For en god stund siden bestilte vi cruisebilletter: En reise gjennom Panama-kanalen har stått høyt oppe på ønskelisten en god stund. Vi tenkte å kombinere turen med litt jobb og mye hygge sammen med venner både på øst- og vestkysten av USA, siden cruiset har San Diego i California som utgangspunkt.

Men plutselig måtte planene legges om: Egil måtte reise til Kina tett oppunder avgangsdatoen fra San Diego, og hadde ingen muligheter for å rekke tilbake til Norge til den planlagte avreisen.

Etter å ha vurdert ulike alternativer er konklusjonen blitt: Det enkleste(!) er at jeg slår følge til Kina, og så reiser vi sammen fra Beijing over Stillehavet til Los Angeles, og kjører ned til San Diego hvor cruiset starter.

Da det ble klart at dette ble en “jordomseiling” bestemte vi oss for å få så mye som mulig ut av det: Nå tar vi oss noen dager ekstra i Beijing og Yantang, og så bruker vi litt tid i California til å besøke gode venner der, før vi går ombord i Celebrity Infinity i San Diego 28. oktober. Turen går ned vestkysten av California, Mexico, Guatemala og Costa Rica, gjennom Panamakanalen, ned til Cartagena i Colombia – og derfra opp til Miami i Florida. Dit kommer vi 12. november – og 13. november er vi tilbake i gamlelandet.

Jeg gleder meg veldig! Egil har vært mye i Kina de siste årene. Jeg har ikke vært der siden 80-tallet!

En “nyskapning” siden den tiden er den botaniske hagen i Beijing, med bl.a. en unik samling av Bonsai-trær – noen av dem er flere hundre år gamle. Og så gleder jeg meg til markedene, med et vanvittig utvalg av tørkede og ferske medisinplanter og sopp og alger, hvor selgerne – som også er dyrkere, produsenter og foredlere – ofte har en kompetanse som burde kvalifisert til en doktograd!

Og så håper jeg (og tror) at det fortsatt finnes akupunkturklinikker av den sorten hvor man først står i kø, og så sitter i kø, og så ligger i kø. Hvor man nesten ikke kommuniserer med akupunktøren: Man kan saktens peke på en vond hals eller en verkende skulder – men det gjør sjelden særlig inntrykk: Her baseres behandlingen på pulsdiagnoser og nålene settes deretter. Jeg har aldri opplevd å gå ut av en kinesisk akupunkturklinikk uten å føle meg betydelig bedre! Så dit vil jeg gå, med betente ledd og muskler, tørre øyne og vonde føtter.

Som alltid når vi skal ut og reise er jeg for dårlig forberedt. Hva vet jeg egentlig om Kina?

En av verdens stormakter, som har hatt en utvikling de siste tiårene som knapt har noe historisk sidestykke.
En kulturnasjon med stolte tradisjoner.
En nasjon med en innebygget arroganse (spør hvem som helst i et Sørøstasiatisk land) og tro på egen overlegenhet.
En kommuniststat som har spesialisert seg på økonomisk imperialisme fremfor ideologisk – og som er i ferd med å lykkes i en grad som ikke har gått opp for oss.
(Men jeg har allikevel en følelse av at vestens finanskrise aldri kunne oppstått under Kinesisk regi.)
Et diktatur hvor menneskerettighetene krenkes i et uhyrlig omfang.
En nasjon som preges av verdier og langsiktighet og ivaretagelse av tradisjoner. (Det siste kunne stått i Høyres program…..).

Kort sagt: Spennende! Men det føles nesten arrogant å reise dit uten å være mer oppdatert, ha større forståelse – basert på mer fakta…..

I høst flyttet Ida-Marie hjem, for å spare penger til å reise til Australia. I dag dro hun – uten returbillett.

Hun kommer tilbake en-eller-annen gang før neste høst. Sier hun. Tror vi. Hun skal jobbe mye og studere litt (eller var det omvendt?), og forøvrig nyde (strand)livet på Bondi Beach sammen med sin venninne Jessica – og utforske Australia.

