske flagget der. Da Bjørnstjerne levde hadde Aulestad ikke mindre enn 7 flaggstenger, og alle gjester som ankom gården ble møtt med sitt eget lands flagg vaiende i vinden. Han var forresten nøye med å heise det franske og det russiske flagget på samme stand, for å markere alliansen mellom dem.

Karoline Bjørnsons staudebed inneholder et stort utvalg tradisjonelle, norske stauder. Vakkert utført og vedlikeholdt!

På vei sørover fra Aulestad valgte vi å kjøre på østsiden av Mjøsa, rett gjennom “Prøysenland” og Bråttumbakka.  Vi tok oss tid til et lite stopp på min gamle gartnerskole, VEA – og hadde en deilig rusletur gjennom parken der. Veldig hyggelig å se at alt er så pent og godt vedlikeholdt! Et stopp der anbefales på det aller varmeste hvis man befinner seg i nærheten av Moelv!

Siste stopp var det nye Prøysenhuset på Rudshøgda. Tegnet av Snøhetta. Jeg var ikke helt forberedt på at det bygges opp et helt Prøysen-miljø der, Kusvea og Mikkelikski-skogen og tursti langs Præstvegen.  Foreløpig er mye litt uferdig, men det blir spennende å komme tilbake: Dette blir nok et sted hvor både små og store kan få flotte opplevelser!

Det nye Prøysenhuset glir godt inn i skogslandskapet på Rudshøgda

Med nesen vendt hjemover, svingte vi impulsivt innom Domkirkeodden på Hamar. Der var det et privat arrangement, så vi måtte snu på parkeringsplassen. Men synet av urtehagen på avstand minnet meg på at dit vil jeg tilbake veldig fort!

Vel hjemme åpnet himmelen seg, så vi kunne synke ned i godstolen med god samvittighet – og et glass italiensk hvitvin i ekte Bjørnsonsk ånd. Mette av inntrykk – og imponert over alt dette lille landet vårt har å by på bare et steinkast hjemmenfra.

“Kjernefamilien” er kanskje ikke det mest sentrale her i huset. Jeg har stedøtre og “stebarnebarn” fra mitt forrige ekteskap, som jeg fortsatt selvfølgelig betrakter som “familie”.  Og greier med hånden på hjertet ikke å kjenne noen “forskjell” i mine følelser overfor Egils  “biologiske” barnebarn og mitt eget. Det handler jo mest om å få lov til å være sammen, og tilbringe tid med! I tillegg til denne lettere uryddige gjengen av “halv-” og “ste-” relasjoner, har jeg i snart 30 år hatt en dansk “reservedatter”. Tina kom til Norge i 1987, som praktikant for Ida-Marie. Det var kjærlighet ved første blikk – for alle involverte. Heldigvis har vi greid å holde kontakten. Og i år kom hun med familien på Norgesbesøk!

Det ble litt lite tid sammen (det blir det alltid), men vi fikk til en hyggelig grillkveld på terrassen her hjemme, og en dag på fjorden i Løvebåten, med grilling og bading på Steilene. Kanskje får vi til et Portugal-besøk i løpet av vinteren?

De siste to helgene har vi vært på Vestlandet. Forrige helg feiret vi Egils “faster Ingeborgs” 90-årsdag i Stavanger. Blant festdeltakerne var også jubilantens storesøster Dorit (98) og storebror Olav Anker (93). Egil og jeg tok fly over, og bodde på Sola strandhotell – en perle av et hotell ved enden av den nydelige solastranden.  For et privilegium det er å stadig ha noen fra vår foreldregenerasjon høyst oppegående blant oss! Jeg kjenner mange i min egen generasjon som er betydelig mer “satt” enn disse tre søsknene i 90-årene, som bestandig er spennnde og utrolig hyggelige å være sammen med!

