Det overrasker vel ingen at Lofoten byr på mye fjell, sjø og fisk. Men alle var kanskje ikke klar over at man også kan oppleve skulpturer, gallerier, glassblåsing, et lekeyøysmuseum og verdens aller beste fiskeburger?

Vi har bodd på Sakrisøy, som slett ikke er noen øy men en knøttliten holme forbundet med Moskenesøya. Sakrisøy Rorbuer anbefales på det aller varmeste. Trivelig vertskap, fine hytter og mye fredeligere enn Reine, som bare ligger et steinkast unna. Og en kjempegod restaurant – Underhuset. På menyen står hovedsaklig fisk i mange varianter og hvalkjøtt. 

Veien gjennom Lofoten slutter i Å, helt sør på Moskenesøya, omtrent et kvarters kjøring fra Sakrisøy. Der ligger det et tørrfiskmuseum, et fiskeværmuseum og et telemuseum. På veien dit et det flere gallerier som er vel verdt et besøk. Nina Harrs galleri på Reine rommer i år også en fabelaktig fotoutstilling av Arnt Sneve. 

En liten times kjøring nordvestover, tok oss til Vikten: Et helt spesielt lite sted ute i havgapet som hovedsaklig er bebodd av medlemmer i Guds Menighet. Her ligger Glasshytta, hvor man kan følge glassblåserens arbeid på nært hold og kjøpe nydelige vaser og fat. Et særpreget bygg i fantastiske omgivelser, og nydelige produkter. 

På veien stakk vi innom fiskeværet Nusfjord, som rommer en skikkelig gammeldags landhandel.

Og så må vi ikke glemme prosjektet Nordland Skulpturlandskap: 35 skulpturer av like mange kunstnere, plassert rundt i alle Nordlandskommunene.

Her er skulpturene i Flakstad og Moskenes:

Anitas Sjømat holder til på selve Sakrisøy, og er viden kjent for sine fiskeburgere. Må oppleves! 

Og innenfor resepsjonen til Sakrisøy Rorbuer har vertinnen bygget opp et leketøysmuseum. Veldig morsomt!

Det kan selvfølgelig bli for mye museer og opplevelser. Da er det bare å sette seg ned og nyte og nyte……….

“I’ve looked at clouds from both sides now, from up and down, and still somehow it’s cloud illusions I recall – I really don’t know clouds at all”. (Joni Mitchell)

To døgn på Røst går mot slutten. Det har vært et øyeblikk og en evighet på samme tid.

Allerede ved innseilingen får vi en spesiell opplevelse: En skulptur (belyst!) av en nise på en holme. Denne holmen er høytidelig forært til Røsts italienske vennskapskommune, og er erklært italiensk territorium. 

Landskapet her er forskjellig fra alt annet. Nesten paddeflatt – et sykkelparadis! Og uansett hvor du er, har du hav på minst to kanter.

Vi har bodd på bryggehotellet, som både har høy standard og en utrolig trivelig atmosfære. Og nydelig mat! Kokken er et oppkomme av kreativitet – se på denne kombinasjonen, som du garantert ikke får noe annet sted: Klippfisk, tørrfisk, laks, røkt hvalkjøtt og skinke, med brun og hvit geitost, flatbrød, tyttebærsyltetøy, to sauser, bringebær og akevitt. Bare å komme på ideen………

I går dro vi på båttur, i fantastisk vær.

Vi opplevde flokker av lundefugl, og så minst ti havørn. En fantastisk opplevelse!

Og så gikk vi i land på Skomvær fyr, som nå er et kunstnerkollektiv. Komplett med kjøkkenhage og høns.

Vi var heldige, og fikk klatre helt til topps i fyrtårnet.

Litt overraskende var det å finne hytter spredher ute. Vår kaptein og guide fortalte at de eies av røstværinger som søker tilflukt her ute når livet på Røs blir for stressende. “Folk e’ førskjelli'”, la han lakonisk til……..😄

Her er beviset: Undertegnede på Skomvær 👍

Trenger du overnatting i Midt-Norge? Da bør du ta inn hos Margarete på Strømnes. Et steinkast fra E6 rett sør for Steinkjer har hun gjenskapt sitt barndomsparadis, og deler det raust med sine gjester. 

Stabburet er kombinert resepsjon, kontor og bar. Og proppfullt av rariteter. Her ønsker Margarete velkommen til Strømnes.

Vi ble innkvartert i 2. etasje i hovedhuset, med utsikt over fjorden og hagen. Metertykke madrasser til å la seg synke ned i. Generøse dyner med sommerduftende, knitrende krepp-trekk. Gammeldagse dobbeltvinduer med skikkelige hasper. Filleryer på gulvet. Nattpotte under sengen. Og stort, lekkert bad der det tidligere antakelig var kott. 

Hos Margarete er man gjest “på ordentlig”. Det betyr selvfølgelig at man inviteres til å slå seg ned i stuen. Med gyngestol og skatoll og piano med lysestaker og brokadeløper over tangentene. Og raskt bredbånd.

Detaljer. Tablåer. Minner. Farger og former. Overalt.

Frokosten var en opplevelse for seg. Hjembakte rundstykker og hjemmelaget eplemos. Lokal ost og himmelsk eplejuice laget på epler fra hagen. Og tente lys. Servert på det gamle, ovale salongbordet.

En oase. En tidsreise. Et varmt og godt hjem å være gjest i. Vi kommer tilbake!

Margaretes hjemmeside er her: Strømnes

På vei nordover i vårt nærmeste ferieland overnatter vi på Sygard Grytting, syv mil nord for Lillehammer. Her har bodd folk i fire tusen år! I det perspektivet blir de nåværende eierne, Hilde og Stig Grytting, rene nykommerene: Slekta tok gården tilbake på odel så sent som i 1534. 

