“Vintercamping” er et nytt konsept for oss. “Spikertelt” også! I utgangspunktet skulle man kanskje ikke tro at det passet særlig godt for en revmatiker….. Men vi stortrives med å ha egen “varmestue” på Blefjell, med deilig fjellterreng rett utenfor døren! Og jeg stortrives i tillegg med å kunne ta PC’en under armen og ha ro og fred til å skrive bare halvannen times biltur hjemmenfra.  Nå midt i uken er jeg visst eneste “beboer” her på Liatoppen Vintercamping, og Baltus og jeg nyder landskapet og stillheten.

 

Er det ikke litt merkelig hvordan et nytt år føles som en ny start på en helt annen måte enn en ny dag eller uke eller måned? For ikke å snakke om at bursdager jo virkelig burde være tidspunkter for eftertanke og forsetter.

Siden jeg var ganske ung, har jeg brukt tiden rundt nyttårskiftet til å foreta en slags “vareopptelling”. Tidligere var nok denne prosessen preget av større ambisjoner enn nå. Da konkluderte jeg gjerne med at jeg måtte bli flinkere til alt, gjøre mye mer – og dessuten blir et fundamentalt bedre menneske. Kanskje er det resignasjonens kunst som gjør at jeg er blitt mer tilbakeholden med forsettene?

I år har jeg et forsett om å leve mer i nuet. Planlegge mindre og være mer impulsiv. Gi litt slipp på kontroll og struktur og lister over alt jeg “burde”.

Forleden dag lykkes jeg godt i dette forsettet. Noe som startet som en luftetur med Baltus og Amandus “rundt kvartalet” ble til en halvannen mil lang vandring i praktfullt vinterlandskap innover til Losby og Mønevann. Jeg hadde slett ikke tid! Vi ventet besøk, skittentøyhaugene lå meterhøye i vaskekjelleren, kjøkkenet så ut som et takras, bunken på kontoret med ubetalte regninger og brev som måtte besvares formelig ropte etter å bli tatt hånd om, plantene på planterommet trengte sårt til litt stell og omsorg……

Men jeg valgte altså allikevel å rusle innover i Østmarka i strålende vintervær med to lykkelige hunder…… Og fikk naturopplevelse og mosjon og perspektiv på tilværelsen og sinnsro på kjøpet.

Det er deilig å gå alene, og la tankene fly. Samtidig er det jo litt hyggelig med selskap også. Baltus og Amandus er perfekte turkamerater: Glade og hengivne, morsomme både hver for seg og i samspill, innimellom litt krevende – og utrolig vakre!

Jeg blir stadig overrasket over “tankens kraft”. Hvor stor forskjell det gjør å fokusere bevisst fremfor å la tankene drive planløst. Uten bevisst fokus merker jeg at tankene lett konsentrerer seg om negative ting. Hendelser og personer som har såret eller skuffet meg, tap og nederlag, frykt for fremtiden. Men det krever ikke så mye å dirigere disse tankene over i en positiv bane: Det viktigste er å være “obs” på hva som skjer, og så skifte fokus fra det negative til noe positivt.

Takknemlighet for det som er, er en rik kilde til glede og positivitet. Jeg er veldig glad i nettstedet http://www.gratefulness.org – der fokuseres det nettopp på takknemlighet.

En stadig kilde til glede og takknemlighet er huset vårt og området rundt. Å bo “på landet” bare en halvtimes busstur fra hovedstaden er et utrolig privilegium!

Riktig godt nytt år til alle som følger bloggen min! Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger i året som gikk!

I mange år var ukene før jul den aller verste tiden av året. Jeg hadde en slags forestilling om hvordan det “burde være”, og greide aldri å leve opp til det. 

Inni hodet mitt hadde jeg et bilde av mamma, fin på håret og diskret sminket, i julekjole med juleforkle utenpå, på kjøkkenet mens hun tryllet frem enda en sort sildesalat innimellom de hjembakte rundstykkene og brødene og den hjemmelagede sylten. Mens pappa satt ved pianoet og spilte og sang – og mamma nynnet med, fra kjøkkenet……. Og huset luktet godt – og annerledes – og det var spennende gaver gjemt bak hver eneste skapdør, og snøen dalte vakkert ned ute……..

Jeg fikk det aldri til. Huset var aldri rent eller ryddig nok. Jeg rakk aldri å stryke juleforklærne. De gangene jeg forsøkte å bake julekaker gikk det ofte galt: Kakene ble svidd eller tørre og i alle fall ble de stygge. Jeg greide aldri å forhindre at ungene kranglet. Huset vårt ble aldri så “julete” eller harmonisk som jeg følte det burde være…….

Noen ganger meldte jeg meg ut. De “utmeldte” julefeiringene ser jeg tilbake på med glede: Vi sendte beskjed til venner og kjente om at deres julegave til oss var at vi brukte julegavebudsjettet på Sydentur. Så sendte vi et stort antall julekort og julebrev  – og så dro vi: Med vår høyt skattede venetianske julekrybbe, adventskalendre og to poser risengrynsgrøt i bagasjen. I leilighet på Lanzarote eller Gran Canaria med en kokeplate og svømmebasseng fant vi julefreden: Der hadde vi tid til å være sammen! Der gikk vi til julegudstjeneste uten mas og stress. Der lo vi av palmer med julelys og hadde tid til å lese hele “Julemysteriet” aldeles uforstyrret…….
Løsningen anbefales på det varmeste for småbarnsforeldre!!

Det er først de siste årene jeg har greid å kose meg med juleforberedelser uten prestasjonsangst eller urealistiske ambisjoner.

Ett “triks” har jeg lært av Egil: Vi handler julegaver hele året! På reise, men også ellers, kjøper vi gaver som vi synes om og tror “noen” kan ha glede av.  I november tar vi frem “presangkassen” – og blir alltid overrasket over hvor mange av de innkjøpte gavene som åpenbart “passer til” en mottaker på julegavelisten vår.

Så da gjenstår bare pakkingen – og den koser jeg meg med! Jeg tenker på mottakeren av gaven, slenger på en ekstra klistrestjerne eller julenisse, mumler en slags besvergelse eller et ønske, og er takknemlig for å ha tid til å fokusere på familiemedlemmer og venner som vi sjelden har anledning til å være sammen med.

En annen juleglede er juleblomstene. Jeg har en forkjærlighet for amaryllis: Jeg synes de er så vanvittig spektaktulære – så helt hinsides alt som burde vokse og gro i Norge i desember! De burde i alle fall være “engangs” – noe vi kaster etter blomstring, en “dekorasjon” som har gjordt jobben…….

