by

Nasjonaldagsfeiring

Det er deilig å være ferdig med den perioden hvor vi måtte opp før klokken seks på 17. mai for å rekke å “pynte” alle ungene + oss selv og haste avgårde til flaggheising og tog. Nå spiser vi frokost i ro og mak – og frokosten glir over i en lunsj og deretter over i obligatorisk jordbærspising.

Da jeg var alene med tre små barn og hadde dårlig råd begynte vi å spare til “17-mai jordbærene” i februar.  Vi dyttet kronestykker og femkroner opp i et norgesglass, og sparte ekstra penger ved å sykle til korpsøvelser og fotballtrening istedenfor å ta bussen. Målet var å få råd til en hel kasse jordbær! Vi greide det alltid. Og kastet oss over bærene med en følelse av at dette hadde vi virkelig jobbet for å få til! Akkurat de årene smakte jordbærene ekstra godt! De var ekstra søte og fyldige og syrligheten var akkurat riktig……

Nå trenger vi ikke lenger spare i flere måneder for å ha råd til å kjøpe en kasse jordbær til 17. mai. Men fortsatt er det strengt forbudt å spise jordbær før den 17.! Og fremdeles kjøper vi en hel kasse – helt uavhengig av hvor mange gjester som kommer.

Fra å være en dag med høyt tempo og blodtrykk og stressnivå er nasjonaldagen blitt en dag som preges av at mange mennesker i alle aldre “stikker innom”.  “Ungene” tar gjerne med seg venner hjem til en sen frokost – og påfølgende jordbærspising. Så drar de avgårde – og neste “kontingent” rykker inn på terrassen: Slekt og venner og naboer som er på vei fra ett sted til et annet, og som daler ned på vår terrasse for etpar jordbær og litt drikke. Litt senere kommer middagsgjestene: Familiemedlemmer og gode venner som slår seg til ro for kvelden.

Selvfølgelig kan det bli litt “masete” innimellom: Ingenting gjør seg selv, og når mange mennesker skal serveres mat og drikke blir det fort litt mye trasking frem og tilbake med brett og glass og tallerkner og flasker…..  Men vi synes det er så innmari hyggelig at “folk” vil være sammen med oss, og vi koser oss så veldig med denne “mixen” av unge og eldre og nær familie og “fjerne” bekjente.

Øyvinds kjæreste Sanna feiret 17. mai sammen med oss for første gang

I år hadde vi gleden av å bli kjent med fire av Sannas venner på 17. mai: Veldig flott at unge, svenske jenter tar på seg nasjonaldrakter og deltar i feiringen! 

Fem svensker og to hollendere – vi følte oss riktig internasjonale!

Sanna, Vivi (Egils kusine), Anker (Egils onkel) og Inekes tante

Husets sønn, korrekt antrukket – med mobiltelefon………. 🙂

by

Oppussing……

Vi fortsetter friskt med oppussing av både hus og hage. Plenen foran huset ble totalt ødelagt i fjor, på grunn av bygging av ny terrasse. Nå har vi rett og slett “rullet ut” ny plen, som vi vanner og steller etter beste evne.  Det er nesten litt merkelig å se hvor enkelt et gjørmehav ble forvandlet til en velstelt gressplen……

Mange prosjekter gjenstår fortsatt: Alle dører og vinduer i underetasjen skal skiftes,  og det er fortsatt mye ugjort ute. Men vi kan stadig krysse av på listen over prosjekter som er ferdige: Nå har vi anlagt sti i skiferheller rundt hele huset, ny utebod står klar med hyller og innlagt strøm, vi har fått en ekstra parkeringsplass ytterst i oppkjørselen, og ved inngangen har vi fått murt en teglstensmur som erstatning for tørrmuren i granittblokker som raste ut. Joda, det hjelper………

Da nye heller og teglstensmurer var på plass ble det tydelig at markisene også måtte fornyes. 
Vi valgte diskret gråstripete som erstatning for de gamle i hvitt/gult/brunt, og er godt fornøyd med forandringen!

by

Hjem!

Så er vi på vei hjem igjen etter halvannen begivenhetsrik uke. I skrivende stund sitter vi på Newark flyplass utenfor New York. De siste par dagene har vi vært i Washington DC, og fløy opp hit i formiddag.

Washington er en deilig by, og vi har flere gode venner her. Noen er alltid bortreist, men jammen greide vi å samle de fleste til hyggelige middager og gode samtaler.

 Vi rakk en liten tur innom “The National Botanical Garden” i Washington DC denne gangen også.  
Se den clematisen!

