18. august i år ble Troy født. Vi er fortsatt i startgropen i forhold til å bli kjent med dette nye, lille mennesket. Han er selvfølgelig en liten tyrann: Hans behov er viktigere enn alle andres! Jeg tenker at akkurat det er et viktig element når det gjelder videreføringen av slekten: Dette lille nyfødte individet må bruke alt det har av overlevelseskrefter og -instinkt for å sikre seg mat og stell og livsmuligheter – ellers går det jo rett og slett til grunne, avhengig som det er av å bli tatt vare på.

Mamma Camilla og pappa Rudi er tidvis segneferdige og knapt istand til å forholde seg til noe som helst utover amming, bleieskift, flasker, smokk, klesvask og søvn. Vi andre står på sidelinjen, “mjuke om hjarteroti”, og klare til å steppe inn – men samtidig veldig klar over at “utenforstående” har en ganske marginal rolle i prosessen med å etablere en helt ny familie. Nye roller og samspill, nye erfaringer og unike opplevelser på godt og vondt:
Som mamma og svigermor og mormor folder jeg hendene på sidelinjen og ber om at det må gå bra. For akkurat det er jo slett ingen selvfølge……

Samtidig med vår nysgjerrighet på hvem Troy er, vår iver etter å bli kjent med ham, og vårt inderlige ønske om at han skal føle seg “velkommen til verden”, forsvant tante Brita ut av livet.

For meg har hun alltid vært der – og plutselig er hun borte. Hun har vært en viktig del av “ungenes” liv – ikke minst fordi mamma døde så tidlig: Tante Brita var i mange år “reservebestemor” for Camilla, Ida-Marie og Øyvind. For meg har hun vært både en god venninne og en klok tante: En å søke råd hos, og samtidig en å utforske livet sammen med.

“Noen kommer, noen går”, heter det i en gammel vuggesang som jeg har bysset “ungene” i søvn med i mange år. Og sånn er det jo: Noen dør og noen blir født. Livet går videre……..

Jeg hadde gleden av å være sammen med tante Brita i mange timer bare noen dager før hun døde. Hun visste at det gikk mot slutten, men hadde samtidig krefter nok til å være tilstede og til å samtale. Vi mimret og minnes og lo – og samtidig var hun opptatt av spørsmål rundt “skyld”: Vi må ikke bære rundt på skyld, vi må legge den fra oss. Og vi må absolutt ikke påta oss andres skyld!
Tankevekkende refleksjoner fra et klokt menneske som snart skulle forlate livet…………

I min lille, begrensede verden har denne høsten vært dramatisk: Tanten min, den siste i min foreldregenerasjon, har gått bort – og mitt første “ordentlige” barnebarn er født. Og jeg har “rykket opp”: Nå tilhører jeg vår lille families eldste generasjon.
Hmmmmm.

Samtidig gjør jeg meg tanker rundt “ordentlige” barnebarn: Jeg greier ikke å føle at biologien er avgjørende – det handler mer om hvilke foreldre og barn jeg følger i hverdagen. Jeg skulle veldig gjerne fulgt mine “ste-barnebarn” nærmere, men hverdagen er nå en gang sånn at det er upraktisk for alle parter.
Og så er jeg usigelig takknemlig for at jeg har anledning til å følge lille Troy: Camilla og Rudi bor bare et steinkast unna.

“Slekt skal følge slekters gang”

Livet går videre, selv om jeg ikke strekker til.

Og midt i tap og sorg og bekymring, og selvom vi slett ikke har “fortjent det”, så får vi plutselig et nytt lite liv i gave

Er det ikke fantastisk?

De siste par månedene har vært litt traurige: Plutselig gikk et kne til generalstreik. Man vet ikke hvor viktige knær er, før ett av dem ikke fungerer…….

Etter en god del undersøkelser er fasiten grei: “Uttalt arthrose medialt i venstre kne”. Det betyr at brusk, muskler og sener fungerer dårlig, at knoklene er nedslitt, og at jeg etterhvert må få et “nytt kne”.
Det kan ta sin tid i velferdstaten vår: Jeg er for ung (!) til å få en kneprotese i det offentlige helsesystemet  – så da blir det et spørsmål om hvor mye jeg kan/vil betale for å få utført inngrepet privat.

I mellomtiden er jeg plutselig avhengig av krykke eller stokk for overhodet å bevege meg. Det er utrolig frustrerende og upraktisk! Innimellom fungerer dette kneet helt greit – da “parkerer” jeg krykken eller stokken og halter rundt omkring i hus eller hage, lykkelig over å kunne bevege meg. Men plutselig låser kneet seg, og jeg blir bare stående og gispe etter luft og er helt ute av stand til å komme meg videre……

Mye tyder på at stokk eller krykke i nærmeste fremtid blir minst like viktige “tilbehør” eller følgesvenner som leppestift og mobiltelefon.

Det er en helt ny tilværelse å ikke kunne bevege seg fritt. Jeg kjenner stor ydmykhet overfor mennesker jeg kjenner og leser om, som har levd med bevegelsesbegrensninger store deler av livet.

Og så blir jeg ørlite skeptisk til et velferdssystem som kan tilby en MR-undersøkelse av kneet mitt først i september hvis jeg skal gjøre det i “offentlig” regi, men jeg får time nesten på dagen hvis jeg kan betale selv.

Hvis jeg hadde vært avhengig av å stå i den “offentlige køen” ville det betydd 100% sykemelding fra april til september for å få fastslått den diagnosen jeg nå fikk i april. Dårlig behandling av folk, og dessuten dårlig lønnsomhet for både offentlige og private!

“Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet”, står det i Salme 90. En meningsfyllt bønn – og et godt råd!

Et par uker med mye vondt og mange sengedager gjør meg alltid umulig, krakilsk, irritabel, depressiv, sinna, og litt filosofisk…..
Mann og barn gjør så godt de kan for å hjelpe og muntre – til ingen nytte. Det ender som regel med at de lar meg være i fred, og “skygger unna” – og jeg skjønner dem godt!

Bare hundene holder stand: De kommer luskende og legger hodet inntil et vondt kne eller en dårlig arm og bare er der, sammen med meg.

“Lær oss å telle våre dager.”……. Jeg tenker at det krever oppmerksomhet, konsentrasjon, mot og tilstedeværelse å “telle dager”. Når sykdom og smerter dominerer dagen, gjør jeg det stikk motsatte: Jeg går over på autopilot. Legger kabal og spiller nettspill og sover. Sløver og ser på TV midt på dagen og melder meg ut. Venter på at “det vonde” skal gå over – og i mellomtiden er jeg absolutt ikke tilstede i livet mitt. Gidder ikke. Orker ikke. Makter ikke.  Og på den måten kan mange dager bare seile avgårde – aldeles uten å bli “talt”.

Men stadig oftere melder deg seg noen plagsomme tanker – særlig når de verste “vondtene” går over: Heissan! Der var sannelig en hel uke av livet mitt forsvunnet! Helt borte – fordi jeg ikke ett eneste sekund har vært “tilstede”, men brukt alt jeg har av krefter på å flykte, være et annet sted, unngå å “være i” smerten.
Er det noe poeng i å “være i” smerten, mon tro? Jeg leser bøker om tilstedeværelse og smertemestring, og blir bare sånn passe imponert………

Disse dagene som bare forsvinner, derimot – opptar meg. De er viktige bestandeler i det som er mitt liv. Jeg kjenner instinktivt at også de smertefulle dagene må, og skal, “telles”. Leves. Men hvordan?

