Pinse i Finnmark

Vi har hatt en fantastisk pinse! Da Egil fortalte at han måtte delta på et møte i Hammerfest tirsdag etter pinse, var beskjeden fra undertegnede rimelig klar: Æ blir me’!  Som noen blogglesere vet, bodde jeg i Hammerfest i fem år – og har ikke vært tilbake siden midt på åtti-tallet.
Vi dro nordover torsdag før pinse, og byttet fly i Tromsø. Så bar det videre med Widerøe – i strålende sol og med havblikk hele veien.

På vei nordover mot Lyngsalpene, knipset ut av flyvinduet

Vel innsjekket på det jeg fortsatt tenker på som “Grand”, men som nå er Rica hotell, var det bare én ting å gjøre: Iføre seg shorts og t-skjorte og tusle ned på kaia. Gradestokken viste +23C!

Havnebassenget i Hammerfest. Det ser ikke alltid sånn ut……..

En spontan SMS til mine gamle naboer resulterte i en hyggelig lunsj i finværet. Som endte med at vi sjekket ut av hotellet og inn i deres leilighet. De skulle tilbringe pinsen på hytta på Skaidi, og da var det selvfølgelig helt naturlig å stille leiligheten i byen til vår disposisjon: “Den står jo der allikevel!” Dermed ble selvfølgelig Hammerfest-oppholdet mange hakk hyggeligere og mer komfortabel – i deilig, velutstyrt og lekker leilighet midt i sentrum med balkong og utsikt til Fuglenes og Melkeøya.

Og så ble det formiddagskaffe med Miriam, som var kontorsekretær i Finnmark Høyre i de årene jeg var fylkesekretær. Vi har ikke truffet hverandre siden – men du verden, så hyggelig vi hadde det! I sommer kommer hun sørover, og da håper vi å få tid til å fortsette praten – tiden gikk så altfor fort!
Midnattsol i Hammerfest, med Melkeøya bak Fugleneset. Helt umulig å komme seg i seng med sånt vær og en sånn utsikt!

Det var fantastisk å oppleve hvordan optimismen og fremtidstroen preger byen. Mye byggeaktivitet. Stadig flere servicetilbud. Bybildet var preget av aktivitet og “travelhet” og ikke minst av folk av mange ulike nasjonaliteter.

Fredag tuslet vi i byen, og om ettermiddagen plukket vi opp leiebil. Tok en testkjøring over til Forsøl – hvor Egil for første gang fikk oppleve fiskehjeller “live”. Fint vær i sentrum, tett tåke oppe på øya – og lettskyet i Forsøl.  Man skal ikke bevege seg langt eller være lenge i Finnmark før man får oppleve mange værtyper!

En tur opp på byfjellet Salen ble det også – med flott utsikt over byen. Vi ser tåkebeltet som lå over øya mot Forsøl i bakgrunnen. 
Lørdag kjørte vi opp til Kautokeino – fortsatt i strålende sol. I Alta stoppet vi ved Nordlyskatedralen – Altas nye hovedkirke og attraksjon: Nettstedet “The Culture Trip” har plassert Nordlyskatedralen blant Norges 10 fremste attraksjoner! Utearealene er ikke ferdige enda, så vi må absolut returnere dit når det hele er sluttført. Kirken er bygget i det som er Altas nye sentrum – og hovedgaten ender i “broen” inn til kirken. Vakkert og flott!

Vi hadde kjempeflaks: Organisten hadde låst opp døren for noen bryllupsgjester som skulle øve – vi snek oss inn, og fikk dermed oppleve ikke bare kirken men også orgelspill og sang og akustikk.
Kirkerommet er fantastisk: Like innenfor døren møtes man av en slags todelt betongsylinder, som på samme tid fremstår som et rom i rommet, og en inngangsportal. Der kan man tenne lys – og der strekker det seg en lysende himmelstige oppover og oppover og oppover i sylinderen. Utrolig spennende og vakkert!
“Portalen”



…..og himmelstigen. På bildet over kan man så vidt skimte starten på stigen, til venstre i det mørke feltet øverst.


Så bar det videre mot Kautokeino – med en deilig rast ved Eibyelva, en sideelv til Altaelva. Thon hotell er en klar forbedring fra gamle Kautokeino hotell: Pene rom, usedvanlig hyggelig personale, utendørs badestamp – som vi øyeblikelig stupte ut i – og en fantastisk god restaurant! Anbefales på det varmeste!

Rast ved Eibyelva

Søndag måtte vi selvfølgelig i sølvsmia. Da jeg bodde i Hammerfest benyttet jeg enhver anledning til å stikke innom der. Det er fullt mulig å bare sitte og se og nyte i timesvis i dette bygget som både er kunstverk og bolig og arbeidsplass og utstillingslokale. I årene siden den gang har Regine og Frank Juuls bygget på ytterligere to fantastiske rom.

Det var vemodig å høre at Frank er syk, og kanskje ikke rekker å fullføre sitt siste kunstverk: En skulptur som forestiller hans egen tommel, med fingeravtrykket hans i mosaikk. Planen er at det skal stå utenfor smia og være et symbol på det “fingeravtrykket” han har satt på dette flotte stedet.  Nå krysser vi fingre og tær og folder hender og håper at han blir frisk nok til å fullføre kunstverket.

Så bar det videre over vidda til Karasjok og derfra til Lakselv. Vi måtte selvfølgelig stoppe i Skoganvarre: Der hadde Finnmark Høyre sine sommerstevner, med masse deltakere fra hele fylket og stor stemning. Og ganske mye jobb for fylkesekretariatet, selvfølgelig…… 🙂

En nydelig tur utover Porsangerfjorden, som lå der stille og solfyllt og på sitt aller vakreste. Og som stadig trigger min store forargrelse og sorg over hvordan kystfisket – under skiftende regjeringer – systematisk har blitt oversett og neglisjert og nedprioritert. Hvordan har det vært mulig, i et land med så mye kyst? Hvorfor har vi bare “funnet oss i” at havet er blitt overlatt til “de store”, som i sin tur systematisk har tatt levebrødet fra “de små”? En langsom tur ut Porsangerfjorden burde være obligatorisk for alle som skal ha noe å gjøre med fiskeripolitikk!

Turen over Hatter bragte minner om fotturer med utgangspunkt i min lille campingvogn, som ble parkert på “gamleveien”. Der skaffet jeg meg mange gode “pusterom” i en hektisk tilværelse!  Og dessuten minner om ganske mye kolonnekjøring! Jeg trakk et automatisk lettelsens sukk da jeg så at bommen sto oppe……. Og mintes Hans Rikard, som hadde ansvaret for brøytingen over Hatter da jeg bodde i Hammerfest. Jeg reiste jo mye, så vi ble godt kjent etterhvert. Jeg kunne ringe Hans Rikard og spørre om han kjørte, om det var mulig å komme over fjellet i løpet av ettermiddagen – og han svarte som regel: “Neida, du må bare vente på at det smelter……” Men hvis det overhodet lot seg gjøre stilte han med brøytebil og fikk meg trygt over!

På Skaidi besøkte vi våre husverter og fikk deilige vafler og kaffe og en hyggelig prat – før vi tok en liten omvei på turen tilbake til Hammerfest: Jeg hadde greid å glemme mobiltelefonen min i Nordlyskatedralen dagen før. Både prost og organist lot seg velvilligst mobilisere, og deponerte den på hotellet. Så da ble det en liten svipptur på 18 mil ekstra, tur-retur over Sennalandet, for å plukke opp den. Og for en tur! Sennalandet i midnattsol, elven var isfri men snøen lå fortsatt på store deler av vidda………. Vakrere blir det ikke!

Og enda hadde vi igjen to hele dager i Hammerfest. Som har fått flere gallerier og museer siden jeg bodde der – det var nok å oppdage og å fylle tiden med! Og veldig hyggelig å oppleve byen på ny, sammen med Egil.

Onsdag returnerte huseierne til byen, og vi fikk tid til en rask kopp kaffe før de flyttet inn og vi flyttet ut. Maken til gjestfrihet!!Vi føler oss utrolig priviligert som har sånne venner!

Unni Gerd og Bjørn – tidligere Hammerfest- naboer og gode venner, som med største selvfølgelighet stilte leiligheten sin til vår disposisjon. Takk, takk, og atter takk!!!


Og så tuslet vi ombord i Hurtigruta, for å reise sørover til Tromsø i “riktig” tempo. En tolvtimers tur, med ankomst Tromsø ved midnatt. Havblikk hele veien. Det var ikke stort annet å gjøre enn å sitte og nyte og nyte og nyte………….

Her er Lyngsalpene igjen – sett nordfra og på havnivå denne gangen…… 🙂


……og så var vi tilbake i Tromsø. I strålende midnattssol. Klokken er litt over 24:00. Vi tuslet fra kaia opp til Grand, og det var et yrende liv i byen. Det føltes aldeles bortkastet å gå og legge seg!



Neste dag hadde Egil et møte på Universitetet, mens jeg ruslet litt rundt i Nordens Paris. Som på samme tid er veldig forandret og ganske “den samme” som da vi flyttet dit i 1970. Eller, forresten: Det er nok riktigere å sammenligne med da mor og far flyttet derfra i 1975 – Tromsø forandret seg utrolig mye i årene rundt 1972, da universitetet ble etablert. 
Vi spiste lunsj med min gamle venn Roar Dons, som nå bl.a. eier Tromsøs nyeste hotell “The Edge” og dessuten er styreformann i Nordlysfestivalen. Veldig hyggelig – og veldig spennende å høre Roars reflekterte synspunkter om Tromsøs videre utvikling. Og så avsluttet vi “turnéen” med et hyggelig møte med ordfører Jens Johan Hjort (H), som står foran mange, spennende utfordringer – ikke minst knyttet til økt oljeaktivitet i nord og utvikling relatert til Barents-samarbeidet. I tillegg har Tromsø et flunkende nytt styringssystem, med parlamentarisme og byråd. Jeg vet av egen (tildels smertelig) erfaring at den overgangen ikke er enkel! 
Men utfordringer til tross: Tromsø er inne i en spennende utvikling! Vi følte det på pulsen da vi deltok på Nordlysfestivalen i februar i år, og opplevde at Bolsjoi-balletten hadde takket ja til å danse i Tromsø, men ikke har prioritert Oslo (!). (Og de kommer tilbake til Tromsø neste år!)  Det skjer spennende ting på universitetet – og i næringslivet. Optimismen og kreativiteten og fremtidstroen minner ikke så rent lite om stemningen i Stavanger på begynnelsen av 80-tallet!
Og denne spennende utviklingen er vi så heldige at vi kan få følge på litt nært hold. Egil er engasjert som rådgiver for Lukoil, som satser i nord. Og jeg er så heldig at jeg innimellom får lov til å bidra litt, fordi jeg har bakgrunn i landsdelen, og har syslet litt både med politikk og petroleum……. Veldig gøy!
Det er noe spesielt med Nord-Norge – en liten bit av hjertet blir liksom alltid igjen der………..

Damer på tur

Det er luksus å kunne forkorte den norske vinteren med et nesten fire uker langt opphold på Algarvekysten i Portugal! Her er det vår – og innimellom “norsk sommer”. Jeg har badet i sjøen noen ganger – det er mildt sagt forfriskende. Temperaturen (ca. 16-17 grader) frister ikke til lange svømmeturer, men det er altså mulig med sjøbad i mars her – og det gjør godt!

Ikke akkurat overfylt på stranden i Luz i mars…….

Den første uken her var mine gode venninner Bitten og Vera med. Bitten har vært her før. For Vera var det første gang. Begge drømmer om å kjøpe seg en “pensjonistbolig” her – kanskje blir vi naboer?

Det er alltid spennende å reise sammen med andre mennesker: Det er noe med “reising” som får frem egenskaper hos oss som ikke vises så godt i hverdagen hjemme. I tillegg kan det være utfordrende å bo sammen: En ting er å ha det hyggelig sammen over en kopp kaffe eller et glass vin en fredagskveld – det er noe annet å våkne i samme hus og ha ulike rutiner og vaner.
Og så er det stor forskjell på å være to venninner “på tur”, og å være tre.  Så jeg må tilstå at jeg var litt spent på denne uken i samme hus med to særdeles selvstendige, sterke, oppegående og nokså egenrådige jevnaldrende damer.

Vi har storkost oss! Det har vært en Drømmeuke, med rom for både alene-tid og dype samtaler; uhemmet fnising og “jenteprat” med alle ingredienser; lyttende vennskap og kloke betraktninger; mye nærhet og varme; en god del alvor og mye moro.
For et privilegium å ha sånne venninner – og å ha et sånt sted å være sammen på!

Vera og Bitten under blomstrende mimosa

Mange steder skrives det at man må “lære seg å eldes”. Det å “bli gammel” skal være en slags spesiell kompetanse, som man visstnok skal bruke (ung) tid på å lære seg.  Jeg tenker at vi skal da slett ikke lære oss å bli gamle – vi skal rett og slett lære oss å leve! Akkurat her og nå og med de forutsetningene og rammene som gjelder.
Her er vi på det gamle fortet i Sagres – Europas sydvestligste punkt. 
Vera (til høyre) har litt høydeskrekk……
For mange (!) år siden fikk jeg et slags dikt til min 40-årsdag av vår tidligere praktikant og min danske “reservedatter” Tina:
When I am an old woman I shall wear purple

With a red hat that doesn’t go, and doesn’t suit me,

And I shall spend my pension

on brandy and summer gloves

And satin sandals,

and say we’ve no money for butter.

I shall sit down on the pavement when I am tired,

And gobble up samples in shops and press alarm bells,

And run my stick along the public railings,

And make up for the sobriety of my youth.

I shall go out in my slippers in the rain

And pick the flowers in other people’s gardens,

And learn to spit.

You can wear terrible shirts and grow more fat,

And eat three pounds of sausages at a go,

Or only bread and pickle for a week,

And hoard pens and pencils and beer mats

and things in boxes.

But now we must have clothes that keep us dry,

And pay our rent and not swear in the street,

And set a good example for the children.

We will have friends to dinner and read the papers.

But maybe I ought to practise a little now?

So people who know me

are not too shocked and surprised,

When suddenly I am old

and start to wear purple!

Uken her nede med Damene har minnet meg på dette diktet! 

Om fastleger og diagnoser og ansvar for egen helse

Årets første blogginnlegg blir langt, og om knær.
I utgangspunktet ganske traurig………..

