Overskriften er et sitat! Malerne og snekkerne er polske – og kjempeflinke. Og engelsk er jo et fremmedspråk for dem også. Derfor har de åpenbart lært seg det viktigste av “fagsjargongen” på norsk – og jeg skjønner dem godt:  Jeg vet heller ikke hva “å fuge” er på engelsk. Resultatet blir veldig greit å forstå – og samtidig helt vanvittig rent språklig (eller “sproglig”, som jeg foretrekker….).

Et annet gullkorn (også direkte sitat) er: “We will need to cut the sponplater on the steps, so we can lay the laminat directly and then put the trappeneser right on”. 

Kaoset fortsetter. Ingenting er ferdig enda. Men massasjebadet på terrassen funker, så Egil og jeg tilbringer en times tid der hver kveld.  De andre alternativene er kontoret og gjestesengen.  Øyvinds rom er det eneste stedet med tv-mulighet. Gjett om poden ble sur over å få sengen sin okkupert av foreldre som bare måtte se nest siste episode av “mesternes mester”!

Men vi har hatt noen fantastiske dager i Washington!  En lang rekke lunsjer og middager med mennesker som i utgangspunktet var “business relations”, men som gjennom hyppig kontakt i flere år er blitt til gode venner. Jeg synes alltid det er fasinerende å registrere at vi har tildels totalt forskjellige verdensoppfatninger – og i tillegg kommuniserer vi veldig ulikt. Det er viktig å snakke sammen, men jammen er det viktig å være klar over at vi har helt forskjellige referanserammer!

Litt tid har Egil og jeg hatt for oss selv også: En dag dro vi ut til George Washington’s hjem Mount Vernon, hvor jeg ikke har vært før. Han (George Washington – ikke Egil) var litt av en foregangsmann innen landbruk og hagebruk, og det var kjempegøy å se hvordan han anla frukt-og grønnsakshager på en måte som må ha vært ganske “sær” på den tiden.

En annen dag kjørte vi ut til gode venner som har kjøpt seg  “hytte” i Chesapeake Bay-området: En fin tur, og gøy å se at selv super-urbane Georgetown-beboere, som knapt har visst forskjell på tuja og stemorsblomster, pluselig har stor glede av “et hus på landet” og er veldig opptatt av hvor mye gjødsel et sedertre trenger………

Om noen timer setter jeg meg på et fly til Washington DC. Det skal bli utrolig godt å slippe unna slipestøv og plankerester og malingspann og gamle glavamatter og håndverkere (!) for noen dager!  Og i Washington skal det i følge yr.no være 26 varmegrader når jeg lander i morgen – og varmen holder seg helt til søndag: Da er det spådd “bare” 18 grader…… Egil kommer opp fra Houston – og så skal vi bare nyde livet sammen med ørlite “business” og masse, masse “pleasure” helt til mandag. 

Vi skal som vanlig bo på Latham hotel i Georgetown, som er veldig hyggelig og ligger nydelig til like ved elven, med gangavstand til alt bydelen Georgetown har å by på av restauranter, shopping og kultur. Vår mest eksklusive hotell-opplevelse i Washington var da vi for flere år siden bodde på Hay-Adams Hotel, som ligger like bak Det Hvite Hus. Mottoet deres sier det meste: “Hay-Adams: Where Nothing is Overlooked but the White House”. Men jeg trives altså mye bedre i Georgetown……

I morgen kveld skal vi spise middag med gode venner – og det skal vi igrunnen fortsette med gjennom hele helgen, avbrutt av lunsjer sammen med gode venner……  Mange av dem vi kjenner sitter i sentrale politiske posisjoner, og det er alltid interessant å bli litt oppdatert på den rådende politiske stemningen.

Men jeg gleder meg også veldig til å utforske den nye fløyen på Smithsonian Museum. Den åpnet for knapt to måneder siden, og rommer en permanent utstilling som har tittelen “What does it mean to be Human?”  Harald Eia burde antakelig ta seg en tur dit…..  Nå i mai er det også en utstilling om tibetansk religiøs kunst på Smithsonian – jeg fikk litt interesse for det temaet under India-oppholdet i fjor, og gleder meg til å lære litt mer.

Egil er medlem av et fryktelig eksklusivt fordelsprogram i SAS som heter Pandeon (eller noe lignende…). For å bli medlem der må man ha vært såkalt “gullmedlem” i en hel haug med år etter hverandre – med andre ord tilbragt store deler av livet på reise (med SAS). Og når det regner på “Forretningsmannen” drypper det på “Forretningsfruen”: Pandeon-medlemskapet gjør at vi bare bruker “turistklassepoeng” for å få en businessklassebillett til meg. Så i morgen (eller rettere: senere i dag) skal jeg kose meg over Atlanteren med behagelige seter, flott service, god mat, gode viner og høy komfort! Luksus!

Jeg har gitt Øyvind nødvendige instruksjoner om plantevanning og kattemating og hundelufting, skrevet et utall gule lapper til håndverkerne, lagt fiberduk over fuchsiaene i drivhuset sånn for sikkerhets skyld, satt opp nye gule limfeller i brettet med broccoliplanter, ladet e-boken og i-poden og lakket negler.

Så da skulle vel alt være i orden……

I dag startet rivingen av badet. Det blir en omfattende operasjon: Her er mye råte og vannskader som hittil har vært skjult. Huset er bygget på en tid da man åpenbart syntes at sponplater er gode greier – også i våtrom…..

Håndverkerne er uten unntak både dyktige og hyggelige. Men mangler kanskje enkelte “antenner”? Da jeg kom hjem fra byen i dag var klosettet plassert midt på terrassen til almen beskuelse. Det står der fortsatt. Jeg har vurdert å gå ut og sette opp et skjermbrett rundt.  Er det bare meg som er prippen, tro?