Det er flere bilder fra hagen på hagebloggen min: http://hageflekken.blogspot.com

Også i Houston rakk vi hyggelig samvær med gode venner. Egil var selvfølgelig travel – mens jeg hadde god anledning til både å trene og å skrive – to aktiviteter som ofte havner litt ned på prioriteringslisten sånn til hverdags.  Dessuten feiret vi bryllupsdag 30. april med hyggelig middag på Annie’s Cafe og påfølgende champagne på rommet – iført silkebadekåpe (Egil). I fjorten år har han holdt ut med meg nå!

Vi var i Houston da nyheten om at Osama bin Laden var drept ble offentligjort. Det forårsaket et drabelig leven, hvor hele bilkortesjer kjørte rundt i gatene og tutet – akkurat som etter en seier i baseball……. Nokså usmakelig – og nesten litt uhyggelig!

Nå bærer det hjem til bryllupsplanlegging og de siste to brudekjoleturene til London med “tullene” og fortsatt oppussing og oppgradering av hus og hage og ganske travle tider. Mye å glede seg til!

by

Vår i New York

Egil og jeg er “på tur”.  Vi ankom New York onsdag, reiser videre til Houston i morgen, og stikker en tur innom Washington DC neste uke på vei hjem.  Denne gangen er vi enda mer priviligert enn vanlig, og bor i “residensen” til Norges FN-ambassadør Morten Wetland: Helt nede ved East River, i 7. etasje med praktfull utsikt. Jeg kunne sitte i dagsvis bare å se på båttrafikken på elven! (Morten har forresten en egen blogg med masse interessant informasjon om FN og det løpende arbeidet der: http://blogg.regjeringen.no/norgeiverden/fn-delegasjonen/)

Men vi får da gjort litt annet enn å nyde utsikten også. Vårblomstringen er på sitt vakreste her nå – og det er fantastisk å legge merke til hvor mye blomster og trær det faktisk finnes midt i denne asfaltjungelen! (Jeg har skrevet litt mer om det på hagebloggen min: http://www.hageflekken.blogspot.com)

Her er blomstrende kirsebærtrær overalt…..

…. og midtrabatten i Park Avenue er en eneste lang hage

Metropolitan Museum of Art er alltid verd et besøk. Det er selvfølgelig umulig å rekke over mer enn en liten brøkdel av alt det fantastiske som foregår der – etter mange titalls besøk har jeg knapt rukket å se alle de permanente utstillingene engang……  Akkurat nå har de en morsom utstilling som heter “Rooms with a View: The Open Window in the 19th century”, som viser et hundretalls kjente (og noen helt ukjente) malerier fra 1800-tallet som bruker “vinduet” som et hovedtema.  Her er en lenke til hele utstillingen: http://www.metmuseum.org/special/se_event.asp?OccurrenceId={F2475C18-07BA-4A0E-B4BA-9B6070450EA7}

Ett av bildene på utstillingen: Dette er malt av den danske maleren Martinus Rørbye i 1825, og heter “View from the Astist´s Window.

“The Metropolitan” er forøvrig kjent for å sette sammen temautstillinger som overrasker. På 70-tallet en gang hadde de en utstilling hvor temaet var “kvinnebryst” fra ett-eller-annet århundre. Gjett om den skapte røre, midt i ny-feminismens glansdager!

by

Slektsfølelse

Forrige uke dro jeg til en begravelse på Tingvoll på Nord-Møre. Tutti, en kusine av mor, skulle gravlegges ved Tingvoll kirke. 

Morfar vokste opp på Tingvoll, som en av tilsammen ti søsken. Gården heter Hegerberget, og jeg tilbragte en ukes tid der hver sommer så lenge oldemor levde – dvs. til jeg var åtte år. Senere ble besøkene mer sporadiske. Gården ble overtatt av morfars bror Nils og hans kone Anne – og senere av deres datter Tutti, som bodde der inntil for noen få år siden.

Det er rart å se graven til oldemor og oldefar, hvor tilsammen fire barn er gravlagt i samme grav som foreldrene. Tenk å få ti barn hvorav en dør som barn og to andre i ung alder – og en emigrerer til USA. Oldefar var mye eldre enn oldemor. Han døde i 1927, mens hun levde helt til 1960.