Paradoksalt nok er det stor inspirasjon og trøst i at svaret ikke er opplagt.

Det betyr at jeg må gå noen runder til før jeg får “visdom i hjertet”.

I mellomtiden vil jeg forsøke å være litt mer tilstede i de “dårlige” dagene også, sånn at de kanskje etterhvert kan telles med…………

Vi har hatt en flott påske.  

En passe blanding av alt: Fjellvidder og skiturer, hjemmeliv og kirkehøytid, storfamilie og “bare oss”, litt jobbing og masse latskap, quiz og krim. Og alt sammen i et utrolig påskevær – hver eneste dag!

De første dagene var Egil og jeg på Blefjell, og fikk oss noen fine skiturer. Til min store overaskelse oppførte både knær og hofter seg eksemplarisk, så jeg kom meg ut på ski hver eneste dag. Som alltid må jeg “betale” for sånne utskeielser med noen ganske dårlige dager i etterkant, men det er det jammen verdt. Av og til duger gamle ord og uttrykk best, og jeg finner ikke noe bedre uttrykk for gleden av å bruke kroppen og gli innover vidda i praktfull natur og observere harespor og forvridde vekstformer på krokete fjellbjørk enn: Sjelebot! 

Ikke noe å si på løypenettet på Blefjell!

Egil på vei mot Strutåsen

Onsdag i påskeuken bar det hjemover for å hente Hero: Camilla og Rudis schäfer som vi har vært “barnevakt for (for første gang), mens de var i Portugal. Vi var nok litt spente på hvordan tilværelsen med tre hunder skulle bli: Vår egen (gamle) Baltus, Ida-Maries lille (ganske aktive) Amandus, og Camillas svære (vaktsomme og klønete) Hero…… Men det har gått aldeles flott – og det er jo veldig gøy å være sammen med alle disse dyrene og observere alt som foregår mellom dem!

Årets påskegjest oppførte seg eksemplarisk! Han er en merkelig blanding av en skikkelig vakt- og gjeterhund som helst skal ha full kontroll over alt og alle – og en liten, klønete guttehvalp som helst vil kaste ball og kose på fanget på samme tid. I dag ble han hentet – og huset er ganske tomt……..

Påskeforberedelsene i år inkluderte et særdeles kreativt påskeverksted, hvor mange av deltakerne viste helt nye talenter. Det var så vellykket at vi er enige om å forsøke å utvide kretsen litt og komme sammen nokså regelmessig for å utøve og oppmuntre til felles kreativitet. Det er faktisk veldig gøy å komme sammen og “gjøre noe”! Nå skal vi ha idédugnad om hva vi skal gjøre (behovet for malte påskeegg og kort med pålimte gule fjær er som kjent ikke konstant gjennom året…….). Så om noen uker er antakelig KKK – Kreative Kvinners Klubb et faktum. Fortsettelse følger! (Og søknad om medlemskap mottas fortløpende!)

Ida-Marie, Sanna, Bitten og Dyveke var super-påskekreative!

I dag drakk Egil og jeg formiddagskaffe på terrassen for første gang i år. Temperaturen går fortsatt ned til under minus 10 om natten – men opp mot 20 varmegrader i solveggen midt på dagen. Allikevel er det ikke mye som minner om vår her hos oss: Snøen ligger hardpakket i minst en halvmeters dybde både på terrassen og i hagen. 

Ikke så mange vårtegn å spore ennå…….

…..men helt innerst ved sørveggen har en eneste liten eranthis (vinterblom) tatt sjansen på å stikke hodet opp. Er det ikke fantastisk?

Så da blir det nok vår i år også – en gang…….

Nå står vi foran en nokså travel uke, før vi setter kursen for Portugal og vårt nyinnkjøpte hus i Luz på lørdag. Egil har faktisk ikke sett huset enda, så jeg er litt spent på hva han synes…….. Vi tar med oss Johanna (4), og gleder oss til å oppleve vår første vår i Algarve sammen! 

I går overtok vi nøkkelen til huset i Praia da Luz (“Lysets strand” – vakkert navn, ikke sant?)
Dermed trer vi inn i rekken av nordboere med “Hus i Syden” – det er blitt ganske mange av oss etterhvert. Selv har vi nytt godt av gode venners gjestfrihet i Provene i flere år. Nå håper vi at riktig mange av våre venner og kjente kan få glede av vår “satsing” i Portugal.

Luz ligger noen få kilometer vest for Lagos, på Algarves vestkyst. Her er et fantastisk landskap, rikelige turmuligheter og vidt utsyn over havet. Selve landsbyen har ca. 3000 innbyggere: Nok til at både fiske- og grønnsaksmarkedet, bakeriene og slakteren holder åpent hver dag året rundt.  Om sommeren mangedobles nok innbyggertallet – vi har inntrykk av at det først og fremst er briter som har lagt sin elsk på stedet.  Stedet er lite og kompakt – det er gangavstand til alt. Bystranden i sentrum er lang og bred og et eldorado både for små og store.  Her er ut utall kafeer, restauranter og barer i alle tenkelige varianter, og butikker som dekker de fleste behov. (Unntatt sko!)  Har man behov for større utvalg ligger Lagos bare 5 minutters kjøring østover: Der finnes kulturtilbud i massevis, i tillegg til alt man kan ønske seg av shopping- og restauranttilbud.  En drosjetur dit koster under hundrelappen.

Like nedenfor huset kan man vandre milevis langs havkanten, på “svaberg” som danner de mest spektakulære formasjoner. Ikke vanskelig å finne steder hvor man kan sitte uforstyrret og skrive eller meditere – eller bare nyde havet og luften og roen…….

Østover tar det omtrent 20 minutter å kjøre til Verdens Ende: Europas sydvestligste hjørne. Nordover derfra ligger surfestrendene på rad og rekke: Her samles surfere fra hele verden. Øyvind har allerede planlagt å kjøpe seg scooter med påmontert stativ for surfebrett!

Selve huset er en enebolig i rekke, med fire soverom og tre bad, stue og spisestue, to verandaer og en terrasse – og stor garasje. Her er sentralfyring og air condition i alle rom – så vi tror livet her vil være rimelig konfortabelt uansett årstid. Vi har kjøpt hjørneseksjonen i en rekke på 12 enheter. Disse utgjør et sameie som deler et stort basseng, et lite barnebasseng og en stor solterrasse.

Det er enkelt å komme hit: Både Norwegian og SAS flyr direkte til Faro størstedelen av året. Derfra er det en snau times kjøring. Det tar drøye 2 timer å kjøre til både Lisboa og Sevilla – så et opphold her kan lett kombineres med en storbyferie.  Vi gleder oss veldig til å dra på oppdagelsesturer, både i nærområdet og i resten av Portugal. Et spennende land!

Verken Egil eller jeg kan tenke oss å være borte hjemmenfra i månedsvis av gangen. (Vi er dessuten slett ikke klare til å bli pensjonister!) I første omgang tenker vi å tilbringe noen uker sammenhengende i Luz vår og høst – og så ta noen svippturer innimellom. Det ser ut til at “ungene” er særdeles interessert i å bruke huset om sommeren: Beliggenheten er ideell både for småbarnsforeldre og for ungdom med surfe- og andre vannsportinteresser.