Sist fredag bar det vestover igjen – denne gangen i bil. Første stopp Bjarne og Synnøves deilige leilighet i Røldal – det var godt å korte ned turen med et stopp der! Lørdag videre til Stemnestaden: Et flott leirsted som vi er så heldige å få låne midt i ferietiden til vårt årlige slektstreff. Her samles etterkommerne etter Klara og Bjarne Bergsager, med andre ord Egil og hans to søsken med barn, barnebarn og alskens tilliggende herligheter. I år var vi visst 32 små og store.

MS Løven har startet sin pensjonisttilværelse, som fritidsbåt i Indre Oslofjord.

Amandus startet båtturen med å falle overbord – og valgte å være nokså pjuskete i lang tid….. Selvmedlidenhet kan være en god følelse !

Det er luksus å kunne forkorte den norske vinteren med et nesten fire uker langt opphold på Algarvekysten i Portugal! Her er det vår – og innimellom “norsk sommer”. Jeg har badet i sjøen noen ganger – det er mildt sagt forfriskende. Temperaturen (ca. 16-17 grader) frister ikke til lange svømmeturer, men det er altså mulig med sjøbad i mars her – og det gjør godt!

Den første uken her var mine gode venninner Bitten og Vera med. Bitten har vært her før. For Vera var det første gang. Begge drømmer om å kjøpe seg en “pensjonistbolig” her – kanskje blir vi naboer?

Det er alltid spennende å reise sammen med andre mennesker: Det er noe med “reising” som får frem egenskaper hos oss som ikke vises så godt i hverdagen hjemme. I tillegg kan det være utfordrende å bo sammen: En ting er å ha det hyggelig sammen over en kopp kaffe eller et glass vin en fredagskveld – det er noe annet å våkne i samme hus og ha ulike rutiner og vaner.
Og så er det stor forskjell på å være to venninner “på tur”, og å være tre.  Så jeg må tilstå at jeg var litt spent på denne uken i samme hus med to særdeles selvstendige, sterke, oppegående og nokså egenrådige jevnaldrende damer.

Vi har storkost oss! Det har vært en Drømmeuke, med rom for både alene-tid og dype samtaler; uhemmet fnising og “jenteprat” med alle ingredienser; lyttende vennskap og kloke betraktninger; mye nærhet og varme; en god del alvor og mye moro.
For et privilegium å ha sånne venninner – og å ha et sånt sted å være sammen på!

When I am an old woman I shall wear purple With a red hat that doesn’t go, and doesn’t suit me, And I shall spend my pension on brandy and summer gloves And satin sandals, and say we’ve no money for butter. I shall sit down on the pavement when I am tired, And gobble up samples in shops and press alarm bells, And run my stick along the public railings, And make up for the sobriety of my youth. I shall go out in my slippers in the rain And pick the flowers in other people’s gardens, And learn to spit. You can wear terrible shirts and grow more fat, And eat three pounds of sausages at a go, Or only bread and pickle for a week, And hoard pens and pencils and beer mats and things in boxes. But now we must have clothes that keep us dry, And pay our rent and not swear in the street, And set a good example for the children. We will have friends to dinner and read the papers. But maybe I ought to practise a little now? So people who know me are not too shocked and surprised, When suddenly I am old and start to wear purple! Uken her nede med Damene har minnet meg på dette diktet!

Så er vi hjemme igjen, etter en annerledes julefeiring. Egentlig er det nok riktigere å si at vi har hatt juleferie, snarere enn at vi har feiret jul. Vi har ikke vært i kirken eller sunget julesalmer i år. Derimot har vi hatt god tid både til ettertanke, meditasjon – og til hverandre. Jeg tror faktisk Vårherres og julens budskap er blitt minst like godt ivaretatt i år som tidligere……

Dagene i Luz har vært late og koselige: Jeg kan nesten ikke huske sist jeg satt og leste en bok sammenhengende i mange timer, men det har vi gjort hver eneste dag der nede. (En av fordelene med dårlige knær er at man ikke lenger kan virre rastløst rundt fordi man “bare skal….”!) Måltidene har vi tatt på sparket: Enkelte kvelder har vi gått ut og spist, andre dager har vi spist lunsj ute og laget oss noe lettvint hjemme om kvelden. Lite strukturert og planlagt – og ganske befriende.