Det har vært noen hektiske siste dager! Hun måtte absolutt ha så mye tid som mulig med “tullene”: Her baker de muffins med rosa gelé og skimrende dekorasjoner……

Dyrene har selvfølgelig forlengst forstått at noe er “i gjære”, og har svermet rundt Ida-Marie som mygg!

Vi har hatt “avskjedsmiddager” med storesøster og lillebror og fettere m. ektefelle, kjæreste og samboer, og familie og venner. Veldig hyggelig!

Og så kom avskjedens time: Dyveke og jeg kjørte til Gardermoen og fulgte gjennom innsjekkingen (ryggsekken veide 19,9 kilo…..)

….reisevant og vakker og modig og livsglad. Med tonnevis av gode ønsker og varme tanker med seg på reisen, fra alle oss som er glad i henne.

Og huset er velsignet fredelig – og merkelig tomt……..

Egils far døde altfor tidlig, bare 53 år gammel, i 1967. Men hans tre yngre søsken er imponerende spreke – og nå har vi altså akkurat feiret “faster” Dorrits 95 årsdag og onkel Ankers 90-årsdag. Stor stemning og godt fremmøte fra fire generasjoner!

Egil, Ida-Marie, Øyvind og jeg har hatt oss en skikkelig campingtur til Stavanger og tilbake: Først over Suleskar og Sirdalen – og tilbake over Haukeli.

Første overnatting var på Seljord Camping – som anbefales varmt! Store, velutstyrte campinghytter og nydelig beliggenhet ned mot Seljordvannet med lang sandstrand.

Ett (av mange) “gruk” jeg er spesielt glad i lyder:

Var ikke det en Kirsti Sparbo-låt? “En sommer er over, men minnene om den består….”

Det blir stadig viktigere for meg å holde fast i tiden. Å være tilstede mens tiden ubønnhørlig går videre. Å legge mening inn i dette flyktige. Å forsøke å sortere, sette på huskelapper, identifisere……

Og stadig blir jeg overrasket over alt tiden rommer. Alt livet byr på – og krever.

Denne sommeren var min aller første sommer uten Skjellnes. Jeg har savnet og grått og følt sinne, resignasjon og avmakt. Og skrudd av Tv’n hver eneste gang det kom bilder fra båtliv og sørland……

Men denne sommeren var også preget av Camilla og Rudis bryllup: Av takknemlighet og optimisme og lykkeønskinger.

Forberedelsene til hagefesten her dagen før bryllupet var omfattende og utfordrende – og morsomme. Mange mennesker stilte opp, og sammen fikk vi til en kjempehyggelig før-bryllupsfest! (Og mange stilte opp etterpå også, og ryddet og lempet og sjauet…..)

Vår bryllupsgave til brudeparet var en rundtur i Provence – sammen. Du verden, så hyggelig vi hadde det! Så mye vi fikk se og oppleve! Ikke minst samvær med gode venner, hvor jeg opplevde at omsorg for hverandres “avkom” ble viktig og en bekreftelse på vennskap. Når gode venner omfavner ungene dine, og inviterer dem inn og med uten betingelser – da føler jeg takknemlighet….!

Denne sommeren flyttet Egils datter Kristin med familie inn i nabolaget her på Lørenskog. Nå har vi barnebarn i  nærheten og slekt rett rundt hjørnet.  Det er utrolig hyggelig, og gir meg en sterk følelse av takknemlighet!