Men min hvite amaryllis blomstrer nå for 5. år på rad. Og i år overgår hun seg selv: To stengler med fire blomster på hver! Jeg har ikke gjort annet enn å klippe ned og gjødsle litt og potte om. Et juleunder – og en stor gave!

En ekstra førjulsgave fikk jeg i går: En sommerfugl åpenbarte seg på planterommet, midt mellom knoller i vinterdvale og nedskårne fuchsiaer. Vakkert!

Den overlever nok ikke lenge – men for meg ble den en påminnelse om at nå er det under en uke til solen snur
og det går mot en ny vår……..

Det er vakkert ute nå!
Kulden forhindrer meg fra å være særlig mye ute: Etter noen minutter er både ledd og muskler pinnestive og verkende.  Allikevel må jeg ta noen snarturer ut i vinterlandskapet: Det er så vakkert at det nesten gjør vondt!
Og det lar seg selvfølgelig ikke forevige gjennom et mobilkamera. Jeg synes allikevel at disse glimtene fanger litt av stemningen…..

Jeg er veldig glad i den gamle kirken her. Der føler jeg tilknytning og tradisjon og røtter. Mamma er døpt, konfirmert og viet der. Mormor og morfar og mamma og pappa ligger gravlagt der. Der er dessuten ganske mange andre graver som jeg jevnlig oppsøker:  Ikke mindre enn tre barndomsvenninner, foreldrene til flere gode venner, mors tante og onkel, “gamlepresten” som var en venn av mor og som konfirmerte meg, flere barndoms- og ungdomsvenner av mor, tidligere naboer og venner av både morfar og mormor og mor og far….

Vel hjemme igjen tuslet jeg en tur rundt huset. Og oppdaget at en stakkars solstol er gjenglemt på plenen. Egentlig er det litt hyggelig at den står der: Den minner om at en gang blir det varmt og sommer igjen…..

Fem dager i november hadde vi “tullebesøk” av Egils to barnebarn. Utrolig hyggelig! De er verdens mest harmoniske og “lettvinte” unger: Når det en sjelden gang oppstår et problem lar det seg trylle bort med en sang eller litt tøysing.

Et daglig høydepunkt (for meg) var å bli vekket av to litt forsiktige småpikestemmer som ropte “Moffa! Moffa!” akkurat passe høyt til at det bar til soverommet. Og registrere at Egil, som er minst like mye B-menneske som jeg, formelig stupte ut av sengen med et digert smil rundt munnen og ropte “Nå kommer moffa!” med en stemme som kunne smeltet en sten!

Til tross for det er det jammen strevsomt å ha ansvaret for barn igjen: Evnen til å kombinere jobb og husarbeid med barneomsorg er mildt sagt svekket med årene……..

“Onkel Bane” (Bjarne) kom helt fra Stavanger for å være med på “Reisen til Julestjernen” på Nasjonaltheateret. Stor stas!

Jeg tror vi voksne koste oss mer enn ungene: Johanna (2 år) syntes det var altfor skummelt: Hun satte seg resolutt på fanget mitt med ryggen til scenen og nynnet og pratet for seg selv. Det er jo en kjempesmart strategi når omgivelsene er skumle! Sara Kristin (4 år) var litt mer forberedt: Hun har sett stykket på video og visste at det var skummelt. Men det er jo allikevel noe annet å se den onde greven i levende live, bare noen meter borte. Da var det godt å ha et morfarfang!

Det var altfor kaldt til å leke ute mens de var her. Men vi hadde nok å ta oss til inne. Sara Kristin er en kløpper til å bake pepperkaker! Hun fyllte en hel boks, og var utrolig nøyaktig og grundig. Johanna syntes det var morsommere å spise pepperkakedeig, og gadd ikke riktig ta opp konkurransen med storesøster……

Ekstra stas var det selvfølgelig når tante Ida kom på besøk – hun har jo vært i Berlin flere ganger og vært barnevakt.

For et privilegium, å få lov til å være en ørliten del av livene til to nye, små mennesker……….!

 Onkel Jon, min fars yngste bror, døde den 17. november. Jeg var på vei til å besøke ham på sykehuset da kusine Hege ringte og fortalte at det var slutt.

Da jeg flyttet hjemmenfra som 17-åring bodde jeg ett år “på hybel” hos onkel Jon og tante Gulle på Høvik. Det året kom til å bety mye for meg. Både onkel Jon og tante Gulle hadde alltid tid til å lytte til og snakke med en temmelig forvirret og frustrert 17-åring. Og kanskje aller viktigst: De tok meg på alvor! Jeg tenker tilbake på sene kvelds- og nattetimer i kjellerstuen på Høvik med engasjerte samtaler om politikk, religion, filosofi og etikk med stor glede – og dyp takknemlighet!

I mange år etter at jeg flyttet derfra var huset på Høvik mitt “annet hjem”: Jeg var alltid velkommen, der var alltid tid og tilgjengelighet – og god whisky 🙂

Mange år senere ble Flesi og Høvåg et felles samlingspunkt: Da Nessetun ble bygget bare noen få hundre meter fra Skjellnes på midten av 80-tallet, ble somrene preget av tett kontakt mellom oss kusiner og barna våre – og med pappa , onkel Jon og tante Gulle som særdeles tilstedeværende “familieoverhoder”. Der har vi levd tett på hverandre og delt opplevelser, gleder, tanker – og frustrasjoner og sorger.

Det er få mennesker jeg har hatt et så ærlig forhold til som onkel Jon. Vi har kranglet og såret hverandre og utvekslet klare, gjensidige meldinger i førti år…… Jeg tror jeg tør si at grunnlaget for denne ærligheten har vært en gjensidig respekt – og kjærlighet.

Nå er både pappa, onkel Jon og tante Gulle borte – og Skjellnes er solgt. En epoke er definitivt over.

Jeg jobber fært med å fokusere på takknemlighet over det som har vært fremfor sorg over det som er forbi.

Innimellom lykkes jeg.

Han ville blitt 86 år. Rart å tenke på at det ikke er mer enn knapt halvannet år siden han døde. På den ene siden synes jeg det er en evighet siden han levde. På den andre siden hender det rett som det er at jeg innbiller meg at han er på vei inn døren……
Ida-Marie var på graven i dag og tente lys og sendte bilde. Sist vi tente lys der var for en drøy måned siden  – da var det 25 år siden mamma døde.
Rare merkedager.
Anledninger til eftertanke.
Godt å ha en grav å gå til!