Resten av året tar vi sikte på å leie ut herligheten – forhåpentlig først og fremst til venner og kjente og venners venner.  Vi er så smått i gang med produksjon av hjemmeside, og håper å kunne legge ut en presentasjon av stedet nokså raskt.

I kveld kommer Øyvind ned, og skal hjelpe meg med etpar praktiske saker: Vi skal installere WiFi, utvide terrassen med noen nye fliser, endre litt på noen garderobeskap, sette opp noen nye lamper, og inngå “serviceavtale” slik at rengjøring, sengetøyskift etc. etc. er ivaretatt ved utleie.

Dessuten skal vi fortsette å utforske lokale restauranter og kafeer, gå lange turer langs sjøkanten, gjøre oss kjent med enda noen Portugisiske viner, sørge for medlemsskap på treningstudioet – og kanskje få tid til å ta noen intensive språktimer, før vi vender nesen hjemover i slutten av uken

Og så håper vi terrassen her snart kan fylles med gode venner!

De siste ukene har fløyet avgårde, og i retrospekt virker det som de har vært tilbragt i en sammenhengende feirings-rus: Egils bursdagsfeiring, vår felles bursdagsfeiring, min bursdagsfeiring – og i tillegg noen jubileer og bursdager for nære og gode venner….. vi har knapt landet!

Én refleksjon jeg gjør meg i etterkant av all denne overdådige feiringen, er at vi reserverte nordboere i løpet av kort tid er blitt mye flinkere til å gi uttrykk for positive følelser og gi ros til hverandre. Det er jo fantastisk hyggelig å være på mottaksiden av hyggelige ord, positive innspill og “jeg-er-så-glad-i-deg”-utsagn! I tillegg til “hyggeligheten” mistenker jeg at det kanskje til og med gjør meg til et bedre menneske: Hvis mange nok høylydt forkynner at jeg er gjestfri og positiv, så blir jeg jo absolutt nødt til å være det!

Disse følelsesuttrykkene oppfatter jeg som noe ganske nytt: Jeg kan knapt huske at jeg har sagt “jeg er så glad i deg” til foreldrene mine…….. Jo, noen få ganger, i vanskelige eller kritiske situasjoner – men ellers? Aldri! Jeg har alltid tatt som en selvfølge at de har visst hvor glad jeg er i dem – og slett ikke følt meg bekvem med å skulle uttrykke det. Og for den saks skyld: Mamma og pappa tok det vel også som en selvfølge at jeg visste hvor glade de var i meg.

Men kanskje min generasjon undervurderte verdien av å faktisk uttrykke – si høyt – det vi føler? For det er jo utrolig godt å få høre ord som bekrefter at jeg har gjort noe som er bra, jeg har bidratt til noe positivt, jeg har betydd noe for noen……..

I min oppvekst levde vi med en myte om at folk som bodde i varmere strøk lettere ga uttrykk for følelser. Uten å være noen ekspert på området, er min erfaring at for eksempel italienere og grekere (som bor i land jeg har tilbragt litt tid i) slett ikke er noe flinkere enn oss til å uttrykke positive følelser. Derimot er de veldig mye bedre til å gi uttrykk for frustrasjoner og aggresjon, og det er mye mer akseptabelt å “koke over” innimellom. Men det er jo noe annet enn å uttrykke anerkjennelse, ros og beundring.

Jeg er helt sikker på at våre “læremestre” når det gjelder å gi uttrykk for følelser er våre barn. Antakelig har det sammenheng med sosiale medier og smilefjes og virtuelle klemmer også. Og fortsatt blir jeg litt flau eller ille berørt og vet ikke helt hvordan jeg skal respondere når en av “ungene” helt umotivert gir uttrykk for kjærlighet eller beundring. Riktig klønete kan jeg føle meg ved sånne anledninger.

Men allikevel: Jeg er utrolig takknemlig for å leve i en tid hvor så mange mennesker tør og vil si “Jeg er så glad i deg”!

To ukers opphold på Lanzarote går mot slutten. Det var fantastisk deilig å reise fra julematrester i kjøleskapet og julepyntrester i resten av huset og dale ned i 20 varmegrader den 4. januar!

Jeg har fått brukt tiden godt: Skrevet en god del på bokmanuset jeg er i gang med, og ikke minst: Trent. Mellom to og tre timer yoga daglig med min fantastiske yoga-instruktør Lynne Oliver se http://www.lynneyogalanzarote.com/ og http://www.facebook.com/pages/Secret-Chill-Therapeutic-Yoga-and-Retreat-Centre/140064852736580.

Lynne er en utrolig dyktig og kunnskapsrik dame, som selv sliter både med leddgikt og artroser (og etpar andre ting) – og har derfor spesialisert seg på “terapeutisk yoga”: Øvelser og trening for oss som plages med litt ekle, kroniske “tilstander”. Og hun gjør undre! Etter to uker her er alle ledd- og muskelbetennelser som blåst bort, lungekapasiteten er mer enn fordoblet (det hjelper godt på oksygeninntak og sirkulasjon og er med på å forebygge nye betennelser!), nakkestivheten er erstattet av noe som kjennes ut som en grasiøs svanehals (!), hofter og knær trives med å bevege seg igjen, armer og fingre kjennes nesten vektløse – og selv føler jeg meg så god som ny!

Ett opphold her anbefales varmt til alle som ikke riktig trives med kroppene sine gjennom den norske vinteren!

Nå gjelder det å følge opp med egentrening – det er ikke alltid like lett å få til……. Men uansett har dette vært en super kick-start på det nye året!

Etter en uke alene her, satte Camilla og Ida-Marie seg nokså impulsivt på et fly for å være sammen med meg den siste uken. Siden jeg bruker mesteparten av tiden på å trene og skrive, har ikke dagene sammen vært preget av særlig høy aktivitet. Men “tullene” har da fått samlet nye krefter på solsenger ved bassenget – og vi har hatt noen veldig hyggelige middager ute, på restauranter som ligger litt utenfor “turiststripa” her.

I morgen går turen tilbake til vinteren – men absolutt ikke til striskjorter eller havrelefser: Nå går det slag i slag med foredragsvirksomhet og skriving og bursdagsfeiringer både for Egil og meg selv og besøk fra mange kanter – og forhåpentlig litt tid på Blefjell innimellom.

Og om bare noen dager kan vi i tillegg feire Imbolc – den gamle, keltiske markeringen av at vi befinner oss midt mellom vintersolverv og vårjevndøgn. Hos oss inntreffer det 2. februar, og er da så absolutt verdt en feiring!

Den tradisjonelle Imbolc-feiringen markerer bl.a. at nå “vender sjelen tilbake” til trær og planter. Etter Imbolc kunne man f.eks. ikke lenger beskjære fruktrær.  Med minus 20 grader på Lørenskog tar jeg nok sjansen på at mine epletre-sjeler holder seg i dvale en stund til, og venter som vanlig til midten av februar før jeg griper til beskjæringsaks og votter………….

Jeg har et mildt sagt blandet (noen vil kanskje si schizofrent) forhold til disse juleforberedelsene som de fleste av oss står midt oppi – og det tror jeg ikke jeg er alene om.

På den ene siden koser jeg meg glugg ihjel og får liksom aldri nok levende lys, duftoljer, sildevarianter, småkaker, stjerner og hjerter, nypusset sølv, granbar, utelys, klistremerker og penner som skriver  “gullskrift”. Hittil har jeg pakket inn 96 gaver, med mye omtanke og hjemmelaget pynt og personlige hilsner – og enda er jeg ikke ferdig. “Så flink du er, mamma” sier Ida-Marie – og jeg soler meg i min egen flinkhet og kreativitet.