Tingvoll kirke er fra tidlig middelalder – den eldste delen kanskje fra rundt år 1050. Antakelig har det vært kirke på stedet fra midten av 900-tallet. Deler av kirken har doble murer, hvor man kunne gjemme seg ved et angrep utenfra. På veggene henger det store, dystre oljemalerier av tidligere prester.  Og høyt oppe på den ene gavlveggen henger det fortsatt en “utkikkspost” av tre, hvor man antakelig kan se mange mil utover fjorden.

Her er det ikke vanskelig å kjenne historiens sus. Og det føles på en merkelig måte godt og litt trygt og vandre mellom graver og på tufter hvor mine forfedre- og mødre har gått i mange generasjoner.  En slags tilhørighet. Kanskje det er det som kalles slektsfølelse?

Tingvoll kirke. Legg merke til “verandaen” øverst under mønet!

by

Blir det vår, tro?

På denne tiden av året blir jeg alltid litt pessimist: Tomten vår ligger i en nordvendt skråning, og snøen ligger mye lenger her enn (nesten) alle andre steder her i distriktet.  Akkurat nå tenker jeg at vi skal være glade hvis snøen er borte til sankthans!

Sånn ser det ut utenfor inngangen akkurat nå…….. Ikke særlig vårlig!
by

Berserk – vi håper fortsatt….

Ida-Marie ble kjent med “Berserk-gutta” på Bali i fjor sommer. De var mye sammen og fant åpenbart tonen. For en uke siden dro Ida-Marie til Brasil. Der reiser hun rundt sammen med venninnen Jessica, som hun også traff på Bali . Etterhvert skal de også møte Silje, som er en nær venn av kaptein Jarle på Berserk. Sammen skal disse tre jentene blant annet oppleve karnevalet i Salvador.

De hadde avtalt å møte Berserk mot slutten av Brasil-oppholdet: Kaptein Jarle mente at de skulle rekke å komme dit i siste halvdel av mars. Nå blir dagene isteden preget av venting og meldinger og internett-søk – og et håp som det blir vanskeligere og vanskeligere å holde på.

by

Det er aldri for sent………

Jeg ønsket meg intenst en “dukkestue” i barndommen.  Kanskje var jeg omtrent 7 år da jeg var med morfar på en-eller-annen messe – og han tok lodd på en aldeles nydelig dukkestue: Med veranda og smårutete vinduer og blondegardiner. Hele den vinteren drømte jeg at morfar hadde vunnet. At når vi kom sørover (vi bodde i Harstad) så kom dukkestuen til å stå der i all sin prakt, i hagen på Kåstad. Nedturen ble smertefull! Morfar snekret en slags lekestue av paller og planker for å bøte på skuffelsen min – men det ble ikke riktig det samme…….

Da ungene var små hadde jeg ikke råd til å anskaffe lekestue til dem. I Sandnes sto det riktignok et “minihus” nederst på tomten, som kunne blitt en riktig hyggelig liten lekestue – men den ble nokså raskt omgjort til kaninhus og fyllt opp med høy og halm.

Så drømmen om et “dukkehus” har forblitt en drøm. Helt til nå. Når Sara Kristin og Johanna flytter inn bare et stenkast herfra har jeg plutselig fått verdens beste unnskyldning for å få en lekestue i hagen. Og når internett byr på auksjoner som gjør at prisen blir høyst overkommelig – ja, da forsvant alle motforestillinger som dugg for solen.

Så nå er vi de lykkelige eiere av ett stk. lekehus! Vi skal hente det på kaia i Oslo i morgen. Det skal plasseres under lønnetreet på forsiden av huset: Litt skjult og “hemmelig” – og samtidig sånn at det er lett å holde litt oppsyn med de søte små. Så nå må jeg raskt gå i gang med å sy gardiner, og så må vi jo innrede og møblere, og…….. 

Jeg skal prøve å bevare bakkekontakten. Men det er noe spesielt med sånne barndomsdrømmer som plutselig blir oppfylt – takket være barnebarna!

by

Traurige dager – men mange lyspunkter allikevel!

Barne- og ungdomslitteraturen fra 50- og 60-tallet er full av heltinner som bevarer humøret og er fulle av omsorg for andre til tross for all verdens fysiske lidelser, sjelekval og deprimerende omstendigheter. Antakelig er det fordi jeg var storforbruker av den typen litteratur i oppveksten at jeg har en slags forestilling om at smerter og sykdom burde gjøre meg til et skikkelig godt menneske.

Men det skjer dessverre ikke: Jeg blir vrang og sur og vanskelig av å ha vondt  – og direkte krakilsk når jeg ikke kommer meg uten døren mange dager i strekk!