Måltidene serveres i den nedre hovedbygningen – en av 25 (!) bygninger på gården.

Pilgrimer, konger og russiske tsaroffiserer har hatt tilhold her. Kong Håkon V Magnusson skrev kongebrev herfra i 1311. Christian Krogh, Ivar Aasen og Bjørnstjene Bjørnson har bodd her. Og i 1994 brukte Lillehammer-OL gården som representasjonssted. Vi er med andre ord i godt selskap!

Maten her er av aller ypperste klasse, basert på råvarer fra gården og området rundt. Hilde og Stig har egne sauer og høner. I dag var forretten røkt sik fra Lågen på hjembakt flatbrød. En smaksopplevelse av aller ypperste klasse! 

Da Pilgrimsleden mellom Oslo og Trondheim ble bygd opp igjen, ble også Gammel-loftet på Sygard Grytting restaurert. Det skal være det eneste gjenværende middelalderherberget her til lands. Og Pilgrimsloftet huser fortsatt pilgrimer: Ved middagen i dag ble vi kjent med hollandske Ingrid, som pilgrims-vandrer fra Lillehammer til Trondheim. 

Her har pilgrimer ovenattet siden lenge før reformasjonen. Hollanske Ingrid inngår i en lang tradisjon!

Pilgrimstaver til låns!

Urter, grønnsaker, bær og frukt finnes over alt rundt gårdsbygningene. Her er mange gamle sorter, og mye spennende. Fristelsen til å knipe med seg noen stiklinger er nesten uimotståelig……..

Og her bor vi: Inn døren til venstre. Tro det eller ei: Bak disse gamle veggene har vi dobbeltrom med et romslig og særdeles komfortabelt bad!

Ikke noe å si på utsikten fra sengen:

En fotorunde på Sygard Grytting blir ikke komplett uten et bilde av katten i epletreet. Det er ikke et hvilket som helst epletre: Nymotens sorter har ingen ting her å gjøre – dette er ekte Åkerø-epler! 

Kjære venner!  Neste gang dere kjører gjennom Gudbrandsdalen: Ikke gjør det! Stopp på Sygard Grytting, mellom Hundorp og Vinstra, og unn dere en helt spesiell kulturhistorisk opplevelse!

I dag startet eventyret. Klokken 12 presis dro SY Delfini fra kai på Oksenøya, med eldstedatter Camilla til rors. Det var greit å ha lommetørklær tilgjengelig da svigersønn Rudi vinket farvel, med Troy (2) på armen!

Nå venter verdenshavene og opplevelsene og utfordringene på denne lille familien, som har tatt et utradisjonelt og modig valg om å leve en annerledes tilværelse i noen år.

Egil og jeg er stolte sponsorer av redningsflåten, som er festet akter. Vi syntes det var greit at den hadde så god kvalitet som mulig. Forrige uke ble den høytidelig døpt “Løkenåsringen 29”, og det likte vi godt:  Ikke alle barndomshjem får en redningsflåte oppkalt etter seg! 🙂

Noen av oss er så heldige at vi får være med på en liten del av deres store eventyr. Enda flere kommer til å benytte anledningen til å møte dem underveis: I Portugal, på Grand Canaria, i Karibien, i Stillehavet eller i Australia. Både familie og venner har fått fart på langtidsplanlegging og feriesparing.  Dermed gir de oss en ekstra gave: En mulighet til opplevelser som vi ellers ikke ville benyttet.

Jeg tror Troy får noen fantastiske oppvekstår: Ikke mange barn får være sammen med mamma og pappa hele døgnet – og samtidig være en del av et “team” som er sammen om alt, og som krever at både små og store stiller opp og vet hva som må til. Jeg tenker det må gi trygghet og ferdigheter som kan komme godt med senere i livet.

Prisen både de og vi betaler, er selvfølgelig fravær av familie og venner. Akkurat på avskjedsdagen, mens tårene fortsatt pipler frem, føles det som en ganske høy pris. Men når følelsene etterhvert balanseres ut med fornuft så vet vi jo alle at verken familie eller venner kommer til å være fullstendig fraværende: Vi kommer til å treffes underveis, og vi kommer til å Skype og FaceTime og utveksle Snapchats og alt hva det heter – disse mulighetene for kommunikasjon som teknologien stadig forbedrer.

Akkurat i dag tar jeg meg lov til å være litt schizofren: Den voksne, fornuftige delen av meg fryder seg over at de realiserer drømmen sin; gleder seg over hvor modige de er; er overbevist om at trygghet og sikkerhet er minst like godt ivaretatt ombord som på motorveien inn til Oslo; og ønsker dem en fantastisk tur.  Den delen av meg som innimellom styrer tårekanalene sitter med foldede hender og hvisker: “Kjære Gud, pass godt på Milleliten og familien hennes!”

Så var det slutt: Baltus døde i dag.

Han har vært et kjært og viktig familiemedlem i 15 år.  Vi sørger. Vi gråter og ler og mimrer og forsikrer hverandre om at han hadde et godt liv, og gråter litt til…….

Baltus har vært en helt spesiell hund: Utrolig mange mennesker har hatt et ualminnelig varmt og kjærlig forhold til ham.

Han døde hjemme, ute på plenen der han elsket å være. Øyvind, Ida-Marie, Camilla, Sanna, Dyveke og Øystein satt der ute hos ham i noen timer mens livet ebbet ut, og til slutt kom veterinæren og satte den sprøyten som gjorde at han fikk slippe.

En riktig, god og naturlig slutt på et langt hundeliv.

Takk for glede og trofasthet og turfølge og naturopplevelser.

Takk for logrende, lykkelig velkomst hver eneste gang vi kom inn døren.

Takk for kloke, varme blikk, henrykt slikking og uhemmet tigging ved spisebordet.