Og denne sommeren flyttet min tante Brita til en leilighet tilpasset hennes behov: Heis rett ned til dagligvarehandel og apotek, ikke trapper – forhåpentligvis kan hun nå fungere bedre gjennom neste vinter…

Akkurat det blir jeg stadig mer fokusert på:  Å fungere gjennom neste vinter.  Jeg blir opplagt gradvis dårligere av leddgikten. (Men fortsatt er jeg mye bedre enn for 15 år siden, da jeg startet homeopati- og akupunkturbehandlig!). Periodene uten ledd- eller muskelbetennelser er blitt færre og kortere. Smertestillende medikamenter er blitt regelen snarere enn unntaket. Denne sommeren har vist meg at jeg må akseptere noen begrensninger på min virketrang og ambisjoner……
Det er ikke dramatisk – det er sånn livet er.

En sommer er over……

Vår gave til brudeparet er en tur til Provence. Vi reiser sammen – og gleder oss til å oppleve denne spennende og sjarmerende delen av Europa sammen med de nygifte!

Vi skal delvis bo på historiske og spesielle hoteller og pensjonater – og delvis hos gode venner. Vi skal oppleve “Aida” fremført i det best bevarte romerske amfiteateret i Europa – og vi skal svømme i Middelhavet.

Katter og hunder og planter er sørget for – nå tar vi simpelthen ferie fra alt ansvar og alle forpliktelser!

Et fantastisk brudepar, utrolige gjester og et tvers gjennom vellykket arrangement. Referat og flere bilder kommer senere – de neste dagene vil bli tilbragt i hengekøya………..

Den store Dagen nærmer seg med stormskritt nå. 25. juni gifter Camilla og Rudi seg i Lørenskog kirke. Den samme kirken som mor og far giftet seg i i 1950. Tradisjoner og lange linjer……

For oss foreldre er det langt mer å gjøre i forbindelse med grill-/hagefest her på Lørenskog dagen før bryllupet, enn med selve bryllupet: Fra kirken drar vi rett opp til Losby Gods, og er i særdeles trygge og profesjonelle hender!

Men fredag samles 55 av litt over 70 bryllupsgjester i hagen her i Løkenåsringen: Brudeparet hadde et ønske om å få være sammen med gjestene også i litt mer uformelle former – så da ble det grillfest! Gjett om vi styrer og ordner!

Jeg tror Vivi (Rudis mamma) og jeg egentlig samler sammen alle de følelsene vi har nå når våre “førstefødte” skal gifte seg, og transformerer dem til fokus på termokanner og antall stoler og griller og servietter og kaker……..

I tillegg har jeg selvfølgelig vært altfor optimistisk i planleggingen: Oppussingen av huset fortsetter for fullt, og bidrar selvfølgelig til nerver og stress: Alle vinduene i første etasje er skiftet, og får 2. malingsstrøk i morgen…….  Dører er også skiftet, og de siste låskassene kommer også på plass i morgen. Vi har skiftet tak både i hallen og i gangen/trappen oppe, fra stygge “tak-ess” gipsplater til panel. Da måtte selvfølgelig alle lamper demonteres, og delvis skiftes ut. Fortsatt mangler noen koblingsbokser og brytere. Kaos……

I tillegg til bryllup med tilhørende festivitas, nærmer en annen gledelig begivenhet seg med stormskritt: Uken etter bryllupet drar Kristin og Tormod til Berlin for å pakke og avslutte oppholdet der. Vi har gleden av å passe “tullene” hele uken – og så flytter de alle sammen inn i huset bare et steinkast herfra. Vi gleder oss veldig til å få familie i nærheten!

Det er godt med gode hjelpere! Og det har vi heldigvis rikelig tilgang på. Jeg blir ganske rørt over hvor mange som tilbyr hjelp!  Bitten stiller opp som “sjefskokk”, og lager marinader, dressinger og grillspyd. Andre stiller med griller og bord/stoler.  Øyvinds kjæreste, Sanna, har allerede “tegnet seg” for å ta hovedansvar for hundene. Nora Brit, Knut, Kjell Einar og Oddveig kommer fra Haugesund og stiller som grillmestre, ryddegjeng og kakebakere. Etc. Etc. Etc.
Det er ingen mangel på gode hjelpere – utfordringen er egentlig å skaffe seg oversikt nok til å kunne delegere og “bruke” alle hjelperne!