I går puttet jeg Baltus, en kartong hvitvin, & noen få andre nødvendige remedier i bilen, og kjørte opp til Bitten på Hadeland. Hun bor i et gammelt hus på en gammel gård i et nydelig landskap, hvor “slekt skal følge slekters gang” er en realitet på godt og vondt. Og hvor jeg som gjest bare kan nyde de fantastiske resultatene av generasjoners tilknytning til landskapet og jorden.

Innimellom får jeg inntrykk av at alle andre har mange flere venner enn meg. Jeg hører om vinklubber og syklubber og tradisjoner for feiring av 17. mai og nyttårsaften og aktiviteter og turer som får meg til å føle meg litt udugelig: Det virker som om alle har en haug med nære, gode venner som de nærmest konstant er sammen med og deler livene sine med. Samtidig vet jeg jo at det ikke er sånn…..

Jeg synes det er rart å observere hvordan vennskap skifter karakter: Mennesker som har vært nære og fortrolige i én fase av livet forsvinner ut i periferien og blir en kombinasjon av et minne og en dårlig samvittighet. Vi har sikkert alle opplevd at nære, gode venner plutselig endrer livsstil, prioriteringer, verdier – og vi sitter tilbake som noen spørsmålstegn: Var de “sånn” hele tiden uten at vi registrerte det, eller skjedde det noe som vi ikke riktig fikk med oss?

Jeg opplever ofte å treffe mennesker som jeg skulle ønske at jeg hadde truffet tidligere. I min alder er vi blitt så talentløse: Samvær med venner må knyttes til måltider, kulturopplevelser eller reiser. Det må planlegges. For noen tiår siden hadde vi blitt bedre kjent med hverandre ved å tilbringe noen timer over en kaffekopp eller en øl midt i uken og helt uplanlagt…….

Men du verden hvilket privilegium det er å fortsatt ha noen få venner som man er helt på bølgelengde med, og hvor man egentlig ikke trenger å sette ord på “betroelsene” for å bli forstått. Noen mennesker som kjenner meg så godt at det ikke er noen vits i å late som om jeg er flinkere/mer effektiv/mer ordentlig etc. etc. enn det jeg faktisk er.

Bitten, som jeg besøkte i helgen, ble jeg kjent med i voksen alder. Vi var begge frilansjournalister og alenemødre da vi møttes på begynnelsen av 90-tallet. Og vi var begge ganske “mislykka”. Vi hadde havarerte ekteskap bak oss, en kaotisk økonomi og en like kaotisk familiesituasjon. Så har vi begge utviklet oss videre, gjort nye tabber og oppnådd nye seire. Men vi slipper å “late som” når vi er sammen: Vi vet mye om hverandres dårlige sider, svakheter og tilkortkommenhet.

Og så er vi rett og slett innmari glad i hverandre! Så enkelt!
Det er et stort privilegium å ha en venn å dra på overnattingsbesøk til!

Egil og jeg har bryllupsdag i dag – og feirer som vanlig hver for oss: Han i Houston og jeg her hjemme. Jeg hadde egentlig tenkt å åpne en champagneflaske, men kom heldigvis i tide på at alle champagneglassene våre er pakket sirlig ned i silkepapir og pappesker. Og det tar nok enda litt tid før de kan pakkes ut:

Omsider kom jeg i havn. Nå er soverommet vårt fullstendig tømt, karmer vasket, ledninger løsnet og alt unntatt skapene demontert og båret ut. I morgen rykker håndverkerne inn og starter maling av tak, kledning og maling av vegger – og forhåpentlig på slutten av uken legging av nytt gulv. Litt av en sjau å rydde seg gjennom alle skap, hyller og kurver – men du verden så godt å få det gjordt!

Egil reiste til Kina, og senere videre til Houston, i dag. Stakkars: Han måtte pakke for 14 dager i ulike klimasoner midt i kaoset, samtidig som hele garderoben og diverse annet (!) måtte gjennomgås og flyttes på.  Øyvind var en engel og hjalp til med demonteringen av diverse “faste installasjoner” – han synes fortsatt (akkurat som da han var liten) at det er mye morsommere å rive ned enn å rydde!

I stuen starter også arbeidet i morgen: Først skal taket lutes ned og oljes med hvitpigmentert olje, sånn at det blir lyst og “luftig” – gamle, mørke furutak kommer liksom ned i hodet på én, selvom himlingen er høy. Så skal veggene kles og males – og til slutt skal gulvet slipes ned og oljes. I dag har jeg ryddet bort alt “løsøre”, tatt ned bilder og gardiner, rullet sammen tepper og pakket bort cd-er og noter. Nå ser stuen og spisestuen ut som om flyttebilen ankommer når som helst!

Til tross for sjauing har vi hatt en fredelig og hyggelig familiehelg. Fredag hentet jeg Øyvind på jobb, og så dro vi sammen og hentet Amandus (Ida-Maries lille spaniel) – som har tilbragt helgen hos oss. Fredag kveld har Egil og jeg vårt faste “rituale” med stekte snegler og god hvitvin til “Nytt på nytt” og tv-krim.  Lørdag foreslo Camilla skogstur med bikkjene, så da dro Baltus og jeg til Flateby og gikk en kjempekoselig tur sammen med Camilla og Hero. De bor deilig til: Kan gå rett inn i Østmarka fra sin egen parkeringsplass, og med et utall av stier og løyper av ulik lengde å velge mellom. Lørdagskvelden ble tilbragt med litt rydding og ordning, kombinert med James Bond (Octopussy) og reker med hvitvin. I formiddag kom Ida-Marie på hyggelig besøk – og så ble det altså noen timer med sjauing og fiksing, avbrutt av Egils avreise.