Takk for at du i 15 år har ligget i veien for meg på kjøkkenet. Jeg kommer garantert fortsatt til å løfte beina forsiktig for å unngå å tråkke på deg.

Takk for at du resolutt stanget opp døren til soverommet i helgene, når vi sov lenge og du måtte ut og tisse.

Takk for at du så sent som i fjor hoppet opp i fotenden av sengen i “vogna” på Blefjell, og varmet føttene mine.

Takk for at du har vist meg at vonde ledd ikke er noen hindring for livsglede.

Takk for at du har gjort meg ørlite flinkere til å leve i nuet og sette pris på det som er.

Takk for 15 års vennskap.

Takk.

I dag fyller Baltus 15 år. Det er “gammelt” for en Golden Retriever! Sist jeg sjekket var gjennomsnittsalderen for rasen 9 år.

Han er ikke lenger det man kaller en “velfungerende hund”. Han ser dårlig og hører dårlig, og har slitte hofter. Han kvier seg stadig mer for å gå i trappen, og innimellom snubler han og det ene bakbenet sklir ut og nekter å følge med. Sopp i pelsen og kronisk ørebetennelse må også anføres i epikrisen. Stadig oftere bjeffer han i søvne, særlig om natten, og er nok plaget av “noe” som det ikke er så lett å vite hva er.

Men han kommer fortsatt logrende mot oss når vi kommer hjem. Og han bykser fortsatt avgårde når vi trosser båndtvangen og sier “fri”. Han er fortsatt interessert i tisper av ulike raser og aldre, og kan fortsatt mobilisere adskillig aggressivitet mot artsfrender han ikke liker. Og forleden dag stakk han rett og slett av: Tok seg en tur på egen hånd, og kom hjem aldeles utslitt og veldig fornøyd etter tre timer ute på eventyr.

15 år – og setter fortsatt pris på en tur i Losby-marka, selv om vi ikke går like langt som før

Jeg har ikke tall på de gangene vi har sagt og tenkt at “nå er det nok straks slutt”, de siste årene. Og like mange ganger har vi måttet sukke litt og smile og tenke at “nei, det er åpenbart ikke slutt riktig enda.” De gode dagene er langt flere enn de dårlige. Livsgleden er fortsatt tilstede. De fysiske begrensningene og smertene er stort sett “til å leve med”.

Er det veldig sært og rart å tenke at en gammel hund lærer meg noe om livets verdi?

Gratulerer med dagen, Baltus!

I halvannet år har Camilla og jeg hatt et felles prosjekt: Vi skulle ta det som ganske kryptisk heter et D5LA-sertifikat. I gamle dager het det kystskippersertifikat, og så er det en utvidelse som gjør at man blir “global kystskipper”.

I halvannet år har vi jevnlig spurt hverandre: “Har du sett den siste oppgaven på forumet”? Eller: “Skjønner du det som står på side xy”?

I halvannet år har responsen fra min side vært: “Jeg har ikke kommet riktig så langt enda”……

I dag kom vi tilbake fra vår siste eksamen i Stavanger. Tre Stavangeropphold og to eksamener siden utgangspunktet kan vi fastslå: Yesss! Vi fullførte! Vi gjorde det!

Veldig hyggelig å fullføre et sånt “mor-datter”- prosjekt! Veldig morsomt å tilegne seg så mye ny kunnskap sammen! Og veldig, veldig tilfredstillende at prosjektet  vårt er fullført, målet er nådd, vi kan sette strek…….:-)

Takk, Milleliten, for oppnådd mål og fullført prosjekt med felles anstrengelse og innsats!

Årets ferie i Sør-Frankrike var vår niende på rad. Men jammen er det fortsatt mye som er uoppdaget! I år var Øyvind og Sanna med oss, og vi hadde selvfølgelig stor glede av å vise dem noen av våre yndlingsteder – og oppdage nye steder sammen med dem.

Relais Magdeleine hører med blant favoritthotellene i Provence, Her er det godt å være!

I år beveget vi oss etterhvert vest for Marseilles, til området Camargue. Det er et kjempestort våtmarksområde som bl.a. rommer Europas eneste ville hestestamme – i tillegg til millioner av fugler. Vi bodde litt utenfor den hyggelige landsbyen Saintes-Maries-de-la-Mer, som ligger praktfullt til på en mange mil lang sandbanke.  Strendene her slår Rivieraen!

Byen har fått sitt navn etter de tre Maria’ene som kom til Jesu grav og fant den tom. De ble forfulgt, og søkte tilflukt akkurat her – og startet kristningen av Frankrike herfra.

Sanna er glad i hester og riding og fikk overtalt oss til en ridetur rundt i dette vakre og enestående landskapet. En utrolig opplevelse!

En utrolig opplevelse å ri utover våtmarkene i Le Camargue!

Et annet nytt landskap for oss var Les Calanques. De kalles “de franske fjordene”. Vi nordmenn blir neppe særlig imponert over “fjordligheten”: “Viker” er en mer nærliggende betegnelse….Men de er vakre og representerer et helt annerledes lanskap enn resten av kysten.

En fransk “fjord” – full av båter og badeliv!

Etter 15 deilige dager vendte vi nesene hjemover. Og jammen har “Dannelsesreisen” fungert etter formålet: Øyvind kjøpte champagne istedenfor whisky på Taxfree’en! 😀

Kanskje er jeg nå “Kystskipper”?

Nå er de siste eksamenene avlagt, jeg har bestått “praktisk utsjekk”, og har i tillegg greid kravene til VHF-sertifikat. Så nå er det bare å avvente sensuren på de skriftlige eksamene. Puh!!

Camilla og jeg har tilbragt de siste dagene i Stavanger, fortsatt ombord på MS Sandnes, for å ta de siste eksamenen til det som tidligere het “kystskippersertifikat”, og som nå heter “fritidsskippersertifikat”. Nervene har ikke vært like ille som sist, og pensum har ikke vært like krevende. Men fortsatt synes jeg det er kjempeskummelt å gå opp til eksamen!