Det må kunne kalles et ekte luksusproblem!

Det er visst ingen grenser for hva vi bruker Camilla og Rudis bryllup som unnskyldning for: Det siste er at begge foreldreparene + søsken har kastet seg på dansekurs sammen med brudeparet!  Vi hadde første kurskveld i går – ingen tvil om at det trengs: Vi danser jo nesten aldri mer, og både rytmesans og trinn er mildt sagt rustent! Egentlig rart at vi ikke danser mere – det er jo kjempegøy!

Etter tre timer med vals, swing og foxtrott var vi både stive og støle, men skjønt enige om at det er gøy å danse og at vi bare på første kurskveld gjorde fenomenale fremskritt!

Og så måtte jo vi mødrene felle noen tårer,  da Camilla og Rudi med stort alvor og intens konsentrasjon trente på selve Brudevalsen.

Om en times tid bærer det avgårde til London igjen, på den aller siste “brudekjoleturen”. Denne gangen skal stasen hentes hjem! Jeg foreslo for Camilla at vi kunne ta med en tom koffert og legge kjolen i den. Forslaget ble blankt avvist: Kjolen skal definitivt ikke ekspederes – den skal bæres hjem og ikke slippes av syne ett eneste minutt!

Nå er “Kjolen” ferdigprøvet og -justert og alle detaljer (mange flere enn jeg visste om) er avklart. Selvfølgelig blir den aldeles nydelig. Det er en ny opplevelse å sitte i en brudesalong med tårer i øynene…….. 🙂

Camilla, Ida-Marie og jeg dro til London fredag ettermiddag, og lørdag ble de siste prøvingene gjennomført. Om to uker skal vi tilbake og hente stasen.

Jeg synes vi er riktig flinke til å få mest mulig hygge og moro og kos ut av det forestående bryllupet! Denne gangen tilbragte vi noen timer på “The Museum of Natural History”, og fikk med oss musikalen “The Lion King” – i tillegg til litt shopping, ganske mye “tusling rundt” og mange hyggelige måltider.

Det er deilig å være ferdig med den perioden hvor vi måtte opp før klokken seks på 17. mai for å rekke å “pynte” alle ungene + oss selv og haste avgårde til flaggheising og tog. Nå spiser vi frokost i ro og mak – og frokosten glir over i en lunsj og deretter over i obligatorisk jordbærspising.

Da jeg var alene med tre små barn og hadde dårlig råd begynte vi å spare til “17-mai jordbærene” i februar.  Vi dyttet kronestykker og femkroner opp i et norgesglass, og sparte ekstra penger ved å sykle til korpsøvelser og fotballtrening istedenfor å ta bussen. Målet var å få råd til en hel kasse jordbær! Vi greide det alltid. Og kastet oss over bærene med en følelse av at dette hadde vi virkelig jobbet for å få til! Akkurat de årene smakte jordbærene ekstra godt! De var ekstra søte og fyldige og syrligheten var akkurat riktig……

Nå trenger vi ikke lenger spare i flere måneder for å ha råd til å kjøpe en kasse jordbær til 17. mai. Men fortsatt er det strengt forbudt å spise jordbær før den 17.! Og fremdeles kjøper vi en hel kasse – helt uavhengig av hvor mange gjester som kommer.

Fra å være en dag med høyt tempo og blodtrykk og stressnivå er nasjonaldagen blitt en dag som preges av at mange mennesker i alle aldre “stikker innom”.  “Ungene” tar gjerne med seg venner hjem til en sen frokost – og påfølgende jordbærspising. Så drar de avgårde – og neste “kontingent” rykker inn på terrassen: Slekt og venner og naboer som er på vei fra ett sted til et annet, og som daler ned på vår terrasse for etpar jordbær og litt drikke. Litt senere kommer middagsgjestene: Familiemedlemmer og gode venner som slår seg til ro for kvelden.