Etter å ha tilbragt nesten hele forrige uke i sengen, dro jeg til fjells i noen dager – og tenkte at nå var det verste over for denne gangen. Bare for å havne rett til sengs igjen da jeg kom hjem. Så nå er jeg grundig lei av knær og hofter og håndledd og albuer som lever sine egne (betente) liv……. Til uken starter jeg på en ny runde med akupunkturbehandling – det pleier å hjelpe godt. I mellomtiden får jeg håpe at familien holder ut med meg enda litt til.

Det ble ingen skiturer på fjellet denne gangen – det snødde ganske tett og vinden var sur. Men noen rusleturer med hundene ble det – og de koser seg skikkelig når de får løpe fritt rundt i nysnøen!

Amandus på vintercamping

Når villdyrene våkner…..?

Og så er det selvfølgelig adskillig å glede seg over! Camilla og Rudi er midt i bryllupsplanlegging. Mye å ta stilling til – og glede seg til! Hun jobber fortsatt heltid som lærer, og studerer på BI på deltid. Historiene hennes fra klasserommet gir meg nesten daglige latteranfall. (Et eksempel: “Du, Camilla, når du går tur med hunden din i skogen, ser du mange sånne ugler i mosen da?”) 

Ida-Marie reiser til Brasil i morgen, og blir borte i fem uker – en velfortjent ferie, hun har jobbet mye i vinter, og kombinerer fortsatt jobb og skole. Eksamensresultatene i høst var kjempebra – bare 5- og 6-ere!  I Brasil skal hun reise litt rundt sammen med en venninne, oppleve karneval – og forsøksvis lese til nye eksamener til våren………
Øyvind har fått jobb på A-hus, og skal kombinere butikkjobbing på Session med miljøarbeiderjobb på psykiatrisk avdeling. Snakk om å ta i bruk mange sider av seg selv! Han begynner med såkalte “opplæringsvakter” i nær fremtid – det blir spennende!
Egil har (som vanlig) mye å gjøre. Og er (som vanlig) entusiastisk, positiv og engasjert. Hans siste engasjement gjelder Lørenskog Arbeiderparti, hvor han har vært aktiv i programprosessen og er foreslått på listen til kommende kommunevalg.  Jeg har vært inne på tanken å engasjere meg i det lokale Høyre-arbeidet – så fikk vi i hvert fall tilbragt noen timer sammen på kommunestyremøtene……..

by

Nybygdinger!

Overskriften er et samnorskord, som i hine hårde dager skulle erstatte ordet “innflyttere”.  Godt at samnorsk-ideen aldri fikk fotfeste…….!
Men ordet er ikke så dumt allikevel: I dag bruker jeg det fordi Egils datter Kristin og svigersønn Tormod har kjøpt hus her på Lørenskog, og flytter hit til sommeren. Så da er de nybygdinger og vi blir sambygdinger – og det aller gledeligste er jo selvfølgelig at “tullene”, Sara Kristin og Johanna, kommer så mye nærmere og kanskje til og med blir nesten en del av hverdagen vår!

Nybygdingene våre! Yuippii!!

by

Stadig på farten

Sist helg tok Egil og jeg en svipptur med Kielfergen. Deilig og avslappende! Vi reiste nedover på søndag, og feriret Egils bursdag med deilig middag ombord. Turen ut Oslofjorden i strålende vintervær var fantastisk! Vi fant oss et lunsjbord helt akter, og kunne nyte panoramautsikt over fjorden. Utrolig vakkert!

“Lysbåten” midt på bildet er Moss-Horten fergen i vintersol…….
 