Denne gangen handlet det bl.a. om “motorlære”, “skipslære” og “sikkerhet”. Sammenholdt med det jeg lærte på gartnerskolen om motorer, burde jeg nå kunne oppdage utette pakninger, vann/damp i ventilene, slakke reimer, tette filtre og defekt impeller helt på strak arm! Sukk – så var det dette med teori og praksis, da………

Her er vi nede i maskinrommet på Poseidon II, som er vår “skolebåt”.

Camilla står mellom to eksosrør. Litt andre dimensjoner på maskinen her enn det vi er vant til………….

Så var det “praktisk utsjekk”. På “Poseidon II”. En tidligere redningsskøyte og isbryter. 72 fot lang og 120 tonn tung. Dette “monsteret” skulle vi manøvrere til og fra kai, og dessuten vise at vi kunne takle en “mann over bord” situasjon. Huff-og-huff – det ble ganske krevende! Jeg drepte nok den forulykkede ved å meie rett over ham minst en gang!

Men du verden så moro det har vært å tilegne seg ny kunnskap! Og så gøy det har vært å treffe nye mennesker som også har lyst til å lære mer om båt- og sjøliv. Og ikke minst: Fantastisk å bli kjent med Jan Welde, som driver Båtskolen Poseidon. En ekte sjø- og båt-entusiast, og en gudbenådet pedagog.

Følgende fant sted mandag ettermiddag: Jeg sto til rors i Poseidon II, vi skulle sette av passasjerer i Vågen i Stavanger, det var trangt, jeg var nervøs, kaien kom mot oss altfor fort, jeg forsøkte å manøvrere sånn at vi skulle komme opp langs kaien, men Poseidon II reagerte med å vende seg aldeles bort fra kaikanten, jeg mistet aldeles kontrollen og visste ikke om jeg skulle dreie roret til styrbord eller babord og hadde bare lyst til å løpe min vei, og Jan sa helt rolig: “Vi bakker bare litt…….” Og det gjorde vi, og så gikk alt fint…..  Men vi snakker fortsatt om 120 tonn båt!!

Kjempeskummelt. Kjempemorsomt. Og jeg er kjempestolt over å ha greid det! 🙂

Tenk dere: Å kunne tilbringe flere dager i strekk på en veteranbåt, og bruke all tid på å lære mer om navigasjon og sjømannsskap og båter og sjøliv. Å bli undervist av en entusiastisk “sjøulk” (Jan Poseidon Welde) som ikke bare kan det som er å kunne av teori og som er en gudbenådet formidler, men som først og fremst har all verdens praktisk erfaring fra et langt liv på sjøen. Legg til en sammensatt gjeng av mennesker i alle aldre med en eneste ting felles: En “dragning” mot sjø og båtliv. Resultat: Fem fantastiske og helt spesielle dager med undervisning ombord på MS Sandnes

Camilla og jeg har altså meldt oss opp til det som i gamle dager het “kystskippersertifikat”. Vi trodde at vi hadde ganske god tid til forberedelser og lesing – men plutselig var tiden inne for pensumgjennomgang og de første eksamensprøvene. Så bár det avgårde til Stavanger – ganske spente og veldig nervøse! Hva hadde vi begitt oss ut på?

Det ble fem hektiske og intense døgn. Vi stupte i seng i lugaren rundt midnatt, aldeles utslitte.

Det var undervisning fra tidlig morgen til sen kveld, bare avbrutt av korte måltider. Og etter undervisningen var det oppgaveløsning. Jeg kan ikke huske at jeg har vært med på et så intenst opplegg noen gang! Til tider var tempoet så høyt at jeg bare hadde lyst til å kaste inn håndklet. Tårene sprutet og blyant og passer ble pælmet i dørken……… Jeg følte meg dum og udugelig og håpløs og var fast bestemt på aldri å sette mine ben ombord på en båt igjen! Hardangervidda neste!

Men så gikk det bedre. Gradvis og stykkevis og delt……..

Og så var det eksamen. Fem intense timer. Medbrakt energidrikk og kjeks og linjaler og passer og forskyver og en haug med blyanter og viskelær…….

Neste eksamen er like over påske. Da står bl.a. motorlære, fartøybehandling og sikkerhet på pensumlisten. Så jeg har fortsatt noen uker på meg til å lære om “utskifting eller justering av generatorreima”, “hekkaggregater” og “justering av ventilklaring”………

Fra kulturuke i Tromsø gikk ferden nokså direkte til vårt deilige hus i Praia da Luz på Algarvekysten i Portugal. Planen var opprinnelig å reise ned for å lese litt intensivt til det forbaskede fritidsskippersertifikatet jeg har vært dum nok til å melde meg opp til. Men så meldte flere seg på, og resultatet ble en uke med både barnebarn og baby (Jeppe, 7 mnd, sønn av Ida-Maries venninne Silje) og altså døtre og venninne. Utrolig koselig! Men ikke veldig effektivt i forhold til eksamensforberedelser……..

Continue reading →

Nanook er to dager gammel. Han er sønn til min nevø Joachim og hans samboer Martine. Fra før har de datteren Lumi.

Siden barnas farmor og farfar, min søster Merete og hennes mann Mike, bor i Canada, kan jeg snike meg innpå og forsøke å være noe litt mer enn en skarve grandtante. “Reservebestemor” er en tittel jeg prøver å introdusere, siden farmor og farfar er så langt borte……. 🙂

I dag traff jeg Nanook for første gang. Et bittelite, rynkete kryp som skal leve i verden lenge etter at jeg er borte. En kort tid håper jeg vi skal tilbringe sammen. Jeg er helt sikker på at han kan lære meg noe. Kanskje kan han lære noe av meg også. Uansett er det et stort privilegium å få lov til å være nær et helt nytt liv. Jeg ønsker ham velkommen med et av de vakreste diktene jeg vet: “Til et nyfødt barn” av Piet Hein:

Lykke på langfærden, lille.