Så var jeg tilbake igjen på Lanzarote. Denne gangen blir oppholdet i Villa Isis på hele fem uker. Heldigvis kommer Egil nedover en ukes tid sånn omtrent “på midten” av oppholdet.

Hensikten med oppholdet her er det samme som i februar: Trene og skrive.  Jeg kom nedover på onsdag og startet nokså friskt på torsdag med både svømming og en times aerobic og styrketrening. Så var det to timer med yoga fra morgenen i dag – og nå kan jeg knapt gå, og absolutt verken bøye meg eller snu meg !  Huff!

Været her akkurat nå er helt passe: Det veksler mellom strålende sol og litt skyet, med dagtemperatur på rundt 25 grader.

Det trådløse nettverket på Villa Isis er nede for øyeblikket. Derfor skrives dette fra verandaen i 2. etasje på “The Famous Bluebells Bar” i Puerto del Carmen – det eneste stedet jeg vet om som har gratis trådløs tïlgang. Her er det storskjerm med sport, billig øl, høy stemning, og Elvis og the Beatles på anlegget…..Gjestene er nesten uten unntak enten tyskere eller briter i størrelse XXXL med sport og øl som hovedinteresser. Ikke akkurat mitt favoritt-type-sted, men hva gjør man ikke for å kunne skrive noen bloggord?  Fordelen med å sitte her er at i disse omgivelsene føler jeg meg både slank og elegant….. 🙂

Etterhvert som rapportene fra Norge om kulde og snø finner veien hit ned, vil jeg garantert blogge mer om vær-, føreforhold og eventuelle små og store begivenheter herfra.

….. og jeg har visst ikke flere tårer igjen. Nå har vi vært der nede og pakket sammen personlige eiendeler, og reist derfra for siste gang.

Pappa overtok Skjellnes etter sin onkel. Onkel Bjarnes tanke var at Skjellnes skulle være et samlingssted for familien.

Skjellnes ligger på Flesi, eller “på Nesset” som det heter der nede, ved Kjøpmannsvik omtrent midt i Blindleia. Siden onkel Bjarne kjøpte Skjellnes i 1950 er det ikke bare “vårt” sted som har vært et samlingssted for familien: Også Nessetun, Ekeli og Ellensåker  ligger “på Nesset” og har vært viktige “familiesteder”, hvor søskenbarn og tremenninger som ellers knapt ville kjent hverandre har fått være sammen og lært hverandre å kjenne, og hvor 4. generasjon nå har gjort sitt inntog. Disse sommerstedene har gitt oss en unik kontakt med familie og slekt.

Og nå har altså vi sagt takk for oss, og meldt oss ut av denne tradisjonen og dette fellesskapet.

Selv har jeg vært på Flesi hver eneste sommer i 55 år. (Jeg er 57……)  Som 8-åring hadde jeg flyttet fire ganger. Som 14-åring sju…….Og det handlet ikke om “skifte strøk”, men om fullstendige miljøskifter: Fra Stavanger til Viksfjord til Larvik til Kirkenes til Harstad til Bodø…..

Flesi og Lørenskog, hvor mormor og morfar bodde, var mine faste punkter i tilværelsen.

Mange av de menneskene jeg møtte og ble glad i “på Nesset” har betydd mye for meg. “Gamle Johanne” som vokste opp på Skjellnes sammen med syv søsken. Hun solgte barndomshjemmet sitt til onkel Bjarne men forbeholdt seg retten til å bli boende. Johanne hadde alltid tid. Og hun var god til å fortelle! Johanne har lært meg å lyse krabber og å ro og hun har vist meg de gode fiskeplassene. Hun har lært meg å “lese” skyene og sjøen -og å kjenne igjen masse stjernebilder. Og så har hun lært meg mye om hvordan det var å vokse opp i Høvåg på tidlig 1900-tall – og gjort historien levende!

Johannes kusine, “Dikka”, bodde på gården like ovenfor Skjellnes. Ryktene sier at hun var smellvakker, og en gang forlovet med min farfar…… Jeg husker henne bare som en gammel dame som alltid sto i døren når vi kom forbi, alltid hadde tid, og alltid bød på et glass hjemmelaget ripssaft. Dikka var den første personen i mitt liv som ga meg en “voksen” gave: En grønn sukkerkopp med gule og orange blomster langs kanten. Den er gyselig stygg -og jeg elsker den fortsatt, og har omhyggelig pakket den inn ved hver eneste flytting! En stor skatt!

“De voksne” på Flesi har lært meg å være trygg i båt. Tante Margit sendte meg til Kjøpmannsvig for å kjøpe fløte: Da måtte jeg ro prammen (den var en forferdelig stor og tung gammel trebåt!) – og det var aldri noen tvil om jeg ville klare det! En gang ble vinden for sterk (og årene for store og tunge), jeg mistet en åre og drev nedover leia – da kom onkel Bjørn fra Ekeli og “reddet meg”, og lærte meg samtidig hvordan jeg kunne brukt en åre til å styre båten mot land.

Jeg var bare 11 år da tante Margit første gang ba meg ta snekka og dra med en beskjed til “doktor Torkildsen” i Åkerøhavn. “Snekka” var en praktfull sørlandssnekke som onkel Bjarne hadde fått bygget etter egne spesifikasjoner. Tenk hva det gjør med en 11-åring å kunne mestre den alene!

Jeg kommer sikkert til å blogge mye mer om Sørlandet og Skjellnes: Det har vært en stor og viktig del av livet mitt og det er vanskelig å forstå at det er en epoke som er over.

Denne overskriften har jeg brukt på et tidligere blogginnlegg også. Den gangen var det vår gode venn Johs. Berg som døde, etter å ha vært syk i lang tid. I går fikk vi den sjokkerende nyheten at en annen god venn, Ingjald Ørbeck Sørheim, plutselig er revet bort. Han fikk hjerneslag, og døde i løpet av to knappe døgn. Egil hadde en avtale med ham på lørdag…….

Selv snakket jeg med Ingjald for noen få uker siden: Han ga meg råd om hva jeg kunne gjøre i forhold til manglende lønnsutbetalinger til de polske arbeiderne som har jobbet her i huset. Da var han som vanlig på farten fra ett møte til et annet – full av entusiasme, boblende av innspill og refleksjoner…….  Og nå er han borte.

Et stort tomrom i vennekretsen. Et inderlig savn. En vond sorg.

Vi har fått sett og gjort utrolig mye! Først og fremst fant vi Kjolen…….  