Samtidig blir det altfor mye – jeg greier ikke å sette grenser for meg selv. Jeg pakker gaver og skriver kort og brev til langt utpå morgenkvisten og blir liksom aldri ferdig. Og sånn omtrent nå, når det er under en uke igjen til julaften, går kosen og selvtilfredsheten raskt over i frustrasjon og irritasjon. Jeg har altfor mye igjen. Og det er ofte ” de andres” skyld. Hvis bare mann og barn stilte opp mer, prioriterte julen like høyt som jeg gjør, og dessuten gjorde alt på ” min måte” – ja, da ville alt vært mye bedre……. Men siden ingen stiller opp og alle overlater alt til meg, så rekker vi ikke å sette opp nye hyller i boden eller bygge snølykter eller lage sju slag sild i år heller.

Jeg vet ikke hvor jeg har det fra at vi “bør” ha sju slag hjemmelaget sild til jul. Jeg har aldri hatt det, og kommer aldri til å få det. Og hvorfor hyllene i boden absolutt må opp til jul, har jeg ingen god forklaring på. Jeg registrerer bare at hvert eneste år inntrer denne følelsen av utilstrekkelighet og frustrasjon – og at jeg årvisst legger skylden på andre for mine egne feilslåtte ambisjoner.

Hva er det med denne julen – og disse selvpålagte “julekravene”?

Ida-Marie, som har jobbet i mange år på en akutt-psykiatrisk avdeling, forteller om “jule-damene”. Det er damene på rundt 40 år som blir akutt psykisk syke i romjulen. Hvert år. Da orker de ikke mer…….

Da barna var små, forsøkte jeg å gjenskape et “julebilde” jeg hadde i hodet: Mamma sto på kjøkkenet med fint juleforkle på, fin på håret og med rød kjole, og hun luktet så godt! Pappa satt ved pianoet og spilte. Og huset var så rent og ryddig og pyntet, og på kjøkkenet var det hjemmelagde rundstykker og brød og sild og sylte og rull og masse kaker – og alt var så vakkert og fredelig og godt og tiden sto nesten  stille……

Det ble aldri sånn hos oss da barna var små. (Og ikke senere heller, forresten…..)
Jeg fikk det aldri ordentlig ryddig, og rett som det var begynte ungene å krangle eller noen fikk omgangssyke. Kakebakst har aldri vært min sterke side heller……

Noen juler ble alt dette så vanskelig for meg – jeg følte meg så fryktelig utilstrekkelig – at vi flyktet. Vi ga beskjed til familie og venner om at deres julegave til oss var at vi ikke ga julegave til dem, men isteden bruke pengene på en Syden-tur. Og så dro vi avgårde, medbragt risgrøt på pose og vår vakre venetianske julekrybbe innpakket i vatt og bobleplast.
Vi feiret noen fantastisk hyggelige juler i Syden – fjernt fra alt, men med tid til å være sammen – og til å slappe av fra en hektisk hverdag.

En gang fortalte jeg min søster Merete om dette bildet jeg har i hodet av vår barndoms jul. Merete spurte tørt om jeg ikke husker at mamma gikk til sengs med migrene hver eneste 2. juledag ……. Nei, jeg husker ikke det. Merete har helt sikkert rett. Det betyr selvfølgelig at mamma betalte en altfor høy pris for å skape “den perfekte julen” for familien. Men jeg husker altså bare den (perfekte) julen hun greide å lage – og som aldri jeg greier – og ikke prisen hun betalte.

Så da er det kanskje sånn at hvis jeg greier å stelle istand en “perfekt” jul for mine barn, så legger jeg til rette for at de blir akutt-psykiatriske jule-damer om noen år?

En trøstefull tanke.
Da tror jeg at jeg satser på å kjøpe både rømmesild og fattigmann i år også. Og så dropper vi desserten på julaften, og bruker papirservietter istedenfor de damaskserviettene som enda ikke er strøket.  Og så lar jeg rett og slett vær’ å bli sur på Egil for alt det jeg synes han burde ha gjordt.

Så blir det kanskje jul i år også?

Nyttårsforsettet mitt fra januar om å blogge mer regelmessig kan uten videre overføres til neste år. Det kan forresten nyttårsforsettene om å slanke meg, trene mer, og bli mer ryddig og ordentlig også. Huff!

Men det er selvfølgelig lettvint at man ikke trenger å finne opp nye forsetter hvert eneste år, men bare kan forlenge de gamle……..

Oktober og november har føket avgårde, fulle av reiser og hyggelige begivenheter og nye opplevelser – og de vanlige “sengedagene” innimellom, som er prisen jeg betaler når tempoet blir litt høyt. Men det er verdt det!

Ett av flere høydepunkter var turen til England, med tre netter på The Manor House i landsbyen Castle Combe i Cotzwald.  Et utrolig sted! Selve landsbyen var som en kulisse i en Agatha Christie-roman – bare enda mer britisk……. Og hotellet var fantastisk – vi bodde i en av de tidligere tjenerboligene, som ligger på rekke og rad mellom herskapshuset og landsbyen. Snakk om å dra på tidsreise!

Og som om ikke det var nok: Hotellet dyrker sine egne grønnsaker, på friland og i drivbenker og drivhus som ser ut akkurat som på bildene fra britisk hagelitteratur.

Lekkert!

Som om ikke dette var nok, bød oppholdet på utflukter bl.a. til Bath og til Stonehenge. I Bath opplevde vi det gamle badet, bygget under romersk okkupasjon med utgangspunkt i Englands eneste varme kilder. Høyt over selve badet troner skulpturer av romerske herskere som med mer eller mindre hell erobret England.

Og så fikk vi oppleve Stonehenge. Jeg har aldri vært der før. Litt skuffende at man nå ikke kan gå inn mellom steinene, men må holde seg på utsiden av et gjerde pga. slitasjen på anlegget. Men du verden, så spennende og imponerende! En helt spesiell stemning.

Bare noen kilometer fra Stonehenge finnes det flere andre steinsirkler. Vi besøkte et sted med minst tre konsentriske sirkler, hvor den største var flere kilometer i diameter. Det er vanskelig å stagge fantasien – tenk hvilke planer og hvilket arbeid som ligger bak disse anleggene – som ingen vet hensikten med eller årsaken til!

Når vi i tillegg fikk med oss flere tradisjonelle pub-besøk, en solid fish-and-chips lunsj i Bath, gourmet-middag på The Manor og lunsj i Oxford – alt i løpet av tre døgn, som slett ikke var hektiske men bare hyggelige og spennende og avslappende og interessant – og det hele foregikk sammen med gode venner – ja, da er det vanskelig å forestille seg en mer perfekt lang-weekend!

I skrivende stund sitter jeg i “vogna” på Blefjell. Ute er det minus 15, nysnø, praktfullt skiføre og gnistrende stjerneklart. Inne er det varmt og godt, og den eneste lyden som høres er snorkingen fra to slitne, fornøyde hunder. Jeg tok tannpussen under åpen himmel, og fikk den velkjente følelsen av øyne som iaktok meg. Og riktig nok: Tre meter borte satt en stor harepus.

Livet er ikke det verste man har…………..

