I dag har det vært behagelig “norsk sommertemperatur”, litt vind, og vannet begynner å varmes opp både i bassenget og i sjøen. Til nå har morgenbadet vært unnagjort særdeles raskt: Et tappert forsøk på rolige, synkrone svømmetak den første lengden, og frenetisk plasking i vill stil tilbake for å rekke frem til grunna før krampene setter inn.  Men i dag hadde jeg en super treningsøkt på over en halv time i bassenget – deilig! Svømming gjør underverker for betente muskler og ledd. 

Underverker gjør også daglige turer med masai-joggesko: Sånne med runde såler, hvor foten ruller i en jevn bevegelse fra hæl til tå. De er fantastiske både for rygg, hofter og knær – og burde brukes av alle over tredve. Det tar litt tid å venne seg til å bruke dem, og det er lett å snuble den første tiden – men nå begriper jeg nesten ikke hvordan jeg klarte meg uten. De kan vel ikke kalles verken “nette” eller “kule”, men så lenge de faktisk gjør at jeg kan gå mange kilometer uten å få vondt i føtter eller knær er akkurat *det* helt greit. Det er utrolig deilig å bevege seg igjen, etter uker innendørs på grunn av kulde og “vondter”.  En kikk på kartet forteller at jeg har gått omtrent 15  kilometer hver eneste dag. Det er jeg både stolt av og fornøyd med!

Også er det jo inspirerende å oppleve praktfull vegetasjon som vokser rett ut av lavasteinen – midt på vinteren:

 

Dagene her har raskt kommet inn i en grei rytme: 

Morgenbad klokken 8, yoga fra 08:30 til 10:30, frokost – og så etpar timers skriving på det som etter planen skal bli en bok om økologisk hagebruk. Deretter ut på tur, medbragt notater og skriblerier og ideer som jeg leser inn på i-poden min og lytter til mens jeg går. En svømmetur, en rask lunsj – som regel i form av knekkebrød og frukt “på rommet” , etpar timers skriving igjen, og så ut på tur nummer to.  Da får jeg som oftest med meg solnedgangen på veien hjem. Selv når det er uvær farges en del av skyene eller himmelen av solnedgangen. Det er et praktfullt skue å komme vandrende ned fra fjellet og se utover havet og over til Fuertoventura, hvor “sukkertopp”-fjellene ofte er innhyllet i en tåke som farges rosa-rød-lilla av solen når den ligger og liksom flyter på Atlanterhavet, like over horisonten. 

Middagen spiser jeg som oftest på en livlig og hyggelig tapas-bar i landsbyen – med fantastisk gode og kreative tapas – mens jeg skribler notater og forsøker å strukturere meg og “oppsummere” dagens arbeid. Deretter er det “hjem” på rommet til enda to-tre timer med skriving. (Eller stirring på skjermen, når hjernen streiker…). Akkompagnert av litt rolig jazz fra i-pod med reisehøytalere – med overraskende god lyd. Og så avsluttes dagen med telefon til Egil, og gjensidige rapporter om tingenes tilstand.

Dette høres ut som et luksusliv – og er det også (!), men jeg er temmelig sliten når jeg krabber til sengs sånn litt over midnatt!

Litt variasjon unner jeg meg: I går kveld var jeg ute til middag med to damer som har vært her en uke, og som reiste hjem idag. Og lørdag har jeg kjøpt billett til en konsert oppe i Teguise, med Praha Kammerorkester.

Shäferen Shiva har flyttet inn til meg. Her i Villa Isis er det kattene som står i sentrum, og Shiva er absolutt en “underdog”! Hun er en gammel, tøff dame, med dårlige hofter og knær, litt hudproblemer, overvekt, sprukne klør og litt dårlig syn. Men hun bjeffer som en helt (!) med utmerket lungevolum og flotte basstoner hvis nabohundene jekker seg opp, og blir nesten som en liten, vill hvalp når hun får ferten av ferske leverbiter som jeg kjøper til henne hos slakteren i landsbyen. 

Vi har mye felles, og kommuniserer utmerket…… 🙂