Vi kan selvfølgelig ikke “offentligjøre” noe bilde av kjolen som ble valgt, men vi kan jo legge ut bilder av de kjolene det ikke ble – det gir en antydning om hvor nydelig den utvalgte er…..

Unødvendig å fortelle at mammas forbruk av papirlommetørklær nådde nye høyder?

Siden kjolen var i boks torsdag, brukte vi fredagen bl.a. til å gå på markedet i Portobello. Mye gøy!

Om kvelden så vi “The Phantom of the Opera” – helt praktfullt!  Lørdag var vi på yoga-workshop i 7 samfulle timer. Veldig morsomt, veldig bra – og veldig slitsomt!

Yogaen ble arrangert på London Wetland Center – et aldeles praktfullt område en halvtimes kjøretur vest for sentrum i retning Heathrow. Jeg ante ikke at noe sånt fantes: Her går det rådyr og hjort og gresser, her er fasaner og påfugl og en haug med svømme- og vadefugler i en anlegg som er både nydelig og kreativt.

Jammen greide vi å karre oss avgårde til enda en musikal etter yoga-treningen! Vi fikk billetter til Les Miserable – en stor opplevelse. Som vi nesten gikk glipp av på grunn av pavebesøket i London: Halve sentrum var stengt, all trafikk sto bom stille og kaoset var fullkomment!  Men vi rakk det, heldigvis.

Søndag spaserte vi opp til Little Venice, og tok kanalbåten til Camden Town og markedene ved Camden Lock. En flott og avslappende tur, hvor vi fikk se London fra en litt annen side.

Jeg tror markedene i Camden Town må være Londons beste. Her finnes absolutt alt! Bare folkelivet gjør det bryet verd å tilbringe noen timer der!

Så var det kanalbåt tilbake, drosje til Paddington Station, Heathrow Express ut til flyplassen – og hjem.
Under over alle under: Både sikkerhetskontroll og innsjekking på Heathrow var nesten kø-fri, flyet var i rute – og bagasjen ankom faktisk Gardermoen sammen med oss – noen kilo tyngre enn ved utreise!!

Takk for en flott tur!

Jeg synes ofte det er litt patetisk når godt voksne damer drar på “jentetur” – men denne gangen skal jeg altså på tur med jentene mine, og da må det være lov å kalle det jentetur.

Camilla, Ida-Marie og undertegnede drar avgårde til London i morgen, og blir til søndag. Unnskyldningen er at vi skal se etter brudekjole til Camilla – turen er bursdagspresang til henne fra Ida-Marie og meg. Og jeg kjenner at jeg blir håpløst sentimental ved tanken på at størstetullen skal gifte seg, og nesten like sentimental over at jentene faktisk har lyst til å reise til London sammen med mamma.

Vi har satt av morgendagen til brudekjoleprøving: Har gjort avtale med to brudesalonger i Kensington. (Der nytter det nemlig ikke å bare “slenge innom”!)  Forhåpentlig rekker vi en teaterforestilling eller en musikal om kvelden. Fredag blir det markeder: Enten Portobello eller Covent Garden – eller begge to, hvis føttene holder…. Og teater, selvfølgelig.  Lørdag skal vi på “yoga workshop” med Lynne: Min vertinne og fantastiske yogalærer fra Lanzarote. Syv og en halv times strekking og bøying kommer nok til å merkes – blir vi i det hele tatt istand til å bevege oss etterpå, tro? Vi legger i hvert fall ingen planer for kvelden……

Søndag kan vi rekke kanalbåten fra Little Venice til Camden Lock og en liten tur på markedene der, før vi flyr hjem om kvelden.

Vi gleder oss!

I dag er det 25 år siden mamma døde. Det er lang tid. Allikevel savner jeg henne fortsatt.  Ida-Marie og jeg var på graven i dag og plantet høstlyng og tente lys.

Savnet etter mamma er litt annerledes enn savnet etter pappa: Mamma døde så altfor ung – bare 61 år gammel. Hun kunne hatt så mange flere gode år. Pappa ble tross alt 84 år, og holdt seg frisk og sprek til han var godt over 80. Jeg savner pappa på en slags vemodig, takknemlig måte. Savnet etter mamma er tristere, mer meningsløst, mer iblandet sinne mot Vårherre som tok henne ut av tiden altfor tidlig, og sorg over at ingen av barnebarna fikk bli kjent med henne. Hun hadde garantert blitt verdens beste mormor!

På sånne “merkedager” forsøker jeg å rydde litt ekstra tid til å være stille og ha ro rundt meg. I dag har jeg filosofert litt over det å planlegge sin egen begravelse – noe som ser ut til å appellere til stadig flere. En kreftsyk bekjent bestemte for noen år siden at hennes aske skulle strøs ut på fjellet, i et område hun hadde sterk tilknytning til. Det ble en tøff påkjenning for hennes mann: Turen opp med urnen i passasjersetet og den sterke symbolikken i at alt som var et høyt elsket menneske forsvant med vinden holdt nesten på å knekke ham psykisk.

Jeg blir stadig mer overbevist om at begravelsen og alt det praktiske rundt et dødsfall er en viktig del av sorgarbeidet for de pårørende. Og at det er mye viktigere at seremoniene og ritualene rundt dødsfallet er riktig og meningsfylt for de pårørende, enn at de reflekterer avdødes ønsker. Det er de levende som skal leve videre, og som trenger alle tilgjengelige “hjelpemidler” for å leve seg gjennom særlig den første, akutte sorgen.

Vi er veldig takknemlige for at mor og far er gravlagt sammen. Det er godt å komme til kirkegården ved “gamlekirken”: Der er mamma døpt og komfirmert, og hun og pappa viet – og gravlagt. Tante Brita var på besøk forleden og hadde med et fotoalbum som pappa laget til sine foreldre etter bryllupet: Her er mange, koselige bilder av lykkelige nygifte Vesla og Bjørn, både ved kirken og på Kåstad – og på bryllupsreise med Øya fra Kristiansand til Kjøpmannsvik sammen med Binna.

Litt vemodig og veldig hyggelig å tenke på at i juni skal Camilla og Rudi gifte seg i den samme kirken.

Jeg bruker litt tid om dagen til å forsøke å hjelpe noen av de bygningsarbeiderne som har stått for oppussingen her i huset. Ingen har fått lønn. Mange har lønnskrav mot arbeidsgiver for mange måneder. Noen må låne penger til mat.