Når jeg allikevel vil skrive (langt) om det, er det fordi jeg har skaffet meg noen erfaringer som kanskje kan komme andre til gode. Sånne erfaringer synes jeg det er riktig og viktig å dele – for det er dessverre ikke bare et ordhell at man skal være både frisk og rik for å være syk her i landet: Særlig ved kroniske diagnoser varierer det voldsomt hvilken informasjon man får og hva man må finne ut av selv. Da er det lurt å kunne trekke på andres erfaringer.

Dessuten er det jo alltid sånn at når en selv eller noen i nær familie får en diagnose man knapt nok har hørt om før, viser det seg at halve vennekretsen og nesten hele nabolaget har vært borti akkurat det samme.

Det betyr antakelig at de fleste av mine blogg-lesere kjenner noen som sliter med kneartrose, og som muligens kan ha nytte av noe av det jeg skriver.

Dette er et kne-bilde fra internett – mine egne knær er ikke så vakre lenger. Men jeg ville bruke et vakkert bilde for å understreke at knær er utrolig viktige for oss – mye viktigere enn vi tenker over, så lenge de fungerer greit……… 

Fire måneders offentlig MR-kø!
Det venstre kneet mitt ble akutt betent og kjempevondt i april i fjor. Først trodde jeg det var et utslag av leddgikten – det skjer rett som det er at betennelser “blomstrer opp” både hist og her. Men smerten var annerledes enn vanlig, og det var fryktelig vondt å belaste kneet. Legebesøk sitter et stykke inne hos meg, men etterhvert måtte jeg til pers. Da gikk jeg med krykke hver dag. Ble henvist til MR av kneet, og hadde valget mellom å betale nærmere 2000 kroner selv og få time på dagen, eller stå i offentlig kø i fire måneder. Vanvittig! Tenk hva det koster arbeidsgivere og samfunnet – og hvor mye unødig smerte den enkelt påføres!

Hvorfor er det offentlig kø og privat direkte tilgang til MR og CT og tilsvarende tjenester? Fordi helseregionene på den ene siden har bestemt seg for at de ikke selv vil drifte røngten-institutter, de vil heller kjøpe tjenestene hos private. På den andre siden kjøper de opp altfor få timer og tider på de private røngten-instituttene som skal “gjøre jobben” – og dermed oppstår det et digert gap mellom tilbud og etterspørsel i velferdstilbudet……….. Og ingen gjør noe med det! Det finnes ingen mekanismer som “justerer” bestillingen fra det offentlige, når det viser seg at man har undervurdert behovet. Kanskje har man en femårs-kontrakt? I så fall må vi, brukerne og pasientene, finne oss i å stå i kø til gjeldende kontrakt går ut……..  Helt håpløst, både i forhold til pasienter og brukere, og ikke minst i forhold til ressursbruk!

Etter å ha betalt meg ut av den offentlige køen og fått en MR-undersøkelse, var diagnosen klar: “Uttalt arthrose medialt i venstre kne”. Det betyr på legmannspråk at bruskplatene i kneet er slitt, og ikke “støtdemper” slik de skal. Og det kan altså oppstå helt akutt, fra den ene dagen til den andre. Det fikk jeg forøvrig senere vite gjennom Revmatikerforbundet: Både jeg og fastlegen min trodde i utgangspunktet at noe som oppstår så akutt som mine knesmerter gjorde, må komme fra en betennelse eller en over- eller feilbelastning.
Nok et eksempel på at vi pasienter sannelig må være oppegående og følge med i timen – vi kan simpelthen ikke stole på at fastlegen har kapasitet til å følge med på enhver nyvinning innenfor ethvert medisinsk tema. Det er en umenneskelig oppgave!

For øvrig bør alle med ledd- eller muskelplager melde seg inn i Revmatikerforbundet: De gjør en kjempejobb, og sitter på masse nyttig informasjon! http://www.revmatiker.no/

“Dette må du leve med”
Så begynte morroa: Ikke et vondt ord om fastlegen min, men hans lege-innfallsvinkel etter å ha sett MR-resultatet var igrunnen at dette må jeg leve med til kneet blir betydelig mye mer nedslitt (og smertefullt), og til jeg ble “gammel nok” til å få et nytt kneledd. En ikke særlig oppmuntrende beskjed. Den minnet til forveksling om beskjeden jeg fikk da leddgikt (revmatisk artritt) ble konstatert for rundt tjue år siden: Finn deg en rullestol du liker, for der kommer du til å tilbringe resten av livet.

Jeg oppfattet beskjeden som: Du kommer til å bli mindre og mindre funksjonsdyktig og få stadig mer smerter i mange år inntil du kan opereres – og så blir det spennende å se om den operasjonen blir vellykket……. Han sa til og med at det er ikke funksjondyktigheten men smertenivået som bestemmer tidspunktet for operasjon.
Min tolkning: Jeg må bare få det jævlig nok, så får jeg kanskje hjelp – men det kommer til å ta tid.

Den gang, som nå, ble min lille verden snudd aldeles på hodet – og hodet ble en malstrøm av spørsmål og mørke tanker: Vi må selvfølgelig flytte – trappen er vanskelig for meg nå, og det blir altså bare verre. Jeg kan aldri jobbe i hagen mer. Jeg kommer aldri til å kunne gå i fjellet eller i marka mer. Etc. etc. etc.

Det er mulig at livet mitt ikke fortoner seg som veldig spennende eller “lovende” sett fra en velutdannet ung (lege)manns ståsted. Antakelig er det nokså uinteressant for ham om jeg må flytte fra huset mitt nå eller om ti år. Og han har selvfølgelig ikke noe forhold overhodet til at det å kunne jobbe i hagen er en viktig del av livet mitt.

Men burde han ikke allikevel henvist til ortoped og fysioterapeut og formidlet at det finnes hjelpemidler – og kanskje til og med foreslått litt samtaleterapi, når han spår såpass mørke fremtidsutsikter? Igjen: Jeg kan ikke fri meg fra tanken om at legeutdannelsen her i landet er mangelfull når det gjelder “kroniske folkesykdommer”……………

Det verste med en sånn beskjed er at man blir maktesløs, og helt uten tro på at noe kan gjøres. Passivisert. Mange blir helt sikkert også deprimert.

“Tens”: Et nyttig hjelpemiddel
Riktignok sendte fastlegen min meg til naprapat. Jeg fikk behandling et par ganger,  men syntes det var nokså resultatløst. Naprapaten viste meg noen enkle øvelser (opp og ned på tå, knebøyninger osv.) som sikkert er riktige og bra. (Og som jeg gjør, hver eneste dag!) Og så anbefalte han et enkelt apparat med selvklebende puter som settes på kneet og koples til strøm (Tens, heter det – ca. 400 kroner hos Claes Ohlsson). http://www.rygginfo.no/index.php/behandling/mer/hva_er_tens/   Det anbefales herved til alle typer ledd og muskelsmerter: Jeg er litt usikker på om det har noen varig effekt, men smertelindringen er betydelig! Jeg bruker det særlig på reise, hvis jeg skal sitte i flere timer – det hjelper så knærne ikke stivner totalt.

Ved senere konsultasjoner har forøvrig fastlegen min aldri spurt om naprapati, som han anbefalte, var bra for meg…….

Mensendieck, fysioterapi, opptrening osv. osv.
Jeg ba fastlegen om henvisning til mensendieck-behandling – noe jeg har hatt stor nytte av. Han var positiv og entusiastisk – men jeg måtte altså foreslå det selv! (Og han har senere aldri spurt om nytten av den behandlingen han henviste til….)

Det gjør meg faktisk ganske arg: Det burde være en selvfølge at legen foreslår en eller annen form for fysioterapi når ledd svikter eller muskler gjør vondt. Man burde få massasje på blå resept! Ikke fordi det gjør én frisk, men fordi det lindrer smerter og gjør én mer arbeidsdyktig – og det må da være et mål i seg selv? Og dessuten mye billigere for samfunnet enn sykemelding og uføretrygd!

Nå har jeg bedt fastlegen min søke om et opptreningsopphold for meg. På Jeløya Kurbad http://www.jeloykurbad.no/, hvor jeg har vært to ganger tidligere – da var det ryggen som streiket. Der har de en imponerende kompetent fysikalsk avdeling, en flink revmatolog, et flott varmtvannsbasseng, og en velutstyrt treningssal. Det gir utrolig god effekt av trening og behandling å bo på stedet, og kunne hvile mellom øktene – og å kunne prioritere nettopp trening og behandling i etpar-tre uker sammenhengende.

Jeg fikk fullstendig bakoversveis da fastlegen kunne fortelle at den forrige regjeringen hadde strammet inn på reglene for opptreningsopphold: Nå har “kronikere” faktisk ikke rett til slike opphold! Fastlegen var enig med meg: Et slikt opphold er en god idé. Men da må han regelrett lyve i søknaden, og skrive at mine “plager” er noe som har oppstått uventet og akutt. Fantastisk. Igjen: Hva hadde ikke samfunnet spart og tjent på å “tvangssende” langt fler til opptrening? Økt arbeidsevne, færre sykedager, mindre behov for assistanse – for ikke å snakke om økt livskvalitet. Og for en veldig billig penge: Døgnprisen på en opptreningsinstitusjon er vel noe sånt som 1/50 av døgnprisen på et sykehus, som er der vi havner først når kroppen virkelig svikter…….

Overbelastning?
Jeg har forsøkt å spørre både fysioterapeuter og legen om hvordan jeg skal “bruke” dette litt dysfunksjonelle kneet. Er det farlig om det gjør vondt? Det har ikke vært mulig å få noe fornuftig svar. Jeg må “kjenne etter”,  er et råd som går igjen. Hvordan i all verden kan man “kjenne etter” i et kne som er konstant vondt?

En veldig gledelig erfaring er at overbelastning av kneet ikke ser ut til å gjøre noe skade – i hvert fall ikke på kort sikt. Overbelastning er smertefullt og dessuten frustrerende, fordi kneet svikter og jeg halter og blir skjeiv og mer “invalid”.
Men: Det gjør ikke noe!

I høst gikk jeg tur på fjellet, og ville teste ut hva jeg kunne klare. Det ble ikke veldig imponerende, men sett i forhold til “jeg-kommer-aldri-til-å-kunne-gå-i-fjellet-mer”-scenariet, var det en utrolig seier: Nesten 8 kilometer! På tilbaketuren, da det enda var etpar kilometer igjen, tenkte jeg mer enn én gang at nå får jeg nytte av gullmedlemskapet i Norsk Luftambulanse….. Og da jeg var vel “i hus” var knærne så vonde at jeg bare gråt og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Men – og her kommer moralen i historien: Dagen etter var knærne verken verre eller bedre enn “vanlig”.
Senere har jeg erfart akkurat det mange ganger: Det gjør faktisk ikke noe om jeg overbelaster. Det blir vondt der og da, men har ingen konsekvenser senere. Det er godt nytt for mange!

Akupunktur
Jeg er ikke i tvil om at det så langt er kombinasjonen av akupunkturbehandlinger og kosthold som har reddet meg fra å bli leddgiktspasient i rullestol. Når det gjelder artrose, tenker jeg at akupunktur i hvert fall er effektivt for å bli kvitt betennelser i ledd som er slitt – og fravær av betennelser gir betydelig smertelindring. Anbefales for alle med leddproblemer!

Injeksjoner
Etter noen uker som “invalid” ba jeg også fastlegen min om å få en cortison-injeksjon rett i kneet, hovedsaklig for å få ned betennelsen. Den hadde en utrolig god virkning – i nøyaktig tre dager.
Senere har jeg lært at det er helt vanlig: Veldig god kortidsvirkning. Nå er jo ikke cortison et stoff vi ønsker å bruke mye av, men det kan jo være greit å vite at de aller fleste har god kortidseffekt av en slik injeksjon.
Blir jeg buden på ball kommer jeg til å gjøre det igjen – da kan jeg antakelig danse halve natten! Igjen: Jeg måtte selv be legen om dette…….

Det finnes masse hjelpemidler, og også behandlingsmetoder, når man bare sjekker litt. Ulike private klinikker tilbyr ulike injeksjoner. Selv dumpet jeg tilfeldigvis over noe som heter PRP-injeksjon, som går ut på at man tapper noen milliliter av sitt eget blod, sentrifugerer det slik at de enkelte bestandelene av blodet blir separert – og injiserer blodplatene rett inn i kneet. Tanken er at slik tilførsel av blodplater fører til økt cellefornyelse og dermed “reparasjon” av brusk og skader. Metoden er i utgangspunktet utviklet for å brukes på idrettsfolk som har fått belastningskader i ledd. Se http://www.volvat.no/tjenester/medisinsk-senter/operasjoner/ortopedi/behandling-med-prp–plate-rikt-plasma-/
Jeg fikk gjort dette på Volvat – der kostet det 7.500 kroner i sommer. Og det var det verdt! Bedringen var betydelig – både i form av økt førlighet og mindre smerter. Det er ingen mirakelkur, men jeg tenker at det må være rimelig ufarlig å få tilført en ekstradose eget blod – så dette kommer jeg til å gjøre igjen. Virkningen varer normalt fra tre måneder til et års tid.

Det finnes også andre typer injeksjoner, bl.a. med “kunstig leddvæske”, som mange har god nytte av. Selv har jeg ikke prøvd det enda. På Volvat hadde de best erfaring med PRP-injeksjonen, men det finnes andre klinikker med andre tilbud som det er verdt å sjekke ut.

Bandasjister
Her i bygda har vi en utrolig bra forretning som heter Lørenskog Bandasje. Jeg tror det finnes tilsvarende i hele landet. Der har de god kompetanse på ulike typer hjelpemidler og funksjonshemminger – og har også en “in house” ortoped som står til disposisjon for konsultasjon. Der fikk jeg god hjelp til å finne såler som bygger opp og støttebandasjer som…..ja, nettopp: støtter.
Det hjelper godt med såler som bygger opp foten, og gir en litt annen vinkel når man går. Støttebandasjen bruker jeg mest hvis jeg både skal gå og bære – da bedrer den faktisk funksjonsevnen en god del!

På Lørenskog Bandasje fikk jeg også vite at man har krav på spesialtilpassede støttebandasjer (da heter det ortoser) og eventuelt såler, tilpasset på et ortopedisk laboratorium. Da må man først ha henvisning fra fastlegen til ortoped, som så sender søknad til NAV og henviser videre til et laboratorium som tilpasser hjelpemidlene. En ortose jeg synes ser spennende ut er denne: http://www.ossur.se/OA-Solutions. Det finnes sikkert mange hundre andre!