Jeg må tilstå at da han dro avgårde midt i det verste kaoset kunne jeg ikke la være å tenke på min venninne Unni-Gerd fra Hammerfest. Hun pleide å si, på saftig finnmarksdialekt: “I mitt næste liv ska æ ha mæ ei kone!”

Nå flytter jeg inn på hybel, på Øyvinds gamle rom. Det fungerer til daglig som gjesterom, og oppbevaringsted for bøker. Der har jeg strukket klessnor under taket til å henge opp klær; ryddet en hyllemeter for å få plass til min egen “natt-litteratur”, dandért vitaminpillebokser, medisiner, oljer og heksebrygg sammen med smykker, skjerf og reservebriller på skrivebordet; Satt tv’en fra soverommet på en krakk og strukket antenneledningen ut gjennom vinduet; skviset inn en kommode med plass til undertøy, sokker, gensere og t-skjorter – og har akkurat gulvplass nok til kurven til Baltus.

Det minner meg litt om min første “ordentlige” hybel, etter at jeg hadde bodd hos tante Gulle og onkel Jon og på gjesterommet hos en venninne i halvannet år.  Den var på åtte kvadratmeter, med vask! Jeg hadde en genial Ikea-stol som hadde dobbeltfunksjon som seng, en saccosekk til å slappe av i, et skrivebord med stol, en bokhylle til bøker og én til mat, toalettsaker og diverse, og ett klesskap. En kjele og en stekepanne med støpsel ga grunnlag for stor kreativitet i matveien. Det var ikke plass til kjøleskap, men om vinteren satte jeg melkekartongen mellom dobbeltvinduene – en praksis alle studenter fra 70-årene vil kjenne igjen.  Og så var det dusj og toalett borti gangen.  Sånn blir det her også neste uke: Da begynner nedrivingen av badet!

Jeg tyr lett til sitater for å beskrive hva jeg mener og føler. Så langt jeg kan huske har jeg hatt lett for å lære ting utenat, så lenge det rimer eller har rytme. I oppveksten “hospiterte” jeg på Fjellhamar skole, hvor morfar var skolestyrer, noen uker eller måneder hvert eneste år mens jeg gikk på folkeskolen. Delvis fordi vi var på flyttefot – og delvis fordi mamma ville forkorte nordnorske vintre med å strekke sommerferien vår til langt inn i høsten. Da gikk morfar og jeg til skolen sammen om morgenen – en tur som tok nesten en halv time.  Det vil si, vi gikk aldri – vi marsjerte!

Og i marsjtakt pugget vi alt det morfar mente at den oppvoksende slekt skulle kunne på rams – og det var ikke lite!  Salmevers, selvfølgelig. (Jeg blir kjempefrustrert når salmer er “fornyet”!).
Grammatikk (spør meg om underordnede konjunksjoner eller modale hjelpeverb!) – både norsk og tysk.
Geografi (bi-elvene til Donau, de fem største spanske elvene, fjordene i Finnmark, hovedstader i Afrika….)
Hele Terje Vigen. Lange utdrag fra En Glad Gutt, Markens Grøde, Isslottet, Haugtussa, Peer Gynt, Brand og mange andre klassikere.
Sanger: Folkeviser, speidersanger, religiøse sanger, arbeidersanger, Bellmann og Schuman…… Og alskens dikt og poesi, fra Margrete Munthe til Sivle og Shakespeare.

Og hjemme ble det sunget og spilt og lest høyt, hver eneste dag. Barnebøker og “voksenbøker”. Salmer og revyviser. Norsk og utenlandsk. “Klassisk” og nytt. Det var faktisk pappa som midt på sekstitallet gjorde meg oppmerksom på en “hakkende gal fyr som kaller seg dikter” – ved navn Jan Erik Vold….. 🙂

Kanskje ikke så rart at jeg lett tyr til sitater og metaforer?  Mye av all denne kunnskapen er selvfølgelig glemt – men noe sitter fortsatt igjen.

Og akkurat nå kjennes livet bedre ut enn på lenge: Jeg hoster ikke lenger, er feberfri, og må ikke lenger sitte i sengen for å unngå tette bihuler. Dessuten er stoffskiftet forholdsvis stabilt, og (nesten) alle leddbetennelser er borte eller på retur. Det hjelper både på søvnkvalitet og humør!

Men isteden for simpelthen å si at nå føler jeg meg mye bedre, føles det mye riktigere å sitere noe! Og det første som faller meg inn er en gammel arbeidersang, hvor den første linjen uttrykker håp og mot og fremtidsoptimisme: “Snart dages det, brødre – det lysner i øst!”

Men så kom jeg på tanken at jeg skulle sjekke ut resten av teksten. Og der er sannelig ikke mye optimisme å spore. Vers 3 er ganske representativt:

Mammamia…… Ikke særlig velegnet hvis man vil uttrykke tilfredshet og fremtidstro…..!

Men over skrivebordet mitt henger det et lite bilde, en akvarell, med teksten “Angels can fly because they take themselves lightly“.  En nyttig påminnelse. Jeg tenker ofte at det verste med sykdom og smerter ikke er symptomene, men at vi blir så selvsentrert! Når kroppen fungerer dårlig, mister vi både overblikk og horisont.

Søren Kierkegaard skrev “Life is not a problem to be solved, but a reality to be experienced“. Dette har senere blitt endret (ukjent av hvem) til “Life is not a problem to be solved, but a mystery to be lived.”
Det er også noe som lett forsvinner ved sykdom og smerter: Evnen til undring over det store mysteriet som livene våre er.