Jeg kjenner at jeg skjemmes over å være norsk: Det handler om velutdannete fagarbeidere som tar ansvar for å skape en bedre fremtid for seg selv og familien ved å flytte til Norge, jobbe hardt, og spare penger. Og så blir de svindlet, lurt og utnyttet – her i dette lille, søkkrike, annerledes-landet vårt.

Bygningsarbeiderforbundet er en god alliert. De jobber knalltøft og har prioriteringene sine klare. Nå har de begjært firmaet konkurs. Da kan alle ansatte med lovlig kontrakt få lønnskravene dekket av et lønnsfond. Det tar nok minst et halvt år – og i mellomtiden må jo folk ha mat!

Og så har vi dem uten lovlig kontrakt, og som har jobbet svart – og blitt forespeilet gode inntekter. De fleste av dem ønsket å tjene penger raskt for å skaffe aksjekapital til å starte sitt eget selskap. De er rettsløse. De har jobbet 12 timer i døgnet i mange måneder, uten å få utbetalt en eneste krone. Og har ikke krav på noen ting.

Jeg trodde kanskje Arbeidstilsynet var interessert i lovlig ansatte som ikke får lønn. Det er de ikke. Politiet henviser til Arbeidstilsynet: De vil ikke engang registrere en anmeldelse for brudd på arbeidskontrakter før Arbeidstilsynet har sett på saken. Og det vil Arbeidstilsynet ikke: De vil ikke involveres i lønnssaker. Hadde det handlet om sikkerhet, kunne de kommet på banen. NHO er overhodet ikke interessert, så lenge arbeidsgiver ikke er medlem.

Fasit: Ingen andre enn fagbevegelsen tar ansvar.
Skammelig.
Flaut.

Jeg koser meg glugg ihjel med å bedrive matauk. Etterhvert har jeg lært hva som blir brukt og hva som blir stående. Vi spiser lite syltetøy, men drikker mye saft. Derfor lager jeg ren saft, uten sukker eller vann, av mesteparten av bærene og mye av frukten. Det er luksus å ta opp en flaske hjemmelaget, ren eplesaft fra fryseren i februar!

I dag plukket jeg 20 liter solbær og rips – uten at det synes særlig på bærbuskene……  Det ga 12 liter ren saft, som er tappet på flasker og puttet rett i fryseren. Jeg kan sikkert plukke både en og to bøtter om dagen i mange dager. En utrolig overflod!

Jeg lærte veldig tidlig at bærplukking er alvorlige greier. Mormor og morfar hadde stor hage med mye bær og frukt, og jeg var med å plukke hver eneste høst fra jeg kunne gå. Jeg husker innhøstingen av bær og frukt som en serie kompliserte prosesser, hvor det gjaldt å holde tungen rett i munnen: Mormor og morfar hadde nemlig totalt forskjellige teknikker og filosofier! 

Når jeg plukket frukt eller bær med morfar, var det et hovedpoeng at absolutt alt skulle plukkes. Det skulle gjøres grundig. Ingen sløsing. Han hadde tilogmed et eventyr (som jeg kanskje tror han hadde laget selv) om et lite solbær som ble hengende alene igjen på kvisten etter at alle søsknene var plukket: Hun ble aldeles syk av vissheten om at hun ikke kom til nytte. Det endte heldigvis godt: En liten pike oppdaget henne, og puttet henne i gryten sammen med alle de andre.

Å plukke bær sammen med mormor var noe helt annet: Hun var opptatt av at vi måtte dele med fuglene! Derfor plukket vi bare cirka 2/3 av bærene på hver kvist. Det var ofte vanskelig å vite om jeg gjorde det riktig.  Har jeg plukket nok av denne kvisten, eller skal jeg ta noen klaser til? Kanskje har jeg tatt for mye, og så blir det for lite til fuglene?

Det som var aller mest krevende var å “balansere” disse to bærplukkefilosofiene: Når jeg plukket med morfar forsøkte jeg ofte å lure meg til å la det stå igjen noen få bær til fuglene. (Han oppdaget det alltid. Men jeg sluttet aldri å prøve!).  Når jeg plukket med mormor gikk det litt sport i å plukke så rent som mulig……

Som voksen sitter selvfølgelig denne barnelærdommen i ryggmargen, og jeg er totalt ambivalent i forhold til hvilken teknikk jeg vil bruke. Det viktigste er kanskje at hver gang jeg plukker bær tenker jeg på mormor og morfar, og hvor heldig jeg er som har hatt sånne fantastiske besteforeldre. Da blir bærplukkingen nesten som en liten andakt, med fokus på takknemlighet, glede og ydmykhet.

Jeg har havnet i et dillemma.
Det viser seg at ingen av de håndtverkerne som har jobbet her i huset vårt siden april har fått lønn av sin oppdragsgiver – vår kontraktspartner. Det dreier seg utelukkende om polske arbeidere – men flere av dem har bodd her i Norge i mange år, og har familie og barn her. De er høyt utdannede og kvalifiserte fagarbeidere. Noen av dem står i fare for å måtte flytte fra leiligheten sin, fordi de ikke har penger til å betale husleie. De er frustrert og ulykkelige. De har til gode mange titusner i lønn.

Vår kontrakt om oppussing var opprinnelig med et firma som het Oslo Bygg Totalentreprenør. Vi valgte det – etter en anbudsrunde – fordi vi hadde brukt dem tidligere og var godt fornøyd med både arbeid og pris. Underveis ble dette firmaet kjøpt opp av et selskap som heter Akernor. Jeg ble forklart at Akernors forretningsidé var å kjøpe opp små håndtverksbedrifter og “forsyne dem” med det de ofte mangler, nemlig administrativ- og prosjektstyringskompetanse. Det virket tilforlatelig – siden “prosjektstyring” åpenbart var mangelvare i vårt oppussingsprosjekt!

I brønnøysundregistrene står imidlertid Akernor oppført som et selskap som bedriver formidling og utleie av arbeidskraft. Dessuten er styreformannen i Akernor tilfeldigvis samme person som styreformannen i Oslo Bygg Totalentreprenør. Min dialog med selskapet er høyst forvirrende: Daglig leder henviser til økonomisjef, og begge benekter delvis fakta som forlengst er etablert…. Jeg har forsøkt å slå fast at mitt anliggende er at ansatte som har jobbet i mitt hus skal få betalt det de har krav på. Jeg blir møtt med en sammenhengende strøm av løfter (som blir brutt), besvergelser, mistenkeligøring og bortforklaringer.

Ifølge Bygningsarbeiderforeningen, Arbeidstilsynet og jurister jeg har snakket med er det helt vanlig at polske fagarbeidere i Norge ikke får utbetale lønn for den jobben de gjør.