Koselig med sånne avbrekk i hverdagen!  Særlig på denne tiden, når hverdagene ofte er litt traurige: Kombinasjonen av mye vær-variasjoner og kulde er mildt sagt lite morsom for oss som har leddproblemer. Mye betennelser og en god del smerter gjør at dagene blir preget av langsomt tempo og flere timer i sengen enn vanlig. Da blir det mange lister over alt som burde vært gjort…….  
Men jeg har da blitt nesten ferdig med vårrengjøringen på planterommet mitt! Det er litt av en sjau: For å unngå skadedyr på nye planter vasker jeg omhyggelig hver kvadratsentimeter av tak, vegger, karmer, bord, hyller og gulv med salmiakk i minst to omganger. Rommet er ikke så stort – og det blir ganske trangt der når Baltus insisterer på å delta i prosessene!
I morgen bærer det avgårde igjen: Da er det ny “brudekjoletur” til London sammen med Camilla og Ida-Marie. Denne gangen skal vi ta mål sånn at selve “kreeringen” kan starte. I mai skal vi tilbake for den aller siste prøvingen, og forhåpentlig for å hente kreasjonen med oss hjem……  
Denne turen blir ganske kort, på grunn av jobbing og andre forpliktelser: Vi reiser over på fredag og returnerer søndag formiddag. Men vi rekker da å få med oss en musikal – og kjenner jeg oss rett rekker vi også å kose oss masse! Jammen er det hyggelig å kunne dra på jentetur med døtrene sine!
Vi har funnet oss et utrolig koselig hotell, to minutter fra Kensington Gardens og gangavstand til Paddington Station og flytoget til Heathrow. Rimelige rom – vi betaler rundt 1000 kroner natten for et helt greit tremannsrom inkludert frokost – , deilig og stille beliggenhet samtidig som det er sentralt. Usedvanlig hyggelig service – og, best av alt: Svømmebasseng.  Jeg kjenner at leddene blir bedre bare ved tanken på å starte dagen i bassenget! Hotel Henry VIII anbefales på det aller varmeste!
Londontuller:  Ikke så rart at mor er stolt, vel?
 

by

Ny varme- og skrivestue

“Vintercamping” er et nytt konsept for oss. “Spikertelt” også! I utgangspunktet skulle man kanskje ikke tro at det passet særlig godt for en revmatiker….. Men vi stortrives med å ha egen “varmestue” på Blefjell, med deilig fjellterreng rett utenfor døren! Og jeg stortrives i tillegg med å kunne ta PC’en under armen og ha ro og fred til å skrive bare halvannen times biltur hjemmenfra.  Nå midt i uken er jeg visst eneste “beboer” her på Liatoppen Vintercamping, og Baltus og jeg nyder landskapet og stillheten.

Vår vinterresidens ligger midt i bildet, nede i bakken. Lurer på hvem som har vært navneansvarlig da plassen her ble laget: “Havnegaten” er jo et ganske kreativt navn på en vintercampingplass!

 
Camping er koselig – men langt fra luksuriøst! Da Baltus og jeg kom opp i går kveld var det lett snø og iskald vind ute. Litt stiv og “kulsen” etter kjøreturen var det slett ikke fristende å iføre seg varmedress og vasse gjennom snøen bort til sanitæranlegget her for å pusse tenner og utføre nødvendig aftenstell. Det føltes rett og slett litt “krevende”, som statsministeren sikkert ville sagt! Da kom jeg til å tenke på min indiske venninne, tidligere CNN-korrespondent Anita Pratap, som for noen år siden skrev en hylende morsom “reiseskildring” fra sitt aller første opphold i Norge. Der var hun blant annet opptatt av det merkverdige fenomenet at nordmenn foretrekker å bruke tiden sin på å vaske opp for hånd, bære tungt, lage mat under kummerlige forhold og ligge kaldt og hardt når de har ferie…….
På vei til tannpuss! (I-phone er gøy…….)
 
Mangelen på luksus ble mer enn oppveid i dag morges, da vi våknet til strålende, gnistrende vintervær!Jeg smurte med blått og labbet i vei innover fjellet: Løypene var føket igjen, så det ble å tråkke vei selv. Etterhvert oppdaget jeg to andre skiløpere bak meg, og slapp dem høflig forbi……. så gikk det litt lettere, men ikke mye! Bena var ganske tunge da vi nådde “Solo-bua” og kunne snu med æren i behold. Baltus slet voldsomt: På store områder var snøen så løs at han sank rett ned og ble liggende på magen helt uten fotfeste. Etterhvert utviklet han en teknikk hvor han rullet seg rundt på ryggen og nærmest roterte fremover noen meter til snøen ble fastere. Intelligent hund!
På tilbaketuren var Baltus så sliten at han la seg rett ned på tvers av løypa flere ganger, og ble liggende i mange minutter. Det er kanskje ikke noen stor sportslig bragd å slite ut en åtte år gammel ganske lat og litt overvektig golden retriever, men det føles litt sprekt og godt allikevel!
Vakkert landskap
by

Blanke ark og fargestifter

Er det ikke litt merkelig hvordan et nytt år føles som en ny start på en helt annen måte enn en ny dag eller uke eller måned? For ikke å snakke om at bursdager jo virkelig burde være tidspunkter for eftertanke og forsetter.