Også dette måtte jeg selv ta initiativ til overfor fastlegen. Da fikk jeg en henvisning til ortoped – men jeg må selv finne frem til ham/henne. Det er ikke nødvendigvis lett! Jeg har oppdaget at det enkleste er å ringe et ortopedisk laboratorium, i nærheten der har de vanligvis fast avtale med en lege-ortoped.

I tillegg har jeg oppdaget at de fleste ortopediske laboratorier med respekt for seg selv har sine egne “favoritter” og spesialiteter. En lab i Tromsø har kjøpt seg inn i en helt ny teknologi for spesialsåler, hvor sålen inneholder små søyler eller “noder” som stimulerer punkter i fotsålen. (www.aktivortopedi.no). Andre spesialiserer seg på kombinasjon av såler/bandasjer og magneter – valgmulighetene er uendelige!
Og vi pasienter må altså navigere som best vi kan i denne jungelen…..

Kosttilskudd og urter
Så finnes det selvsagt en lang rekke mer og mindre veldokumenterte kostilskudd og urtepreparater som kan minske plager, lindre smerter, og generelt gjøre tilværelsen betydelig bedre.  Tilskudd av gluchosamin er ganske godt dokumentert (i formen gluchosamin sulfat) når det gjelder moderate leddproblemer. Det er kategorisert som legemiddel i Norge, så man trenger resept (anbefaler å isteden ta det med fra utlandet sammen med høydose C-vitaminer, som av en-eller-annen grunn heller ikke selges fritt her). Selv har jeg brukt gluchosamin sulfat i flere år, og merker at leddene blir betydelig mer kranglete når jeg “tar pauser” fra preparatet.

NB: De fleste har ingen effekt av den dosen som står på pakningen. Vi har en merkelig holdning til preparater fra “helsekost-sektoren”her i landet, selv etter at de er omdefinert til legemidler: De skal bare inntas i doser som ikke virker! Når det gjelder gluchosamin-preparater og C-vitaminer er de fleste enige om at en terapeutisk dose bør være minst 5 x det som er “anbefalt”.
Dette vet fastlegene garantert veldig lite om……

Når det gjelder urter eller medisinplanter, tenker vel de fleste først og fremst på ingefær når det gjelder å dempe betennelser. Men det kan være smart å inkludere både litt mer hvitløk, kanel og honning i kosten – i tillegg til “gode oljer”, selvfølgelig. Planten valurt (Symphytum officinalis) er kjent for å “bygge bein” – men det bør helst gjøres i form av omslag: Valurt inneholder stoffer som kan skade både lever og nyrer ved “innvortes bruk”. Selv bruker jeg i perioder noen få dråper valurt-tinktur i et glass vann annenhver dag – det er en dosering som umulig kan skade, og kanskje kan hjelpe litt……..
Ikke noen av disse plantene gir mirakelkurer, men over tid kan de bidra til litt mindre smerter og betennelser og litt mer bevegelighet – og så er det helt ufarlig å ta dem i bruk!
På dette området tror jeg nesten alle norske fastleger er analfabeter………

Refleksologi og Bowen-teknikk
Helt tilfeldig har jeg dumpet borti to behandlingsalternativer som er veldig spennende: Refleksologi og Bowen-teknikk. Bowen-teknikk har jeg bare forsøkt en gang – og ble veldig nysgjerrig, fordi det faktisk reduserte smertene og gjorde det mye mindre smertefullt å gå. Så har jeg ikke fått somlet meg til å følge opp med nye behandlinger før nå – fortsettelse følger!  Bowen-terapeuten sa nokså klart at hun trodde ikke egentlig at det var kneet mitt som var problemet, men at det hele har sitt utspring i bekkenet som kanskje er skjevt.
Flere måneder senere havnet jeg hos en refleksolog – som altså er noe annet enn en soneterapeut. (Jeg trodde det var det samme…..)
Den siste uken har jeg hatt to behandlinger hos en refleksolog, som har gjort meg mer godt enn alt annet jeg har forsøkt. Behandlingene var fryktelig vonde, nesten uutholdelige – men, du verden, så mye bedre jeg var etterpå! Også hun mener at kneet mitt er nokså uinteressant, og at det er en skjevhet i bekkenet som må rettes opp. Og at hvis vi får bekken og hofter og de store muskelgruppene til å fungere igjen, vil kneet avlastes såpass mye at det kan fungere nokså greit.
Og det mener hun at det er det mulig å gjøre…….
Kanskje har hun rett.
I alle fall gir hun meg mye mer håp enn fastlegen min gjør!

Konklusjon?

Jeg tror leger utdannet her i landet har relativt dårlig kompetanse på å hjelpe pasienter til “å leve med” sykdommer, diagnoser, plager – alt som ikke kan opereres eller kureres eller i hvert fall medisineres……

Dessuten er helsevesenet vårt delt inn i områder og disipliner med utgangspunkt i et medisinsk hierarki – slett ikke ut fra pasientenes behov.

Dette kommer til å endre seg: I mellomtiden får vi gjøre det vi kan for å dele informasjon og erfaringer og hjelpe hverandre – og utfordre fastlegene våre.

…..og på det helt personlige planet: En diagnose fra, eller formidlet gjennom, en fastlege trenger ikke være så dramatisk som den virker. Det finnes mange alternativer og mange muligheter som fastlegen din rett og slett ikke vet om. Det betyr ikke at han/hun “tar feil”, eller ikke gjør jobben sin. Det betyr bare at disse kroppene våre er så mangfoldige at det ikke er mulig for en enkelt fagdisiplin å favne alt som kan oppstå og skje med oss.

Vi må rett og slett ta hovedansvaret selv.
Da er det lurt å dele erfaringer!

Vår første jul i Praia da Luz

Så er vi hjemme igjen, etter en annerledes julefeiring. Egentlig er det nok riktigere å si at vi har hatt juleferie, snarere enn at vi har feiret jul. Vi har ikke vært i kirken eller sunget julesalmer i år. Derimot har vi hatt god tid både til ettertanke, meditasjon – og til hverandre. Jeg tror faktisk Vårherres og julens budskap er blitt minst like godt ivaretatt i år som tidligere……

Kirken i Luz var julepyntet – til overmål! Joda, alle lysene blinket – i alle regnbuens farger.  Og lyskjedene i juletreet (som er et “apetre”) vaiet i vinden.  Fasinerende!

Dagene i Luz har vært late og koselige: Jeg kan nesten ikke huske sist jeg satt og leste en bok sammenhengende i mange timer, men det har vi gjort hver eneste dag der nede. (En av fordelene med dårlige knær er at man ikke lenger kan virre rastløst rundt fordi man “bare skal….”!) Måltidene har vi tatt på sparket: Enkelte kvelder har vi gått ut og spist, andre dager har vi spist lunsj ute og laget oss noe lettvint hjemme om kvelden. Lite strukturert og planlagt – og ganske befriende.

Egil og jeg reiste nedover 18. desember, Øyvind og Ida-Marie ankom to dager senere, og dagen etter fikk vi besøk av Glenn, Øyvinds gode venn helt siden barneskolen.

Julelunsjen med alle våre “gode hjelpere” der nede ble veldig hyggelig: De kastet seg over norsk julemat, smakte og kommenterte og likte faktisk det aller meste! Jeg ble mest imponert over at (nesten) alle syntes norsk ekte geitost var godt: Min erfaring er at akkurat den smaken må man være heilnorsk for å like. Hittil har den mest entusiastiske kommentaren fra utenlandske venner vært noe sånt som “hmmm – very interesting” i møte med geitost. Men portugiserne var entusiastiske, kastet vekk ostehøvelen og skar tjukke biter på vanlig “oste-måte” ovenfra og ned – og momset lykkelig i seg svære geitostblingser. Pinnekjøtt (og kålrabistappe) var også populært – og reinsdyrkarbonader kunne vi hatt med dobbelt så mye av. Det er utrolig hyggelig når folk i utgangspunktet er nysgjerrige og positive!

På forhånd var vi litt spente på vær og temperatur på denne tiden av året. Været har vært vekslende: Flere dager har vi hatt strålende sol i mange timer midt på dagen. Da har temperaturen vært godt over 20 grader. Enkelte perioder har det regnet og blåst ganske surt, men sjelden lenge av gangen. De kaldeste dagene har nok temperaturen gått ned mot 10 grader om kvelden og natten, mens om dagen har kanskje snitt-temperaturen vært rundt 16-17.  Konklusjon: Som en litt kald og ustabil norsk sørlandssommer, men med nydelige sommerdager innimellom.  Vi har ikke badet, har observert både “vassere” og “svømmere” på stranden.

Bystranden i Luz er en fredelig plett i desember!

Portugal er “surfe-land”. 
De sorte “prikkene” ute i sjøen (klikk på bildet for å forstørre) er surfere som ligger og venter på den perfekte bølgen. 
Bildet er tatt i Sagres, byen som ligger helt ute på pynten i Europas sør-vestligste hjørne.

Rett utenfor restauranten vokste det geranier – av en litt annen klasse enn de litt skrantete som såvidt overlever i vinduskarmen her hjemme:

På julaften spiste vi på italiensk restaurant. Ikke mye ribbe-lukt der i gården. Men om formiddagen greide vi å samles rundt tradisjonell norsk julegrøt – så da var julestemningen i boks allikevel!

Siste gjøremål før vi forlater Luz-huset er alltid å plukke med seg en bærepose full av frisk rosmarin fra vår fantastiske rosmarin-hekk. Kofferten dufter som et aromaterapeutisk vulkanutbrudd når vi åpner den her hjemme! Jeg tørker, lager avkok og uttrekk, legger på sprit og riktig fråtser i denne fantastiske planten som har tusenårige tradisjoner som medisinplante, i husholdningen, til hår- og hudpleie og som magisk plante. For en luksus å ha (nesten) ubegrenset tilgang til frisk rosmarin fra egen hage året rundt!

Og som alltid var det trist å reise, men godt å komme hjem. Til pyntet juletre og julehus og glade hunder.

Nå gleder vi oss til nyttårsaften, som feires på tradisjonelt og rolig vis med noen få, gode venner – og med Troy, som opplever sin aller første nyttårsaften. Og så gleder vi oss til frokost/lunsj første nyttårsdag, med overnattingsgjestene fra nyttårsaften samt Kristin, Tormod, Sara Kristin og Johanna.

Nytt av året er at jeg antakelig kan servere både gressløk og persille fersk fra hagen: Her er reneste vårstemningen i bedene – det spirer og gror i mildværet!

Nå er det tid for ettertanke. “Spole tilbake” og mimre og filosofere litt over året 2013.
Forsøke å begrense antall nyttårsforsetter for 2014.
Kjenne skikkelig på takknemligheten over dette merkelige, rike, smertefulle, mystiske og spennende Livet.

Godt Nytt År!

Førjulstid – en rapport fra heimen

I år falt julaften på 15. desember her i Løkenåsringen 29.  Da leste vi juleevangeliet, spiste ribbe, gikk rundt juletreet og åpnet julepresanger.

Det satt ganske langt inne å legge om julen såpass drastisk!

Men så kom vi til å tenke på at Jesus antakelig egentlig ble født i september/oktober – og høyst sannsynlig et sted mellom fire og seks år før vår tidsregning starter, og at grunnen til at vår kristne feiring ble lagt til rundt vintersolverv var at dermed kunne den nye religionen “kuppe” den hedenske tradisjonen med å feire årets mørkeste dag, og simpelthen gi et kristent innhold til en feiring som folk var vant til å gjennomføre.

Da ble det plutselig veldig lite dramatisk å forskyve “julaften” med noen dager……..

Årsaken var rent praktisk: Egil, Ida-Marie, Øyvind og jeg har bestemt oss for å feire jul i Portugal i år. Camilla, Rudi og lille Troy skal feire julaften hos Rudis foreldre. Dermed ble vår eneste mulighet til å feire litt jul sammen med dem, å arrangere en “tidlig-jul”. Samtidig føltes det unødvendig og upraktisk å drasse med seg presanger frem og tilbake til Luz – og siden Ida-Marie fortsetter fra Portugal videre til Cape Town i romjulen, ville det ikke vært muligheter for felles presang-åpning før uti midten av januar.

Det føltes ikke helt riktig – lenge før midten av januar pleier jeg å være særdeles moden for å hive ut juletreet, pakke ned pynt og fjas og stas, ha en skikkelig storrengjøring – og begynne å så planter og forberede meg på våren i hagen.

Og på toppen av det hele: Det blir sikkert ikke første gang vi tilbringer julen i Portugal, og vi er aldeles enige om at der må vi lage oss noen nye tradisjoner og ikke kopiere vår tradisjonelle feiring: Der skal vi verken spise ribbe eller ha juletre!

Så da ble det julaften 15. desember.  Selvfølgelig med Troy som hedersgjest, plassert midt på bordet.

Med en ukes fremskynding av julaften, ble det nødvendig å være tidlig ute med juleforberedelsene. De fleste gavene var i hus i november – og de aller fleste ble bestilt på internett.
Å sitte i ro og fred hjemme hos seg selv og sjekke utvalg og priser og egne gavelister og bestille, i trygg visshet om at det jeg har bestilt blir levert på døren, gjør julehandelen mildt sagt mindre stressende – og dermed mer lystbetont og gledesfylt. Anbefales på det aller varmeste!

Her i huset kommer julestemningen for alvor med vårt årlige juleverksted, som finner sted lørdagen før 2. søndag i advent. I år var det stor deltakelse: 32 små og store verkstedsarbeidere og pinnekjøttspisere! Og dessuten huset stappfullt av hyggelige (og hjelpsomme!) overnattingsgjester fra fredag til søndag. Med sildebord fredag kveld og det vi her i familien kaller “hyggelig frokost” søndag (den varte fra ca. kl. 11 til kl. 16) ble helgen en sammenhengende sosial “begivenhet”. Utrolig hyggelig! Litt slitsomt….. Fantastisk mens det “står på”. Og litt godt når det er over………

Ivrige verkstedsarbeidere: Konsentrasjonen er skyhøy!

