Unntakstilstand

Siden fredag ettermiddag har jeg tilbragt mesteparten av tiden foran fjernsynet.

Jeg har sett gripende scener i reprise tjue ganger, og grått hver eneste gang. Jeg har surfet nokså konstant på internett og lest hjerteskjærende meldinger på Twitter og ytret meg på Facebook. Jeg har sovet i noen timer av gangen – men så har jeg nesten manisk “måttet” sjekke nyhetene igjen.

Bikkjene har gått for lut og kaldt vann. Egil og jeg har kommunisert med sporadiske nikk og grynt. Fokuset har vært på nyheter rundt dette grusomme som har rammet oss – og reprisene.

Glimtvis innimellom alle inntrykkene og følelsene har jeg forsøkt å kjenne etter: Hva er det egentlig jeg føler? Hvorfor gråter jeg? Er det medlidenhet? Sjokk? Forferdelse?  Ja, absolutt. Men det ordet som best beskriver mine følelser til nå er “sorg”.

Men hva er det jeg sørger over?

Sannsynligvis kjenner vi noen av de foreldrene som har mistet et barn. Muligens kjenner vi noen som omkom i regjeringsbygget. Men dette vet vi jo ikke enda – og allikevel sørger vi så forferdelig…….

Jeg aner ikke om “kollektiv sorg” er et begrep. Men antakelig finnes den, for “kollektiv sorg” er den eneste forklaringen på at jeg har vært ute av stand til å foreta meg noe som helst, siden bomben eksploderte utenfor Høyblokka fredag ettermiddag – annet enn å sørge.

Og inn i sorgen over alle de døde og over det forferdelige de har vært utsatt for, putter jeg også all verdens “privat” sorg:  Jeg ser bilder av døde ungdommer i vannkanten og legger til sorgen over tapet av Skjellnes. Jeg feller tårer over meningsløs bombing av regjeringskvartalet, og lar tårene i samme slengen gjelde pappaen til min beste venninne, som døde i juni i år. Jeg trekker inn tapet av en god venn for mer enn tredve år siden, og kaster for sikkerhets skyld inn frykten for at Egil eller en av ungene skal omkomme………

Egosentrisk? Patetisk? Absolutt!

Jeg har lenge tenkt at sorg ofte er egoistisk og egosentrisk. Det gikk opp for meg første gang da morfar døde: Jeg var så usannsynlig ulykkelig at det overhodet ikke sto i forhold til at en nesten 95 år gammel mann hadde gått bort. Da slo det meg at sorgen min handlet om meg selv: Det var synd på meg, som hadde mistet morfaren min! Det handlet ikke om morfar, det handlet om meg…….

Heldigvis er vi mennesker “sånn laga” at det er grenser for hvor mye sorg og smerte vi kan ta inn over oss. På et tidspunkt setter vi strek, legger på et lokk, installerer et filter………. Dit kom jeg i dag – selvom jeg fortsatt sitter foran fjernsynet og lytter til skrekkfilm-lignende historier og hjerteskjærende historier og gråter.

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli lei av alle ordene om å “ta vare på hverandre”, “være der” og “stå sammen”. I det hele tatt begynner jeg å bli lei av alt dette rørende samholdet, all kjærligheten, all medmenneskeligheten. Jeg begynner å lengte etter “det ordentlige” livet: Konflikter, skillelinjer, klare standpunkter……..

Det er viktig at vi kan stå sammen og støtte hverandre i en ekstrem situasjon. Det er blitt sagt mange ganger at vårt svar på disse terrorhandlingene skal være “mer demokrati”. Det høres flott ut. Men det betyr faktisk enda større utfordringer: Det betyr at vi aktivt støtter andres rett til å innta horrible, håpløse og støtende standpunkter.

Det betyr i sin ytterste konsekvens at vi støtter, og er villige til å kjempe for, morderens rett til å ha de meningene og sloss for de standpunktene han tilkjennegir i sitt manifest.

Er vi det, tro?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s