Hva gjør jeg?
I første omgang lar jeg vær å betale den siste regningen for oppussingen. Og har krevet garanti for at de ansatte får utbetalt lønn. Den garantien – hvis jeg får den – er antakelig ikke verdt papiret den er skrevet på…..  Noen av disse arbeiderne har allerede kontaktet fagforeningen, og er i en prosess mot selskapet. Andre har jobbet svart, og er helt rettsløse. Det er fristende å si at de får som fortjent. Men det er allikevel ingen tvil om at de har vært grovt utnyttet – av norske “entreprenører”!
I Oslo Bygningsarbeiderforbund fikk jeg ett entydig råd: Gå til media! Det er det eneste som ser ut til å virke i forhold til disse spekulantene innen bygg- og anlegg.
Kanskje jeg gjør det.

Fyterakkern

Siste gang farmor var på Skjellnes var hun ganske skrøpelig. Jeg tror det må ha vært sommeren 1991 – i så fall var hun 93 år. En dag dro vi andre til Lillesand i båt for å handle, og farmor ble igjen alene på Skjellnes. Det var underforstått at hun skulle legge seg og hvile. Da vi kom hjem, kanskje omtrent tre timer senere, var farmor ingensteds å se.

Vi fikk nok litt panikk. Vi løp rundt i huset og ropte, vi sjekket svabergene og strandlinjen og den gamle utedoen – og så fant vi henne: Liggende på alle fire oppe ved “gjestehytta” – ute av stand til å komme seg på bena igjen. Hun var langt fra forkommen. Snarere tvert imot: Hun var lynende forbanna!

Da vi kom styrtende til, bekymret og oppskaket, fant vi en eitrande sinna gammel dame: “Det er mine knær! Hvorfor gjør de ikke som jeg vil!”

Jeg skjønner henne godt. Siden vi kom tilbake fra Provence har både knær og albuer og håndledd og tær som tilhører meg unndratt seg enhver kommando fra hjernen.  Det er kjempefrustrerende å oppleve at armer og bein simpelthen ikke “lystrer”, men lever sitt eget liv.

Samtidig vet vi jo at disse kroppene våre bare utgjør en liten del av alt vi står for – alt vi er.  Jeg er da definitift fortsatt meg, selvom jeg må melde avbud til avtaler og reiser fordi leddene mine er blitt betente og jeg må tilbringe litt av dagen i sengen.

Men når smertene tar overhånd og kroppen fungerer dårlig, føles det på et vis som om ikke bare kroppen min men også jeg er redusert, er litt mindre verd, er blitt “omdefinert” på et vis….. Da er det ikke bare helsen som er dårlig, men selvtilliten også.

Rare prosesser.

Så var vi vel hjemme igjen. Til overgrodd hage, frustrerte katter og hunder, ubetalte regninger, bilder som må henges opp på de nymalte veggene, masse skittentøy, lange lister over hva som må gjøres…….

For mange år siden gjorde jeg en jobb for SAS: Jeg intervjuet flere personer som reiste mye, og forsøkte å få frem ulike aspekter ved en sånn “reise-tilværelse”.  En ordfører i Finnmark, en etterforsker i Kripos, en sikkerhetskontrollør i Veritas, en ansatt i det internasjonale Røde Kors, en oljearbeider i Nordsjøen, en embedsperson i Utenriksdepartementet – og noen flere. Felles for dem alle var at de hadde minst 200 reisedøgn i året.

Reportasjen i Scanorama fikk tittelen “Hjemkomsten er verst” – og reflekterte syntesen i alle disse intervjuene: Man savner og drømmer og gleder seg til et normalt familieliv – og så blir hjemkomsten et antiklimaks. Ikke minst fordi hver eneste hjemkomst tydelig viser at familien lever sitt eget liv, og som “reisende” blir man nesten en slags inntrenger. Man har ingen plass, fordi familien er organisert rundt dem som er hjemme. Det nytter ikke å rekke et tidligere fly for å kunne kjøre barn til trening: Naboen er forlengst plottet inn på logistikk-kartet……

Dermed blir hjemkomsten noe helt annet enn det man drømte om på hotellrommet. Den handler sjelden om jublende barn og en kjærlig ektefelle som varmt tar imot en hardt arbeidende og dypt savnet forelder og ektefelle og forsørger. “Jeg føler meg ofte som sand i maskineriet”, sa et intervjuobjekt. “De har det altfor travelt til å registrere at jeg er kommet hjem”, sa en annen. “Alle er lettet når jeg drar igjen. Jeg også.” sa oljearbeideren, på vei til en ny treukers økt offshore.

I alle mine år som journalist har jeg aldri fått maken til respons, som jeg fikk på denne reportasjen! Folk ringte meg privat, sent om kvelden, i mange uker etter at den hadde stått på trykk. Jeg fikk flere titalls brev i posten, stilet til meg personlig. (Dette var før epost….)  Og alle hadde ett budskap: Omsider har det stått noe riktig og ærlig på trykk om hvordan det egentlig er å reise og å være mye borte fra familien.

Jeg tenker ofte på alle disse menneskene som kontaktet meg den gangen, og ville si noe om en “hjemkomst” som ikke ble som forventet.

Da føler jeg meg priviligert som kjenner at det er det godt å komme hjem, selvom kattene furter og grønnsakshagen er overgrodd!

Om noen dager drar Egil og jeg til Provence, som i fjor. Vi skal besøke gode venner som har slått seg til der: Kirsti og Tore Karlsson, Lesley og Richard Perle, Kaci og Carsten Five – og så skal vi absolutt ha ferie helt for oss selv! Blant annet skal vi bo to netter på Relais de Magdelaine – det gjorde vi i fjor også, og det ga definitivt mersmak.  Se denne lenken: http://www.relais-Magdelaine.com.  Dessuten skal vi tilbringe litt tid i Haut de Cagnes – en (av mange) fantastiske middelalderborger nær Nice -og så skal vi kjøre litt rundt og bare oppleve denne fantastiske delen av Europa.