Siden jeg var ganske ung, har jeg brukt tiden rundt nyttårskiftet til å foreta en slags “vareopptelling”. Tidligere var nok denne prosessen preget av større ambisjoner enn nå. Da konkluderte jeg gjerne med at jeg måtte bli flinkere til alt, gjøre mye mer – og dessuten blir et fundamentalt bedre menneske. Kanskje er det resignasjonens kunst som gjør at jeg er blitt mer tilbakeholden med forsettene?

I år har jeg et forsett om å leve mer i nuet. Planlegge mindre og være mer impulsiv. Gi litt slipp på kontroll og struktur og lister over alt jeg “burde”.

Forleden dag lykkes jeg godt i dette forsettet. Noe som startet som en luftetur med Baltus og Amandus “rundt kvartalet” ble til en halvannen mil lang vandring i praktfullt vinterlandskap innover til Losby og Mønevann. Jeg hadde slett ikke tid! Vi ventet besøk, skittentøyhaugene lå meterhøye i vaskekjelleren, kjøkkenet så ut som et takras, bunken på kontoret med ubetalte regninger og brev som måtte besvares formelig ropte etter å bli tatt hånd om, plantene på planterommet trengte sårt til litt stell og omsorg……

Men jeg valgte altså allikevel å rusle innover i Østmarka i strålende vintervær med to lykkelige hunder…… Og fikk naturopplevelse og mosjon og perspektiv på tilværelsen og sinnsro på kjøpet.

Det er deilig å gå alene, og la tankene fly. Samtidig er det jo litt hyggelig med selskap også. Baltus og Amandus er perfekte turkamerater: Glade og hengivne, morsomme både hver for seg og i samspill, innimellom litt krevende – og utrolig vakre!

Jeg blir stadig overrasket over “tankens kraft”. Hvor stor forskjell det gjør å fokusere bevisst fremfor å la tankene drive planløst. Uten bevisst fokus merker jeg at tankene lett konsentrerer seg om negative ting. Hendelser og personer som har såret eller skuffet meg, tap og nederlag, frykt for fremtiden. Men det krever ikke så mye å dirigere disse tankene over i en positiv bane: Det viktigste er å være “obs” på hva som skjer, og så skifte fokus fra det negative til noe positivt.

Takknemlighet for det som er, er en rik kilde til glede og positivitet. Jeg er veldig glad i nettstedet http://www.gratefulness.org – der fokuseres det nettopp på takknemlighet.

En stadig kilde til glede og takknemlighet er huset vårt og området rundt. Å bo “på landet” bare en halvtimes busstur fra hovedstaden er et utrolig privilegium!

Utsikten sørover fra postkassen vår første nyttårsdag
“Huset i skogen”? 
Jeg liker godt å se på de gamle trestolene vi aldri fikk somlet oss til å ta inn i høst: De står liksom tappert midt i snøen og slår fast at bare vi venter lenge nok så endrer omstendighetene seg og alt blir bedre…….

Riktig godt nytt år til alle som følger bloggen min! Tusen takk for alle hyggelige tilbakemeldinger i året som gikk!

by

God jul?

I mange år var ukene før jul den aller verste tiden av året. Jeg hadde en slags forestilling om hvordan det “burde være”, og greide aldri å leve opp til det. 

Inni hodet mitt hadde jeg et bilde av mamma, fin på håret og diskret sminket, i julekjole med juleforkle utenpå, på kjøkkenet mens hun tryllet frem enda en sort sildesalat innimellom de hjembakte rundstykkene og brødene og den hjemmelagede sylten. Mens pappa satt ved pianoet og spilte og sang – og mamma nynnet med, fra kjøkkenet……. Og huset luktet godt – og annerledes – og det var spennende gaver gjemt bak hver eneste skapdør, og snøen dalte vakkert ned ute……..

Jeg fikk det aldri til. Huset var aldri rent eller ryddig nok. Jeg rakk aldri å stryke juleforklærne. De gangene jeg forsøkte å bake julekaker gikk det ofte galt: Kakene ble svidd eller tørre og i alle fall ble de stygge. Jeg greide aldri å forhindre at ungene kranglet. Huset vårt ble aldri så “julete” eller harmonisk som jeg følte det burde være…….

Noen ganger meldte jeg meg ut. De “utmeldte” julefeiringene ser jeg tilbake på med glede: Vi sendte beskjed til venner og kjente om at deres julegave til oss var at vi brukte julegavebudsjettet på Sydentur. Så sendte vi et stort antall julekort og julebrev  – og så dro vi: Med vår høyt skattede venetianske julekrybbe, adventskalendre og to poser risengrynsgrøt i bagasjen. I leilighet på Lanzarote eller Gran Canaria med en kokeplate og svømmebasseng fant vi julefreden: Der hadde vi tid til å være sammen! Der gikk vi til julegudstjeneste uten mas og stress. Der lo vi av palmer med julelys og hadde tid til å lese hele “Julemysteriet” aldeles uforstyrret…….
Løsningen anbefales på det varmeste for småbarnsforeldre!!