Vi har startet på en uvanlig travel høst. Mye reising, mye jobb, mange sosiale aktiviteter – det blir (og er!) spennende, hyggelig og hektisk! Akkurat nå sitter jeg og skal bestille noen flybilletter, etpar hotellopphold og en leiebil – og forsøker å få til en kombinasjon av fornuftige priser og fornuftige timeplaner. 

Øyvind og jeg skal til Portugal, med avreise om en ukes tid. Vi kan fly kjempebillig fra Gatwick på tirsdager, men da korresponderer flighten ikke med Norwegians ankomst – og hvis vi må overnatte i London går jo “vinninga opp i spinninga”. På onsdager korresponderer det (på et vis: 5 timers ventetid på Gatwick), men da er billettene betydelig dyrere. Leiebil hos Eurocar er kjempebillig, men av erfaring vet jeg at det tilkommer en haug med “extras”. Da er Avis bedre: Du vet hva du får. Vi kan få superbillig leilighetshotell i Lagos – men tilfeldigvis vet jeg at akkurat det hotellet som er billigst ligger omtrent midt i et veikryss.

Sukk. Jeg tar meg i å lengte tilbake til gamle dager! Da jeg var fylkessekretær for Høyre i Finnmark hadde jeg ca. 250 reisedager i året – de fleste i Nord Norge. Finnmark Reisebyrå hadde kontorer rett visavis mitt kontor, og der jobbet min nabo Unni Gerd. Hun var super-dyktig! Selv med så mye reising brukte jeg nesten ikke tid på organisering og planlegging. Jeg bare ringte Unni Gerd og sa f.eks. at jeg må fra Kirkenes til Berlevåg tirsdag formiddag, men allerede torsdag kveld må jeg være i Umeå, og så må jeg rekke tilbake til en fylkeskonferanse i Alta lørdag formiddag. Så må jeg hjemom i Hammerfest søndag kveld, men mandag må jeg til Måsøy – og så skal jeg holde et foredrag i Tromsø på onsdag. Kan du fikse billetter?
Og Unni Gerd sa noe sånt som “Klart æ kan! Vil du at æ skal skaffe dæ en månerakett i samme slengen?” Men to-tre timer senere kom det alltid telefon om at alt var i orden – med fornuftig takhøyde for vær-forsinkelser, og profesjonell kunnskap om nødvendig tidsbruk ved bytte av transportmidler.

Jeg tenker at det var mye, mye bedre å overlate reise-organiseringen til folk som faktisk hadde skikkelig greie på det!

Men så kommer jeg på at stadig oftere er vi og våre jevnaldrende enige om at “alt var bedre før”.  I hyggelig lag, og særlig etter at de første vinflaskene er konsumert, blir vi stadig oftere stadig mer nostalgiske. Når vi kommer til konjakken er det ofte nesten ikke grenser for hvor mye bedre alt var før!

Men det er jo ikke det vi mener. Vi mener selvfølgelig at vi var mye bedre før! Vi savner våre muligheter og potensialer, vi lengter tilbake til en tid hvor vi tror at verden lå åpen foran oss. Og så har vi forlengst glemt hvor håpløst bortkomne og forvirret vi var – den gangen alt var så mye bedre….

Jeg har gleden av å kjenne en god håndfull skikkelig gamle mennesker, som det er en fryd og en gave å være sammen med. (Det må være lov å kalle folk for gamle når de har passert nitti!) Felles for dem er at de er levende og sprudlende opptatt av nåtiden. Det gjør at det er hyggelig, interessant og givende å tilbringe tid sammen med dem!

Det er en sånn gammel dame jeg vil bli! En som ikke mener at “alt var bedre før”, men som er intenst og positivt opptatt av hvordan ting er nå!

Så da fortsetter jeg å bruke masse tid på å søke etter billige billetter og reisekombinasjoner på internett, og savne Unni Gerd intenst.
Helt uten å nevne for noen at i riktig gamle dager hadde vi noe som het reisebyråer, og da kunne vi bare fortelle dem hvor og når vi ville reise og så ordnet de alt for oss – og det var veldig mye bedre…………

Journalisten i meg laget overskriften – privatpersonen nøler med å ta fatt på temaet…….
Finnes det noe svar på hvor viktig slekt og familie er?
Jeg tenker at det – som alt annet – varierer enormt mye gjennom livsløpet.

For mange inntrer refleksjoner rundt slekt og familie når besteforeldrene dør. Ofte er man ung og sårbar og har egentlig aldri tenkt over livets forgjengelighet før – og så forsvinner en klippe i tilværelsen. En person som alltid “har vært der” er borte. Og parallellt med (og på toppen av)  tapet kommer følelsen av at jeg aldri egentlig fikk fortalt hvor glad jeg var i den som nå er borte for alltid.

Og så kommer det selvfølgelig en ny utfordring av “familiefølelsen” når mor og far er borte. Da skal vi arve (og har som regel ektefeller som mer enn gjerne bidrar til prosessen) – og i tillegg oppdager nok mange av oss at det var foreldrene våre som bandt oss sammen: Når de er borte har vi kanskje overraskende lite felles……

Men i mellomtiden har jo mange av oss stiftet familie og fått barn – og bidratt til å føre slekten videre. Ungene våre er vel normalt aldeles uinteressert i hvor vi kommer fra: De har nok med sitt – heldigvis. Men vi andre, som er godt voksne, og som har litt tid til å filosofere over livet og meningen med det, blir kanskje i økende grad opptatt av sammenhengen mellom fortid, nåtid og fremtid.

Så hvor viktig er slekt og familie for oss? For meg? Hva skal vi minnes og hedre og ta vare på – og hva skal vi stille oss likegyldige og kanskje negative til? Og hva betyr valgene våre?

Utgangspunktet for disse refleksjonene er at jeg har fått en ny “dille”: Slektsforskning. Bortsett fra at jeg absolutt ikke forsker – jeg bare registrerer det jeg har av fakta. Og det andre har samlet inn og forsket på.

Trodde jeg. Men så blir man jo litt nysgjerrig når det kommer ny informasjon om familiemedlemmer man trodde man kjente godt. Når jeg får vite at min mormor og morfar giftet seg i Kirkenes i 1920, så blir jeg utrolig nysgjerrig på hvorfor de befant seg akkurat der. Oslo-jenta og gutten fra Nord-Møre: Hvordan og hvorfor i all verden dro de til Kirkenes??

Mine barn er nok ikke like interessert i omstendighetene rundt min morfars og min mormors vielse. Men jeg tenker allikevel at kanskje en dag vil de ha glede av å lese om det.

Derfor registrerer jeg de opplysningene jeg har. Jeg har funnet et nettsted: http://www.geni.com hvor jeg registrerer helt basiske data; fødselsdato, dødsdato, ektefelle og barn……

Og så er det utrolig fasinerende å se hvordan et sånt slektstre brer seg utover, og ganske snart favner mennesker jeg aldri har møtt og ikke vet hvem er.

I beste fall gir en slik registrering en følelse av tilhørighet og kontinuitet.
I verste fall blir det noe vi ønsker å melde oss ut av eller rømme fra…………

Vi har det travelt! Det er helt utrolig hvordan en rekke hyggelige avtaler og begivenheter i sum gir en følelse av en travel hverdag…….!