Og i kveld greide vi å få til enda en hyggelig familiesamling: Julekonsert i Lillestrøm Kirke og påfølgende middag på Chi restaurant i Lillestrøm med Kristin, Tormod og “tullene; Camilla og Rudi; Ida-Marie og Erlend; Øyvind og Sanna – og Egil og meg. Flott konsert, med Mariann Ass Hansen, Alexander Rybak, Elisabeth Andreassen, Rune Larsen og Tor Endresen – og nydelig mat og drikke etterpå. En fredelig stund og et veldig hyggelig samvær!

Flotte jenter: Sara Kristin, Ida-Marie, Camilla og Johanna koste seg på restauranten etter julekonserten

Så i skrivende stund er den “tradisjonelle” delen av julefeiringen vår faktisk over – en drøy uke før 24. desember.
For meg personlig var det en skuffelse og et nederlag av jeg ikke greide å gå rundt juletreet i år: Knærne mine er blitt såpass vonde at juletregang rett og slett ble for krevende. Den trassige delen av meg insisterer på at det var bare i år: Til neste år har jeg fått mye bedre “skikk på” knærne og kan gå rundt juletreet så lenge jeg bare vil. Den realistiske/resignerte delen av meg insisterer på at jeg må erkjenne at jeg aldri kommer til å gå rundt juletreet igjen……… Jeg anstrenger meg til det ytterste for at ingen av disse ytterligående “stemmene” skal få bestemme, og forsøker å forsone meg med at akkurat nå er knærne mine lite funksjonelle og funksjonsdyktige, men kanskje kommer det bedre tider…..

Onsdag 18. drar Egil og jeg til Luz. Fredag 20. har vi invitert alle våre “gode hjelpere” der nede på norsk julelunsj. Å kjøpe (og å eie) hus i utlandet har bydd på noen overraskelser, og vi har vært utrolig heldige som har fått kontakt med så mange mennesker som ikke bare gjør det de blir betalt for å gjøre, men som tar ansvar og stiller opp og virkelig står på for oss:

Eiendomsmegler Pedro, som har brukt fritiden på å få bredbåndforbindelsen vår i orden og sørget for kompetente håndverkere til noen endringer vi ville gjøre – og som hadde med seg portugisisk ost og vin i presang da vi overtok nøkkelen til huset.
Hans kone Alexandra, som er vår advokat, og som valser opp med byråkrati og sendrektighet, produserer oversettelser av dokumenter, og sørger for at alt det formelle er i den skjønneste orden.
Alexandras assistent Ana, som følger opp en litt høy vannregning og sender rørlegger for å sjekke om det er en lekkasje – og som sørger for at telefonselskapet reduserer regningen når de ikke leverer den bredbåndshastigheten de har lovet (og som vi betaler for).
“Property Manager” Paula, med mamma Laurinda og søster Kristie, som tar fullt ansvar for huset og sørger for at alt fungerer. Laurinda skaffer “beste pris” på nye persienner, og sørger for gode kontakter. Kristie sørger for at kjøleskapet er rimelig velfyllt hvis vi ankommer sent. Paula sørger for absolutt alt – inkludert henting på flyplassen, reparasjoner og vedlikehold, kontakt med rengjørere og håndverkere……
Rengjører Dina, som holder huset rent, skifter sengetøy og håndklær og sørger for at huset til en hver tid er klart til utleie: Kjøleskapet er tømt og vasket, søppel båret bort, alt er rent og ordentlig, og private klær og ting er låst inne.
Gartner José, som i likhet med meg er opptatt av god og levende jord og organisk/økologisk hagebruk, og som synes det er en morsom utfordring å gjøre mest mulig ut av en hageflekk på ca. 50m2: Vi planlegger urtebed og nytteplanter og jorddekke med mynte – og han har plantet verdens mest fantastiske sitrontre, og skjønner at en rosmarinhekk ikke skal klippes med hekksag.

Det er en god opplevelse og et utrolig privilegium og en “annerledes” måte å eie noe på, å ha så mange gode medhjelpere. Her hjemme er vi jo vant til at huset vårt er veldig privat, og at det vi trenger hjelp til er klart “faglig” avgrenset: En elektriker til å trekke en ny kurs eller fikse en gammel, eller en rørlegger til å flytte en kran eller erstatte et rør som er sprunget lekk. I Luz har vi tilsammen godt over 10 personer som i større eller mindre grad er involvert i eller har ansvar for huset vårt.

Vi pakker kofferten full av gravet ørret og røkt laks og pinnekjøtt og ribbe og lammerull og reinsdyrkarbonader og rugbrød og gjeitost og kryddersild på boks, og inviterer hele hurven på norsk julelunsj. Fordi vi er oppriktig takknemlige for all den hjelpen vi har fått, både før vi kjøpte huset (i februar i år) og senere. Og så kjøper vi inn litt portugisisk ost og kjøttpålegg i tillegg: Det er jo ikke sikkert at alle faller pladask for våre norske mattradisjoner…….

Og så putter vi kanskje noen poser med “ferdig” risengrynsgrøt og en mandel og en marsipangris ned i kofferten, i tilfelle vi blir i humør til å introdusere en norsk tradisjon til vår portugisiske feiring.

Tradisjoner er viktige. Men de må ikke bli tvangstrøyer! Vi får streve for å opprettholde tankene og ideene bak dem, og så jenke dem til som best vi kan…………

"…de må i hvert fall kunne lære seg norsk!"

Vi nyder dagene i eget hus i Praia da Luz på Algarvekysten.
Hvorfor er vi her, egentlig?

Vi har en hovedgrunn: Behovet for å forkorte den norske vinteren.
Men et økonomisk motiv (eller flere) var også definitivt i bildet: En norsk pensjon (eller lønn eller honorar) rekker omtrent dobbelt så langt her som hjemme. Dessuten tror vi jo at investeringen i seg selv på litt sikt er ganske smart.

Er det ikke noe som heter klimaflyktninger? Og noe annet som heter økonomiske flyktninger? Vi stiller i begge kategorier!

Nå har vi eid huset her i nesten ett år. Men har vi lært oss portugisisk?  Nei, ikke et ord! Vi kan så vidt si takk! Selvfølgelig har vi planer om å lære det, men planene er mildt sagt ikke tidsfestet……..
Derimot tar vi det som en selvfølge at de fleste vi møter kan kommunisere med oss på engelsk, og synes det er litt problematisk å forholde oss til “innfødte” som ikke har lært seg et fremmedspråk.

Hva har vi gjort for å sette oss inn i lokale skikker, historie og kulturuttrykk?  For å være ærlig: Fint lite…. Vi har hatt nok med oss selv, styrt og ordnet med juridiske greier og brukt tiden på å “komme i orden” i huset. Vi visste ikke engang om det er julaften eller 1. dag som er “den store høytiden” her, før vi tilfeldigvis spurte gartneren vår. (Joda!…..) Han kunne fortelle at julaften feires omtrent som vi er vant til, veldig privat og med den nærmeste familie. Den vanligste julemiddagen består forøvrig slett ikke av ribbe og surkål, men av baccalao med klippfisk fra Norge!

Har vi gjort noen anstrengelser for å bli integrert eller passe inn i lokalsamfunnet? Overhodet ikke!

Har vi bidratt med noe som helst her nede, bortsett fra å kjøpe et hus, bruke litt penger til mat og drikkevarer og betale gode hjelpere for å holde hus og hage i orden? Niks!

Jeg kjenner at det sitter litt lengre inne å mene at “….de må i hvert fall kunne lære seg norsk….”!

FN-dag med pengefokus: Ugreit!

I dag har vi deltatt på FN-dag både i barnehage og på skole. Og er dypt imponert over hva flinke barn og voksne har fått til: Ungene har åpenbart lært masse, både om andre land og om forskjeller i verden – og engasjementet har vært stort.

Selv er jeg så lettrørt at tårene triller når over 20 små førsteklassinger holder hverandre i hendene og synger “Vi er morgendagens søsken”. Og blir varm inni meg når en gjeng femteklassinger har instudert en flott dans fra Liberia, som de fremfører med stor konsentrasjon i gymsalen på Rasta skole.

Men allikevel sitter det en liten “murring” i bakhodet: Både i barnehagen og på skolen var det et voldsomt fokus på penger. Og alt gikk til en god sak, og dermed betaler selvfølgelig de fleste av oss villig vekk. På skolen hadde de til og med innført parkeringsavgift (30 kroner), og forsikret om at alt gikk til Plan Norge.  For egen del føles det riktig bra å strø om seg med mynter og sedler i trygg forvisning om at jeg bidrar til å drifte barnehage på Sri Lanka og bygge skole i Liberia.

Men hva med dem som rett og slett ikke har råd til å bruke flere hundre kroner på at barnehage og skole arrangerer FN-dag?

I barnehagen startet arrangementet klokken 15, og på skolen klokken 17 – og varte til kl. 19. Hvis man har barn begge steder betyr det at man er nødt til å kjøpe mat underveis. Varm mat/pølser + vafler/kakestykke + brus/kaffe for to voksne og to barn ble tilsammen kr 360,-.

Så skulle ungene kjøpe presanger: Kort og tegninger de selv hadde laget. Det blir fine julepresanger, og det var ikke noe å si på prisen – men tilsammen ble det allikevel over 100 kroner.
I barnehagen var det arrangert gjettekonkurranser, hvor det kostet 10 kroner å gjette en gang. Selvfølgelig må man delta – tilsammen 80 kroner for vårt vedkommende.

I barnehagen ble det også auksjonert ut tegninger og malerier. Noen av kunstverkene kom opp i over 1000 kroner – og de høyeste budene ble selvfølgelig behørig omtalt og applaudert.

Oppfinnsomt, flott, kreativt og beundringsverdig.

Men hvis jeg hadde vært alenemor med mer enn ett barn ville arrangementene tilsammen betydd en stor økonomisk utfordring. Og dessuten forsterket følelsen av ikke riktig å strekke til, ikke nå opp, ikke kunne bidra nok.

“Fattigdom” er selvsagt relativt. De fleste fattige her i Norge har det sikkert betydelig bedre enn mottakerene av våre milde gaver til Liberia og Sri Lanka, som barnehagen og skolen har fokusert på i dag.

Men jeg synes allikevel det er problematisk at foreldre utsettes for et sånt “pengepress” som vi opplevde i dag. Vi som både har penger og overskudd, kan saktens stå imot presset. De foreldrene som har lite penger og er slitne, blir enda mer presset og enda mer slitne av sånne arrangementer……

Dessuten synes jeg det er problematisk at ungene gis inntrykk av at alt kan løses med mer penger. At mitt bidrag til at barn i andre land skal få skolegang, er at tegningene mine blir solgt – og at jeg har foreldre som vil kjøpe dem. Det må jo bety at hvis ingen kjøper tegningen min, så har jeg ikke hjulpet noen?

Et forslag, til barnehager og skoler: Flytt fokuset bort fra hva foreldrene kan bidra med, og over på nærmiljøet. Lag forestillinger og kunstutstillinger for nærbutikker og lokalt næringsliv og kommunale etater og organisasjoner – og ta dere godt betalt!

Med andre ord: Be om penger der de finnes – og slå en solidarisk ring om slitne foreldre med dårlig råd!

Den solidariteten bør, slik jeg ser det, omfatte et fravær av pengefokus på obligatoriske arrangementer i barnehage- og skoleregi.
Disse viktige arrangementene bør brukes til å gi ungene våre mer kunnskap og større forståelse for forskjellene i verden.

Vårt viktigste budskap til barna, både på FN-dagen og i alle andre sammehenger, bør være: Du kan gjøre en forskjell!

Budskapet i dag var litt tvetydig: Du kan gjøre en forskjell – og særlig hvis foreldrene dine har god råd.

Ugreit!

"Slekt skal følge slekters gang…….."

18. august i år ble Troy født. Vi er fortsatt i startgropen i forhold til å bli kjent med dette nye, lille mennesket. Han er selvfølgelig en liten tyrann: Hans behov er viktigere enn alle andres! Jeg tenker at akkurat det er et viktig element når det gjelder videreføringen av slekten: Dette lille nyfødte individet må bruke alt det har av overlevelseskrefter og -instinkt for å sikre seg mat og stell og livsmuligheter – ellers går det jo rett og slett til grunne, avhengig som det er av å bli tatt vare på.

Lille Troy: Tyrann og humorist……

Mamma Camilla og pappa Rudi er tidvis segneferdige og knapt istand til å forholde seg til noe som helst utover amming, bleieskift, flasker, smokk, klesvask og søvn. Vi andre står på sidelinjen, “mjuke om hjarteroti”, og klare til å steppe inn – men samtidig veldig klar over at “utenforstående” har en ganske marginal rolle i prosessen med å etablere en helt ny familie. Nye roller og samspill, nye erfaringer og unike opplevelser på godt og vondt:
Som mamma og svigermor og mormor folder jeg hendene på sidelinjen og ber om at det må gå bra. For akkurat det er jo slett ingen selvfølge……

Samtidig med vår nysgjerrighet på hvem Troy er, vår iver etter å bli kjent med ham, og vårt inderlige ønske om at han skal føle seg “velkommen til verden”, forsvant tante Brita ut av livet.

For meg har hun alltid vært der – og plutselig er hun borte. Hun har vært en viktig del av “ungenes” liv – ikke minst fordi mamma døde så tidlig: Tante Brita var i mange år “reservebestemor” for Camilla, Ida-Marie og Øyvind. For meg har hun vært både en god venninne og en klok tante: En å søke råd hos, og samtidig en å utforske livet sammen med.

“Noen kommer, noen går”, heter det i en gammel vuggesang som jeg har bysset “ungene” i søvn med i mange år. Og sånn er det jo: Noen dør og noen blir født. Livet går videre……..

Jeg hadde gleden av å være sammen med tante Brita i mange timer bare noen dager før hun døde. Hun visste at det gikk mot slutten, men hadde samtidig krefter nok til å være tilstede og til å samtale. Vi mimret og minnes og lo – og samtidig var hun opptatt av spørsmål rundt “skyld”: Vi må ikke bære rundt på skyld, vi må legge den fra oss. Og vi må absolutt ikke påta oss andres skyld!
Tankevekkende refleksjoner fra et klokt menneske som snart skulle forlate livet…………

I min lille, begrensede verden har denne høsten vært dramatisk: Tanten min, den siste i min foreldregenerasjon, har gått bort – og mitt første “ordentlige” barnebarn er født. Og jeg har “rykket opp”: Nå tilhører jeg vår lille families eldste generasjon.
Hmmmmm.