Det er først de siste årene jeg har greid å kose meg med juleforberedelser uten prestasjonsangst eller urealistiske ambisjoner.

Ett “triks” har jeg lært av Egil: Vi handler julegaver hele året! På reise, men også ellers, kjøper vi gaver som vi synes om og tror “noen” kan ha glede av.  I november tar vi frem “presangkassen” – og blir alltid overrasket over hvor mange av de innkjøpte gavene som åpenbart “passer til” en mottaker på julegavelisten vår.

Så da gjenstår bare pakkingen – og den koser jeg meg med! Jeg tenker på mottakeren av gaven, slenger på en ekstra klistrestjerne eller julenisse, mumler en slags besvergelse eller et ønske, og er takknemlig for å ha tid til å fokusere på familiemedlemmer og venner som vi sjelden har anledning til å være sammen med.

I år har jeg pakket julegavene i avispapir. (Noe som ble latterligjordt i Nytt på Nytt sist fredag…) Jeg synes egentlig det ble ganske fine gaver ut av avispapir kombinert med litt rødt gavepapir, noen klistremerker og en gullpenn…..

En annen juleglede er juleblomstene. Jeg har en forkjærlighet for amaryllis: Jeg synes de er så vanvittig spektaktulære – så helt hinsides alt som burde vokse og gro i Norge i desember! De burde i alle fall være “engangs” – noe vi kaster etter blomstring, en “dekorasjon” som har gjordt jobben…….

Men min hvite amaryllis blomstrer nå for 5. år på rad. Og i år overgår hun seg selv: To stengler med fire blomster på hver! Jeg har ikke gjort annet enn å klippe ned og gjødsle litt og potte om. Et juleunder – og en stor gave!

En ekstra førjulsgave fikk jeg i går: En sommerfugl åpenbarte seg på planterommet, midt mellom knoller i vinterdvale og nedskårne fuchsiaer. Vakkert!

Den overlever nok ikke lenge – men for meg ble den en påminnelse om at nå er det under en uke til solen snur
og det går mot en ny vår……..

by

Vakker vinter!

Det er vakkert ute nå!
Kulden forhindrer meg fra å være særlig mye ute: Etter noen minutter er både ledd og muskler pinnestive og verkende.  Allikevel må jeg ta noen snarturer ut i vinterlandskapet: Det er så vakkert at det nesten gjør vondt!
Og det lar seg selvfølgelig ikke forevige gjennom et mobilkamera. Jeg synes allikevel at disse glimtene fanger litt av stemningen…..

Dette er “knipset” rett bak huset vårt. 
Busken til venstre er en gammel syrinbusk. 
Himmelen i nord er i ferd med å rødme. 
Man trenger ikke dra langt ut i villmarka for å få vakre naturopplevelser! 

Dette knipset jeg utenfor kirken i ettermiddag. De nesten stiliserte benkene og gravstøttene er flotte sammen med de (nesten) like stiliserte trærne og buskene, med avrundede former. Vakkert!

Jeg er veldig glad i den gamle kirken her. Der føler jeg tilknytning og tradisjon og røtter. Mamma er døpt, konfirmert og viet der. Mormor og morfar og mamma og pappa ligger gravlagt der. Der er dessuten ganske mange andre graver som jeg jevnlig oppsøker:  Ikke mindre enn tre barndomsvenninner, foreldrene til flere gode venner, mors tante og onkel, “gamlepresten” som var en venn av mor og som konfirmerte meg, flere barndoms- og ungdomsvenner av mor, tidligere naboer og venner av både morfar og mormor og mor og far….

Vel hjemme igjen tuslet jeg en tur rundt huset. Og oppdaget at en stakkars solstol er gjenglemt på plenen. Egentlig er det litt hyggelig at den står der: Den minner om at en gang blir det varmt og sommer igjen…..

by

Tullebesøk

Fem dager i november hadde vi “tullebesøk” av Egils to barnebarn. Utrolig hyggelig! De er verdens mest harmoniske og “lettvinte” unger: Når det en sjelden gang oppstår et problem lar det seg trylle bort med en sang eller litt tøysing.