Forrige helg var vi i Stavanger. Vi fløy over, og tilbragte helgen sammen med gode venner. Vår vert, Arile Bøe, er sønn av maleren Andreas Bøe. Hytta til Arild og Eli ligger på Rennesøy, der Arilds far hadde atelier. Atelieret står der fortsatt – og rommer mange av hans verk. Et høydepunkt var da vi fikk komme inn i atelieret, og Arild viste oss noen utvalgte bilder og fortalte om sin far og hans malergjerning. På kort tid lærte vi utrolig mye, ikke bare om maleren Andreas Bøe, men om malerspråk og maleteknikker, om hvordan et maleri kan “utvikle seg” og om mange andre temaer knyttet til både kunst og til det å være barn av en kunstner. Utrolig givende, interessant, lærerikt og spennende!

Vårt vertskap er ikke bare kunnskapsrike når det gjelder billedkunst: Vin og mat hører til hovedinteressene – og det nyder vennekretsen godt av! Vi ble servert et stort antall uforglemmelige retter – akkompangert av like uforglemmelige viner. Og fikk mange og kunnskapsrike innføringer i vinens mangfoldige verden.

Fantastisk å ha venner som er så kunnskapsrike og generøse! Vi dro derfra både klokere og mer nysgjerrige enn før: Nå skal vi jammen forsøke å lære oss mer, både om malerkunst og om vin! (Og så skal vi absolutt prioritere sånn at vi får mer tid sammen med gode venner!)

Denne helgen bar det avgårde til vestlandet igjen: Til slektstreff på “Stevnestaden” på Grinde utenfor Haugesund. Egil og hans to søsken, Kjell Einar og Nora Brit, er etterhvert “stamfedre og -mødre” til ganske mange barn og barnebarn.

I flere år har vi samlet alle disse etterkommerne, med tilliggende herligheter som ektefeller og stebarn, hver eneste sommer. Egil og jeg har ikke deltatt på to år – og i år var det ikke mulig å “skulke”!

Øyvind ble med, og vi kjørte over fjellet fredag og ankom Nora Brit og Knuts deilige hytte “Kallakodt” fredag kveld. Der ventet selvfølgelig masse god mat og drikke – og utpå kvelden fikk vi oss også en nydelig båttur på fjorden. Det var utrolig flott å være på sjøen igjen! Jeg savner båt- og sjøliv……

Lørdag bar det inn til “Stevnestaden” – og så fikk vi en fantastisk helg. Interessant og morsomt “foredrag” om slektshistorien lørdag kveld. Mange nattlige samtaler om mange ulike temaer. Veldig hyggelig å få være sammen med og bli kjent med et stort antall barn, som vi faktisk er grandtante og grandonkel til! Og ikke minst hyggelig å fornye og fortsette kontakten til alle disse “onkel-” og “tante-“barna”. Det er så utrolig spennende og morsomt å få lov til å følge unge mennesker på litt nært hold: Få lov til å lytte til hvordan de tenker, få observere hvordan de velger, få være til stede mens de utvikler seg og tar alle de valgene som livet krever av oss. Et stort privilegium!

Regnet uteble, og på søndag badet vi i mange timer – og padlet i kajakk og spilte ball og hadde en fantastisk dag sammen.
Om kvelden kjørte Øyvind, Egil og jeg tilbake over fjellet – gjennom nesten all slags vær: Strålende sol, lave tåkeskyer, øsende regn….. det eneste vi ikke opplevde var snø!

Og fortsatt har “ferien” faktisk ikke startet. Fritid og jobb går jo litt over i hverandre når vi har hjemmekontor og driver egne virksomheter. Nå er vi hjemme og jobber (i alle fall litt) i en drøy uke – og så starter den ordentlige ferien: Da begir vi oss ned til Provence. I år blir Ida-Marie med – hun ønsket seg ferie med mor og far i 25-årsdags presang, og det kunne vi selvfølgelig ikke motstå…….

Vi reiser ned, og bruker den første uken delvis sammen med gode venner og delvis i “oaser” vi har funnet der nede de siste årene.  Den siste uken drar vi over grensen til Italia, og slår oss ned på den Italienske rivieraen. Der har jeg ikke vært på mange år – det blir spennende å “re-oppdage” den kystlinjen som jeg for mange år siden kjente veldig godt.

I mellomtiden forsøker jeg å redde hagen fra den absolutte drukningsdød: Vi startet så flott i juni med å grave og forflytte masse og planere ut på nordsiden av huset. Nå har det regnet så mye at det er simpelthen ikke mulig å komme til: Der er enten leire som er så hardpakket at det ligner betong – eller et gjørmehav………

I “den ordentlige” delen av hagen er det ikke mye bedre: Rosene er så medtatte av regn at de slipper kronbladene og simpelthen “gir opp”……. Peonene har riktignok slått ut i blomst, men de er så regntunge at mange av dem ligger langs bakken. Jordbærene begynner å rødme, men sneglene trives så godt i dette været at det er et kappløp mellom dem og oss om hvem som kommer først til godsakene.
Huff!

Allikevel: Det finnes jo noen lyspunkter. Peonene er faktisk ganske vakre, der de ligger i gresset. Og pil og bjørk som ble plantet i forfjor har fantastiske vekstvilkår med alt dette regnet – de stortrives! Når rosene bukker under for regnet blir det mye lettere å høste råvarer til deilig, duftende rosenvann som varer vinteren ut. Og i tillegg er det faktisk ganske hyggelig å sitte inne i drivhuset og se på overfloden av tomat-, agurk-, og paprikaplanter og høre regnet tromme mot taket.

Men jeg hadde vel kanskje ikke vært fullt så positiv, hvis jeg ikke visste at om halvannen uke bærer det avgårde til to uker med sol og varme………!

Mamma var “mot” konkurranse. Hun mislikte rett og slett tanken på at vi skal bestrebe oss på å “slå” hverandre. Jeg husker at jeg var ganske furten da hun bestemte at jeg skulle slutte på turn, i 4. klasse i Harstad, fordi det var for “konkurransepreget”. Da hadde jeg akkurat oppnådd en 14. eller 15. plass i en-eller-annen turnering, og var helt sikker på at hvis jeg bare fikk øvd litt mer så kunne jeg bli mye bedre…..

Antakelig er det mammas anti-holdning til konkurranse som har ført til at jeg nesten bestandig har tenkt at jeg ikke liker å konkurrere – at konkurranse rett og slett er litt sånn under min verdighet…….

Denne uken opplevde jeg enda en gang at en sånn “barndoms-myte” ikke er sann. Jeg ble manipulert inn i en situasjon hvor det fremsto som morsomt, fornuftig og attraktivt å melde seg på et fem kilometers løp……

Så der stilte jeg til start, sammen med min bestevenninne (manipulatorinnen)(?) Ingrid. Hun er supersprek og deltar i masse løp og er dessuten slank og fager – og løp selvfølgelig fra meg på startstreken. Men jeg er ørlite stolt over å kunne berette at jeg halset etter som best jeg kunne, og fullførte på 38,5 – kanskje ikke i hva man vil kalle “fin stil”, men jeg datt da inn over målstreken på et vis…….. Drøye 10 minutter etter Ingrid. Og tenker at det er egentlig et helt akseptabelt resultat for en overvektig, utrent, middelaldrende dame med leddgikt.

Siden har jeg knapt kunnet bevege meg: Jeg har fortsatt vondt i muskler jeg ikke visste at jeg hadde…..
Men så er det konkurranseinstinktet slår til: Over halvparten av hjernen min tenker selvfølgelig “aldri mer”. Men det er en liten stemme der inne som mumler noe om at hvis jeg begynner å trene nå, og er litt målbevisst utover høsten og vinteren, så burde det ikke være helt umulig å ta igjen de 10 minuttene – og kanskje til og med slå henne? – neste år……….