Selvfølgelig kan det bli litt “masete” innimellom: Ingenting gjør seg selv, og når mange mennesker skal serveres mat og drikke blir det fort litt mye trasking frem og tilbake med brett og glass og tallerkner og flasker…..  Men vi synes det er så innmari hyggelig at “folk” vil være sammen med oss, og vi koser oss så veldig med denne “mixen” av unge og eldre og nær familie og “fjerne” bekjente.

Vi fortsetter friskt med oppussing av både hus og hage. Plenen foran huset ble totalt ødelagt i fjor, på grunn av bygging av ny terrasse. Nå har vi rett og slett “rullet ut” ny plen, som vi vanner og steller etter beste evne.  Det er nesten litt merkelig å se hvor enkelt et gjørmehav ble forvandlet til en velstelt gressplen……

Mange prosjekter gjenstår fortsatt: Alle dører og vinduer i underetasjen skal skiftes,  og det er fortsatt mye ugjort ute. Men vi kan stadig krysse av på listen over prosjekter som er ferdige: Nå har vi anlagt sti i skiferheller rundt hele huset, ny utebod står klar med hyller og innlagt strøm, vi har fått en ekstra parkeringsplass ytterst i oppkjørselen, og ved inngangen har vi fått murt en teglstensmur som erstatning for tørrmuren i granittblokker som raste ut. Joda, det hjelper………

Så er vi på vei hjem igjen etter halvannen begivenhetsrik uke. I skrivende stund sitter vi på Newark flyplass utenfor New York. De siste par dagene har vi vært i Washington DC, og fløy opp hit i formiddag.

Washington er en deilig by, og vi har flere gode venner her. Noen er alltid bortreist, men jammen greide vi å samle de fleste til hyggelige middager og gode samtaler.

Det er flere bilder fra hagen på hagebloggen min: http://hageflekken.blogspot.com

Også i Houston rakk vi hyggelig samvær med gode venner. Egil var selvfølgelig travel – mens jeg hadde god anledning til både å trene og å skrive – to aktiviteter som ofte havner litt ned på prioriteringslisten sånn til hverdags.  Dessuten feiret vi bryllupsdag 30. april med hyggelig middag på Annie’s Cafe og påfølgende champagne på rommet – iført silkebadekåpe (Egil). I fjorten år har han holdt ut med meg nå!

Vi var i Houston da nyheten om at Osama bin Laden var drept ble offentligjort. Det forårsaket et drabelig leven, hvor hele bilkortesjer kjørte rundt i gatene og tutet – akkurat som etter en seier i baseball……. Nokså usmakelig – og nesten litt uhyggelig!

Nå bærer det hjem til bryllupsplanlegging og de siste to brudekjoleturene til London med “tullene” og fortsatt oppussing og oppgradering av hus og hage og ganske travle tider. Mye å glede seg til!

Egil og jeg er “på tur”.  Vi ankom New York onsdag, reiser videre til Houston i morgen, og stikker en tur innom Washington DC neste uke på vei hjem.  Denne gangen er vi enda mer priviligert enn vanlig, og bor i “residensen” til Norges FN-ambassadør Morten Wetland: Helt nede ved East River, i 7. etasje med praktfull utsikt. Jeg kunne sitte i dagsvis bare å se på båttrafikken på elven! (Morten har forresten en egen blogg med masse interessant informasjon om FN og det løpende arbeidet der: http://blogg.regjeringen.no/norgeiverden/fn-delegasjonen/)

Men vi får da gjort litt annet enn å nyde utsikten også. Vårblomstringen er på sitt vakreste her nå – og det er fantastisk å legge merke til hvor mye blomster og trær det faktisk finnes midt i denne asfaltjungelen! (Jeg har skrevet litt mer om det på hagebloggen min: http://www.hageflekken.blogspot.com)

