Det er deilig å være ferdig med den perioden hvor vi måtte opp før klokken seks på 17. mai for å rekke å “pynte” alle ungene + oss selv og haste avgårde til flaggheising og tog. Nå spiser vi frokost i ro og mak – og frokosten glir over i en lunsj og deretter over i obligatorisk jordbærspising.

Da jeg var alene med tre små barn og hadde dårlig råd begynte vi å spare til “17-mai jordbærene” i februar.  Vi dyttet kronestykker og femkroner opp i et norgesglass, og sparte ekstra penger ved å sykle til korpsøvelser og fotballtrening istedenfor å ta bussen. Målet var å få råd til en hel kasse jordbær! Vi greide det alltid. Og kastet oss over bærene med en følelse av at dette hadde vi virkelig jobbet for å få til! Akkurat de årene smakte jordbærene ekstra godt! De var ekstra søte og fyldige og syrligheten var akkurat riktig……

Nå trenger vi ikke lenger spare i flere måneder for å ha råd til å kjøpe en kasse jordbær til 17. mai. Men fortsatt er det strengt forbudt å spise jordbær før den 17.! Og fremdeles kjøper vi en hel kasse – helt uavhengig av hvor mange gjester som kommer.

Fra å være en dag med høyt tempo og blodtrykk og stressnivå er nasjonaldagen blitt en dag som preges av at mange mennesker i alle aldre “stikker innom”.  “Ungene” tar gjerne med seg venner hjem til en sen frokost – og påfølgende jordbærspising. Så drar de avgårde – og neste “kontingent” rykker inn på terrassen: Slekt og venner og naboer som er på vei fra ett sted til et annet, og som daler ned på vår terrasse for etpar jordbær og litt drikke. Litt senere kommer middagsgjestene: Familiemedlemmer og gode venner som slår seg til ro for kvelden.

Selvfølgelig kan det bli litt “masete” innimellom: Ingenting gjør seg selv, og når mange mennesker skal serveres mat og drikke blir det fort litt mye trasking frem og tilbake med brett og glass og tallerkner og flasker…..  Men vi synes det er så innmari hyggelig at “folk” vil være sammen med oss, og vi koser oss så veldig med denne “mixen” av unge og eldre og nær familie og “fjerne” bekjente.