Unnskyld, mamma!

En god venn sitter i fengsel. Dømt for grov vold. Realitetene og detaljene er frastøtende og vanskelige å forholde seg til.
Min fengslede venn er enig: Han har problemer med å ta innover seg det han har gjort. Umiddelbart etter hendelsen oppsøkte han hjelp, og har siden gått i terapi hos “Alternativ til vold”. Hans samboer, som ble utsatt for vold, har tilgitt det som skjedde – etter en ganske lang tenkepause. Terapien fortsetter  – med et bakteppe som blant mye annet handler om en oppvekst med en voldelig farsfigur.

Vi har snakket mye om det som skjedde – og som min venn ikke husker noe av.

Når jeg leser om voldshandlinger blir jeg opprørt: Vi kan ikke tolerere vold – ikke på noen måte – og jeg tar ikke bare avstand fra voldshandlingene, men fra utøverne. Skikkelige samfunnsfiender og drittsekker, tenker jeg!

Bortsett fra min venn, da. Som jeg vet verken er en drittsekk eller en samfunnsfiende. Som jeg kjenner som et bra menneske med mange gode kvaliteter – rett og slett en jeg er glad i!
Og så har han altså oppført seg på en helt uakseptabel måte. Og tar konsekvensen av det – og forsøker å gjøre noe med det.

Jeg synes det er uhensiktsmessig at min venn skal sone i fengsel. Han burde dømmes til en samfunnsstraff, hvor han fikk anledning til å ta i bruk alle de ressursene han har: Han hadde kunnet gjøre en kjempejobb i en barnehage eller på et aldershjem eller på en kennel eller i en stall! Det handler jo om at han får muligheten til å innse at han er et ressurssterkt menneske som har et bredt register å spille på: Det finnes mange alternativer til fysiske reaksjoner på frustrasjon.

Dette snakker vi om, min venn og jeg.
Jeg sitter på terrassen og drikker kaffe sammen med en voldsutøver……
Som jeg er veldig glad i og har stor respekt for og gjerne vil hjelpe videre på denne vanskelige og mangfoldige livsveien.

Det er lett å fordømme det man har et distansert og kanskje teoretisk forhold til.
Det blir vanskelig å være fordømmende når en du er glad i og respekterer plutselig befinner seg i en “uakseptabel” kategori………. Det er vanskelig å fordømme en som står deg nær, og som du har respekt for og kjenner.

Jeg tenker at kanskje burde vi oppsøke det vi fordømmer på det mest kategoriske? Jeg synes jeg har lært mye av å respektere og være glad i en “voldsforbryter”.

Forrige uke gjorde vi noe som vi alltid er enige om at vi bør gjøre oftere: Reiste avgårde for å delta på kulturarrangementer sammen med gode venner. Turen gikk til Bergen – med dagtoget. Det er lenge siden – men du verden så deilig det er å “toge” avgårde over fjellet med “comfort”-billett og mange timer til disposisjon…..

En åpenbar refleksjon opp gjennom Hallingdal var hvordan landskapet har grodd igjen. Den gang Ingrid og jeg tok toget opp til Ål (på 60-tallet) var det fri sikt til elven store deler av veien. Nå fikk vi bare noen glimt: Skogen sto tett inntil skinnegangen på størstedelen av strekningen. En påminnelse om hva kulturlandskapet betyr for naturopplevelsene våre!

Vi reiste fra nesten tropevarme i Oslo, til full vinter. Du verden, hvor mangfoldig dette landet vårt er…..

Bildet over er tatt på vei til Lysøen: Ole Bulls fantastiske (og nesten litt bisarre) sted. Der var vi på konsert med Arve Tellefsen og Håvard Gimse – bedre blir det liksom ikke……. En fantastisk formiddag – og en utrolig flott båttur frem og tilbake.

Dagen før var vi på konsert med Rustavi-ensemblet (http://ensemblerustavi.com/eng/) – som jeg må tilstå at verken Egil eller jeg hadde hørt om før. Men når min yndlingsfilleonkel Kåre anbefaler noe, er det som regel lurt å lytte – og det var vi jammen glade for at vi gjorde! Et georgisk mannskor som synger bl.a. gamle salmer, basert på en kvintskala – som i utgangspunktet lyder litt fremmed for våre ører, men som efterhvert klinger både harmonisk og vakkert………En utrolig opplevelse i Håkonshallen! Sjekk nettsiden og last ned musikken!!

Så fikk vi med oss Tore Vagn Lids oppsetning av “Fatzer” av Bertold Brecht: En forestilling jeg syntes var helt fenomenal og Egil bare var sånn passe begeistret for.

Men kanskje viktigst av alt: Vi fikk tid til samvær med mennesker som står oss nær. I mange år har Skjellnes vært utgangspunkt for samvær og vennskap med Kåre og Marta. Det er godt å se at vi klarer å finne nye “plattformer” for å være sammen og dyrke vennskap og slektskap. En tilleggsdimensjon var det jo å kunne sitte ute på terrassen til langt på natt – i Bergen i mai…..!

Og midt i Festspillene tok vi oss tid til en rusletur i arboretet på Milde. Jeg har aldri vært der før – men dit vil jeg tilbake! Vakkert, fredelig – og særdeles interessant. Vi er enige om at gartneren bør dra på en studietur dit nokså snart…….

I morgen bærer det til Bergen igjen: Vi bare måtte få med oss “Sokrates forsvarstale” med Toralv Maurstad. Og kombinerer det med enda litt mer samvær og vennskap.

Jeg blir som vanlig litt skrantete av å ha fullt program: Betennelser i diverse muskler og ledd gjør at jeg innimellom blir litt motløs i forhold til å legge ut på en ny “ekspedisjon”. Men jeg vet jo at det er verdt det – så får jeg heller forsøke å forsone meg med at prisen for slike utskeielser er noen dager i sengen.

Og så kan jeg rett og slett ikke dy meg for å legge ut noen skrytebilder fra hagen: I år synes jeg at jeg virkelig har “fått til” løkplantingen, og er skikkelig stolt over resultatet!

Frykten for ikke å strekke til er et merkelig fenomen. Uansett hvor bra vi gjør det, “lurer” liksom denne lille nissen like bak hjørnet, og minner oss om at vi aldri er “bra nok”.

I 1982 (tror jeg) holdt jeg et foredrag på en internasjonal oljekonferanse i Kuala Lumpur. Temaet var noe sånt som “Global Energy Supply: National Policies & International Trends”. Forsamlingen var såvidt jeg husker ca. 1000 ledere og beslutningstakere i olje- og gass-sektoren. Jeg var godt forberedt, og hadde jobbet med foredraget lenge – med masse “input” fra dyktige fagfolk i både eget og andre departementer.

Det gikk bra. Spørsmålsrunden etterpå var interessant, og jeg følte at jeg hadde gjordt en god jobb for å “markedsføre” og ivareta norske interesser og synspunkter. Tilbakemeldinger senere styrket selvfølelsen: Jeg husker spesielt en telefonoppringing fra statsekretæren i UD, som uttrykte tilfredshet og faktisk ørlite “imponasje” – også fordi det var kommet flere kommentarer om at jeg snakket så godt engelsk.

