Private følelser?

De siste ukene har fløyet avgårde, og i retrospekt virker det som de har vært tilbragt i en sammenhengende feirings-rus: Egils bursdagsfeiring, vår felles bursdagsfeiring, min bursdagsfeiring – og i tillegg noen jubileer og bursdager for nære og gode venner….. vi har knapt landet!

Én refleksjon jeg gjør meg i etterkant av all denne overdådige feiringen, er at vi reserverte nordboere i løpet av kort tid er blitt mye flinkere til å gi uttrykk for positive følelser og gi ros til hverandre. Det er jo fantastisk hyggelig å være på mottaksiden av hyggelige ord, positive innspill og “jeg-er-så-glad-i-deg”-utsagn! I tillegg til “hyggeligheten” mistenker jeg at det kanskje til og med gjør meg til et bedre menneske: Hvis mange nok høylydt forkynner at jeg er gjestfri og positiv, så blir jeg jo absolutt nødt til å være det!

Disse følelsesuttrykkene oppfatter jeg som noe ganske nytt: Jeg kan knapt huske at jeg har sagt “jeg er så glad i deg” til foreldrene mine…….. Jo, noen få ganger, i vanskelige eller kritiske situasjoner – men ellers? Aldri! Jeg har alltid tatt som en selvfølge at de har visst hvor glad jeg er i dem – og slett ikke følt meg bekvem med å skulle uttrykke det. Og for den saks skyld: Mamma og pappa tok det vel også som en selvfølge at jeg visste hvor glade de var i meg.

Men kanskje min generasjon undervurderte verdien av å faktisk uttrykke – si høyt – det vi føler? For det er jo utrolig godt å få høre ord som bekrefter at jeg har gjort noe som er bra, jeg har bidratt til noe positivt, jeg har betydd noe for noen……..

I min oppvekst levde vi med en myte om at folk som bodde i varmere strøk lettere ga uttrykk for følelser. Uten å være noen ekspert på området, er min erfaring at for eksempel italienere og grekere (som bor i land jeg har tilbragt litt tid i) slett ikke er noe flinkere enn oss til å uttrykke positive følelser. Derimot er de veldig mye bedre til å gi uttrykk for frustrasjoner og aggresjon, og det er mye mer akseptabelt å “koke over” innimellom. Men det er jo noe annet enn å uttrykke anerkjennelse, ros og beundring.

Jeg er helt sikker på at våre “læremestre” når det gjelder å gi uttrykk for følelser er våre barn. Antakelig har det sammenheng med sosiale medier og smilefjes og virtuelle klemmer også. Og fortsatt blir jeg litt flau eller ille berørt og vet ikke helt hvordan jeg skal respondere når en av “ungene” helt umotivert gir uttrykk for kjærlighet eller beundring. Riktig klønete kan jeg føle meg ved sånne anledninger.

Men allikevel: Jeg er utrolig takknemlig for å leve i en tid hvor så mange mennesker tør og vil si “Jeg er så glad i deg”!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s