Sitater og “imperativer” er bra: Vi trenger noe å strekke oss efter. Egil og jeg er for eksempel skjønt enige om at hunder ikke skal ligge i sengen – det er uhygienisk, feil, upedagogisk, dårlig “hundehold”, og dessuten litt ekkelt. Og så er det viktig med klare grenser og udiskutable regler!

Her er sommervarme – og vinterkulde. Jeg setter meg ut på terrassen i shorts – og må inn og hente varmedressen….. Solen steker – og i neste øyeblikk laver snøen ned. I drivhuset er det mildt sagt vanskelig å lage et klima som er gunstig for plantevekst: Midt på dagen må det luftes og kjøles ned – og om natten må det varme til om ikke plantene skal stryke med…….

Tulipanene spirer, snøklokkene blomstrer, kastanjetreet har store knopper –  jeg håper de ikke har vært for optimistiske, og at de overlever den lunefulle norske våren. Og så blir jeg andektig og undrende: Nok en gang våkner det som var dødt til live igjen!

Jeg skulle så gjerne restaurert den gamle bakerovnen i kjelleren. Laget urtehage i berget bortenfor sjøbua. Hatt alle “tantebarn” og stebarn og barnebarn i alle varianter på besøk på en gang, og dekket langbord på plenen! Men sånn blir det ikke. Satt inn i et større perspektiv er selvfølgelig denne sorgen udramatisk – mange mennesker lever med langt større tap enn dette. Men det er liten trøst å hente i at andre har det verre. Sorgen blir heller ikke mindre av at jeg har det så godt på alle måter – det er faktisk fullt mulig å være takknemlig for det man har og samtidig sørge over det man mister…….

Derimot er det stor trøst i samvær og nye opplevelser. Berlinturen var flott! Vi storkoste oss sammen med Egils barnebarn Sara Kristin (3 1/2 år) og Johanna (1 1/2 år). Fantastisk spennende og morsomt å bli bedre kjent med dem!  Men jammen er det krevende med heldøgnsansvar for små barn igjen – antakelig er det en grunn til at man ikke skal ha småbarn når man kommer opp i femtiårene………. Lørdag morgen våknet Egil og jeg kvart på syv på hotellrommet i Köbenhavn, kikket bort på hverandre og mumlet i kor: “I dag er det ingen som trenger bleieskift!” – og snudde oss fornøyd rundt for å sove noen timer til.

Åtte timer tar toget fra Berlin til Köbenhavn. Flyet tar under en time. Egentlig føles det litt riktig å reise på “gamlemåten” – gjennom et landskap. Jeg har f.eks. aldri vært i Lübeck før – og aldri tatt fergen over til Danmark fra Tyskland. Før idag.  På et overfylt tog: Folk kunne ikke sitte i midtgangen, de måtte stå!  Noen hadde tatt tog helt fra Praha, og skulle videre til Stockholm.  Tre døgns togreise, uten verken sete eller køye….. – istedenfor halvannen times flytur.

Lurer på hva det vil gjøre med folks reisemønster, hvis askeskyene fortsetter å gjøre flytrafikken uforutsigbar?

I morgen går vi ombord i båten -og om halvannet døgn er vi hjemme.

Da jeg jobbet i Finnmark var jeg ofte nødt til å utsette eller avlyse avtaler og møter og konferanser på grunn av været. Og ble ofte sittende værfast på de mest ubeleilige steder: Innesnødd i bilen, timesvis på fergeleier og flyplasser, ekstra døgn på hurtigruta som ikke kunne gå til kai….. 
Men jeg har aldri sittet værfast i en storby før – og aldri på grunn av vulkanutbrudd!  En helt ny erfaring!

Og selv om dette langt fra føles dramatisk, er det absolutt veldig kaotisk!  Kristin og Tormod hadde flybillett hjem fra Tallin via Köbenhavn i dag. Kristin fikk booket om sin billett, så hun har fløyet via Frankfurt og sitter nå på et nattog i retning Berlin – med en omstigning i løpet av natten. Antakelig ankommer hun i 8-tiden i morgen, og har da reist i 15 timer.Tormod måtte ta ferge fra Tallinn til Stockholm, og tar toget derfra – og ankommer antakelig om etpar døgn…..

Vi skulle reist hjem med fly i kveld. Isteden blir det dagtog til Köbenhavn i morgen (8 timer) og overnatting der. Etter planen skulle Egil reist til Beijing lørdag. Hvis flyene går, drar han direkte fra Köbenhavn. Hvis ikke har vi  lørdag “til fri disposisjon” i Kongens By – og så “danskebåten” hjem, med ankomst Oslo tidlig søndag formiddag. Jeg kommer uansett hjem med båten. Og vi har vært heldige: Alt er opptatt og utsolgt! (Og alle billettpriser er mirakuløst mangedoblet på noen timer!)

“Ungene” (Ida-Marie, Øyvind, Invild og Glenn) tar et morgentog til Köbenhavn lørdag, og rekker akkurat samme “danskebåt” som oss. Så da får vi en hyggelig kveld sammen på båten, før vi ankommer Oslo 2 1/2 døgn senere enn planlagt.  Og siden Camilla er en engel og sjekker at katter og planter har mat og vann, og Michelle forhåpentlig kan forbarme seg over Amandus etpar ekstra døgn, så er det meste tatt vare på.