Etter nesten 2 uker i Frankrike (8.-20. juli) vender vi nesen hjem og blir hjemme en ti dagers tid frem til månedskiftet juli/august. Da kjører vi opp til Stiklestad og får med oss “Heileg Olav Spelet” – og så videre til gode venner som har invitert oss til å se kampen mellom Rosenborg og Haugesund 1. august. Så har vi planer om å tråkle oss nedover nordvestlandet, via Tingvoll (min morfars hjembygd) og Atlanterhavsveien og så mange severdigheter vi rekker innom – og havne i Haugesund hos Nora Brit og Knut. Hvis Skjellnes fortsatt ikke er solgt på den tiden, vil vi kjøre dit og tilbringe etpar uker der. Hvis stedet selges bør vi uansett ned dit og pakke noen personlige eiendeler og si farvel……

Oppussingen her hjemme er ikke helt ferdig. Det mangler litt hist og pist: Noen lister må skjæres på ny, etpar fuger må gjøres om, en kontakt og en bryter er “innebygget” i ny veggplate, og må hentes frem igjen, noen hyller på badet mangler – etc. etc.  Men vi bor på vårt nyoppussede soverom, og vi dusjer på vårt nyoppussede bad!

Sakte men sikkert “gjenerobrer” vi hjemmet vårt. Stuen er innflyttingsklar, og de fleste møblene er på plass. Det vil fortsatt ta tid før vi får gardiner, bilder, cd’er, pyntegreier etc. etc. på plass – men vi er i ferd med å “eie” vår egen stue igjen! Et stort fremskritt! Soverommet er også langsomt blitt “vårt igjen”: Noen elektrikerarbeider gjenstår og snekkeren må justere noen skyvedører – men vi har nå allikevel flyttet inn, og bor ikke på gjesterommet lenger.

Det finnes alltid noe å lære. Denne oppussingsrunden har gjort meg oppmerksom på alle de hundrevis av detaljer som vi tar for gitt, men som har en plass og spiller en rolle. Skal vi ha “vanlig” blandebatteri eller “trykk-batteri” i dusjen? Hvilken glansgrad skal takmalingen ha? Skal “linjene” i parketten i trappen følge forkant eller bakkant av trinnene? Skal flisene på badet kuttes/justeres øverst mot taket eller nederst mot gulvet? Det kan virke som uvesentligheter, men er det egentlig ikke: Disse valgene er viktige for håndverkerne – og de betyr mer enn jeg trodde for det endelige resultatet!

Men nå flykter vi bort igjen:  Vekk fra støv og støy og rot…..  En ukes cruise fra Oslo via København og Tallin til St. Petersburg og tilbake til Oslo. Vi gleder oss stort!  Egil har vært i St. Petersburg mange ganger. Jeg har aldri vært der! Og ingen av oss har vært i Tallin.

Sånn prinsipielt mener jeg jo at voksne barn skal flytte ut og skaffe seg sin egen tilværelse…..  Men akkurat nå er det jammen deilig at Øyvind fortsatt bor hjemme: Han tar ansvar for å åpne for håndverkerne om morgenen, og for Baltus og kattene – og for Amandus: Ida-Marie reiser til Bali i morgen, og vi har sagt ja til å være hundevakt.  Så Øyvind blir hjemme og lufter og mater og åpner og tar ansvar – mens vi flakser og flyr avgårde…… 🙂

Alle som trenger et avbrekk fra hverdagen burde vurdere en tur med Kielfergen. Vi har hatt en fantastisk hyggelig og avslappende tur på under to døgn – til en høyst overkommelig pris. Veldig hyggelig service ombord, deilig mat og mye å velge mellom – og grei lugar med gode madrasser (noe som ser ut til å bli viktigere og viktigere etterhvert som vi “modnes”….).

Vi startet med lunsj i en restaurant som ligger helt i akterenden av båten, med panoramavinduer – så vi “seilte” baklengs ut Oslofjorden. Det ga et helt annet perspektiv enn når man tøffer “forlengs”! Været var praktfullt, maten var nydelig, servicen hyggelig og utsikten fantastisk – så det ble ikke noe dansekurs på oss. Vi ble simpelthen bare sittende å nyde utsikten og situasjonen…..

I Kiel var alt søndagsstengt. Etter en hyggelig frokostbuffet på en “brun kafé” i sentrum, tok vi drosje ut til “Die Alte Botanishe Garten” (er litt usikker på om jeg har riktig kjønn, rettskrivning og bøyning her…..). Den var egentlig en skuffelse: Mange gamle, flotte trær – men veldig lite annet. Og nokså overgrodd. Men hagen lå på en høyde med nydelig utsikt – og det var hyggelig bare å “tusle rundt” i skyggen av trærne. På toppen av høyden var det et slags tårn, og etter 53 trappetrinn kom vi til et utsiktspunkt – ikke veldig spektakulært, men fredelig og hyggelig.

….her er fortsatt ganske ulevelig. En stor forbedring er at vi har flyttet tilbake til soverommet vårt, og sover på gode madrasser i den vanlige sengen. Men klær og sko, smykker, bøker, toalettsaker og alt annet flyter fortsatt rundt i huset: Vi kan nemlig ikke ta i bruk de nye skapene på soverommet før elektrikeren har vært her….. 

Stuen er fortsatt forbudt område. Der er gulvet oljet for annen gang i dag. Maling av noen vinduslister gjenstår. Antakelig kan vi bære inn noen møbler på mandag – men det tar nok fortsatt etpar dager ut i neste uke før det blir “beboelig”…

Badet er fortsatt nedrevet: Rørlegger og elektriker har foretatt seg mystiske tekniske ting. Det var lenge uklart hvem som ventet på hvem….. Jeg har hatt noen skikkelige “meningsutvekslinger” med han som har ansvaret for hele prosjektet. Det holder liksom ikke å si “Jo’a, det skulle vært ferdig, men så dukka ikke nn opp og da fikk vi ikke henta xxx og så var bestillinga av yyy ikke gått inn så derfor kommer ikke det før neste uke…….”!

Men man er jo ganske maktesløs, da – når halve huset er revet ned…..

Vi er stadige optimister, og håper at i løpet av neste uke skal i hvert fall både stue og soverom være beboelig og brukelig……

I mellomtiden drar vi på weekend-cruise til Kiel. Vi orket ikke tanken på enda en helg hvor vi ikke riktig vet hvor vi skal gjøre av oss. Så vi seiler avgårde i morgen, og er tilbake mandag.  Color Line tilbyr (gratis) dansekurs, med opplæring i både vals og swing klokken tre hver dag. Jeg har bestemt at vi skal være først i køen både lørdag og søndag! Egil er litt nølende, men blir nok med. Det er treningsstudio ombord, og det skal bli godt å trene andre muskler enn dem man bruker når man lemper sekker med kugjødselkompost og torv!

Først og fremst skal det bli deilig å slippe unna kaoset her hjemme!