Egil og jeg reiste nedover 18. desember, Øyvind og Ida-Marie ankom to dager senere, og dagen etter fikk vi besøk av Glenn, Øyvinds gode venn helt siden barneskolen.

Julelunsjen med alle våre “gode hjelpere” der nede ble veldig hyggelig: De kastet seg over norsk julemat, smakte og kommenterte og likte faktisk det aller meste! Jeg ble mest imponert over at (nesten) alle syntes norsk ekte geitost var godt: Min erfaring er at akkurat den smaken må man være heilnorsk for å like. Hittil har den mest entusiastiske kommentaren fra utenlandske venner vært noe sånt som “hmmm – very interesting” i møte med geitost. Men portugiserne var entusiastiske, kastet vekk ostehøvelen og skar tjukke biter på vanlig “oste-måte” ovenfra og ned – og momset lykkelig i seg svære geitostblingser. Pinnekjøtt (og kålrabistappe) var også populært – og reinsdyrkarbonader kunne vi hatt med dobbelt så mye av. Det er utrolig hyggelig når folk i utgangspunktet er nysgjerrige og positive!

På forhånd var vi litt spente på vær og temperatur på denne tiden av året. Været har vært vekslende: Flere dager har vi hatt strålende sol i mange timer midt på dagen. Da har temperaturen vært godt over 20 grader. Enkelte perioder har det regnet og blåst ganske surt, men sjelden lenge av gangen. De kaldeste dagene har nok temperaturen gått ned mot 10 grader om kvelden og natten, mens om dagen har kanskje snitt-temperaturen vært rundt 16-17.  Konklusjon: Som en litt kald og ustabil norsk sørlandssommer, men med nydelige sommerdager innimellom.  Vi har ikke badet, har observert både “vassere” og “svømmere” på stranden.

På julaften spiste vi på italiensk restaurant. Ikke mye ribbe-lukt der i gården. Men om formiddagen greide vi å samles rundt tradisjonell norsk julegrøt – så da var julestemningen i boks allikevel!

Siste gjøremål før vi forlater Luz-huset er alltid å plukke med seg en bærepose full av frisk rosmarin fra vår fantastiske rosmarin-hekk. Kofferten dufter som et aromaterapeutisk vulkanutbrudd når vi åpner den her hjemme! Jeg tørker, lager avkok og uttrekk, legger på sprit og riktig fråtser i denne fantastiske planten som har tusenårige tradisjoner som medisinplante, i husholdningen, til hår- og hudpleie og som magisk plante. For en luksus å ha (nesten) ubegrenset tilgang til frisk rosmarin fra egen hage året rundt!

Og som alltid var det trist å reise, men godt å komme hjem. Til pyntet juletre og julehus og glade hunder.

Nå gleder vi oss til nyttårsaften, som feires på tradisjonelt og rolig vis med noen få, gode venner – og med Troy, som opplever sin aller første nyttårsaften. Og så gleder vi oss til frokost/lunsj første nyttårsdag, med overnattingsgjestene fra nyttårsaften samt Kristin, Tormod, Sara Kristin og Johanna.

Nytt av året er at jeg antakelig kan servere både gressløk og persille fersk fra hagen: Her er reneste vårstemningen i bedene – det spirer og gror i mildværet!

Nå er det tid for ettertanke. “Spole tilbake” og mimre og filosofere litt over året 2013.
Forsøke å begrense antall nyttårsforsetter for 2014.
Kjenne skikkelig på takknemligheten over dette merkelige, rike, smertefulle, mystiske og spennende Livet.

Godt Nytt År!

I år falt julaften på 15. desember her i Løkenåsringen 29.  Da leste vi juleevangeliet, spiste ribbe, gikk rundt juletreet og åpnet julepresanger.

Det satt ganske langt inne å legge om julen såpass drastisk!