Denne uken startet med Johs.’ begravelse på tirsdag. En stappfull Ris kirke – og flere hundre mennesker i Oslo Millitære Samfund til minnestund etterpå. Hans kone, Vesla, holdt selv minneord ved båren i kirken – utrolig sterkt!
Onsdag bar det avgårde til Haugesund, for å delta i begravelsen til Knuts mor på torsdag.  Fem benkerader var fyllt opp av barn, svigerbarn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn! Et sterkt vitnemål om et langt og rikt liv!
Så var det rett hjem til ventende gjester fra Bergen. Det gjorde godt å slappe av med god mat og fantastisk vin på Losby og nattlige samtaler om alt og ingenting her hjemme etterpå!

Og i dag bærer det avgårde til Berlin. Vår 40-årsdagspresang til Egils datter Kristin var et spa-opphold i Tallinn for henne og ektemann Tormod, kombinert med barnevakt-tjeneste. Muligheten til fire dager alene med begge tullene, Sara-Kristin på 3 1/2 og Johanna på 1 1/2 er en minst like stor gave til oss som til dem!  Så viste det seg at både Ida-Marie og Øyvind ville være med. Det ville også bestevenninne Ingvild og bestevenn Glenn – så dermed blir vi et helt reiseselskap på 6 stykker som drar avgårde. Ungdommen innlosjeres på ungdomsherberge – vi litt eldre bor i leiligheten sammen med tullene.  Så nå blir det bleieskift og leverposteiskiver grytidlig om morgenen! Vi gleder oss!

Omsider har våren også nådd nordhellingen her i Løkenåsringen!

“Jentene” og jeg tok en tur til Hadeland Glassverk i påskeuken. De hadde stort vårsalg – og dermed startet vi julehandelen! Med middag etterpå på “Oljemors Karjol” ble det en riktig hyggelig tur. Kanskje starten på en ny tradisjon?

Bare en drøy times kjøring hjemmenfra ankom vi Blefjell. Dro rett på “befaring” av etpar campingvogner som var til salgs, men ingen av dem passet riktig for vårt behov eller vår smak.
Camillas svigerforeldre, Vivi og Jan Robert, har nylig kjøpt campingvogn “på rot” på Blefjell. Et fantastisk utgangspunkt for fjellturer høst og vinter! Vi fortsetter å undersøke mulighetene……..

Så dro vi ut på ski: Store og små  to- og firbeinte – og du verden, for et løypenett og for et terreng! Ankom “solo-bua” etter 3-4 kilometer, hadde en hyggelig rast, og så gikk de fleste av oss tilbake – unntatt Egil, som selvsagt måtte få med seg en ekstrarunde på en 8-10 kilometer……
Uansett sportslig innsats: En veldig hyggelig dag og en flott tur!

Vi er midt i “den stille uken”. I år har denne uken virkelig vært “stille” her hos oss.

Hyggelig middag og kortspill-kveld med Ida-Marie, Camilla og Rudi torsdag kveld (Øyvind er i Trysil hele påsken), litt handling og andre praktiske gjøremål tidligere i uken – og ellers har vi lest og sett på krim om kvelden, hatt lange morgener i sengen med kaffe og all verdens påskequiz, og tuslet rundt i hus og hage (drivhus) noen timer om dagen. Kort sagt nesten ikke gjordt “et skapende grann!”

Var på kveldsgudstjeneste skjærtorsdag, og høymesse langfredag. Jeg synes alltid det er spesiellt og tankevekkende når skjærtorsdagsgudstjenesten slutter med at blomster og lys og all annen pynt  blir fjernet og alteret blir dekket av en sort duk. Et sterkt, visuellt uttrykk for et “nullpunkt”. En gang for lenge siden deltok jeg på en skjærtorsdagsmesse i den gresk-ortodokse kirken i en liten landsby nord i Hellas. Der ble vi utstyrt med vaskefat og linkleder, og vasket hverandres føtter før vi gikk til nattverdsbordet. En veldig sterk og vakker og ganske rar opplevelse!

Langfredag snakket presten om behovet for at vi gir oss selv og hverandre tid til å være i sorg, og tid til omstilling i livets skiftende faser. Hun snakket klokt om å “være i langfredag hele dagen”  – å ikke avkorte sorgprosessen eller omstillingen ved hjelp av håpet om Påskemorgen.  Komme seg helt gjennom langfredags-sorgen før påskemorgen-jubelen kan ta til.

I år blir vår langfredagssorg forsterket av av Johs er borte, og begraves tirsdag over påske. Det legger også en demper på “påskemorgen-jubelen”.

Men prekenen i går korresponderer også godt med noe jeg føler er viktig for meg og oss akkurat nå: Bruke den  tiden som er nødvendig for å “gi slipp” på Skjellnes. Sørge og hyle og grine og forbanne og tenke urimelige tanker – og så etterhvert bli istand til å anlegge et riktig perspektiv, og la sorgen og sinnet og frustrasjonen gå over i takknemlighet over alt vi har hatt, og en ydmykhet fordi vi har vært så priviligerte i så mange år. Jeg er ikke riktig “der” enda, men jobber med saken……. Trenger mer tid…….:-)

I dag, lørdag,  drar vi på dagstur til Blefjell. Delvis for å gå årets siste skitur. Delvis for å besøke Vivi og Jan-Robert (Camillas “svigerforeldre”) – og litt for å sjekke ut etpar campingvogner “på rot” som er til salgs der oppe: Kanskje hadde vi hatt glede av å ha et sånt “krypinn” som utgangspunkt for ski- og fjellturer høst og vinter? Helt uten tradisjoner, nesten ikke vedlikehold, totalt upretensiøst……  akkurat nå høres *det* ganske ok ut!

Uansett ser jeg frem til en deilig skitur!

