Morsdag

Jeg har et nokså avslappet forhold til mors- og farsdager – det er liksom bare enda en oppfordring til å kjøpe stadig flere ting. Men det er jo allikevel hyggelig når “ungene” ringer og gratulerer med morsdagen – og det har de gjort i dag!

Da jeg var barn lagde vi morsdags- og farsdagskort på skolen: Jeg husker A4-ark som ble brettet på midten,og så klippet vi ut “luker” på forsiden hvor vi skrev ” lukk opp” eller “åpne her” eller “kikk inn” eller “brett opp” – og når luken ble brettet til side sto det “verdens beste mamma” eller “3K: Kos, klem, klapp” eller noe annet i samme stil. Utfordringen var å integrere budskapet bak luken på første side inn i tegningen på side tre.

Jeg var veldig stolt av et kort hvor tekstlinjen “verdens beste mamma”, som var budskapet bak luken på side 1, ble til solstråler (ett ord på hver stråle)  i en tegning ikke ulik Munchs “solen” på side 3. Det kortet laget jeg antakelig til morsdagen i 1960, da vi akkurat hadde flyttet fra Kirkenes til Harstad.

Tyve år senere besøkte mamma meg i Hammerfest. Da hadde hun akkurat hatt en stor-opprydning hjemme, og hadde med seg flere ting nordover: Gamle album og bilder, mine første sko, en dagbok fra hennes egen ungdom – og noen morsdagskortet som jeg hadde laget, og som hun hadde gjemt på i mange år – deriblant solstrålekortet.

De dagene mamma var i Hammerfest snakket vi sammen på en måte vi aldri hadde gjort  før: Vi snakket blant annet mye om hvordan vi  tar for gitt, innenfor en familie, at vi er glad i hverandre – og at alle *vet* det. Jeg husker at mamma var opptatt av at “strukturer” er viktige og gjør oss trygge, men at de samtidig gjør oss late og lite observante: Vi tar hverandre – og vår gjensidige respekt og kjærlighet – for gitt, og blir blinde for utvikling og utfordringer og endringer hos dem vi er glade i. Vi føler oss kanske til og med “truet” når familiemedlemmer utvikler og forandrer seg !

Samtidig var hun opptatt av retten til privatliv og muligheten til å utvikle seg innenfor den strukturen som familien utgjør: Ideelt sett skulle familien være en base, en ramme, som gjorde det trygt å satse – å ta en risk”, å våge! Og så skulle man alltid kunne komme tilbake hvis man mislykkes, i trygg forvissning om at her – i familien – har man en plass og en rolle, og er kjent og godtatt.
Og isteden blir det ofte sånn at familiebånd blir hindringer, selvpålagte restriksjoner, hensyn, ønske om å “skåne” dem man er glad i, forestillinger om andres reaksjoner, frykt for andres dom……..

Hun snakket mye om forholdet til sin egen mor. Og om tanker hun gjorde seg da hun selv ble mor. Og om hvordan hennes tanker om morsrollen hadde endret seg over tid.

Jeg skulle ønske hun hadde levd litt lenger. Jeg skulle gjerne ha snakket mer med mamma om hvordan man er en” god mor”.

Når trekker vi grenser – og når tøyer vi toleranse og aksept litt til, i håp om at “det ordner seg”?

Når stiller vi opp og hjelper til og støtter opp – og når setter vi strek, og krever at voksne barn tar ansvar for seg selv?

Når blander vi oss inn – og når trekker vi oss tilbake?

Og så skulle jeg så gjerne ha takket henne.
På morsdagen.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s