Bestevenninnen min

”Ein farfar i livet skull’ alle ha”, synger Odd Nordstoga. Jeg vil forandre teksten litt, og synge ut så høyt jeg bare kan: ”Ei bestevenninne i livet skull’ alle ha!”
Bestevenninnen min heter Ingrid. Vi traff hverandre i barnehagen i Kirkenes i 1957. Foreldrene våre ble gode venner og hadde mye omgang – og på ett-eller-annet tidspunkt bestemte altså vi to oss for å være ”bestevenninner”.  Da var vi kanskje fem år…..
Vi gikk i hver vår klasse på Kirkenes barneskole. Etter første klasse flyttet vi begge to: Ingrid til Namsos, jeg til Harstad. Under hele resten av oppveksten bodde vi langt fra hverandre. Men til langt opp i tenårene tilbragte vi deler av sommerferien sammen: På Skjellnes, og ”på fjellet” på Haug-familiens deilige hytte langt oppe på snaufjellet ovenfor Ål. Der var det geiter og stølsdrift og natur og frihet……. Noen jule- og påskeferier var vi også sammen. Og mellom feriene skrev vi brev til hverandre.  (Ingrid har alltid vært den systematiske og ”ordentlige” av oss. Hun har alle mine brev samlet i permer. Det synes jeg er skikkelig skummelt!)
Og siden vi nå engang bestemte oss for å være bestevenninner har vi fortsatt med det. I noen perioder i livet har vi ikke hatt så veldig hyppig kontakt – men vi har allikevel alltid holdt fast på ”bestevenninne”-tittelen. Etter hvert som vi blir eldre blir verdien av et så langt vennskap mer og mer tydelig: Nå som både mor og far er borte,  er Ingrid blant de få personene her på jorden som har kjent meg siden jeg var liten pike. I tillegg til den store verdien et godt og fortrolig vennskap har, er hun et fast punkt og en kontinuitet i livet som er usigelig verdifull.
Forleden hadde vi en av våre altfor sjeldne kvelder sammen. Vi så på filmsnutter fra min barndom, hvor også Ingrid er med: En langbeint og lys og fager Ingrid på rundt 10 år spiller crocket på plenen på Skjellnes….. Vi storkoste oss med filmene og diskuterte årstall og mimret – minner dukket opp i hopetall, og ”glemte” episoder ble levende igjen.
Dagen etter gikk vi på kirkegården. Ingrid ville gjerne besøke graven til ”tante Vesla” og ”onkel Bjørn”. Da vi sto der fortalte hun at ”tante Vesla” innimellom dukker opp i drømmene hennes fortsatt – tjueseks år etter at hun døde.  Jeg kjenner at jeg blir varm og glad og uendelig takknemlig over at mamma ”lever videre” i et menneske jeg er så glad i.
Det er en stor gave å kunne dele minner fra tidlig barndom og opp gjennom oppveksten, og fortsatt være ”en del av hverandres liv”.
Ei bestevenninne i livet skull’ alle ha! 

One thought on “Bestevenninnen min

  1. Og takk for døm orda, som det heter. Jeg føler meg privilegert som har fått lov til å være bestevenninnen din i alle disse årene, Nina! Mange gode klemmer fra Ingrid.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s