Gamle ordspråk skal man lytte til og tenke over: De gir uttrykk for mye almenmenneskelig erfaring.

Denne uken startet med beskjeden om at vår gode venn Johs (Berg) døde natt til tirsdag. (Mange av dere vil huske ham fra bryllupsfesten vår på Skjellnes i 1998, hvor han var skålmester/toastmaster). Han har vært syk siden i fjor høst, men vi har liksom stadig trodd at “nå er det verste over”, og sett frem til bedre tider. Det er så vanskelig å tro at den ruvende, flotte mannen er borte for alltid…… Et stort tap. Og en stor sorg. Vanskelig å fatte.

Så ble det klart at Egil og jeg ikke greier å finansiere et kjøp av Skjellnes – og dermed vil stedet bli solgt i sommer. Skjellnes har vært mitt faste punkt i tilværelsen hele livet. Flyttinger og oppbrudd, skilsmisse og kriser – jeg har alltid kunnet dra ned til Skjellnes, og funnet den helt spesielle sjelefreden som er en kombinasjon av røtter og kontinuitet og nærhet til natur og sjø. Sorgen over at stedet blir solgt forsterkes av min følelse av å ha sviktet, ikke strukket til: Pappa overtok stedet etter onkel Bjarne for å bevare og videreføre det som et samlingssted for familien – og jeg føler sterkt at jeg har “sviktet” i forhold til den forpliktelsen. Tanken på at jeg aldri mer skal sitte på terrassen på Skjellnes og se månen over Ågerøya er helt uvirkelig. Jeg tar meg selv i å begynne å gråte helt ukontrollert mange ganger om dagen.

Og i kveld fikk vi telefon fra Haugesund: Knuts mor har hatt et alvorlig slag og ligger i koma, og antakelig går det mot slutten. (Knut er gift med Nora Brit, Egils søster). “Mor” er en fantastisk tøff, flott, humoristisk og realistisk dame – et sånt menneske som verden blir fattigere uten.

En uke preget av tap og sorg.

I dag slo vi til med et mini-påskeverksted.

Da ungene var små pleide vi alltid å lage påskemarsipan, male påske-egg og lage påskekyllinger i cernit eller leire. Nå var det mange år siden sist – men jammen ble det koselig!

Jeg hadde laget marsipan på forhånd, så det ble hjemmelaget konfekt i mange varianter: Med fiken og nøtter, malt med konditorfarge, penslet med egg og rullet i “strø” eller dyppet i flytende sjokolade. Egil dekorerte glass til å oppbevare påskekonfekten i med liv og lyst! Så gikk vi over til å male påskeegg – “blåste ut” innholdet av 12 egg, som ble dekorert med både konsentrasjon og originalitet. Innholdet laget vi omeletter av – smakte deilig sammen med hjemmelagde rundstykker.  Siste post på programmet var påskekort – de ble kjempefine! Og så er det selvfølgelig noen som utviste større kreativitet enn andre: Rudi laget bl.a. en fantastisk påskekylling med skjelett av gule piperensere. 

En utrolig hyggelig måte å samles på! (Do-rullen midt på bordet kunne kanskje vært fjernet før fotografering…..)

Det blir lite blogging for tiden. Lite skriving ellers også. En hårdnakket lungebetennelse gjør at dagene flyter forbi i en stille, litt slitsom antibiotika- og morfinhostesaft-rus. Håper det snart er over…..  Men innimellom gjør jeg en kraftanstrengelse og vaker opp til overflaten: Øyvinds 21-årsdag og Joachims 25-årsdag den 14. mars ble feiret på kinarestaurant i Lillestrøm med fulltallig familieoppmøte. Og i går kom tante Brita og fetter Jon Erling på kjempehyggelig besøk: Da blir det ofte sånn at formiddagsmaten glir umerkelig over i middag mens praten går uavbrutt. Egil tok seg delvis fri, og jammen kom alle “ungene” en tur hjemom også – så det ble en riktig familiedag. Jon Erling bor i Chicago, og vi synes det er utrolig koselig at han tar seg tid til et besøk her når han er “hjemme” på snarvisitt!

Skulle absolutt ha tatt i bruk det lille drivhuset mitt nå: “Planterommet” (en kjellerbod utstyrt med hyller, ekstralys, arbeidsbord og undervanningsbrett) er overfyllt av småplanter som spirer og gror – lykkelig utvitende om at snødybden i hagen fortsatt er minst en meter. Når bare disse hoste-riene gir seg såpass at jeg våger meg utendørs er første punkt på dagsorden å vaske drivhuset ordentlig ned, for å få bort soppsporer, insektsegg og andre organismer som kan tenkes å ha overvintret – og som ser frem til å bruke mine småplanter som mat. Denne vaskejobben utfører jeg med helt vanlig torvmose: Den har fantastiske antibakterielle og desinfiserende egenskaper. Jeg plukker med meg etpar bæreposer på skogsturer om høsten, og bløter opp mosen med litt lunkent vann før den store vårrengjøringen. Enkelt, billig – og effektivt!

Etter rengjøringen lager jeg et innendørs “yttertelt”: Trekker bobleplast langs alle vegger og takplater. Og så lager jeg enda et bobleplast-telt over plantebord og plantebrett – og fyller alle luftrom under bord og brett med høy og halm som jeg tigger til meg på gårdene i nærheten. På den måten holdes drivhuset frostfritt uten bruk av gass/strøm til oppvarming – og småplanter som tåler lave temperaturer kan flyttes ut: Alle kålplanter, salat, alle stauder, alle busker og trær, alle rotfrukter – og noen sommerblomster. Men tomater, paprika/chili, erter, bønner, mais og de aller fleste sommerblomstene får lov til å være “innomhus” i noen uker til.