Men så kom vi til å tenke på at Jesus antakelig egentlig ble født i september/oktober – og høyst sannsynlig et sted mellom fire og seks år før vår tidsregning starter, og at grunnen til at vår kristne feiring ble lagt til rundt vintersolverv var at dermed kunne den nye religionen “kuppe” den hedenske tradisjonen med å feire årets mørkeste dag, og simpelthen gi et kristent innhold til en feiring som folk var vant til å gjennomføre.

Da ble det plutselig veldig lite dramatisk å forskyve “julaften” med noen dager……..

Årsaken var rent praktisk: Egil, Ida-Marie, Øyvind og jeg har bestemt oss for å feire jul i Portugal i år. Camilla, Rudi og lille Troy skal feire julaften hos Rudis foreldre. Dermed ble vår eneste mulighet til å feire litt jul sammen med dem, å arrangere en “tidlig-jul”. Samtidig føltes det unødvendig og upraktisk å drasse med seg presanger frem og tilbake til Luz – og siden Ida-Marie fortsetter fra Portugal videre til Cape Town i romjulen, ville det ikke vært muligheter for felles presang-åpning før uti midten av januar.

Det føltes ikke helt riktig – lenge før midten av januar pleier jeg å være særdeles moden for å hive ut juletreet, pakke ned pynt og fjas og stas, ha en skikkelig storrengjøring – og begynne å så planter og forberede meg på våren i hagen.

Og på toppen av det hele: Det blir sikkert ikke første gang vi tilbringer julen i Portugal, og vi er aldeles enige om at der må vi lage oss noen nye tradisjoner og ikke kopiere vår tradisjonelle feiring: Der skal vi verken spise ribbe eller ha juletre!

Så da ble det julaften 15. desember.  Selvfølgelig med Troy som hedersgjest, plassert midt på bordet.

Med en ukes fremskynding av julaften, ble det nødvendig å være tidlig ute med juleforberedelsene. De fleste gavene var i hus i november – og de aller fleste ble bestilt på internett.
Å sitte i ro og fred hjemme hos seg selv og sjekke utvalg og priser og egne gavelister og bestille, i trygg visshet om at det jeg har bestilt blir levert på døren, gjør julehandelen mildt sagt mindre stressende – og dermed mer lystbetont og gledesfylt. Anbefales på det aller varmeste!

Her i huset kommer julestemningen for alvor med vårt årlige juleverksted, som finner sted lørdagen før 2. søndag i advent. I år var det stor deltakelse: 32 små og store verkstedsarbeidere og pinnekjøttspisere! Og dessuten huset stappfullt av hyggelige (og hjelpsomme!) overnattingsgjester fra fredag til søndag. Med sildebord fredag kveld og det vi her i familien kaller “hyggelig frokost” søndag (den varte fra ca. kl. 11 til kl. 16) ble helgen en sammenhengende sosial “begivenhet”. Utrolig hyggelig! Litt slitsomt….. Fantastisk mens det “står på”. Og litt godt når det er over………

Og i kveld greide vi å få til enda en hyggelig familiesamling: Julekonsert i Lillestrøm Kirke og påfølgende middag på Chi restaurant i Lillestrøm med Kristin, Tormod og “tullene; Camilla og Rudi; Ida-Marie og Erlend; Øyvind og Sanna – og Egil og meg. Flott konsert, med Mariann Ass Hansen, Alexander Rybak, Elisabeth Andreassen, Rune Larsen og Tor Endresen – og nydelig mat og drikke etterpå. En fredelig stund og et veldig hyggelig samvær!

Så i skrivende stund er den “tradisjonelle” delen av julefeiringen vår faktisk over – en drøy uke før 24. desember.
For meg personlig var det en skuffelse og et nederlag av jeg ikke greide å gå rundt juletreet i år: Knærne mine er blitt såpass vonde at juletregang rett og slett ble for krevende. Den trassige delen av meg insisterer på at det var bare i år: Til neste år har jeg fått mye bedre “skikk på” knærne og kan gå rundt juletreet så lenge jeg bare vil. Den realistiske/resignerte delen av meg insisterer på at jeg må erkjenne at jeg aldri kommer til å gå rundt juletreet igjen……… Jeg anstrenger meg til det ytterste for at ingen av disse ytterligående “stemmene” skal få bestemme, og forsøker å forsone meg med at akkurat nå er knærne mine lite funksjonelle og funksjonsdyktige, men kanskje kommer det bedre tider…..

