Når du i din hverdagsdont

snubler i din horisont

vet du at dit virke krever

én som er litt mindre snever….

Etter at jeg ble delvis arbeidsufør føler jeg det ofte sånn: At jeg snubler i min horisont…… 

Tilværelsen utenfor arbeidslivet blir lett selvsentrert og selvopptatt. Bittesmå, ubetydelige, dagligdagse spørsmål blir “blåst opp” til nesten eksistensielle paradokser. Temaet “nye gardiner i stuen” blir skremmende raskt til et nytt kapittel i “Egil forstår meg egentlig ikke”- føljetongen. Riktig ekkelt er det, å observere sin egen sneversynthet, navlefokusering og manglende evne til å skille mellom det som er viktig og det som slett ikke er det…..!

I morgen drar vi til Stavanger, for å feire en 95- og en 90-årsdag. Felles for jubilantene er at de er utrolig hyggelige å være sammen med! 

Hvorfor? Fordi de er levende opptatt av andre mennesker, av verden og virkeligheten, av nyheter og alt som skjer. Og overhodet ikke opptatt av “egne greier”: Redusert syn eller hørsel, nedsatt bevegelighet, antakelig endel smerter: Det nevnes ikke! Det er fullstendig uinteressant! 

En Aftenposten-kronikk om nasjonalgalleriet eller et oppslag i Stavanger Aftenblad om ny struktur for universitetet i Stavanger diskuteres derimot livlig! Så livlig at det aldri blir tid til å fokusere på vonde hofter eller nye gardiner…….

Jeg vil veldig gjerne bli en sånn gammel dame som ikke snubler i sin egen horisont………. Da bør jeg kanskje starte med å utvide den allerede nå?