Og foreløpig holder jeg meg også “innomhus”. Skulle absolutt ha beskåret fruktrær og tatt stiklinger av både pil og kornell og søtmispel. Men for det første er snøen så dyp at det ikke er mulig å komme frem. Og for det andre hoster jeg så jeg ligger dobbelt med det samme jeg stikker nesen utenfor døren.

Så da er det bare en ting å gjøre: Å “ta en dag av gangen”.  Og å huske på Piet Heins ord: “Man lever kun lige fra dag til dag……. Men hvad? Det er ikke et menneskes sag at leve to dager av gangen!”

Godt å være hjemme igjen, selvfølgelig. Men ganske “pyton” å merke at kulda liksom sniker seg inn i leddene og gjør meg stivere for hver dag – og på en måte “bryter ned” tre uker med trening og varme……..  Betennelser også – i huden og i tannkjøttet og i knærne og på de merkverdigste steder – jeg blir litt motløs når alt jeg har bygget opp av bevegelighet og smidighet og overskudd liksom kollapser noen timer etter ankomst Gardermoen…..

Men jeg koser meg med å så frø og skrive artikler og jobber med å opprette hjemmeside. Og forsøker å administrere nye prosjekter: Vi har bestemt oss for å pusse opp badet og oppgradere stuen og soverommet – mamma mia, så mye vi må ta stilling til i den forbindelse!

Etter at jeg kom hjem har Camilla og samboer Rudi vært en uke i Egypt, og hatt det fantastisk. Og Ida-Marie og venninnen Ingvild har hatt en uke på Gran Canaria. Flott at stadig flere får til et avbrekk fra norsk vinter – det tror jeg vi trenger! I alle fall de fleste av oss: Øyvind har i mellomtiden vært en uke i Alpene og dro til Geilo i går -jo mer snø og kulde, jo bedre! 🙂

Et lite apropos til debatten rundt Eias program om kjønn – hva er medfødt og hva er miljøbetinget: Jeg hevder stadig at damer og jenter kan gjøre bortimot alt det gutter og menn kan. Men du verden så fantastisk flott det er å ha en mann til å brøyte opp stien mot drivhuset……….. 🙂

Jeg har et nokså avslappet forhold til mors- og farsdager – det er liksom bare enda en oppfordring til å kjøpe stadig flere ting. Men det er jo allikevel hyggelig når “ungene” ringer og gratulerer med morsdagen – og det har de gjort i dag!

Da jeg var barn lagde vi morsdags- og farsdagskort på skolen: Jeg husker A4-ark som ble brettet på midten,og så klippet vi ut “luker” på forsiden hvor vi skrev ” lukk opp” eller “åpne her” eller “kikk inn” eller “brett opp” – og når luken ble brettet til side sto det “verdens beste mamma” eller “3K: Kos, klem, klapp” eller noe annet i samme stil. Utfordringen var å integrere budskapet bak luken på første side inn i tegningen på side tre.

Jeg var veldig stolt av et kort hvor tekstlinjen “verdens beste mamma”, som var budskapet bak luken på side 1, ble til solstråler (ett ord på hver stråle)  i en tegning ikke ulik Munchs “solen” på side 3. Det kortet laget jeg antakelig til morsdagen i 1960, da vi akkurat hadde flyttet fra Kirkenes til Harstad.

Tyve år senere besøkte mamma meg i Hammerfest. Da hadde hun akkurat hatt en stor-opprydning hjemme, og hadde med seg flere ting nordover: Gamle album og bilder, mine første sko, en dagbok fra hennes egen ungdom – og noen morsdagskortet som jeg hadde laget, og som hun hadde gjemt på i mange år – deriblant solstrålekortet.

De dagene mamma var i Hammerfest snakket vi sammen på en måte vi aldri hadde gjort  før: Vi snakket blant annet mye om hvordan vi  tar for gitt, innenfor en familie, at vi er glad i hverandre – og at alle *vet* det. Jeg husker at mamma var opptatt av at “strukturer” er viktige og gjør oss trygge, men at de samtidig gjør oss late og lite observante: Vi tar hverandre – og vår gjensidige respekt og kjærlighet – for gitt, og blir blinde for utvikling og utfordringer og endringer hos dem vi er glade i. Vi føler oss kanske til og med “truet” når familiemedlemmer utvikler og forandrer seg !

Samtidig var hun opptatt av retten til privatliv og muligheten til å utvikle seg innenfor den strukturen som familien utgjør: Ideelt sett skulle familien være en base, en ramme, som gjorde det trygt å satse – å ta en risk”, å våge! Og så skulle man alltid kunne komme tilbake hvis man mislykkes, i trygg forvissning om at her – i familien – har man en plass og en rolle, og er kjent og godtatt.
Og isteden blir det ofte sånn at familiebånd blir hindringer, selvpålagte restriksjoner, hensyn, ønske om å “skåne” dem man er glad i, forestillinger om andres reaksjoner, frykt for andres dom……..

Hun snakket mye om forholdet til sin egen mor. Og om tanker hun gjorde seg da hun selv ble mor. Og om hvordan hennes tanker om morsrollen hadde endret seg over tid.

Jeg skulle ønske hun hadde levd litt lenger. Jeg skulle gjerne ha snakket mer med mamma om hvordan man er en” god mor”.

Når trekker vi grenser – og når tøyer vi toleranse og aksept litt til, i håp om at “det ordner seg”?

Når stiller vi opp og hjelper til og støtter opp – og når setter vi strek, og krever at voksne barn tar ansvar for seg selv?

Når blander vi oss inn – og når trekker vi oss tilbake?

