Tolouse

I november 1993 ble vi bedt på adventsfest til min venninne Bitten i Oskarsgate i Oslo. Hennes (han)katt(!) hadde akkurat nedkommet med et kull – og Bitten var desperat på utkikk etter noen som kunne overta kattungene. I løpet av adventsfesten havnet to av kattungene på fangene til Ida-Marie  (6) og Camilla (9), med beskjeden: “Kos med dem nå, for de må kanskje dø neste uke hvis ikke noen snille personer kan ta seg av dem”……
Selvfølgelig kom vi hjem fra adventsfesten med to kattunger. Og jeg, som alltid har vært “hundemenneske”og aldri har hatt noe som helst sans for katter, hadde fått en ny utfordring.
Kattene fikk navnene “Tolouse” og “Berlioze”, etter bøkene og filmen om “aristokattene”. Etter kort tid ble det klart at “Berlioze” ikke levde opp til sitt noble navn, så han ble omdøpt til “Rampetuss” utpå nyåret 1994.

I 18 år har disse kattene, som vi slett ikke ønsket oss, vært en del av vår tilværelse. Jeg er fortsatt høyst uvitende om katter. Men jeg har jo måttet lære meg å klippe klør og rense ører og øyne og gi ormekurer og vurdere pelsen og tilpasse fór…….. i 18 år.

Nå lakker det mot slutten for Tolouse. Han har Alzheimer (ja, absolutt!): Han er desorientert, han går mot matskålen for å spise og så glemmer han åpenbart hva det var han skulle gjøre….. han kommer mot meg og mjauer for å bli sluppet ut, og når jeg åpner døren går han rett forbi og inn på vaskerommet og tisser der……. Han glemmer hvor vannskålen står, og virrer rundt i huset til jeg skjønner hva han ønsker og kan bære ham bort til vannskålen – og da drikker han som om han har vært på en ørkenvandring……

Alt dette kunne vi selvfølgelig leve med. Det vi ikke lenger kan leve med er at han tisser overalt i huset, og på de mest utrolige steder. Som alle vet, lukter kattepiss utrolig sterkt og vondt. Nå er det blitt sånn at når vi åpner en dør som har vært lukket etpar dager, slår eimen av kattepiss og -avføring imot oss. Det er direkte motbydelig, og vi føler at hele huset er “uhygienisk” og forferdelig skittent. Vi har måttet kaste sko og støvler og kofferter fra boder og skap på grunn av lukten – og sånn kan det selvfølgelig ikke fortsette.

Så Tolouse må avlives. Har man husdyr må man ta ansvar for deres velferd – og det inkluderer beslutningen om avlivning. Jeg undersøker om det koster veldig mye mer å få dyrlegen hjem hit, enn å ta  med Tolouse i bur ned til vetrinærklinikken. Skulle gjerne skåne ham for “stresset” med å bli puttet i bur og fraktet ned til dyreklinikken.
Nå sitter jeg her og skriver, og han har inntatt sin yndlingsplass bak PC´n: Der får han både varmen fra PC´n og fra panelovnen bak skrivebordet. Han liker seg godt der – og i mange år har jeg vært frustrert over det: Jeg skulle gjerne hatt plass til dokumenter og plastmapper og Viktige Saker akkurat der……. Når han er borte kommer jeg til å savne ham, og kjenner at det var kanskje ikke så viktig å ha plass til dokumenter og plastmapper og Viktige Saker akkurat der…..

Men samtidig reflekterer jeg selvfølgelig over “livet”. Og kjenner at jo eldre jeg blir, jo større respekt får jeg for alt som lever. Det gjelder planter såvel som dyr og mennesker – det gjelder selve livsprosessene.

“Tross alt seirer våren og varmen og viljen, tross alt seirer livet som grønnes og gror!” skriver Arne Paaske Aasen i diktet Blåveisfamilien.

Så får vi moblisere varme og mot til å kunne si: Takk for det du var, når et liv tar slutt.

2 thoughts on “Tolouse

  1. Jeg leste en gang at livet består av å bygge relasjoner, skaffe seg eiendeler og immatrielle goder – og lære seg å miste alt sammen…… På den ene siden er jo det en litt depressiv livsanskuelse – på den andre siden er det selvfølgelig helt sant! Jeg tenker at det å takle “tap” er en vesentlig del av livet – og kanskje avgjørende for å leve et godt liv…… Men krevende er det! Og jeg tror det er viktig å ha respekt for at vi takler tap ulikt, og dessuten forskjellig i forhold til hva slags tap vi opplever. Jeg kjenner at tapet av min barndoms “paradis”, Skjellnes, ikke er “ferdig-sørget” enda. Da blander den sorgen seg med sorgen over Tolouse – og alle andre tap jeg opplever nå….. og så blir sorgen over Tolouse en slags “syntese” av all sorg og tap i livet mitt akkurat nå. Katten din, som bare “ble borte” , forårsaker kanskje en litt annen type sorg: en “uforstålighet” og et slags sjokk – noe som plutselig forsvant, i tillegg til sorgen over at det som pleide å være der ikke lenger er der……
    Disse livene våre……. Vi får leve dem så godt vi kan! 🙂 Og så er det mye trøst og lærdom i å være sammen og utveksle erfaringer og “være til” for hverandre! Tusen takk, Vigdis!

    Like

  2. Kjære Nina..jeg gråt da jeg leste om deg og katten, en bølge av sorg slo over meg, for jeg vet hvor knyttet man blir til dyr. MIN katt ble borte for 3 mnd siden, (hun var 13 år) Hun var i motsetning til din frisk og sprek som en kattunge, og savnet sitter i hver pore i kroppen.Jeg er overbevist om at reven har tatt henne…Har ikke ryddet bort kurven hennes ennå. men må det nå…her blir det også en tom plass..Så mange tap man må oppleve..Sender deg varme tanker…V.E.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s