Samtidig gjør jeg meg tanker rundt “ordentlige” barnebarn: Jeg greier ikke å føle at biologien er avgjørende – det handler mer om hvilke foreldre og barn jeg følger i hverdagen. Jeg skulle veldig gjerne fulgt mine “ste-barnebarn” nærmere, men hverdagen er nå en gang sånn at det er upraktisk for alle parter.
Og så er jeg usigelig takknemlig for at jeg har anledning til å følge lille Troy: Camilla og Rudi bor bare et steinkast unna.

“Slekt skal følge slekters gang”

Livet går videre, selv om jeg ikke strekker til.

Og midt i tap og sorg og bekymring, og selvom vi slett ikke har “fortjent det”, så får vi plutselig et nytt lite liv i gave

Er det ikke fantastisk?

"Til et nyfødt barn"

Lykke på langfærden, Lille.

Ven fra det slet ikke værende.
Vandrer som uten at ville
fik denne verden forærende.
Bådformet ankom du blandt os
ferdig i lemmer og kar.
Dagen som dagedes fandt os
tabt i det under, du var.
Ankret til tiden, der iler,
hviler du, menneskekryb.
Smilet, du slumrende smiler,
lyser fra tidernes dyp.
Timer skal kædes til dage,
tiden skal drive sit spil,
før du skal vandre tilbage
til hvad der ikke er til.
Skove skal løves og bruse.
Sneen skal slette med hvidt.
Året skal åbne sin sluse,
og alt, for en tid, være dit.
Varm skal du møde ved vinter
døden med livets trods
og modta en vårs hyacinter
når verden er død for os.
Kort skal du atter eje
løvspringets lyse land,
hvergang et forårs veje
flammer af løvetand.
Fjærnt skal du gå mot fjerne
verdner, vi ikke ved,
og følge vor vandrende stjerne
på vej mod menneskehed.
Livsluebærende Lille.
Sindets usårlige lykke,
livsglædens varme kilde
med på dit vovestykke.
Dette diktet hvisket jeg inn i det bittelille øret til Camilla den dagen hun ble født – for nesten nøyaktig 29 år siden.  I dag har hun selv gitt liv til et barn – og ønskene i dette vakre diktet går videre til en ny generasjon.
……for 29 år siden…….

Krykke-tilværelse!

De siste par månedene har vært litt traurige: Plutselig gikk et kne til generalstreik. Man vet ikke hvor viktige knær er, før ett av dem ikke fungerer…….

Etter en god del undersøkelser er fasiten grei: “Uttalt arthrose medialt i venstre kne”. Det betyr at brusk, muskler og sener fungerer dårlig, at knoklene er nedslitt, og at jeg etterhvert må få et “nytt kne”.
Det kan ta sin tid i velferdstaten vår: Jeg er for ung (!) til å få en kneprotese i det offentlige helsesystemet  – så da blir det et spørsmål om hvor mye jeg kan/vil betale for å få utført inngrepet privat.

I mellomtiden er jeg plutselig avhengig av krykke eller stokk for overhodet å bevege meg. Det er utrolig frustrerende og upraktisk! Innimellom fungerer dette kneet helt greit – da “parkerer” jeg krykken eller stokken og halter rundt omkring i hus eller hage, lykkelig over å kunne bevege meg. Men plutselig låser kneet seg, og jeg blir bare stående og gispe etter luft og er helt ute av stand til å komme meg videre……

Mye tyder på at stokk eller krykke i nærmeste fremtid blir minst like viktige “tilbehør” eller følgesvenner som leppestift og mobiltelefon.

Det er en helt ny tilværelse å ikke kunne bevege seg fritt. Jeg kjenner stor ydmykhet overfor mennesker jeg kjenner og leser om, som har levd med bevegelsesbegrensninger store deler av livet.

Og så blir jeg ørlite skeptisk til et velferdssystem som kan tilby en MR-undersøkelse av kneet mitt først i september hvis jeg skal gjøre det i “offentlig” regi, men jeg får time nesten på dagen hvis jeg kan betale selv.

Hvis jeg hadde vært avhengig av å stå i den “offentlige køen” ville det betydd 100% sykemelding fra april til september for å få fastslått den diagnosen jeg nå fikk i april. Dårlig behandling av folk, og dessuten dårlig lønnsomhet for både offentlige og private!

Lær oss å telle våre dager……..

“Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet”, står det i Salme 90. En meningsfyllt bønn – og et godt råd!

Et par uker med mye vondt og mange sengedager gjør meg alltid umulig, krakilsk, irritabel, depressiv, sinna, og litt filosofisk…..
Mann og barn gjør så godt de kan for å hjelpe og muntre – til ingen nytte. Det ender som regel med at de lar meg være i fred, og “skygger unna” – og jeg skjønner dem godt!

Bare hundene holder stand: De kommer luskende og legger hodet inntil et vondt kne eller en dårlig arm og bare er der, sammen med meg.

“Lær oss å telle våre dager.”……. Jeg tenker at det krever oppmerksomhet, konsentrasjon, mot og tilstedeværelse å “telle dager”. Når sykdom og smerter dominerer dagen, gjør jeg det stikk motsatte: Jeg går over på autopilot. Legger kabal og spiller nettspill og sover. Sløver og ser på TV midt på dagen og melder meg ut. Venter på at “det vonde” skal gå over – og i mellomtiden er jeg absolutt ikke tilstede i livet mitt. Gidder ikke. Orker ikke. Makter ikke.  Og på den måten kan mange dager bare seile avgårde – aldeles uten å bli “talt”.

Men stadig oftere melder deg seg noen plagsomme tanker – særlig når de verste “vondtene” går over: Heissan! Der var sannelig en hel uke av livet mitt forsvunnet! Helt borte – fordi jeg ikke ett eneste sekund har vært “tilstede”, men brukt alt jeg har av krefter på å flykte, være et annet sted, unngå å “være i” smerten.
Er det noe poeng i å “være i” smerten, mon tro? Jeg leser bøker om tilstedeværelse og smertemestring, og blir bare sånn passe imponert………

Disse dagene som bare forsvinner, derimot – opptar meg. De er viktige bestandeler i det som er mitt liv. Jeg kjenner instinktivt at også de smertefulle dagene må, og skal, “telles”. Leves. Men hvordan?

Paradoksalt nok er det stor inspirasjon og trøst i at svaret ikke er opplagt.

Det betyr at jeg må gå noen runder til før jeg får “visdom i hjertet”.

I mellomtiden vil jeg forsøke å være litt mer tilstede i de “dårlige” dagene også, sånn at de kanskje etterhvert kan telles med…………

For en påske!

Vi har hatt en flott påske.  

En passe blanding av alt: Fjellvidder og skiturer, hjemmeliv og kirkehøytid, storfamilie og “bare oss”, litt jobbing og masse latskap, quiz og krim. Og alt sammen i et utrolig påskevær – hver eneste dag!

De første dagene var Egil og jeg på Blefjell, og fikk oss noen fine skiturer. Til min store overaskelse oppførte både knær og hofter seg eksemplarisk, så jeg kom meg ut på ski hver eneste dag. Som alltid må jeg “betale” for sånne utskeielser med noen ganske dårlige dager i etterkant, men det er det jammen verdt. Av og til duger gamle ord og uttrykk best, og jeg finner ikke noe bedre uttrykk for gleden av å bruke kroppen og gli innover vidda i praktfull natur og observere harespor og forvridde vekstformer på krokete fjellbjørk enn: Sjelebot! 
Ikke noe å si på løypenettet på Blefjell!
Egil på vei mot Strutåsen


Onsdag i påskeuken bar det hjemover for å hente Hero: Camilla og Rudis schäfer som vi har vært “barnevakt for (for første gang), mens de var i Portugal. Vi var nok litt spente på hvordan tilværelsen med tre hunder skulle bli: Vår egen (gamle) Baltus, Ida-Maries lille (ganske aktive) Amandus, og Camillas svære (vaktsomme og klønete) Hero…… Men det har gått aldeles flott – og det er jo veldig gøy å være sammen med alle disse dyrene og observere alt som foregår mellom dem!
Årets påskegjest oppførte seg eksemplarisk! Han er en merkelig blanding av en skikkelig vakt- og gjeterhund som helst skal ha full kontroll over alt og alle – og en liten, klønete guttehvalp som helst vil kaste ball og kose på fanget på samme tid. I dag ble han hentet – og huset er ganske tomt……..

Påskeforberedelsene i år inkluderte et særdeles kreativt påskeverksted, hvor mange av deltakerne viste helt nye talenter. Det var så vellykket at vi er enige om å forsøke å utvide kretsen litt og komme sammen nokså regelmessig for å utøve og oppmuntre til felles kreativitet. Det er faktisk veldig gøy å komme sammen og “gjøre noe”! Nå skal vi ha idédugnad om hva vi skal gjøre (behovet for malte påskeegg og kort med pålimte gule fjær er som kjent ikke konstant gjennom året…….). Så om noen uker er antakelig KKK – Kreative Kvinners Klubb et faktum. Fortsettelse følger! (Og søknad om medlemskap mottas fortløpende!)
Ida-Marie, Sanna, Bitten og Dyveke var super-påskekreative!

I dag drakk Egil og jeg formiddagskaffe på terrassen for første gang i år. Temperaturen går fortsatt ned til under minus 10 om natten – men opp mot 20 varmegrader i solveggen midt på dagen. Allikevel er det ikke mye som minner om vår her hos oss: Snøen ligger hardpakket i minst en halvmeters dybde både på terrassen og i hagen. 
Ikke så mange vårtegn å spore ennå…….

…..men helt innerst ved sørveggen har en eneste liten eranthis (vinterblom) tatt sjansen på å stikke hodet opp. Er det ikke fantastisk?

Så da blir det nok vår i år også – en gang…….
Nå står vi foran en nokså travel uke, før vi setter kursen for Portugal og vårt nyinnkjøpte hus i Luz på lørdag. Egil har faktisk ikke sett huset enda, så jeg er litt spent på hva han synes…….. Vi tar med oss Johanna (4), og gleder oss til å oppleve vår første vår i Algarve sammen! 

Velkommen til oss i Luz!

I går overtok vi nøkkelen til huset i Praia da Luz (“Lysets strand” – vakkert navn, ikke sant?)
Dermed trer vi inn i rekken av nordboere med “Hus i Syden” – det er blitt ganske mange av oss etterhvert. Selv har vi nytt godt av gode venners gjestfrihet i Provene i flere år. Nå håper vi at riktig mange av våre venner og kjente kan få glede av vår “satsing” i Portugal.

Velkommen til 65A, Urb. das Fontainhas!

Luz ligger noen få kilometer vest for Lagos, på Algarves vestkyst. Her er et fantastisk landskap, rikelige turmuligheter og vidt utsyn over havet. Selve landsbyen har ca. 3000 innbyggere: Nok til at både fiske- og grønnsaksmarkedet, bakeriene og slakteren holder åpent hver dag året rundt.  Om sommeren mangedobles nok innbyggertallet – vi har inntrykk av at det først og fremst er briter som har lagt sin elsk på stedet.  Stedet er lite og kompakt – det er gangavstand til alt. Bystranden i sentrum er lang og bred og et eldorado både for små og store.  Her er ut utall kafeer, restauranter og barer i alle tenkelige varianter, og butikker som dekker de fleste behov. (Unntatt sko!)  Har man behov for større utvalg ligger Lagos bare 5 minutters kjøring østover: Der finnes kulturtilbud i massevis, i tillegg til alt man kan ønske seg av shopping- og restauranttilbud.  En drosjetur dit koster under hundrelappen.

Øyvind og jeg var her i midten av oktober.
 Da var det fortsatt godt og varmt både på bystranden og i sjøen.


Like nedenfor huset kan man vandre milevis langs havkanten, på “svaberg” som danner de mest spektakulære formasjoner. Ikke vanskelig å finne steder hvor man kan sitte uforstyrret og skrive eller meditere – eller bare nyde havet og luften og roen…….

Fem minutters gange fra huset…….

Østover tar det omtrent 20 minutter å kjøre til Verdens Ende: Europas sydvestligste hjørne. Nordover derfra ligger surfestrendene på rad og rekke: Her samles surfere fra hele verden. Øyvind har allerede planlagt å kjøpe seg scooter med påmontert stativ for surfebrett!

Selve huset er en enebolig i rekke, med fire soverom og tre bad, stue og spisestue, to verandaer og en terrasse – og stor garasje. Her er sentralfyring og air condition i alle rom – så vi tror livet her vil være rimelig konfortabelt uansett årstid. Vi har kjøpt hjørneseksjonen i en rekke på 12 enheter. Disse utgjør et sameie som deler et stort basseng, et lite barnebasseng og en stor solterrasse.

Glimt fra stue og spisestue


En stor overraskelse åpenbaret seg i dag: Et helt buskas av rosmarin i et hjørne av tomten! 
Tenk å drikke ettermiddagskaffe omhyllet av rosmarinduft – i februar! 


Det er enkelt å komme hit: Både Norwegian og SAS flyr direkte til Faro størstedelen av året. Derfra er det en snau times kjøring. Det tar drøye 2 timer å kjøre til både Lisboa og Sevilla – så et opphold her kan lett kombineres med en storbyferie.  Vi gleder oss veldig til å dra på oppdagelsesturer, både i nærområdet og i resten av Portugal. Et spennende land!

Verken Egil eller jeg kan tenke oss å være borte hjemmenfra i månedsvis av gangen. (Vi er dessuten slett ikke klare til å bli pensjonister!) I første omgang tenker vi å tilbringe noen uker sammenhengende i Luz vår og høst – og så ta noen svippturer innimellom. Det ser ut til at “ungene” er særdeles interessert i å bruke huset om sommeren: Beliggenheten er ideell både for småbarnsforeldre og for ungdom med surfe- og andre vannsportinteresser.

Resten av året tar vi sikte på å leie ut herligheten – forhåpentlig først og fremst til venner og kjente og venners venner.  Vi er så smått i gang med produksjon av hjemmeside, og håper å kunne legge ut en presentasjon av stedet nokså raskt.

I kveld kommer Øyvind ned, og skal hjelpe meg med etpar praktiske saker: Vi skal installere WiFi, utvide terrassen med noen nye fliser, endre litt på noen garderobeskap, sette opp noen nye lamper, og inngå “serviceavtale” slik at rengjøring, sengetøyskift etc. etc. er ivaretatt ved utleie.

Dessuten skal vi fortsette å utforske lokale restauranter og kafeer, gå lange turer langs sjøkanten, gjøre oss kjent med enda noen Portugisiske viner, sørge for medlemsskap på treningstudioet – og kanskje få tid til å ta noen intensive språktimer, før vi vender nesen hjemover i slutten av uken

Og så håper vi terrassen her snart kan fylles med gode venner!