Metropolitan Museum of Art er alltid verd et besøk. Det er selvfølgelig umulig å rekke over mer enn en liten brøkdel av alt det fantastiske som foregår der – etter mange titalls besøk har jeg knapt rukket å se alle de permanente utstillingene engang……  Akkurat nå har de en morsom utstilling som heter “Rooms with a View: The Open Window in the 19th century”, som viser et hundretalls kjente (og noen helt ukjente) malerier fra 1800-tallet som bruker “vinduet” som et hovedtema.  Her er en lenke til hele utstillingen: http://www.metmuseum.org/special/se_event.asp?OccurrenceId={F2475C18-07BA-4A0E-B4BA-9B6070450EA7}

“The Metropolitan” er forøvrig kjent for å sette sammen temautstillinger som overrasker. På 70-tallet en gang hadde de en utstilling hvor temaet var “kvinnebryst” fra ett-eller-annet århundre. Gjett om den skapte røre, midt i ny-feminismens glansdager!

Forrige uke dro jeg til en begravelse på Tingvoll på Nord-Møre. Tutti, en kusine av mor, skulle gravlegges ved Tingvoll kirke. 

Morfar vokste opp på Tingvoll, som en av tilsammen ti søsken. Gården heter Hegerberget, og jeg tilbragte en ukes tid der hver sommer så lenge oldemor levde – dvs. til jeg var åtte år. Senere ble besøkene mer sporadiske. Gården ble overtatt av morfars bror Nils og hans kone Anne – og senere av deres datter Tutti, som bodde der inntil for noen få år siden.

Det er rart å se graven til oldemor og oldefar, hvor tilsammen fire barn er gravlagt i samme grav som foreldrene. Tenk å få ti barn hvorav en dør som barn og to andre i ung alder – og en emigrerer til USA. Oldefar var mye eldre enn oldemor. Han døde i 1927, mens hun levde helt til 1960.

Tingvoll kirke er fra tidlig middelalder – den eldste delen kanskje fra rundt år 1050. Antakelig har det vært kirke på stedet fra midten av 900-tallet. Deler av kirken har doble murer, hvor man kunne gjemme seg ved et angrep utenfra. På veggene henger det store, dystre oljemalerier av tidligere prester.  Og høyt oppe på den ene gavlveggen henger det fortsatt en “utkikkspost” av tre, hvor man antakelig kan se mange mil utover fjorden.

Her er det ikke vanskelig å kjenne historiens sus. Og det føles på en merkelig måte godt og litt trygt og vandre mellom graver og på tufter hvor mine forfedre- og mødre har gått i mange generasjoner.  En slags tilhørighet. Kanskje det er det som kalles slektsfølelse?

På denne tiden av året blir jeg alltid litt pessimist: Tomten vår ligger i en nordvendt skråning, og snøen ligger mye lenger her enn (nesten) alle andre steder her i distriktet.  Akkurat nå tenker jeg at vi skal være glade hvis snøen er borte til sankthans!

Ida-Marie ble kjent med “Berserk-gutta” på Bali i fjor sommer. De var mye sammen og fant åpenbart tonen. For en uke siden dro Ida-Marie til Brasil. Der reiser hun rundt sammen med venninnen Jessica, som hun også traff på Bali . Etterhvert skal de også møte Silje, som er en nær venn av kaptein Jarle på Berserk. Sammen skal disse tre jentene blant annet oppleve karnevalet i Salvador.

De hadde avtalt å møte Berserk mot slutten av Brasil-oppholdet: Kaptein Jarle mente at de skulle rekke å komme dit i siste halvdel av mars. Nå blir dagene isteden preget av venting og meldinger og internett-søk – og et håp som det blir vanskeligere og vanskeligere å holde på.

