25 år siden…….

I dag er det 25 år siden mamma døde. Det er lang tid. Allikevel savner jeg henne fortsatt.  Ida-Marie og jeg var på graven i dag og plantet høstlyng og tente lys.

Savnet etter mamma er litt annerledes enn savnet etter pappa: Mamma døde så altfor ung – bare 61 år gammel. Hun kunne hatt så mange flere gode år. Pappa ble tross alt 84 år, og holdt seg frisk og sprek til han var godt over 80. Jeg savner pappa på en slags vemodig, takknemlig måte. Savnet etter mamma er tristere, mer meningsløst, mer iblandet sinne mot Vårherre som tok henne ut av tiden altfor tidlig, og sorg over at ingen av barnebarna fikk bli kjent med henne. Hun hadde garantert blitt verdens beste mormor!

På sånne “merkedager” forsøker jeg å rydde litt ekstra tid til å være stille og ha ro rundt meg. I dag har jeg filosofert litt over det å planlegge sin egen begravelse – noe som ser ut til å appellere til stadig flere. En kreftsyk bekjent bestemte for noen år siden at hennes aske skulle strøs ut på fjellet, i et område hun hadde sterk tilknytning til. Det ble en tøff påkjenning for hennes mann: Turen opp med urnen i passasjersetet og den sterke symbolikken i at alt som var et høyt elsket menneske forsvant med vinden holdt nesten på å knekke ham psykisk.

Jeg blir stadig mer overbevist om at begravelsen og alt det praktiske rundt et dødsfall er en viktig del av sorgarbeidet for de pårørende. Og at det er mye viktigere at seremoniene og ritualene rundt dødsfallet er riktig og meningsfylt for de pårørende, enn at de reflekterer avdødes ønsker. Det er de levende som skal leve videre, og som trenger alle tilgjengelige “hjelpemidler” for å leve seg gjennom særlig den første, akutte sorgen.

Vi er veldig takknemlige for at mor og far er gravlagt sammen. Det er godt å komme til kirkegården ved “gamlekirken”: Der er mamma døpt og komfirmert, og hun og pappa viet – og gravlagt. Tante Brita var på besøk forleden og hadde med et fotoalbum som pappa laget til sine foreldre etter bryllupet: Her er mange, koselige bilder av lykkelige nygifte Vesla og Bjørn, både ved kirken og på Kåstad – og på bryllupsreise med Øya fra Kristiansand til Kjøpmannsvik sammen med Binna.

Litt vemodig og veldig hyggelig å tenke på at i juni skal Camilla og Rudi gifte seg i den samme kirken.

 

2 thoughts on “25 år siden…….

  1. Det er nesten litt skummelt å tenke på hvor mye foreldre betyr for barn: Jeg vil jo helst tro at mine egne barn liksom er etablert og ikke lenger så knyttet til meg – men jeg vet jo at det bare er delvis sant…..
    Så heldig du er som fortsatt har moren din! Jeg husker henne såvidt – litt vagt. Hils henne fra meg, vil du? God klem til deg!

    Like

  2. Du skriver så gripende om sorg og savn etter dine foreldre.Føler med deg som mista mamma så tidlig.Godt du fikk beholde din far mye lenger.Og at du har så gode minner etter dem!
    Min pappa døde 71 år gammel.Savner han , selvsagt, men er glad for å få ha hatt han her så lenge.Han hadde flere alvorlige operasjoner før det.
    Ellers er jeg heldig som har gode mamma “her” ennå.
    Tror også, som deg, at de pårørende kan velge “program” rundt sorg og begravelse.
    mvh Margareth

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s