PS: Det går an å plukke blomster her i februar……. 🙂

Private følelser?

De siste ukene har fløyet avgårde, og i retrospekt virker det som de har vært tilbragt i en sammenhengende feirings-rus: Egils bursdagsfeiring, vår felles bursdagsfeiring, min bursdagsfeiring – og i tillegg noen jubileer og bursdager for nære og gode venner….. vi har knapt landet!

Én refleksjon jeg gjør meg i etterkant av all denne overdådige feiringen, er at vi reserverte nordboere i løpet av kort tid er blitt mye flinkere til å gi uttrykk for positive følelser og gi ros til hverandre. Det er jo fantastisk hyggelig å være på mottaksiden av hyggelige ord, positive innspill og “jeg-er-så-glad-i-deg”-utsagn! I tillegg til “hyggeligheten” mistenker jeg at det kanskje til og med gjør meg til et bedre menneske: Hvis mange nok høylydt forkynner at jeg er gjestfri og positiv, så blir jeg jo absolutt nødt til å være det!

Disse følelsesuttrykkene oppfatter jeg som noe ganske nytt: Jeg kan knapt huske at jeg har sagt “jeg er så glad i deg” til foreldrene mine…….. Jo, noen få ganger, i vanskelige eller kritiske situasjoner – men ellers? Aldri! Jeg har alltid tatt som en selvfølge at de har visst hvor glad jeg er i dem – og slett ikke følt meg bekvem med å skulle uttrykke det. Og for den saks skyld: Mamma og pappa tok det vel også som en selvfølge at jeg visste hvor glade de var i meg.

Men kanskje min generasjon undervurderte verdien av å faktisk uttrykke – si høyt – det vi føler? For det er jo utrolig godt å få høre ord som bekrefter at jeg har gjort noe som er bra, jeg har bidratt til noe positivt, jeg har betydd noe for noen……..

I min oppvekst levde vi med en myte om at folk som bodde i varmere strøk lettere ga uttrykk for følelser. Uten å være noen ekspert på området, er min erfaring at for eksempel italienere og grekere (som bor i land jeg har tilbragt litt tid i) slett ikke er noe flinkere enn oss til å uttrykke positive følelser. Derimot er de veldig mye bedre til å gi uttrykk for frustrasjoner og aggresjon, og det er mye mer akseptabelt å “koke over” innimellom. Men det er jo noe annet enn å uttrykke anerkjennelse, ros og beundring.

Jeg er helt sikker på at våre “læremestre” når det gjelder å gi uttrykk for følelser er våre barn. Antakelig har det sammenheng med sosiale medier og smilefjes og virtuelle klemmer også. Og fortsatt blir jeg litt flau eller ille berørt og vet ikke helt hvordan jeg skal respondere når en av “ungene” helt umotivert gir uttrykk for kjærlighet eller beundring. Riktig klønete kan jeg føle meg ved sånne anledninger.

Men allikevel: Jeg er utrolig takknemlig for å leve i en tid hvor så mange mennesker tør og vil si “Jeg er så glad i deg”!

På tide å starte på 2013…..

To ukers opphold på Lanzarote går mot slutten. Det var fantastisk deilig å reise fra julematrester i kjøleskapet og julepyntrester i resten av huset og dale ned i 20 varmegrader den 4. januar!

Dette er mitt fjerde opphold på Villa Isis – som nå er omdøpt til “Secret Chill”. Navnet skjemmer ingen – et opphold her er uansett helsebringende og energigivende!

Jeg har fått brukt tiden godt: Skrevet en god del på bokmanuset jeg er i gang med, og ikke minst: Trent. Mellom to og tre timer yoga daglig med min fantastiske yoga-instruktør Lynne Oliver se http://www.lynneyogalanzarote.com/ og http://www.facebook.com/pages/Secret-Chill-Therapeutic-Yoga-and-Retreat-Centre/140064852736580.

Lynne er en utrolig dyktig og kunnskapsrik dame, som selv sliter både med leddgikt og artroser (og etpar andre ting) – og har derfor spesialisert seg på “terapeutisk yoga”: Øvelser og trening for oss som plages med litt ekle, kroniske “tilstander”. Og hun gjør undre! Etter to uker her er alle ledd- og muskelbetennelser som blåst bort, lungekapasiteten er mer enn fordoblet (det hjelper godt på oksygeninntak og sirkulasjon og er med på å forebygge nye betennelser!), nakkestivheten er erstattet av noe som kjennes ut som en grasiøs svanehals (!), hofter og knær trives med å bevege seg igjen, armer og fingre kjennes nesten vektløse – og selv føler jeg meg så god som ny!

Ett opphold her anbefales varmt til alle som ikke riktig trives med kroppene sine gjennom den norske vinteren!

Nå gjelder det å følge opp med egentrening – det er ikke alltid like lett å få til……. Men uansett har dette vært en super kick-start på det nye året!

Etter en uke alene her, satte Camilla og Ida-Marie seg nokså impulsivt på et fly for å være sammen med meg den siste uken. Siden jeg bruker mesteparten av tiden på å trene og skrive, har ikke dagene sammen vært preget av særlig høy aktivitet. Men “tullene” har da fått samlet nye krefter på solsenger ved bassenget – og vi har hatt noen veldig hyggelige middager ute, på restauranter som ligger litt utenfor “turiststripa” her.

Ganske søte småtuller? 
Jeg tok fri fra skrivingen en formiddag, og da tok vi en kjøretur rundt på øya. Vulkanlandskapet her slutter aldri å fascinere meg. Dette bildet tok jeg på vestkysten, der Atlanterhavet står rett på. 

I morgen går turen tilbake til vinteren – men absolutt ikke til striskjorter eller havrelefser: Nå går det slag i slag med foredragsvirksomhet og skriving og bursdagsfeiringer både for Egil og meg selv og besøk fra mange kanter – og forhåpentlig litt tid på Blefjell innimellom.

Og om bare noen dager kan vi i tillegg feire Imbolc – den gamle, keltiske markeringen av at vi befinner oss midt mellom vintersolverv og vårjevndøgn. Hos oss inntreffer det 2. februar, og er da så absolutt verdt en feiring!

Den tradisjonelle Imbolc-feiringen markerer bl.a. at nå “vender sjelen tilbake” til trær og planter. Etter Imbolc kunne man f.eks. ikke lenger beskjære fruktrær.  Med minus 20 grader på Lørenskog tar jeg nok sjansen på at mine epletre-sjeler holder seg i dvale en stund til, og venter som vanlig til midten av februar før jeg griper til beskjæringsaks og votter………….

Skal vi lage En Perfekt Jul, tro?

Jeg har et mildt sagt blandet (noen vil kanskje si schizofrent) forhold til disse juleforberedelsene som de fleste av oss står midt oppi – og det tror jeg ikke jeg er alene om.

På den ene siden koser jeg meg glugg ihjel og får liksom aldri nok levende lys, duftoljer, sildevarianter, småkaker, stjerner og hjerter, nypusset sølv, granbar, utelys, klistremerker og penner som skriver  “gullskrift”. Hittil har jeg pakket inn 96 gaver, med mye omtanke og hjemmelaget pynt og personlige hilsner – og enda er jeg ikke ferdig. “Så flink du er, mamma” sier Ida-Marie – og jeg soler meg i min egen flinkhet og kreativitet.

Samtidig blir det altfor mye – jeg greier ikke å sette grenser for meg selv. Jeg pakker gaver og skriver kort og brev til langt utpå morgenkvisten og blir liksom aldri ferdig. Og sånn omtrent nå, når det er under en uke igjen til julaften, går kosen og selvtilfredsheten raskt over i frustrasjon og irritasjon. Jeg har altfor mye igjen. Og det er ofte ” de andres” skyld. Hvis bare mann og barn stilte opp mer, prioriterte julen like høyt som jeg gjør, og dessuten gjorde alt på ” min måte” – ja, da ville alt vært mye bedre……. Men siden ingen stiller opp og alle overlater alt til meg, så rekker vi ikke å sette opp nye hyller i boden eller bygge snølykter eller lage sju slag sild i år heller.

Jeg vet ikke hvor jeg har det fra at vi “bør” ha sju slag hjemmelaget sild til jul. Jeg har aldri hatt det, og kommer aldri til å få det. Og hvorfor hyllene i boden absolutt må opp til jul, har jeg ingen god forklaring på. Jeg registrerer bare at hvert eneste år inntrer denne følelsen av utilstrekkelighet og frustrasjon – og at jeg årvisst legger skylden på andre for mine egne feilslåtte ambisjoner.

Hva er det med denne julen – og disse selvpålagte “julekravene”?

Ida-Marie, som har jobbet i mange år på en akutt-psykiatrisk avdeling, forteller om “jule-damene”. Det er damene på rundt 40 år som blir akutt psykisk syke i romjulen. Hvert år. Da orker de ikke mer…….

Da barna var små, forsøkte jeg å gjenskape et “julebilde” jeg hadde i hodet: Mamma sto på kjøkkenet med fint juleforkle på, fin på håret og med rød kjole, og hun luktet så godt! Pappa satt ved pianoet og spilte. Og huset var så rent og ryddig og pyntet, og på kjøkkenet var det hjemmelagde rundstykker og brød og sild og sylte og rull og masse kaker – og alt var så vakkert og fredelig og godt og tiden sto nesten  stille……

Det ble aldri sånn hos oss da barna var små. (Og ikke senere heller, forresten…..)
Jeg fikk det aldri ordentlig ryddig, og rett som det var begynte ungene å krangle eller noen fikk omgangssyke. Kakebakst har aldri vært min sterke side heller……

Noen juler ble alt dette så vanskelig for meg – jeg følte meg så fryktelig utilstrekkelig – at vi flyktet. Vi ga beskjed til familie og venner om at deres julegave til oss var at vi ikke ga julegave til dem, men isteden bruke pengene på en Syden-tur. Og så dro vi avgårde, medbragt risgrøt på pose og vår vakre venetianske julekrybbe innpakket i vatt og bobleplast.
Vi feiret noen fantastisk hyggelige juler i Syden – fjernt fra alt, men med tid til å være sammen – og til å slappe av fra en hektisk hverdag.

En gang fortalte jeg min søster Merete om dette bildet jeg har i hodet av vår barndoms jul. Merete spurte tørt om jeg ikke husker at mamma gikk til sengs med migrene hver eneste 2. juledag ……. Nei, jeg husker ikke det. Merete har helt sikkert rett. Det betyr selvfølgelig at mamma betalte en altfor høy pris for å skape “den perfekte julen” for familien. Men jeg husker altså bare den (perfekte) julen hun greide å lage – og som aldri jeg greier – og ikke prisen hun betalte.

Så da er det kanskje sånn at hvis jeg greier å stelle istand en “perfekt” jul for mine barn, så legger jeg til rette for at de blir akutt-psykiatriske jule-damer om noen år?

En trøstefull tanke.
Da tror jeg at jeg satser på å kjøpe både rømmesild og fattigmann i år også. Og så dropper vi desserten på julaften, og bruker papirservietter istedenfor de damaskserviettene som enda ikke er strøket.  Og så lar jeg rett og slett vær’ å bli sur på Egil for alt det jeg synes han burde ha gjordt.

Så blir det kanskje jul i år også?

The Manor House

Nyttårsforsettet mitt fra januar om å blogge mer regelmessig kan uten videre overføres til neste år. Det kan forresten nyttårsforsettene om å slanke meg, trene mer, og bli mer ryddig og ordentlig også. Huff!

Men det er selvfølgelig lettvint at man ikke trenger å finne opp nye forsetter hvert eneste år, men bare kan forlenge de gamle……..

Oktober og november har føket avgårde, fulle av reiser og hyggelige begivenheter og nye opplevelser – og de vanlige “sengedagene” innimellom, som er prisen jeg betaler når tempoet blir litt høyt. Men det er verdt det!

Ett av flere høydepunkter var turen til England, med tre netter på The Manor House i landsbyen Castle Combe i Cotzwald.  Et utrolig sted! Selve landsbyen var som en kulisse i en Agatha Christie-roman – bare enda mer britisk……. Og hotellet var fantastisk – vi bodde i en av de tidligere tjenerboligene, som ligger på rekke og rad mellom herskapshuset og landsbyen. Snakk om å dra på tidsreise!

“The Manor House” i Castle Combe. Et eventyrlig sted! 
 Vi bodde i en av de gamle tjenerboligene, som ligger på rekke og rad. Antakelig betydelig mer komfortable nå enn da tjenestefolket bodde der!
For meg var det en ekstra bonus at hotellet var omgitt av en diger park med mye spennende beplantning – og i tillegg et italiensk-inspirert hageanlegg, litt bortgjemt, i en skråning på baksiden. Utrolig morsomt laget, med overraskelser rundt hver sving og busk!

Og som om ikke det var nok: Hotellet dyrker sine egne grønnsaker, på friland og i drivbenker og drivhus som ser ut akkurat som på bildene fra britisk hagelitteratur.

Lekkert!

Som om ikke dette var nok, bød oppholdet på utflukter bl.a. til Bath og til Stonehenge. I Bath opplevde vi det gamle badet, bygget under romersk okkupasjon med utgangspunkt i Englands eneste varme kilder. Høyt over selve badet troner skulpturer av romerske herskere som med mer eller mindre hell erobret England.

Statuene av romerske erobrere som troner over badet i Bath er imponerende – 
her er Egil og Claudius (tror jeg). Egil til venstre…….

Og så fikk vi oppleve Stonehenge. Jeg har aldri vært der før. Litt skuffende at man nå ikke kan gå inn mellom steinene, men må holde seg på utsiden av et gjerde pga. slitasjen på anlegget. Men du verden, så spennende og imponerende! En helt spesiell stemning.

Bare noen kilometer fra Stonehenge finnes det flere andre steinsirkler. Vi besøkte et sted med minst tre konsentriske sirkler, hvor den største var flere kilometer i diameter. Det er vanskelig å stagge fantasien – tenk hvilke planer og hvilket arbeid som ligger bak disse anleggene – som ingen vet hensikten med eller årsaken til!

Når vi i tillegg fikk med oss flere tradisjonelle pub-besøk, en solid fish-and-chips lunsj i Bath, gourmet-middag på The Manor og lunsj i Oxford – alt i løpet av tre døgn, som slett ikke var hektiske men bare hyggelige og spennende og avslappende og interessant – og det hele foregikk sammen med gode venner – ja, da er det vanskelig å forestille seg en mer perfekt lang-weekend!