Onsdag 18. drar Egil og jeg til Luz. Fredag 20. har vi invitert alle våre “gode hjelpere” der nede på norsk julelunsj. Å kjøpe (og å eie) hus i utlandet har bydd på noen overraskelser, og vi har vært utrolig heldige som har fått kontakt med så mange mennesker som ikke bare gjør det de blir betalt for å gjøre, men som tar ansvar og stiller opp og virkelig står på for oss:

Eiendomsmegler Pedro, som har brukt fritiden på å få bredbåndforbindelsen vår i orden og sørget for kompetente håndverkere til noen endringer vi ville gjøre – og som hadde med seg portugisisk ost og vin i presang da vi overtok nøkkelen til huset.
Hans kone Alexandra, som er vår advokat, og som valser opp med byråkrati og sendrektighet, produserer oversettelser av dokumenter, og sørger for at alt det formelle er i den skjønneste orden.
Alexandras assistent Ana, som følger opp en litt høy vannregning og sender rørlegger for å sjekke om det er en lekkasje – og som sørger for at telefonselskapet reduserer regningen når de ikke leverer den bredbåndshastigheten de har lovet (og som vi betaler for).
“Property Manager” Paula, med mamma Laurinda og søster Kristie, som tar fullt ansvar for huset og sørger for at alt fungerer. Laurinda skaffer “beste pris” på nye persienner, og sørger for gode kontakter. Kristie sørger for at kjøleskapet er rimelig velfyllt hvis vi ankommer sent. Paula sørger for absolutt alt – inkludert henting på flyplassen, reparasjoner og vedlikehold, kontakt med rengjørere og håndverkere……
Rengjører Dina, som holder huset rent, skifter sengetøy og håndklær og sørger for at huset til en hver tid er klart til utleie: Kjøleskapet er tømt og vasket, søppel båret bort, alt er rent og ordentlig, og private klær og ting er låst inne.
Gartner José, som i likhet med meg er opptatt av god og levende jord og organisk/økologisk hagebruk, og som synes det er en morsom utfordring å gjøre mest mulig ut av en hageflekk på ca. 50m2: Vi planlegger urtebed og nytteplanter og jorddekke med mynte – og han har plantet verdens mest fantastiske sitrontre, og skjønner at en rosmarinhekk ikke skal klippes med hekksag.

Det er en god opplevelse og et utrolig privilegium og en “annerledes” måte å eie noe på, å ha så mange gode medhjelpere. Her hjemme er vi jo vant til at huset vårt er veldig privat, og at det vi trenger hjelp til er klart “faglig” avgrenset: En elektriker til å trekke en ny kurs eller fikse en gammel, eller en rørlegger til å flytte en kran eller erstatte et rør som er sprunget lekk. I Luz har vi tilsammen godt over 10 personer som i større eller mindre grad er involvert i eller har ansvar for huset vårt.

Vi pakker kofferten full av gravet ørret og røkt laks og pinnekjøtt og ribbe og lammerull og reinsdyrkarbonader og rugbrød og gjeitost og kryddersild på boks, og inviterer hele hurven på norsk julelunsj. Fordi vi er oppriktig takknemlige for all den hjelpen vi har fått, både før vi kjøpte huset (i februar i år) og senere. Og så kjøper vi inn litt portugisisk ost og kjøttpålegg i tillegg: Det er jo ikke sikkert at alle faller pladask for våre norske mattradisjoner…….

Og så putter vi kanskje noen poser med “ferdig” risengrynsgrøt og en mandel og en marsipangris ned i kofferten, i tilfelle vi blir i humør til å introdusere en norsk tradisjon til vår portugisiske feiring.

Tradisjoner er viktige. Men de må ikke bli tvangstrøyer! Vi får streve for å opprettholde tankene og ideene bak dem, og så jenke dem til som best vi kan…………