Fem dager i november hadde vi “tullebesøk” av Egils to barnebarn. Utrolig hyggelig! De er verdens mest harmoniske og “lettvinte” unger: Når det en sjelden gang oppstår et problem lar det seg trylle bort med en sang eller litt tøysing.

Et daglig høydepunkt (for meg) var å bli vekket av to litt forsiktige småpikestemmer som ropte “Moffa! Moffa!” akkurat passe høyt til at det bar til soverommet. Og registrere at Egil, som er minst like mye B-menneske som jeg, formelig stupte ut av sengen med et digert smil rundt munnen og ropte “Nå kommer moffa!” med en stemme som kunne smeltet en sten!

Til tross for det er det jammen strevsomt å ha ansvaret for barn igjen: Evnen til å kombinere jobb og husarbeid med barneomsorg er mildt sagt svekket med årene……..

“Onkel Bane” (Bjarne) kom helt fra Stavanger for å være med på “Reisen til Julestjernen” på Nasjonaltheateret. Stor stas!

Jeg tror vi voksne koste oss mer enn ungene: Johanna (2 år) syntes det var altfor skummelt: Hun satte seg resolutt på fanget mitt med ryggen til scenen og nynnet og pratet for seg selv. Det er jo en kjempesmart strategi når omgivelsene er skumle! Sara Kristin (4 år) var litt mer forberedt: Hun har sett stykket på video og visste at det var skummelt. Men det er jo allikevel noe annet å se den onde greven i levende live, bare noen meter borte. Da var det godt å ha et morfarfang!

Det var altfor kaldt til å leke ute mens de var her. Men vi hadde nok å ta oss til inne. Sara Kristin er en kløpper til å bake pepperkaker! Hun fyllte en hel boks, og var utrolig nøyaktig og grundig. Johanna syntes det var morsommere å spise pepperkakedeig, og gadd ikke riktig ta opp konkurransen med storesøster……

Ekstra stas var det selvfølgelig når tante Ida kom på besøk – hun har jo vært i Berlin flere ganger og vært barnevakt.

For et privilegium, å få lov til å være en ørliten del av livene til to nye, små mennesker……….!