I skrivende stund sitter jeg i “vogna” på Blefjell. Ute er det minus 15, nysnø, praktfullt skiføre og gnistrende stjerneklart. Inne er det varmt og godt, og den eneste lyden som høres er snorkingen fra to slitne, fornøyde hunder. Jeg tok tannpussen under åpen himmel, og fikk den velkjente følelsen av øyne som iaktok meg. Og riktig nok: Tre meter borte satt en stor harepus.

Livet er ikke det verste man har…………..

Om ytringsfrihet og gærne kjærringer

Det sies og skrives mye klokt om ytringsfrihet for tiden. Se f.eks. Rune Gerhardsens blogginnlegg hos Amnesty, som beskriver mange av dilemmaene rundt denne “friheten” (amnestyblogg).

Ord blir tidvis ganske storartede når vi skriver og snakker om den rettigheten som ytringsfriheten er. Vi blir ofte litt høystemt. Uttrykk som å “snakke Roma midt i mot” sitter løst. Salman Rushdie blir hyppig nevnt. “Sensur” blir flittig brukt. Alt bidrar til å tegne et bilde av at noen som har noe viktig å si, blir kneblet og kanskje straffet for sine ytringer.

Akkurat denne delen av ytringsfriheten synes jeg er nokså ukomplisert: Jeg går gjerne i demonstrasjonstog eller undertegner opprop mot at slik ytringsfrihet ikke blir respektert – i andre land.

Mitt største problem med ytringsfriheten er langt mindre storartet eller ideologisk.

Vi bor tett på både en barneskole og en ungdomskole. Fra mars til september er jeg som regel ute i hagen eller i drivhuset når den oppvoksende slekt skal hjem etter endt skoledag. Da oversvømmes min ellers ganske fredelige hage av ytringer, fremsagt med høyt volum, som: “Faens morrapuler”, “Dra til hælvete, du’a – søstra/morra di er en jævla forpult hore”, “Jeg skal for hælvete slakte’rei og grille de faens tarma (!) ‘rine og pælme det forpulte huet ditt inn i barnehagan til søstra di!”……

Seansene varer sjelden mer enn en halvtimes tid. Men i løpet av den halvtimen er både luften og hagen min alvorlig forurenset av ytringer jeg – for å si det mildt – misliker, og tar avstand fra.

Selvfølgelig har ungdom i puberteten alltid utfordret eldre generasjoner med “uakseptabel” språkbruk. Jeg husker selv godt første gangen jeg sa “jævlig” i min fars nærvær…..

Men de ytringene jeg er nødt til å høre på hver eneste dag i flere uker både vår og høst (når hagesesongen slutter er jeg ikke lenger ute – men jeg er helt sikker på at ytringene er de samme!) handler om noe helt annet enn å bryte grenser og opponere mot foreldre.

Her blir kvinneforakt og kjønnsarroganse og ganske mye rasisme og en god del politisk ekstremisme
fremført uten motforestillinger – i et kynisk spill om å skaffe seg makt i et ungdomsmiljø. Det som gjør disse ytringene ekstra vanskelige å forholde seg til, er at de (så langt jeg erfarer)  uten unntak kommer fra ungdom med minoritetsbakgrunn.

Ved noen anledninger har jeg ikke greid å beherske meg. Det har vært når disse motbydelige ytringene har vært fulgt av fysisk mobbing: Dytting, knuffing, forfølging, nedriving av skolesekken….. Da har jeg bykset ut av hagen – som regel innført oljehyre eller sånne snekkerbukser med massevis av lommer, skaut rundt håret, solide hagehansker og skikkelige gummistøvler. Så har jeg gyvd løs på det jeg tror er “hovedmobberen” og etpar ganger rett og slett lagt ham i bakken. Og så har jeg holdt en skikkelig preken om hvor patetisk det er å mobbe andre, og hvor ille dumt det er å dytte andre ned for å oppheve seg selv, og….. etc. etc.

Det har aldri vært veldig vellykket. Det eneste jeg har oppnådd, er at jeg en sjelden gang hører at noen sier noe sånt som at “drit i det, ‘a! ellers kommer hu gærne kjærringa durende igjen!”

Jeg leser andres intellektuelle betraktninger rundt ytringsfrihet med stor interesse. Egentlig skulle jeg gjerne ha vært en sånn som bidrar til at verden går fremover. Skrevet flotte ord om hvert enkelt menneskes rett til å si sin mening. Angrepet regimer som begrenser individets mulighet til fri meningsytring.

Isteden er jeg blitt “hu gærne kjærringa”, som tidvis tyr til vold for å hindre 13-åringer i å ytre seg fritt………….

Var alt mye bedre før, mon tro?

Vi har startet på en uvanlig travel høst. Mye reising, mye jobb, mange sosiale aktiviteter – det blir (og er!) spennende, hyggelig og hektisk! Akkurat nå sitter jeg og skal bestille noen flybilletter, etpar hotellopphold og en leiebil – og forsøker å få til en kombinasjon av fornuftige priser og fornuftige timeplaner. 

Øyvind og jeg skal til Portugal, med avreise om en ukes tid. Vi kan fly kjempebillig fra Gatwick på tirsdager, men da korresponderer flighten ikke med Norwegians ankomst – og hvis vi må overnatte i London går jo “vinninga opp i spinninga”. På onsdager korresponderer det (på et vis: 5 timers ventetid på Gatwick), men da er billettene betydelig dyrere. Leiebil hos Eurocar er kjempebillig, men av erfaring vet jeg at det tilkommer en haug med “extras”. Da er Avis bedre: Du vet hva du får. Vi kan få superbillig leilighetshotell i Lagos – men tilfeldigvis vet jeg at akkurat det hotellet som er billigst ligger omtrent midt i et veikryss.

Sukk. Jeg tar meg i å lengte tilbake til gamle dager! Da jeg var fylkessekretær for Høyre i Finnmark hadde jeg ca. 250 reisedager i året – de fleste i Nord Norge. Finnmark Reisebyrå hadde kontorer rett visavis mitt kontor, og der jobbet min nabo Unni Gerd. Hun var super-dyktig! Selv med så mye reising brukte jeg nesten ikke tid på organisering og planlegging. Jeg bare ringte Unni Gerd og sa f.eks. at jeg må fra Kirkenes til Berlevåg tirsdag formiddag, men allerede torsdag kveld må jeg være i Umeå, og så må jeg rekke tilbake til en fylkeskonferanse i Alta lørdag formiddag. Så må jeg hjemom i Hammerfest søndag kveld, men mandag må jeg til Måsøy – og så skal jeg holde et foredrag i Tromsø på onsdag. Kan du fikse billetter?
Og Unni Gerd sa noe sånt som “Klart æ kan! Vil du at æ skal skaffe dæ en månerakett i samme slengen?” Men to-tre timer senere kom det alltid telefon om at alt var i orden – med fornuftig takhøyde for vær-forsinkelser, og profesjonell kunnskap om nødvendig tidsbruk ved bytte av transportmidler.

Jeg tenker at det var mye, mye bedre å overlate reise-organiseringen til folk som faktisk hadde skikkelig greie på det!

Men så kommer jeg på at stadig oftere er vi og våre jevnaldrende enige om at “alt var bedre før”.  I hyggelig lag, og særlig etter at de første vinflaskene er konsumert, blir vi stadig oftere stadig mer nostalgiske. Når vi kommer til konjakken er det ofte nesten ikke grenser for hvor mye bedre alt var før!

Men det er jo ikke det vi mener. Vi mener selvfølgelig at vi var mye bedre før! Vi savner våre muligheter og potensialer, vi lengter tilbake til en tid hvor vi tror at verden lå åpen foran oss. Og så har vi forlengst glemt hvor håpløst bortkomne og forvirret vi var – den gangen alt var så mye bedre….

Jeg har gleden av å kjenne en god håndfull skikkelig gamle mennesker, som det er en fryd og en gave å være sammen med. (Det må være lov å kalle folk for gamle når de har passert nitti!) Felles for dem er at de er levende og sprudlende opptatt av nåtiden. Det gjør at det er hyggelig, interessant og givende å tilbringe tid sammen med dem!

Det er en sånn gammel dame jeg vil bli! En som ikke mener at “alt var bedre før”, men som er intenst og positivt opptatt av hvordan ting er nå!

Så da fortsetter jeg å bruke masse tid på å søke etter billige billetter og reisekombinasjoner på internett, og savne Unni Gerd intenst.
Helt uten å nevne for noen at i riktig gamle dager hadde vi noe som het reisebyråer, og da kunne vi bare fortelle dem hvor og når vi ville reise og så ordnet de alt for oss – og det var veldig mye bedre…………

Slekt og familie – hvor viktig er det?

Journalisten i meg laget overskriften – privatpersonen nøler med å ta fatt på temaet…….
Finnes det noe svar på hvor viktig slekt og familie er?
Jeg tenker at det – som alt annet – varierer enormt mye gjennom livsløpet.

For mange inntrer refleksjoner rundt slekt og familie når besteforeldrene dør. Ofte er man ung og sårbar og har egentlig aldri tenkt over livets forgjengelighet før – og så forsvinner en klippe i tilværelsen. En person som alltid “har vært der” er borte. Og parallellt med (og på toppen av)  tapet kommer følelsen av at jeg aldri egentlig fikk fortalt hvor glad jeg var i den som nå er borte for alltid.

Og så kommer det selvfølgelig en ny utfordring av “familiefølelsen” når mor og far er borte. Da skal vi arve (og har som regel ektefeller som mer enn gjerne bidrar til prosessen) – og i tillegg oppdager nok mange av oss at det var foreldrene våre som bandt oss sammen: Når de er borte har vi kanskje overraskende lite felles……

Men i mellomtiden har jo mange av oss stiftet familie og fått barn – og bidratt til å føre slekten videre. Ungene våre er vel normalt aldeles uinteressert i hvor vi kommer fra: De har nok med sitt – heldigvis. Men vi andre, som er godt voksne, og som har litt tid til å filosofere over livet og meningen med det, blir kanskje i økende grad opptatt av sammenhengen mellom fortid, nåtid og fremtid.

Så hvor viktig er slekt og familie for oss? For meg? Hva skal vi minnes og hedre og ta vare på – og hva skal vi stille oss likegyldige og kanskje negative til? Og hva betyr valgene våre?

Utgangspunktet for disse refleksjonene er at jeg har fått en ny “dille”: Slektsforskning. Bortsett fra at jeg absolutt ikke forsker – jeg bare registrerer det jeg har av fakta. Og det andre har samlet inn og forsket på.

Trodde jeg. Men så blir man jo litt nysgjerrig når det kommer ny informasjon om familiemedlemmer man trodde man kjente godt. Når jeg får vite at min mormor og morfar giftet seg i Kirkenes i 1920, så blir jeg utrolig nysgjerrig på hvorfor de befant seg akkurat der. Oslo-jenta og gutten fra Nord-Møre: Hvordan og hvorfor i all verden dro de til Kirkenes??

Mine barn er nok ikke like interessert i omstendighetene rundt min morfars og min mormors vielse. Men jeg tenker allikevel at kanskje en dag vil de ha glede av å lese om det.

Derfor registrerer jeg de opplysningene jeg har. Jeg har funnet et nettsted: http://www.geni.com hvor jeg registrerer helt basiske data; fødselsdato, dødsdato, ektefelle og barn……

Og så er det utrolig fasinerende å se hvordan et sånt slektstre brer seg utover, og ganske snart favner mennesker jeg aldri har møtt og ikke vet hvem er.

I beste fall gir en slik registrering en følelse av tilhørighet og kontinuitet.
I verste fall blir det noe vi ønsker å melde oss ut av eller rømme fra…………

Begivenhetsrik "nesten-ferie"

Vi har det travelt! Det er helt utrolig hvordan en rekke hyggelige avtaler og begivenheter i sum gir en følelse av en travel hverdag…….!

Forrige helg var vi i Stavanger. Vi fløy over, og tilbragte helgen sammen med gode venner. Vår vert, Arile Bøe, er sønn av maleren Andreas Bøe. Hytta til Arild og Eli ligger på Rennesøy, der Arilds far hadde atelier. Atelieret står der fortsatt – og rommer mange av hans verk. Et høydepunkt var da vi fikk komme inn i atelieret, og Arild viste oss noen utvalgte bilder og fortalte om sin far og hans malergjerning. På kort tid lærte vi utrolig mye, ikke bare om maleren Andreas Bøe, men om malerspråk og maleteknikker, om hvordan et maleri kan “utvikle seg” og om mange andre temaer knyttet til både kunst og til det å være barn av en kunstner. Utrolig givende, interessant, lærerikt og spennende!

Vårt vertskap er ikke bare kunnskapsrike når det gjelder billedkunst: Vin og mat hører til hovedinteressene – og det nyder vennekretsen godt av! Vi ble servert et stort antall uforglemmelige retter – akkompangert av like uforglemmelige viner. Og fikk mange og kunnskapsrike innføringer i vinens mangfoldige verden.

Fantastisk å ha venner som er så kunnskapsrike og generøse! Vi dro derfra både klokere og mer nysgjerrige enn før: Nå skal vi jammen forsøke å lære oss mer, både om malerkunst og om vin! (Og så skal vi absolutt prioritere sånn at vi får mer tid sammen med gode venner!)

Arild forbereder middag  – 
med et av hans fars malerier i bakgrunnen og en god champagne i forgrunnen………

Denne helgen bar det avgårde til vestlandet igjen: Til slektstreff på “Stevnestaden” på Grinde utenfor Haugesund. Egil og hans to søsken, Kjell Einar og Nora Brit, er etterhvert “stamfedre og -mødre” til ganske mange barn og barnebarn.

I flere år har vi samlet alle disse etterkommerne, med tilliggende herligheter som ektefeller og stebarn, hver eneste sommer. Egil og jeg har ikke deltatt på to år – og i år var det ikke mulig å “skulke”!

