Om å være tilstede

Lenge siden sist jeg blogget. I blogg-sammenheng er et fravær på to måneder helt latterlig – en blogg skal jo være en løpende dagbok.

Siden dette er en “familie-og-nære-venner-blogg” nekter jeg å føle at jeg “må blogge”. Allikevel vil jeg gjerne si unnskyld for manglende regularitet – og håper å bli tilgitt. Nok en gang.

Disse to månedene uten blogging har vært preget av “dårlig” tidsbruk for mitt vedkommende. Hovedsaklig har jeg loffet rundt i huset med leddbetennelser og smerter, og vært frustrert over manglende bevegelighet og at jeg ikke får jobbet/skrevet. Sur, grinete, gretten og negativ. Når smertene blir for store (og/eller medisininntaket for høyt) kobles hjernen nesten ut: Greier ikke å lese, umulig å spille piano, makter ikke å gjøre noe fornuftig i drivhus eller planterom……. Essensen i “tilstanden” er: Jeg orker ikke å være til stede!

Det som virkelig er frustrerende – og antakelig helt umulig å forstå for andre – er at mange dager og uker  bare kan “passere” på denne måten, i en slags zombie-lignende tilstand. Uten tilstedeværelse.

Jeg er i stand til å diskutere nyheter med Egil, kommunisere med “ungene”, ha barnebarn på besøk, gå tur med bikkjene, lage mat, vaske klær og poste en sporadisk status på Facebook. I denne perioden har vi vært i Haugesund og feiret 70-årsdag, besøkt hos gode venner, hatt middagsgjester – og feiret påske. Men det skjer på automatgir. Jeg er ute av stand til å yde noe ekstra, ta meg sammen, “komme ovenpå”. Alle kreftene går med til å “hanskes med” tilværelsen fra dag til dag. Det blir helt uoverkommelig å ringe tilbake til et “tapt anrop” eller svare på en epost.  Når automatgiret er koblet inn er det ikke nødvendig å være tilstede……

Nå begynner det å lysne litt: Ukentlig akupunktur, daglig trening i veldig små doser, ganske store doser betennelseshemmende plantepreparater kombinert med ulike former for mental trening, gjør at dagene blir gradvis lettere. Overskuddet kommer sakte og gradvis tilbake. I dag fikk jeg for første gang på lenge gjort litt mer enn det som sto på timeplanen! Det føles fantastisk: Som å få kontroll på tilværelsen igjen!

Så nå håper jeg at det verste er over for denne gang. At tåken letter.
Da vil jeg ta kontakt med alle dere som har ringt og sendt epost og ikke fått noen respons.
Og så vil jeg ta initiativ til å møte gode venner over en kopp kaffe eller en øl og en god samtale.
Og så skal jeg begynne å “ta telefonen” igjen – være tilgjengelig.
Være tilstede.
For alle dere som jeg er så glad i.
Takk for tålmodigheten!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s