Ven fra det slet ikke værende.

Vandrer, som uden at ville

fik denne verden forærende.

Bådformet ankom du blandt os

færdig i lemmer og kar.

Dagen som dagedes fandt os

tabt i det under, du var.

Ankret til tiden, der iler,

hviler du, menneskekryb.

Smilet, du slumrende smiler,

lyser fra tidernes dyb.

Slægternes sløvede ælde

vejredes vejløst hen.

Undrende opstod med vælde

menneskets ungdom igen.

Solen og sejlende skyer,

løv i det gule gry

hilser dig, livsfornyer,

skarpe og skabt påny.

Timer skal kædes til dage,

tiden skal drive sit spil,

før du skal vandre tilbage,

til hvad der ikke er til.

Skove skal løves og bruse.

Sneen skal slette med hvidt.

Året skal åbne sin sluse,

og alt, for en tid, være dit.

Varm skal du møde ved vinter

døden med livets trods

og modta en vårs hyacinter

når verden er død for os.

Kort skal du atter eje

løvspringets lyse land,

hvergang et forårs veje

flammer av løvetand.

Fjernt skal du gå mod fjerne

verdner vi ikke ved,

og følge vor vandrende stjerne

på vej imod menneskehed.

Livsluebærendne lille.

Sindets usårlige lykke,

livsglædens varme kilde

med på dit vovestykke.

Denne helgen arrangerte vi Juleverksted for 18. år på rad. Dette er vår versjon av “familiemiddag” i forbindelse med julen. Vi inviterer på pinnekjøtt med tilbehør, men hovedsaken er ikke menyen: Hele poenget er å sitte sammen og lage julepynt, presanger, dekorasjoner osv. Barna får jo utløp for sine kreative behov i mange sammenhenger gjennom hele førjulstiden, men vi voksne setter oss sjelden ned sammen og lager ting. Det er utrolig koselig!

Men uansett hvor lettvint man gjør det, krever det ganske mye arbeid og innsats å arrangere verksted med servering for ca 30 personer. Det skal handles og bæres og sjaues. Klappstoler og ekstrabord skal inn fra garasjen, vaskes og monteres/settes på plass. Lageret av lim og glanspapir skal sjekkes og suppleres. Og det skal handles inn og forberedes mat og drikke ikke bare for selve Verkstedskvelden, men for tilreisende slektninger som overnatter og tilbringer helgen sammen med oss. Og med knær som ikke lenger har særlig “bære- og tråkke-kapasitet” ble det klart i fjor at jeg ikke lenger greide alt som skal til.

En epost ble sendt ut med beskrivelse av egen tilkortkommenhet og en forsiktig forespørsel om noen hadde litt tid å avse i en travel førjulstid. Responsen var umiddelbar og overveldende! Barn og svigerbarn og gode venner ryddet plass og tid, byttet vakter, avspaserte – og stilte mannsterke opp! Vi laget lister og hadde planleggingsmøte. Hele uken før Juleverkstedet har jeg følt meg som en ren primadonna: Folk har myldret ut og inn av huset med varer og innkjøp og for å finne frem og vaske og bære og frakte og motta nye ordre.

I går gikk arrangementet av stabelen. I dag sitter jeg her i et hus som er brukbart ryddet og rimelig rent, med knær som fungerer og absolutt ikke er overbelastet, føtter og skuldre som kjennes helt greie, helt uten behov for smertelindring eller antidepressiva – og er dypt takknemlig.

Det er en god følelse å ikke være uunnværlig. Det er rett og slett befriende å erfare at hyggelige tradisjoner kan ivaretas og utvikles uten at jeg trenger å være primus motor. Og det er utrolig hyggelig å oppleve at unge, flinke, travle mennesker med største selvfølgelighet stiller opp for å følge opp familietradisjoner.

Øyvind, Erlend og Rudi var blant “englene” som stilte opp og lempet og bar og gikk trapper som mine knær ikke lenger takler så godt. Og Ida-Marie, Nora-Brit og Knut stilte i kjøkkentjenesten.

Et treukers opphold med intens yogatrening her på Lanzarote går mot slutten. Enda er det to dager igjen, men nedtellingen er uavvennelig i gang.

Nok en gang har jeg erfart nytten av og gleden over å fokusere på å bruke kroppen riktig. Og ikke minst gleden over å gjøre nye oppdagelser! Allerede den første uken her oppdaget jeg noen små muskler som jeg rett og slett ikke bruker (og slett ikke visste om) på hver side av mine tidvis ganske vonde knær. Hmmm…… Ingen dårlig ide å se om de kan brukes til å støtte og avlaste litt slitne knær, kanskje?  Yogalærer Lynne er utrolig kunnskapsrik og innsiktsfull når det gjelder kropper som er litt problematiske: Hun kom veldig raskt opp med noen helt enkle øvelser som effektivt mobliserer akkurat disse små, ubrukte musklene. Etter bare noen dager kjenner jeg at knærne fungerer bedre. For en lærdom!

Den andre uken her kom min gode venninne Bitten ned. Hun har gjort noen formidable oppdagelser når det gjelder viktigheten av å puste riktig. Dessuten har hun fått et ørlite håp om at nevropatiske føtter kanskje kan trenes opp til å bli litt mindre smertefulle. Det er kanskje det aller viktigste med et sånt opphold som dette: Å få tilbake troen på at noe faktisk kan gjøres med disse “vondtene” og dysfunksjonene våre!

