Det forrige blogginnlegget på denne bloggen handlet om at vi hentet en nydelig, liten valp og fikk et nytt familiemedlem. Siden den gang har valpen vokst, og veier nå over 30 kilo.

Denne sommeren har flere av “barna” (med ektefeller/partnere) midlertidig bodd “hjemme”. Det har vært krevende å ha valp + barnebarn + mange voksne i huset samtidig! Jeg har stadig kjent på at jeg ikke har hatt nok tid til valpen…….

For en uke siden dro valpen og jeg til Portugal. Alene. Bare han og jeg. Han taklet flyturen på strak labb. Her lever vi drømmetilværelsen: Jeg har plutselig all verdens tid til å trene med ham. Vi går mange turer hver dag, og legger inn treningsøkter: Sitt. Bli. Ligg. Kom På Plass. Hold Plass. Vi trener og repeterer. Det funker som bare det! Det har vært en stor glede å oppleve at vi har et samspill, at valpen og jeg kommuniserer, at vi får det til! Vi har storkost oss!

Helt til i går.

Jeg våknet av at han “red” på morgenkåpen min. Ikke veldig sjarmerende. Det fortsatte med at han i rask rekkefølge “snappet” boksen med stoffskiftepiller, briller og mobiltelefon fra nattbordet. Mens jeg plukket opp, tømte han søppelbøtten på badet: Brukte bomullsdotter, en tom munnvannsflaske, hår fra hårbørsten og en brukt tannbørste ble distribuert utover – og mens jeg plukket opp dette rakk han å tygge i stykker en portugisisk ordbok….

Jeg tenkte han måtte få avløp for litt energi, kledde meg i all hast, koblet på båndet og marsjerte ut ytterdøren. En rask tur med mye trening og utfordringer er det han trenger, tenkte jeg – i et forsøk på å være positiv.

“Kom på plass”, med godbit sirklende rundt snuten for å forsterke kommandoen? Absolutt ingen reaksjon. Bestemt rykk i båndet, for å signalisere at han hadde gått for langt forover? Helt uinteressant. Et ganske høyt “KOM”, kombinert med rykk i båndet og 180 graders sving? Han la seg rett ned på fortauet og klødde seg på magen……… Ingenting funket. Ikke en eneste av kommandoene han hadde lært hadde noen virkning…

Tilbake i huset vanket det mat og vann. Vi koste oss på terrassen. Plutselig ble valpen forvandlet til et flyvende monster: Han hoppet over stoler og porter og bykset ut på vårt “fellesområde” (hvor kjæledyr er forbudt). Der lå fire (franske) nabo-mennesker og solte seg på hver sin solseng….. Barolo var henrykt: Han veltet vinglass og ølflasker, bykset over bikinioverdeler, glefset i seg paperbacks, hoppet og danset og var fullkomment lykkelig!

Jeg kom klønete byksende etter… Veldig lite lykkelig….. Sorry! Sorry! I am so sorry! He is only a puppy! He doesn’t mean any harm….. (som om det var relevant….) Barolo! Kom!! Ingen respons. Nabodamen griper armen min og holder meg fast og hyler: “Dogs are not allowed! I told my guests they could not bring their dog because dogs are not allowed! You should not have a dog here!” Jeg sier noe sånt som at “please, let me go, I need to catch my dog”. Damen fortsetter å hyle. Barolo fortsetter å hoppe og snappe etter håndklær og solbriller og glass. Jeg vrir meg fri fra Damens grep, får tak i halsbåndet til Barolo, og går/løper bort fra solterrassen tilbake til vår egen terasse.  PUUH!

Det hører med til historien at jeg er elendig til å takle andres aggresjon. Jeg mister fullstendig perspektivet – får bare lyst til å løpe å gjemme meg. Så det gjorde jeg: Fikk Barolo inn i huset, dro ned alle persiennene, og “forskanset oss”. Midt på lyse dagen. Tenkte at med persiennene nede og ingen impulser utenfra så ville han kanskje roe seg ned. Det var helt feil!

Valpen gikk berserk! Sofaputer, pledd, stearinlys, bøker, penner og blyanter, glass….. alt det var mulig å få tak i ble dratt ned og tygget på og forsøkt destruert.

Jeg forsøkte å være tapper, og tenkte enda en gang: Han må få avløp for energien sin. På med bånd – ned på bystranda. Der møtes hunder og hunde-eiere omtrent ved solnedgang hver kveld: Når turistene er ferdige med å sole seg, inntar hundene stranden. En flott anledning for hundene til å leke og få ut energi!

Bortsett fra at Barolo ikke fungerte. Han var altfor voldsom! Han bykset rundt og hoppet og bjeffet og skremte de andre hundene, og oppførte seg sånn at andre hundeeiere mer-eller-mindre diskret sa “Come on, Sheila! You don’t want to play with Him!”

Så nå sitter jeg her med en valp som plutselig ikke kan noe som helst. Han skjønner absolutt ikke hva “kom” eller “bli” betyr: Han har for alle praktiske formål glemt alt han har lært.  Og han oppfører seg for voldsomt til å kunne leke med andre hunder. Og jeg er livredd for at han skal komme seg ut på terrassen, og derfra ut til bassenget og plage våre franske naboer…….

Og mens jeg fortsatt er frustrert og føler at jeg ikke riktig takler å ha valp og lurer på om vi kanskje ikke greier dette, kommer monsterhunden bort til meg, legger snuten i fanget mitt og logrer langsomt med halen…….