Øyvind ble med, og vi kjørte over fjellet fredag og ankom Nora Brit og Knuts deilige hytte “Kallakodt” fredag kveld. Der ventet selvfølgelig masse god mat og drikke – og utpå kvelden fikk vi oss også en nydelig båttur på fjorden. Det var utrolig flott å være på sjøen igjen! Jeg savner båt- og sjøliv……

Lørdag bar det inn til “Stevnestaden” – og så fikk vi en fantastisk helg. Interessant og morsomt “foredrag” om slektshistorien lørdag kveld. Mange nattlige samtaler om mange ulike temaer. Veldig hyggelig å få være sammen med og bli kjent med et stort antall barn, som vi faktisk er grandtante og grandonkel til! Og ikke minst hyggelig å fornye og fortsette kontakten til alle disse “onkel-” og “tante-“barna”. Det er så utrolig spennende og morsomt å få lov til å følge unge mennesker på litt nært hold: Få lov til å lytte til hvordan de tenker, få observere hvordan de velger, få være til stede mens de utvikler seg og tar alle de valgene som livet krever av oss. Et stort privilegium!

Dette er alle barna og barnebarna til Egil, Kjell Einar og Nora Brit. 
Helt til venstre i bildet sitter Egils datter Kristin, med sine to døtre Johanna (til venstre) og Sara Kristin på fanget. Dette er altså mine “bonus-barnebarn”. 
Bak står Øyvind lengst til venstre, og så Egils sønn Bjarne. 
Litt av en gjeng!

Regnet uteble, og på søndag badet vi i mange timer – og padlet i kajakk og spilte ball og hadde en fantastisk dag sammen.
Om kvelden kjørte Øyvind, Egil og jeg tilbake over fjellet – gjennom nesten all slags vær: Strålende sol, lave tåkeskyer, øsende regn….. det eneste vi ikke opplevde var snø!

Og fortsatt har “ferien” faktisk ikke startet. Fritid og jobb går jo litt over i hverandre når vi har hjemmekontor og driver egne virksomheter. Nå er vi hjemme og jobber (i alle fall litt) i en drøy uke – og så starter den ordentlige ferien: Da begir vi oss ned til Provence. I år blir Ida-Marie med – hun ønsket seg ferie med mor og far i 25-årsdags presang, og det kunne vi selvfølgelig ikke motstå…….

Vi reiser ned, og bruker den første uken delvis sammen med gode venner og delvis i “oaser” vi har funnet der nede de siste årene.  Den siste uken drar vi over grensen til Italia, og slår oss ned på den Italienske rivieraen. Der har jeg ikke vært på mange år – det blir spennende å “re-oppdage” den kystlinjen som jeg for mange år siden kjente veldig godt.

I mellomtiden forsøker jeg å redde hagen fra den absolutte drukningsdød: Vi startet så flott i juni med å grave og forflytte masse og planere ut på nordsiden av huset. Nå har det regnet så mye at det er simpelthen ikke mulig å komme til: Der er enten leire som er så hardpakket at det ligner betong – eller et gjørmehav………

I “den ordentlige” delen av hagen er det ikke mye bedre: Rosene er så medtatte av regn at de slipper kronbladene og simpelthen “gir opp”……. Peonene har riktignok slått ut i blomst, men de er så regntunge at mange av dem ligger langs bakken. Jordbærene begynner å rødme, men sneglene trives så godt i dette været at det er et kappløp mellom dem og oss om hvem som kommer først til godsakene.
Huff!

Allikevel: Det finnes jo noen lyspunkter. Peonene er faktisk ganske vakre, der de ligger i gresset. Og pil og bjørk som ble plantet i forfjor har fantastiske vekstvilkår med alt dette regnet – de stortrives! Når rosene bukker under for regnet blir det mye lettere å høste råvarer til deilig, duftende rosenvann som varer vinteren ut. Og i tillegg er det faktisk ganske hyggelig å sitte inne i drivhuset og se på overfloden av tomat-, agurk-, og paprikaplanter og høre regnet tromme mot taket.

Men jeg hadde vel kanskje ikke vært fullt så positiv, hvis jeg ikke visste at om halvannen uke bærer det avgårde til to uker med sol og varme………!

Konkurranseinstinktet

Mamma var “mot” konkurranse. Hun mislikte rett og slett tanken på at vi skal bestrebe oss på å “slå” hverandre. Jeg husker at jeg var ganske furten da hun bestemte at jeg skulle slutte på turn, i 4. klasse i Harstad, fordi det var for “konkurransepreget”. Da hadde jeg akkurat oppnådd en 14. eller 15. plass i en-eller-annen turnering, og var helt sikker på at hvis jeg bare fikk øvd litt mer så kunne jeg bli mye bedre…..

Antakelig er det mammas anti-holdning til konkurranse som har ført til at jeg nesten bestandig har tenkt at jeg ikke liker å konkurrere – at konkurranse rett og slett er litt sånn under min verdighet…….

Denne uken opplevde jeg enda en gang at en sånn “barndoms-myte” ikke er sann. Jeg ble manipulert inn i en situasjon hvor det fremsto som morsomt, fornuftig og attraktivt å melde seg på et fem kilometers løp……

Så der stilte jeg til start, sammen med min bestevenninne (manipulatorinnen)(?) Ingrid. Hun er supersprek og deltar i masse løp og er dessuten slank og fager – og løp selvfølgelig fra meg på startstreken. Men jeg er ørlite stolt over å kunne berette at jeg halset etter som best jeg kunne, og fullførte på 38,5 – kanskje ikke i hva man vil kalle “fin stil”, men jeg datt da inn over målstreken på et vis…….. Drøye 10 minutter etter Ingrid. Og tenker at det er egentlig et helt akseptabelt resultat for en overvektig, utrent, middelaldrende dame med leddgikt.

Siden har jeg knapt kunnet bevege meg: Jeg har fortsatt vondt i muskler jeg ikke visste at jeg hadde…..
Men så er det konkurranseinstinktet slår til: Over halvparten av hjernen min tenker selvfølgelig “aldri mer”. Men det er en liten stemme der inne som mumler noe om at hvis jeg begynner å trene nå, og er litt målbevisst utover høsten og vinteren, så burde det ikke være helt umulig å ta igjen de 10 minuttene – og kanskje til og med slå henne? – neste år……….

Unnskyld, mamma!

Min yndlings-manipulatorinne Ingrid på startstreken

Fordømmelse og distanse

En god venn sitter i fengsel. Dømt for grov vold. Realitetene og detaljene er frastøtende og vanskelige å forholde seg til.
Min fengslede venn er enig: Han har problemer med å ta innover seg det han har gjort. Umiddelbart etter hendelsen oppsøkte han hjelp, og har siden gått i terapi hos “Alternativ til vold”. Hans samboer, som ble utsatt for vold, har tilgitt det som skjedde – etter en ganske lang tenkepause. Terapien fortsetter  – med et bakteppe som blant mye annet handler om en oppvekst med en voldelig farsfigur.

Vi har snakket mye om det som skjedde – og som min venn ikke husker noe av.

Når jeg leser om voldshandlinger blir jeg opprørt: Vi kan ikke tolerere vold – ikke på noen måte – og jeg tar ikke bare avstand fra voldshandlingene, men fra utøverne. Skikkelige samfunnsfiender og drittsekker, tenker jeg!

Bortsett fra min venn, da. Som jeg vet verken er en drittsekk eller en samfunnsfiende. Som jeg kjenner som et bra menneske med mange gode kvaliteter – rett og slett en jeg er glad i!
Og så har han altså oppført seg på en helt uakseptabel måte. Og tar konsekvensen av det – og forsøker å gjøre noe med det.

Jeg synes det er uhensiktsmessig at min venn skal sone i fengsel. Han burde dømmes til en samfunnsstraff, hvor han fikk anledning til å ta i bruk alle de ressursene han har: Han hadde kunnet gjøre en kjempejobb i en barnehage eller på et aldershjem eller på en kennel eller i en stall! Det handler jo om at han får muligheten til å innse at han er et ressurssterkt menneske som har et bredt register å spille på: Det finnes mange alternativer til fysiske reaksjoner på frustrasjon.

Dette snakker vi om, min venn og jeg.
Jeg sitter på terrassen og drikker kaffe sammen med en voldsutøver……
Som jeg er veldig glad i og har stor respekt for og gjerne vil hjelpe videre på denne vanskelige og mangfoldige livsveien.

Det er lett å fordømme det man har et distansert og kanskje teoretisk forhold til.
Det blir vanskelig å være fordømmende når en du er glad i og respekterer plutselig befinner seg i en “uakseptabel” kategori………. Det er vanskelig å fordømme en som står deg nær, og som du har respekt for og kjenner.

Jeg tenker at kanskje burde vi oppsøke det vi fordømmer på det mest kategoriske? Jeg synes jeg har lært mye av å respektere og være glad i en “voldsforbryter”.

Gode venner og kulturopplevelser: En uslåelig kombinasjon!

Forrige uke gjorde vi noe som vi alltid er enige om at vi bør gjøre oftere: Reiste avgårde for å delta på kulturarrangementer sammen med gode venner. Turen gikk til Bergen – med dagtoget. Det er lenge siden – men du verden så deilig det er å “toge” avgårde over fjellet med “comfort”-billett og mange timer til disposisjon…..

En åpenbar refleksjon opp gjennom Hallingdal var hvordan landskapet har grodd igjen. Den gang Ingrid og jeg tok toget opp til Ål (på 60-tallet) var det fri sikt til elven store deler av veien. Nå fikk vi bare noen glimt: Skogen sto tett inntil skinnegangen på størstedelen av strekningen. En påminnelse om hva kulturlandskapet betyr for naturopplevelsene våre!

Vi reiste fra nesten tropevarme i Oslo, til full vinter. Du verden, hvor mangfoldig dette landet vårt er…..

24. mai på Finse

og 26. mai i Bergen


Bildet over er tatt på vei til Lysøen: Ole Bulls fantastiske (og nesten litt bisarre) sted. Der var vi på konsert med Arve Tellefsen og Håvard Gimse – bedre blir det liksom ikke……. En fantastisk formiddag – og en utrolig flott båttur frem og tilbake.

Dagen før var vi på konsert med Rustavi-ensemblet (http://ensemblerustavi.com/eng/) – som jeg må tilstå at verken Egil eller jeg hadde hørt om før. Men når min yndlingsfilleonkel Kåre anbefaler noe, er det som regel lurt å lytte – og det var vi jammen glade for at vi gjorde! Et georgisk mannskor som synger bl.a. gamle salmer, basert på en kvintskala – som i utgangspunktet lyder litt fremmed for våre ører, men som efterhvert klinger både harmonisk og vakkert………En utrolig opplevelse i Håkonshallen! Sjekk nettsiden og last ned musikken!!

Så fikk vi med oss Tore Vagn Lids oppsetning av “Fatzer” av Bertold Brecht: En forestilling jeg syntes var helt fenomenal og Egil bare var sånn passe begeistret for.

Men kanskje viktigst av alt: Vi fikk tid til samvær med mennesker som står oss nær. I mange år har Skjellnes vært utgangspunkt for samvær og vennskap med Kåre og Marta. Det er godt å se at vi klarer å finne nye “plattformer” for å være sammen og dyrke vennskap og slektskap. En tilleggsdimensjon var det jo å kunne sitte ute på terrassen til langt på natt – i Bergen i mai…..!

Og midt i Festspillene tok vi oss tid til en rusletur i arboretet på Milde. Jeg har aldri vært der før – men dit vil jeg tilbake! Vakkert, fredelig – og særdeles interessant. Vi er enige om at gartneren bør dra på en studietur dit nokså snart…….

 Et lite glimt fra arboretet på Milde – med min yndlingsfilleonkel Kåre i skjæringspunktet mellom rosa og karmosinrødt. Er det ikke vakkert?

I morgen bærer det til Bergen igjen: Vi bare måtte få med oss “Sokrates forsvarstale” med Toralv Maurstad. Og kombinerer det med enda litt mer samvær og vennskap.

Jeg blir som vanlig litt skrantete av å ha fullt program: Betennelser i diverse muskler og ledd gjør at jeg innimellom blir litt motløs i forhold til å legge ut på en ny “ekspedisjon”. Men jeg vet jo at det er verdt det – så får jeg heller forsøke å forsone meg med at prisen for slike utskeielser er noen dager i sengen.

Og så kan jeg rett og slett ikke dy meg for å legge ut noen skrytebilder fra hagen: I år synes jeg at jeg virkelig har “fått til” løkplantingen, og er skikkelig stolt over resultatet!

Prestasjonsangst….

Frykten for ikke å strekke til er et merkelig fenomen. Uansett hvor bra vi gjør det, “lurer” liksom denne lille nissen like bak hjørnet, og minner oss om at vi aldri er “bra nok”.

I 1982 (tror jeg) holdt jeg et foredrag på en internasjonal oljekonferanse i Kuala Lumpur. Temaet var noe sånt som “Global Energy Supply: National Policies & International Trends”. Forsamlingen var såvidt jeg husker ca. 1000 ledere og beslutningstakere i olje- og gass-sektoren. Jeg var godt forberedt, og hadde jobbet med foredraget lenge – med masse “input” fra dyktige fagfolk i både eget og andre departementer.

Det gikk bra. Spørsmålsrunden etterpå var interessant, og jeg følte at jeg hadde gjordt en god jobb for å “markedsføre” og ivareta norske interesser og synspunkter. Tilbakemeldinger senere styrket selvfølelsen: Jeg husker spesielt en telefonoppringing fra statsekretæren i UD, som uttrykte tilfredshet og faktisk ørlite “imponasje” – også fordi det var kommet flere kommentarer om at jeg snakket så godt engelsk.

Hvis et ungt menneske i min omgangskrets i dag hadde gjordt noe lignende, ville jeg ropt høyt: Bruk litt tid til å tenke over hvor flink du er! La det synke inn: Du har søren meg gjordt en god jobb! Gi deg selv mange klapp på skulderen! Men den gangen var det liksom en selvfølge at jeg “var flink” – og sånne oppdrag var en del av jobben.

I morgen skal jeg holde foredrag i Lørenskog Hagelag om grønnsaksdyrking. Egentlig vet jeg mye mer om det temaet, enn jeg visste om “Global Energy Supply” i 1982…….

Det morsomme – og tankevekkende – er at jeg er mye mer nervøs for foredraget i morgen enn jeg var før konferansen i Kuala Lumpur!

Har det med alder å gjøre, tro? Men hvorfor har jeg mindre selvtillit nå, når jeg nærmer meg 60, enn jeg hadde da jeg var i midten av 20-årene?

Hvorfor i all verden er prestasjonsangsten blitt større med årene?  Hvorfor tror jeg mer på “nissen” nå, enn for 30 år siden?

Hmmmm……