Vi har ikke krefter til å gjøre så mye annet enn de daglige yogatimene. Men på søndager er det “fri”, så da drar vi på tur og utforsker øya. I går fant vi oss en hyggelig bodega like utenfor Haria.

…….og et favorittsted for å se på solnedgangen er Playa Honda.

Det har gjort godt å være her, og jeg har som vanlig forsetter om å gjøre yogaøvelser hver eneste dag når jeg kommer hjem. (Og som vanlig vil jeg absolutt ikke bli spurt om jeg faktisk gjør det!)

Etter tre uker borte gleder jeg meg til å komme hjem, til familien og Baltus og Amandus og hus og hage (som visstnok ikke er snødekt enda). Jeg gleder meg til og med til å irritere meg over rotet i boden og at bilen må støvsuges!

Og så gleder jeg meg veldig til advents- og juleforberedelser!

I går ville pappa fylt 90 år.

Jeg tenker på hvilket liv han levde:
Født midt mellom to verdenskriger, samme år som Stortinget vedtok at Kristiania skulle skifte navn til Oslo – mot bystyrets vilje og flertall. Bare litt over 50% av befolkningen hadde stemmerett ved stortingsvalg……. Og mens jeg skriver dette, kjenner jeg at jeg har lyst til å bruke litt tid til å finne ut litt mer om pappa’n min. Jeg har en pappeske på kontoret som bør utforskes – og slektninger som sikkert kan dele opplysninger og historier og anekdoter.

Dette bildet av pappa ble tatt i 2006

Han var født inn i en embedsfamilie, og på både mors- og farssiden var det embedsfolk og millitære som dominerte. Farfar var jurist, sorenskriver i Kristiansand da pappa ble født, og ble senere politimester i Svolvær, så i Vadsø og senere i Tønsberg.
Pappa ble født i Kristiansand, flyttet derfra til Svolvær da han var seks år, og videre til Vadsø. Så kom krigen, og han flyttet til Oslo for å gå på gymnaset. Bodde på “Englehjemmet”, som var et studentinternat i Pilestredet, og gikk på Kristelig Gymnasium. (Ca. 30 år senere “arvet” jeg mattelæreren hans på KG: Lektor Aasheim gjorde det til en vane å banke i tavlen med gifteringen sin og si “Heggelund: Dette hadde din far klart med glans!”)
Pappa begynte på politiskolen rett etter gymnaset, og fikk jobb som politibetjent i Oslo først og senere i Asker og Bærum.

Samtidig som han jobbet som politikonstabel studerte han jus og tok juridikum i 1950. Like før han tok juridikum traff han mamma, som var flyvertinne i SAS: De traff hverandre da han hadde toll-tjeneste på Fornebu. De hevet hver sin forlovelse – og forlovet seg og giftet seg på veldig kort tid: Under et halvt år! De giftet seg i Lørenskog kirke, og flyttet inn hos hans svigerforeldre – min mormor og morfar – i deres lærerbolig på Lørenskog. Det kan umulig ha vært problemfritt……

Mammas søskenbarn har i den senere tid fortalt meg at Vesla og Bjørn var et slags “drømmepar”: De var vakre, de var litt “uvanlige”, de hadde utdannelse (!) – de var slektas stolthet! For pappas familie var nok bildet litt annerledes: Han hadde definitivt giftet seg under sin stand. Så sent som noen få år før han døde fortalte han litt om akkurat det: At det ikke riktig var bra for en politimestersønn å gifte seg med en lærerdatter fra Lørenskog…….

Mamma måtte slutte som flyvertinne da hun giftet seg: SAS aksepterte ikke “gifte” flyvertinner! Men hun hadde utdannelse som mensendieck sykegymnast (idag en gren av fysioterapien), og startet friskt opp et nytt mensendieck-institutt sammen med en venninne i lokaler på Smedstad – mens pappa jobbet som politikonstabel og fullførste jussen.

De bodde en kort tid på gården “Syverstad” i Asker, til pappa var ferdig med juridicum og fikk dommerfullmektig-stilling i Stavanger. Så ble han politifullmektig i Larvik, deretter i Kirkenes, Harstad og Bodø. Samtidig var han hele tiden tilknyttet Overvåkningspolitiet, og i Bodø ble han “utstasjonert” til Svalbard – først som sysselmannsfullmektig, senere som konstituert sysselmann.

Så flyttet vi sørover, fordi pappa skulle jobbe i Justisdepartementet, på Forsvarets Høyskole, og som adjutant i Overvåkningspolitiet. Slik jeg husker det, var dette ikke spesielt “lykkelige år” i livet hans. Han trivdes dårlig, og savnet aktiv polititjeneste. I 1970 ble han politimester i Tromsø, og stortrivdes! Etter seks år i Tromsø ble han sjef for Kripos – og der ble han i 17 år, til han gikk av med pensjon. Jeg tror han selv følte seg som rett mann på rett plass i alle disse årene: En god miks av aktivt politiarbeid på tvers av fylkes- og landegrenser, skikkelige ledelsesutfordringer, ørlite spionasje- og overvåkningshensyn, litt departementstilknytning og litt politidistriktsnærhet…….

Og så er det sånn at et tilbakeblikk på pappas liv først og fremst handler om hans jobb- og karriereliv. Han tilhørte en generasjon hvor det var en selvfølge at Mannen hadde forsørgeransvar for hele familien. Mamma hadde nok minst like mye stolthet knyttet til sin yrkesutøvelse, men hennes jobb var nesten som en slags hobby å regne…….

Jeg tilhører kanskje den siste generasjonen som ikke riktig “kjente” sine foreldre. Mine barn insisterer på en nærhet og en fortrolighet som jeg aldri hadde med mine foreldre. Og sosiale medier gir oss en “mellomdistanse”-kommmunikasjon som er ny for min generasjon.