Jeg ønsket meg intenst en “dukkestue” i barndommen.  Kanskje var jeg omtrent 7 år da jeg var med morfar på en-eller-annen messe – og han tok lodd på en aldeles nydelig dukkestue: Med veranda og smårutete vinduer og blondegardiner. Hele den vinteren drømte jeg at morfar hadde vunnet. At når vi kom sørover (vi bodde i Harstad) så kom dukkestuen til å stå der i all sin prakt, i hagen på Kåstad. Nedturen ble smertefull! Morfar snekret en slags lekestue av paller og planker for å bøte på skuffelsen min – men det ble ikke riktig det samme…….

Da ungene var små hadde jeg ikke råd til å anskaffe lekestue til dem. I Sandnes sto det riktignok et “minihus” nederst på tomten, som kunne blitt en riktig hyggelig liten lekestue – men den ble nokså raskt omgjort til kaninhus og fyllt opp med høy og halm.

Så drømmen om et “dukkehus” har forblitt en drøm. Helt til nå. Når Sara Kristin og Johanna flytter inn bare et stenkast herfra har jeg plutselig fått verdens beste unnskyldning for å få en lekestue i hagen. Og når internett byr på auksjoner som gjør at prisen blir høyst overkommelig – ja, da forsvant alle motforestillinger som dugg for solen.

Så nå er vi de lykkelige eiere av ett stk. lekehus! Vi skal hente det på kaia i Oslo i morgen. Det skal plasseres under lønnetreet på forsiden av huset: Litt skjult og “hemmelig” – og samtidig sånn at det er lett å holde litt oppsyn med de søte små. Så nå må jeg raskt gå i gang med å sy gardiner, og så må vi jo innrede og møblere, og…….. 

Jeg skal prøve å bevare bakkekontakten. Men det er noe spesielt med sånne barndomsdrømmer som plutselig blir oppfylt – takket være barnebarna!

Barne- og ungdomslitteraturen fra 50- og 60-tallet er full av heltinner som bevarer humøret og er fulle av omsorg for andre til tross for all verdens fysiske lidelser, sjelekval og deprimerende omstendigheter. Antakelig er det fordi jeg var storforbruker av den typen litteratur i oppveksten at jeg har en slags forestilling om at smerter og sykdom burde gjøre meg til et skikkelig godt menneske.

Men det skjer dessverre ikke: Jeg blir vrang og sur og vanskelig av å ha vondt  – og direkte krakilsk når jeg ikke kommer meg uten døren mange dager i strekk!

Etter å ha tilbragt nesten hele forrige uke i sengen, dro jeg til fjells i noen dager – og tenkte at nå var det verste over for denne gangen. Bare for å havne rett til sengs igjen da jeg kom hjem. Så nå er jeg grundig lei av knær og hofter og håndledd og albuer som lever sine egne (betente) liv……. Til uken starter jeg på en ny runde med akupunkturbehandling – det pleier å hjelpe godt. I mellomtiden får jeg håpe at familien holder ut med meg enda litt til.

Det ble ingen skiturer på fjellet denne gangen – det snødde ganske tett og vinden var sur. Men noen rusleturer med hundene ble det – og de koser seg skikkelig når de får løpe fritt rundt i nysnøen!

Overskriften er et samnorskord, som i hine hårde dager skulle erstatte ordet “innflyttere”.  Godt at samnorsk-ideen aldri fikk fotfeste…….!
Men ordet er ikke så dumt allikevel: I dag bruker jeg det fordi Egils datter Kristin og svigersønn Tormod har kjøpt hus her på Lørenskog, og flytter hit til sommeren. Så da er de nybygdinger og vi blir sambygdinger – og det aller gledeligste er jo selvfølgelig at “tullene”, Sara Kristin og Johanna, kommer så mye nærmere og kanskje til og med blir nesten en del av hverdagen vår!

Sist helg tok Egil og jeg en svipptur med Kielfergen. Deilig og avslappende! Vi reiste nedover på søndag, og feriret Egils bursdag med deilig middag ombord. Turen ut Oslofjorden i strålende vintervær var fantastisk! Vi fant oss et lunsjbord helt akter, og kunne nyte panoramautsikt over fjorden. Utrolig vakkert!