Hvis et ungt menneske i min omgangskrets i dag hadde gjordt noe lignende, ville jeg ropt høyt: Bruk litt tid til å tenke over hvor flink du er! La det synke inn: Du har søren meg gjordt en god jobb! Gi deg selv mange klapp på skulderen! Men den gangen var det liksom en selvfølge at jeg “var flink” – og sånne oppdrag var en del av jobben.

I morgen skal jeg holde foredrag i Lørenskog Hagelag om grønnsaksdyrking. Egentlig vet jeg mye mer om det temaet, enn jeg visste om “Global Energy Supply” i 1982…….

Det morsomme – og tankevekkende – er at jeg er mye mer nervøs for foredraget i morgen enn jeg var før konferansen i Kuala Lumpur!

Har det med alder å gjøre, tro? Men hvorfor har jeg mindre selvtillit nå, når jeg nærmer meg 60, enn jeg hadde da jeg var i midten av 20-årene?

Hvorfor i all verden er prestasjonsangsten blitt større med årene?  Hvorfor tror jeg mer på “nissen” nå, enn for 30 år siden?

Hmmmm……

I januar blogget jeg om at det lakket mot slutten mot katten Tolouse. Det viste seg å være helt feil……

Noen dager etter blogginnlegget forsvant Tolouses bror Rampetuss. Jeg slapp ham ut på vanlig måte gjennom terrassedøren – og så kom han aldri tilbake. Etter noen dager begynte vi å lure: Gikk rundt huset og “lokket” og ropte på ham. Tok oss en tur bort i skogholtet like ved….. men fant ham ikke.  Inntil for noen få uker siden, da den siste snøen forsvant: Plutselig lå Rampetuss på hellegangen like bak legjerdet rundt terrassen. Fredelig på siden og uten noen tegn til skader. Han har simpelthen gått ut for å dø: Hvis han hadde gitt lyd fra seg der han lå hadde vi definitivt hørt det innenfra. Nå er han begravet i et hjørne i hagen – og vi er lettet over at han ikke ble utsatt for “noe”, men døde naturlig.

Etter at Rampetuss forsvant, er Tolouse plutselig blitt hakket mer “sivilisert”. Han har fortsatt Alzheimer – det er det ingen tvil om. Han glemmer at han har fått mat, kommer bort og “mjauer” for å få vann – og blir overrasket over å se at vannskålen faktisk er full. Og han ser dårlig, tennene hans er elendige, hørselen svekket og pelsen ganske “skabbete”. Men: Han er utrolig kjælen, spiser godt, sier fra når han vil ut – og har stort sett begynt å gjøre sitt fornødne utendørs igjen…… I november blir han 19 år. Han er vel ikke hva man kan kalle en “velfungerende katt” – men allikevel mye lenger fra å være en åpenbar “avlivnings-kandidat” enn det han var tidligere i år.

En del av meg synes det er strålende, og er imponert over Tolouse´s livskraft og stayer-evne. En annen del er ganske lei av at et dyr skal ta så mye plass og tid, og skulle egentlig ønske at han tok til vettet og gjorde som broren sin: Forsvant ut for å dø……  Huff!

Baltus har på et vis utviklet seg nesten på samme måten som Tolouse: Jeg var skikkelig bekymret for ham en stund i vinter: Han hadde opplagt vondt i bakbena og hoftene (artrose) – og kviet seg for å gå opp trappen. Innimellom la han seg rett ned når vi var ute på tur, og nektet å gå videre.  Da tok vi noen “grep” med litt alternativ behandling (akupunktur), og så fikk vi god vetrinærhjelp. Nå går han – akkurat som meg – på daglige doser med betennelseshemmende og smertestillende medikamenter. Det ser ut til å fungere veldig godt! Alle prøver og “verdier” er særdeles gode: Vetrinær Marius erklærte at ut fra prøveresultatene ville han tippet at “klienten” var en 8-9 år gammel retriever – Baltus er 11. (Husk at ett “hundeår” tilsvarer syv “menneskeår”!)

Så vi humrer litt “i heimen”: Både Baltus og jeg må passe på å få i oss våre daglige doser til rett tid. Og så har vi begge to en “back up”: Når “bakbeina” blir for vanskelige å få med seg, har vi hver vår blå-resept-medisin som gjør hverdagen lettere i noen timer………..  Og innimellom har vi begge to dager hvor hofter og knær og skuldre og albuer plutselig fungerer kjempebra: Da greier vi plutselig Den Store Losbyrunden uten problemer – men dagen etter skjønner vi begge to at vi kanskje ble for optimistiske: Da vil vi helst være mest mulig i ro……. 🙂

Lenge siden sist jeg blogget. I blogg-sammenheng er et fravær på to måneder helt latterlig – en blogg skal jo være en løpende dagbok.

Siden dette er en “familie-og-nære-venner-blogg” nekter jeg å føle at jeg “må blogge”. Allikevel vil jeg gjerne si unnskyld for manglende regularitet – og håper å bli tilgitt. Nok en gang.

Disse to månedene uten blogging har vært preget av “dårlig” tidsbruk for mitt vedkommende. Hovedsaklig har jeg loffet rundt i huset med leddbetennelser og smerter, og vært frustrert over manglende bevegelighet og at jeg ikke får jobbet/skrevet. Sur, grinete, gretten og negativ. Når smertene blir for store (og/eller medisininntaket for høyt) kobles hjernen nesten ut: Greier ikke å lese, umulig å spille piano, makter ikke å gjøre noe fornuftig i drivhus eller planterom……. Essensen i “tilstanden” er: Jeg orker ikke å være til stede!

Det som virkelig er frustrerende – og antakelig helt umulig å forstå for andre – er at mange dager og uker  bare kan “passere” på denne måten, i en slags zombie-lignende tilstand. Uten tilstedeværelse.

Jeg er i stand til å diskutere nyheter med Egil, kommunisere med “ungene”, ha barnebarn på besøk, gå tur med bikkjene, lage mat, vaske klær og poste en sporadisk status på Facebook. I denne perioden har vi vært i Haugesund og feiret 70-årsdag, besøkt hos gode venner, hatt middagsgjester – og feiret påske. Men det skjer på automatgir. Jeg er ute av stand til å yde noe ekstra, ta meg sammen, “komme ovenpå”. Alle kreftene går med til å “hanskes med” tilværelsen fra dag til dag. Det blir helt uoverkommelig å ringe tilbake til et “tapt anrop” eller svare på en epost.  Når automatgiret er koblet inn er det ikke nødvendig å være tilstede……

Nå begynner det å lysne litt: Ukentlig akupunktur, daglig trening i veldig små doser, ganske store doser betennelseshemmende plantepreparater kombinert med ulike former for mental trening, gjør at dagene blir gradvis lettere. Overskuddet kommer sakte og gradvis tilbake. I dag fikk jeg for første gang på lenge gjort litt mer enn det som sto på timeplanen! Det føles fantastisk: Som å få kontroll på tilværelsen igjen!

Så nå håper jeg at det verste er over for denne gang. At tåken letter.
Da vil jeg ta kontakt med alle dere som har ringt og sendt epost og ikke fått noen respons.
Og så vil jeg ta initiativ til å møte gode venner over en kopp kaffe eller en øl og en god samtale.
Og så skal jeg begynne å “ta telefonen” igjen – være tilgjengelig.
Være tilstede.
For alle dere som jeg er så glad i.
Takk for tålmodigheten!