Jeg bruker mye tid i hagen nå – er selvfølgelig på etterskudd med alt! Men jammen er det et privilegium å kunne tilbringe dagene med å observere planter og dyr og fugler: Når jeg bare lar vær’ å være så målbevisst og fokusert på alt jeg burde gjøre, er hagearbeidet en fantastisk kilde til undring, glede og opplevelse…..

I dag så jeg to gråtrost jage en vimsete, ukonsentrert ekornunge. Den hadde antakelig kommet for nært reiret – gråtroster er veldig “proprietære”, ifølge fuglebøker. Ekornungen hoppet og sprang, over plenen og opp i busker og ned gjennom kratt og opp trestammer – og trostene fulgte på. Men da ekornungen hadde klatret opp i furua hos naboen her, mente åpenbart trostene at faren var over – de markerte teritorialgrensen ved å fly rundt  trestammen og lage et innmari bråk noen ganger , og så fløy de tilbake til reiret. Og hva gjorde ekornungen da?
 Han/hun tittet ut og opp og ned, og pilte nedover stammen og forsvant bortover plenen i retning trostereiret.

Den oppvoksende slekt

Vi er nærmeste nabo til både en barneskole og en ungdomskole. Det er egentlig ganske hyggelig. Jeg er nok blitt litt beryktet, fordi jeg griper inn når noen blir mobbet eller når oppførselen er totalt uakseptabel. Jeg kan jo ikke sitte stille å se på at en 3. klassing blir trakassert av “store” 5.-klassinger! I dag var det en gjeng fra ungdomskolen som hadde fyrverkeri – antakelig levninger fra nyttårsaften. Det smalt kraftig flere ganger – og Baltus ble helt fra seg.  Da gikk jeg ned gjennom hagen i retning skolen, iført mitt vanlige hageantrekk: Skaut, fleece-vest, snekkerbukser og cherroxer.  Og hørte en pode kauke: “Vi stikker, asså! Der kommer hu’ derre!” 

Jeg kjenner at jeg er veldig fornøyd med å være “hu derre”……

Når jeg setter meg ned etter endt økt, gjerne med en kopp te eller en øl, kan jeg lytte til fuglesang og vind – men også til skolebarn på vei til og fra fritidsaktiviteter.   Det kan ofte være interessant.  I dag noterte jeg følgende:

“Lurer på åssen det ville vært hvis jeg hadde hostet sånn at jeg hadde svelget hjernen?”

“Serriøst, asså – Kim er helt iddiot!”

“Men da, atte han derre, asså, du veit da hu blei asså, atte jeg sykla bare, jeg asså!”

“D’ær det som er mandig, da, gutta!” 
(Jeg fikk dessverre ikke tak i hva “det” er….)

Er det håp for det norske språk, tro?

Sitat: I am so sorry that we are a little bit delayed. It is because the electrician was so late in drawing the cables so it was impossible for us to finish the lister around the garderobeskap until he had done that. Tomorrow we will finish the installasjon of the skaps and the electrician will fix the contacts and the tv cable and since we have already grunnet the lister around the windows and the door it needs only one more stroke and we will do that tomorrow, so when we leave tomorrow afternoon you are able to move back in to your bedroom.

For første gang på 28 år (!) har jeg ikke stelt istand til 17.-mai!

Årsaken sees klart på dette bildet:

En fast 17.-mai tradisjon hos oss har vært å kjøpe en kasse jordbær, og spise seg sprekkmett. I de årene jeg hadde fryktelig dårlig råd begynte vi å spare til jordbærkassen i februar ved hjelp av et norgesglass som vi puttet småpenger på: Både vekslepenger, og penger vi bevisst sparte – for eksempel ved å gå til Strømmen istedenfor å ta bussen. Vi kom alltid i mål – uansett jordbærpris! Nasjonaldagen er for oss synonymt med uhemmet jordbærfråtsing!

Og middagen har alltid vært kokt laks eller ørret, nypoteter og agurksalat – og selvfølgelig is til dessert.

I mange år feiret vi 17.-mai på Skjellnes og i Lillesand sammen med pappa. Vi har fantastiske minner om å jobbe hardt tidlig om morgenen med å feste flagg og bjørkeløv på Løvebåten, og tøffe avgårde og ankomme havna i Lillesand sammen med dusinvis av andre småbåter pyntet med løv og flagg. Og om “borgertoget”, hvor Lillesands formannskapsmedlemmer gikk først med “fotside” 17.-maisløyfer, og korpsmusikken gjallet mellom trehusene og ungene var stivpyntet og storøyde og en morfarhånd var trygg å ha…… Og om lunsj på Hotell Norge, med pølser, is og Cola.  For ikke å snakke om den gangen Camilla vant den største bamsen på tivoliet på Lillesand Torg, og misunnelsen lyste ut av øynene på alle som sto rundt!

På tilbakeveien i båten sovnet ofte ungene, aldeles utmattet av inntrykk og aktiviteter. Det hendte mer enn en gang at pappa og jeg spiste ørret alene i spisestuen på Skjellnes mens ungene sov med fin-antrekket på, under dynene på Johanne-rommet.

Pappa og jeg avsluttet alltid dagen på terrassen, iført stillongser og ullgensere og tepper og pledd, under stjernhimmelen (jeg tror aldri jeg har opplevd en overskyet 17.-mai på Skjellnes) – med en drink og litt langsom filosofering. Hvor går grensen mellom nasjonal stolthet og nasjonalisme? Kan vi tenke oss en verden hvor nasjonalstaten blir relativt “uinteressant” fordi makten ligger i multi- eller overnasjonale organer?  Hvilke verdier gir vi videre til “ungene” gjennom vår måte å feire nasjonaldagen på? Jeg ser tilbake på disse samtalene med stor glede. Og takknemlighet.

I Sandnes ble det andre tradisjoner, med “fastrene” Ingeborg og Dorit som stilte opp til barnetoget og kjøpte pølser på Lura skole og var med på nasjonaldagsfeiring fra begynnelse til slutt – også det året Dorit hadde brukket lårhalsen og egentlig skulle vært helt i ro…..

Tilbake på Lørenskog ble tante Brita, Ineke og Dyveke “faste gjester”. Og pappa, i mange år. Og ungenes venner og deres foreldre – i litt skiftende grad. Vi har vært 16 til middag – og vi har vært 7.

Men i år var vi altså invitert “bort”!

En hyggelig nasjonaldag – hvor vi jammen har greid det aller viktigste: Å være sammen – og å ha tid til hverandre.

Men neste år blir det laks og agurksalat og nypoteter i Løkenåsringen!