Og så skulle jeg så gjerne ha takket henne.
På morsdagen.

Hjemme foregår det en kontinuerlig krig for å få kattene vekk fra skrivebordet mitt på kontoret: De elsker å legge seg tett inntil PC’en, for der er det varmt og godt. Men det blir en litt for dyr katte-varmer: Etterhvert som vifte og tastatur fylles med kattehår, blir maskinen selvfølgelig stadig varmere og dermed deiligere for kattene – og stadig mindre egnet som arbeidsredskap. Og nå har jammen den samme krigen forflyttet seg hit:

Jeg tror dette er Lui –  litt vanskelig å holde styr på alle kattene her, så jeg holder meg til shäferen Shiva: Vi har startet med daglig strigling og børsting, og det har gjordt underverker for pelsen hennes – og allerede redusert talgansamlinger og andre ekle greier i huden. Så nå går hun rundt og føler seg som en dronning: Hun har tilogmed begynt å knurre (lavt) til noen av de mest arrogante kattene!   Gamle damer blir som nye!

Og mens jeg rapporterer fra faunaen her nede, kan jeg jo nevne at sånn rundt regnet 200 mygg har hatt slektstreff på ryggen min i natt. Så i dag har Shiva og jeg hatt enda mer felles enn litt stive hofter og knær, overvekt og dårlig syn: Vi har tuslet rundt i hagen her sammen, og benyttet hver mulige anledning til å gnukke ryggtavlen inn mot murer og trestammer…… Dessuten har jeg gått til innkjøp av den aller giftigste og minst miljøvennlige “insecticida” jeg kunne finne, så nå flyter rommet mitt av mygg-lik – til min store tilfredshet. Regner kanskje ikke med allverdens sympati for kløende myggstikk fra slekt og venner i vinter-Norge, men det er jo lov å prøve….?

Været her er lettskyet, forholdsvis mye vind, men varmt og godt: Ca. 22-23 grader om dagen, og 17-18 nå om kvelden.

Etter yoga hver dag i to uker, og to timer med en personlig trener den siste uken, kjenner jeg at nå begynner faktisk kroppen å fungere igjen – etter noen måneder med kulde og leddverk og betennelser. Det er fantastisk deilig!

Deilig også å tusle rundt i hagen her. Den er dyktig laget: Ikke så stor, men inndelt i mange “hagerom” – noe som gjør at den virker større, og dessuten mer spennende!

 

  

Og så er det disse plantene som vokser rett ut av lavasteinen overalt her. Fasinerende! Jeg satt og strevde med et kapittel om “plantenæringstoffer” til boken min, tok en pause og gikk ut for å strekke på meg – og oppdaget denne. Det ble litt vanskelig å skrive overbevisende om behovet for nøyaktig doserte makro- og mikronæringsstoffer for å få til plantevekst …………

I skrivende stund har jeg akkurat lukket skyvedøren ut til hagen, trukket for gardinene, laget en kopp beroligende kamille-te, og gjør mitt beste for å stenge verden ute: Her er et forrykende uvær!

Jeg har sittet lenge ute og beundret det på avstand: Over meg var det stjerneklar himmel, kvelden var mild og lun – og plutselig oppdaget jeg lyn mellom skyene i horisonten, langt ute i Atlanterhavet.  Siden jeg er en pyse i tordenvær talte jeg sekunder for harde livet – men da jeg kom til over 50 før tordenskrallet følte jeg meg ganske trygg. Så jeg ble sittende, fasinert over lynene som fór både vertikalt og horisontalt over himmelen.

Det ble et fantastisk lys: Rett over meg var det stjerneklart og jeg skimtet fullmånen. I syd var skyene delvis hvite og luftige, delvis kullsorte og truende – og de beveget seg nesten like mye og raskt som lynene! Etterhvert ble det som et inferno av lyn og skyer og lys og mørke! Fortsatt på betryggende avstand…..

Men plutselig var det ikke lenger stjerneklart over meg. Og alle forsøk på å telle sekunder mellom lysglimt og tordenskrall var aldeles fånyttes: Det lynte og tordnet i ett sett. Og så kom regnet – ikke ovenfra, men som en loddrett vegg rett mot meg.

Fasinerende, fantastisk og skremmende.  I mitt neste liv tror jeg at jeg vil studere meterologi……

I årene 1973 til 1983 var jeg ofte her på Lanzarote, både i jobbsammenheng og på ferie.
Den gangen var søndagsmarkedet i den gamle hovedstaden Teguise en stor attraksjon. Det ble tradisjon å dra opp til Teguise grytidlig om morgenen for å sikre seg de beste kjøpene – og så spise lunsj hos Philipe, som drev restaurant i et gammelt steinhus like nedenfor kirken.
Idag kjørte jeg opp til Teguise igjen. Selvfølgelig var det litt andre produkter for salg på markedet – men jammen var det mye jeg kjente igjen også!
Og så spiste jeg lunsj i det samme lokalet, som ser nesten akkurat makent ut som for 35 år siden. Nå heter restauranten “Acatife” og drives av Philipes datterdatter.

Litt rart, litt vemodig, ganske hyggelig…..!

For å  komme til Teguise fra sydkysten, må vi kjøre gjennom Lanzarotes spesielle vulkanlandskap. Det slutter aldri å fasinere meg…..  Egentlig minner det litt om Finnmark, kanskje spesielt Hammerfest: Goldt og øde og uten særlig vegetasjon – inntil man ser nærmere etter, og ser at jammen spirer og gror det også i dette “månelandskapet”. (Dobbeltklikk på bildet for å få det opp i full størrelse og få frem detaljene)