Frykten for ikke å strekke til er et merkelig fenomen. Uansett hvor bra vi gjør det, “lurer” liksom denne lille nissen like bak hjørnet, og minner oss om at vi aldri er “bra nok”.

I 1982 (tror jeg) holdt jeg et foredrag på en internasjonal oljekonferanse i Kuala Lumpur. Temaet var noe sånt som “Global Energy Supply: National Policies & International Trends”. Forsamlingen var såvidt jeg husker ca. 1000 ledere og beslutningstakere i olje- og gass-sektoren. Jeg var godt forberedt, og hadde jobbet med foredraget lenge – med masse “input” fra dyktige fagfolk i både eget og andre departementer.

Det gikk bra. Spørsmålsrunden etterpå var interessant, og jeg følte at jeg hadde gjordt en god jobb for å “markedsføre” og ivareta norske interesser og synspunkter. Tilbakemeldinger senere styrket selvfølelsen: Jeg husker spesielt en telefonoppringing fra statsekretæren i UD, som uttrykte tilfredshet og faktisk ørlite “imponasje” – også fordi det var kommet flere kommentarer om at jeg snakket så godt engelsk.

Hvis et ungt menneske i min omgangskrets i dag hadde gjordt noe lignende, ville jeg ropt høyt: Bruk litt tid til å tenke over hvor flink du er! La det synke inn: Du har søren meg gjordt en god jobb! Gi deg selv mange klapp på skulderen! Men den gangen var det liksom en selvfølge at jeg “var flink” – og sånne oppdrag var en del av jobben.

I morgen skal jeg holde foredrag i Lørenskog Hagelag om grønnsaksdyrking. Egentlig vet jeg mye mer om det temaet, enn jeg visste om “Global Energy Supply” i 1982…….

Det morsomme – og tankevekkende – er at jeg er mye mer nervøs for foredraget i morgen enn jeg var før konferansen i Kuala Lumpur!

Har det med alder å gjøre, tro? Men hvorfor har jeg mindre selvtillit nå, når jeg nærmer meg 60, enn jeg hadde da jeg var i midten av 20-årene?

Hvorfor i all verden er prestasjonsangsten blitt større med årene?  Hvorfor tror jeg mer på “nissen” nå, enn for 30 år siden?

Hmmmm……