Jeg skulle gjerne kjent pappa litt bedre. Samtidig er jeg slett ikke sikker på at jeg ønsker at mine barn skal “kjenne meg” veldig mye bedre enn jeg kjente pappa. Jeg lever i grunnen godt med å ha hatt en god oppvekst med kjærlige foreldre, uten at vi noen gang var “fortrolige”. Og kjenner at jeg vegrer meg litt mot tidens krav om at foreldre og barn skal kjenne hverandre så innmari nært og intimt…….

Samtidig er jeg jo utrolig priviligert som har hatt en pappa som alltid har “vært der”, og som definitivt forandret seg med tiden. I går dro vi opp på graven hans for å tenne lys og markere bursdagen, og plutselig sa Ida-Marie: “Kanskje vi skulle synge bursdagsangen?” Litt bissart og merkelig – men vi stemte nå i: “Happy birthday” av full hals – i trygg forvisning om at pappa ville likt akkurat den blandingen av å heve seg over konvensjoner og ønske om å uttrykke takknemlighet og kjærlighet.

Nå har vi hatt huset i Praia da Luz i snart to år. En god del tid her nede har vært brukt til å “administrere” forbedringer og oppgraderinger i huset. I tillegg har “barna” brukt det en del, og vi har leid det ut til venner og slektninger.

Nå har Egil og jeg for første gang vært her nede sammen i mer enn en uke: Vi dro ned 30. september, og returnerer 18. oktober – med andre ord nesten tre hele uker! Jeg kan ikke huske at Egil har tatt seg tre ukers ferie noen gang!!

Den første uken her fikk vi besøk av Kåre og Marta: Min yndlingsfilleonkel (fars fetter) med kone. Vi har vært naboer på sørlandet i nesten tre tiår. Etter at Skjellnes ble solgt har vi greid å holde kontakten – ingen selvfølge! Og nå kom de altså ned hit, og vi tilbragte noen utrolig hyggelige og interessante dager sammen.

Og de ble altså våre aller første “ordentlige” gjester her i huset i Luz.

Ekteparet Augensen på Europas sydvestligste hjørne: På fortet i Sagres

Så ankom Egils søster og svoger, Nora Brit og Knut. Og dagen etter kom Egil sønn Bjarne med kone Synnøve. Vi har tilbragt en uke sammen, og du verden hvor hyggelig vi har hatt det! Det er noe helt annet å bo i samme hus over noen dager, enn å bare “være på besøk”!

Her er vi på den beste indiske restauranten i Luz: Saffron.

Egil, Bjarne Knut, Nora Brit og Synnøve.

Det er jammen et stort privilegium å ha et sted hvor det er plass til mange, og hvor mange føler seg hjemme!

Jeg trodde vel ikke at en campingvogn skulle bli et av mine favorittsteder…… Litt snobberi, kanskje? Og en stor dose fordommer!

Faktum er at campingvognen vår på Liatoppen Vintercamp er blitt et av mine yndlingssteder. Her er det fred og ro og kort vei inn i deilig fjellterreng – og samtidig nesten ikke vedlikehold eller noe som må “fikses”. “Vogna” kan overlates til seg selv i uker og måneder av gangen – det medfører nesten ikke noe ansvar eller krav å ha en vintercampingvogn!

Dette er solnedgangen sett fra “vogna” i dag

Nå er jeg her sammen med Baltus.  Han er jo blitt en gammel hund – og har begrenset aksjonsradius. Men her oppe blir både Baltus og jeg ørlite mer aktive: Vi må gå opp bakken for å hente vann og for å gå på do og for å dusje. Og vi må gå ned bakken for å kaste søppel. Det blir noen flere meter enn vanlig hver eneste dag. Og det er bra for oss!

Og så går det jo ikke an å være her uten å tusle seg en tur hver eneste dag innover fjellet. Det blir ikke alltid så langt, men det er alltid deilig!

Med dårlige hofter (Baltus) og dårlige knær (meg) kommer vi oss ikke alltid langt avgårde. Men du verden så deilig det er å bare tusle innover og nyte naturen – sammen 🙂

Og nå sitter jeg her, sånn “godt sliten” etter en fjelltur, med reinsdyrkaker i stekovnen og hvitvin fra kjøleskapet i glasset og er storfornøyd med å kunne “flekse”: I Portugal har vi investert i et deilig hus, som hele familien og mange venner setter pris på å bruke. Her på Blefjell har vi investert en liten brøkdel av det samme beløpet, i en hyggelig vogn med et varmt og godt “spikertelt”.

Og begge steder er det godt å være! 🙂

Søndag feiret vi Troys ettårsdag. Det virker som det er i går at Rudi ringte og fortalte at nå var gutten født……..

19. august 2013 møtte jeg Troy for første gang

Nå har han begynt i barnehage! Jeg kjenner nesten på en slags sorgreaksjon.

Selvfølgelig var det full fart på bursdagen. Camilla og Rudi hadde stelt skikkelig i stand med ballonger både inne og ute – og mat var det nok av, selvfølgelig. Hovedpersonen spiste både sjokoladekake og pizza for første gang – og det fallt visst i smak.

Troy er så heldig at han vokser opp med mye familie rundt seg, og mange generasjoner. “Bestefar”, som er Troys oldefar, deltok selvfølgelig i bursdagsfeiringen.

Takk for en hyggelig bursdagsfeiring!

I går kjørte Egil og jeg til Gålå. I siste liten hadde vi sikret oss billetter til årets Peer Gynt -oppsetning ved Gålåvannet. Og for en forestilling! En råere Peer og stridigere Mor Aase enn “vanlig”. Men Mads Ousdal gjør en fantastisk Peer! Når han ror sin døde mor utover Gålåvannet til tonene av “Aases død” er det så stille at man høre en barnål falle……

Selve scenen er fantastisk: Den ser ut som en setervoll, men er breddfull av teknikk. Og lyssettingen var et kapittel for seg. Effektene også: Når Peers forretningsvenner stjeler speedbåten og raser utover Gålå-vannet, og akkurat når båten er blitt til en liten prikk høres et smell og røykskyer velter opp – ja, da er det ingen tvil om at båten er gått i luften og alle er omkommet!

