Jeg ønsket meg intenst en “dukkestue” i barndommen.  Kanskje var jeg omtrent 7 år da jeg var med morfar på en-eller-annen messe – og han tok lodd på en aldeles nydelig dukkestue: Med veranda og smårutete vinduer og blondegardiner. Hele den vinteren drømte jeg at morfar hadde vunnet. At når vi kom sørover (vi bodde i Harstad) så kom dukkestuen til å stå der i all sin prakt, i hagen på Kåstad. Nedturen ble smertefull! Morfar snekret en slags lekestue av paller og planker for å bøte på skuffelsen min – men det ble ikke riktig det samme…….

Da ungene var små hadde jeg ikke råd til å anskaffe lekestue til dem. I Sandnes sto det riktignok et “minihus” nederst på tomten, som kunne blitt en riktig hyggelig liten lekestue – men den ble nokså raskt omgjort til kaninhus og fyllt opp med høy og halm.

Så drømmen om et “dukkehus” har forblitt en drøm. Helt til nå. Når Sara Kristin og Johanna flytter inn bare et stenkast herfra har jeg plutselig fått verdens beste unnskyldning for å få en lekestue i hagen. Og når internett byr på auksjoner som gjør at prisen blir høyst overkommelig – ja, da forsvant alle motforestillinger som dugg for solen.

Så nå er vi de lykkelige eiere av ett stk. lekehus! Vi skal hente det på kaia i Oslo i morgen. Det skal plasseres under lønnetreet på forsiden av huset: Litt skjult og “hemmelig” – og samtidig sånn at det er lett å holde litt oppsyn med de søte små. Så nå må jeg raskt gå i gang med å sy gardiner, og så må vi jo innrede og møblere, og…….. 

Jeg skal prøve å bevare bakkekontakten. Men det er noe spesielt med sånne barndomsdrømmer som plutselig blir oppfylt – takket være barnebarna!