Etter hyggelig overnatting på Wadahl Høyfjellshotell (anbefales!!), kjørte vi Peer Gynt-vegen videre over fjellet og ned til Gausdal i formiddag – i nydelig vær.

“Norskere” enn dette blir det liksom ikke……….

Jeg har aldri kjørt akkurat der før, og det var ganske flott å kunne skue mot vest til Jotunheimen og mot nord til Rondane – samtidig!

Vel nede i Gausdal måtte vi selvsagt stoppe på Aulestad. Der fikk vi akkurat med oss en morsom omvisning i hovedhuset, og deilige blåbærpannekaker på verandaen i Drengestua.
Jeg var faktisk ikke riktig klar over Bjørnsons store engasjement på vegne av europeiske minoriteter. Heller ikke visste jeg at Stortinget utnevnte ham til medlem av den aller første komiteen for tildeling av Nobels Fredspris!  På Aulestad finnes det et rikholdig utvalg litteratur om Bjørnstjerne og Karoline Bjørnson – og selvfølgelig om både bygningsmassen, gårdsdriften og hagen på Aulestad. Veldig interessant og morsomt!

Egil utenfor hovedhuset på Aulestad. Nå vaier bare det norske flagget der. Da Bjørnstjerne levde hadde Aulestad ikke mindre enn 7 flaggstenger, og alle gjester som ankom gården ble møtt med sitt eget lands flagg vaiende i vinden. Han var forresten nøye med å heise det franske og det russiske flagget på samme stand, for å markere alliansen mellom dem.

Karoline Bjørnsons staudebed inneholder et stort utvalg tradisjonelle, norske stauder. Vakkert utført og vedlikeholdt!

På vei sørover fra Aulestad valgte vi å kjøre på østsiden av Mjøsa, rett gjennom “Prøysenland” og Bråttumbakka.  Vi tok oss tid til et lite stopp på min gamle gartnerskole, VEA – og hadde en deilig rusletur gjennom parken der. Veldig hyggelig å se at alt er så pent og godt vedlikeholdt! Et stopp der anbefales på det aller varmeste hvis man befinner seg i nærheten av Moelv!

Siste stopp var det nye Prøysenhuset på Rudshøgda. Tegnet av Snøhetta. Jeg var ikke helt forberedt på at det bygges opp et helt Prøysen-miljø der, Kusvea og Mikkelikski-skogen og tursti langs Præstvegen.  Foreløpig er mye litt uferdig, men det blir spennende å komme tilbake: Dette blir nok et sted hvor både små og store kan få flotte opplevelser!

Det nye Prøysenhuset glir godt inn i skogslandskapet på Rudshøgda

Med nesen vendt hjemover, svingte vi impulsivt innom Domkirkeodden på Hamar. Der var det et privat arrangement, så vi måtte snu på parkeringsplassen. Men synet av urtehagen på avstand minnet meg på at dit vil jeg tilbake veldig fort!

Vel hjemme åpnet himmelen seg, så vi kunne synke ned i godstolen med god samvittighet – og et glass italiensk hvitvin i ekte Bjørnsonsk ånd. Mette av inntrykk – og imponert over alt dette lille landet vårt har å by på bare et steinkast hjemmenfra.

“Kjernefamilien” er kanskje ikke det mest sentrale her i huset. Jeg har stedøtre og “stebarnebarn” fra mitt forrige ekteskap, som jeg fortsatt selvfølgelig betrakter som “familie”.  Og greier med hånden på hjertet ikke å kjenne noen “forskjell” i mine følelser overfor Egils  “biologiske” barnebarn og mitt eget. Det handler jo mest om å få lov til å være sammen, og tilbringe tid med! I tillegg til denne lettere uryddige gjengen av “halv-” og “ste-” relasjoner, har jeg i snart 30 år hatt en dansk “reservedatter”. Tina kom til Norge i 1987, som praktikant for Ida-Marie. Det var kjærlighet ved første blikk – for alle involverte. Heldigvis har vi greid å holde kontakten. Og i år kom hun med familien på Norgesbesøk!

Det ble litt lite tid sammen (det blir det alltid), men vi fikk til en hyggelig grillkveld på terrassen her hjemme, og en dag på fjorden i Løvebåten, med grilling og bading på Steilene. Kanskje får vi til et Portugal-besøk i løpet av vinteren?

De siste to helgene har vi vært på Vestlandet. Forrige helg feiret vi Egils “faster Ingeborgs” 90-årsdag i Stavanger. Blant festdeltakerne var også jubilantens storesøster Dorit (98) og storebror Olav Anker (93). Egil og jeg tok fly over, og bodde på Sola strandhotell – en perle av et hotell ved enden av den nydelige solastranden.  For et privilegium det er å stadig ha noen fra vår foreldregenerasjon høyst oppegående blant oss! Jeg kjenner mange i min egen generasjon som er betydelig mer “satt” enn disse tre søsknene i 90-årene, som bestandig er spennnde og utrolig hyggelige å være sammen med!

Sist fredag bar det vestover igjen – denne gangen i bil. Første stopp Bjarne og Synnøves deilige leilighet i Røldal – det var godt å korte ned turen med et stopp der! Lørdag videre til Stemnestaden: Et flott leirsted som vi er så heldige å få låne midt i ferietiden til vårt årlige slektstreff. Her samles etterkommerne etter Klara og Bjarne Bergsager, med andre ord Egil og hans to søsken med barn, barnebarn og alskens tilliggende herligheter. I år var vi visst 32 små og store.