Et daglig høydepunkt (for meg) var å bli vekket av to litt forsiktige småpikestemmer som ropte “Moffa! Moffa!” akkurat passe høyt til at det bar til soverommet. Og registrere at Egil, som er minst like mye B-menneske som jeg, formelig stupte ut av sengen med et digert smil rundt munnen og ropte “Nå kommer moffa!” med en stemme som kunne smeltet en sten!

Til tross for det er det jammen strevsomt å ha ansvaret for barn igjen: Evnen til å kombinere jobb og husarbeid med barneomsorg er mildt sagt svekket med årene……..

Barne-TV-tid!
Stolene som ungene sitter på ble snekret i fengselet i Kirkenes. Pappa kjøpte dem i julepresang til meg – det må ha vært til 5- eller 6-årsdagen. De er m.a.o. over 50 år gamle, har overlevd et utall flyttinger, og brukes nå av 3. generasjon……. Hyggelig! 
(Men nå må de pusses opp!)

“Onkel Bane” (Bjarne) kom helt fra Stavanger for å være med på “Reisen til Julestjernen” på Nasjonaltheateret. Stor stas!

Litt stolt onkel?

Teatertuller
 

Jeg tror vi voksne koste oss mer enn ungene: Johanna (2 år) syntes det var altfor skummelt: Hun satte seg resolutt på fanget mitt med ryggen til scenen og nynnet og pratet for seg selv. Det er jo en kjempesmart strategi når omgivelsene er skumle! Sara Kristin (4 år) var litt mer forberedt: Hun har sett stykket på video og visste at det var skummelt. Men det er jo allikevel noe annet å se den onde greven i levende live, bare noen meter borte. Da var det godt å ha et morfarfang!

Det var altfor kaldt til å leke ute mens de var her. Men vi hadde nok å ta oss til inne. Sara Kristin er en kløpper til å bake pepperkaker! Hun fyllte en hel boks, og var utrolig nøyaktig og grundig. Johanna syntes det var morsommere å spise pepperkakedeig, og gadd ikke riktig ta opp konkurransen med storesøster……

Ekstra stas var det selvfølgelig når tante Ida kom på besøk – hun har jo vært i Berlin flere ganger og vært barnevakt.

Hvem koser seg mest, tro? 
Legg merke til terrassedøren i bakgrunnen: 
Man trenger ikke dyre vindusdekorasjoner når man har tuller og “glasstusjer”! 
Da vi pusset opp badet i vår kastet vi ut badekaret. Til neste år står badet nede for tur: Der er det bedre plass, og der skal vi ha badekar. I mellomtiden klarer Egil og jeg oss godt med dusjhjørne – og så har vi jo boblebad på terrassen som er i flittig bruk hele året. Men vi tenkte ikke på at vi kunne få barnebesøk!
Ingen annen utvei enn å ta i bruk “gamlemåten” – som fortsatt fungerer glimrende: Balje på gulvet, litermål til hårvaskvann, masse skum og plenty med gulvkluter……. 
Johanna syntes det var kjempefint å ha håndtak å holde i!
…..og Sara Kristin skrur automatisk på fotosmilet når noen trekker frem et kamera…..
Så kom grandtante Nora Brit på besøk. Da ble det fres på matingen!
Se på den øyenkontakten!

For et privilegium, å få lov til å være en ørliten del av livene til to nye, små mennesker……….!

by

Onkel Jon er borte


 Onkel Jon, min fars yngste bror, døde den 17. november. Jeg var på vei til å besøke ham på sykehuset da kusine Hege ringte og fortalte at det var slutt.

Da jeg flyttet hjemmenfra som 17-åring bodde jeg ett år “på hybel” hos onkel Jon og tante Gulle på Høvik. Det året kom til å bety mye for meg. Både onkel Jon og tante Gulle hadde alltid tid til å lytte til og snakke med en temmelig forvirret og frustrert 17-åring. Og kanskje aller viktigst: De tok meg på alvor! Jeg tenker tilbake på sene kvelds- og nattetimer i kjellerstuen på Høvik med engasjerte samtaler om politikk, religion, filosofi og etikk med stor glede – og dyp takknemlighet!

I mange år etter at jeg flyttet derfra var huset på Høvik mitt “annet hjem”: Jeg var alltid velkommen, der var alltid tid og tilgjengelighet – og god whisky 🙂

Mange år senere ble Flesi og Høvåg et felles samlingspunkt: Da Nessetun ble bygget bare noen få hundre meter fra Skjellnes på midten av 80-tallet, ble somrene preget av tett kontakt mellom oss kusiner og barna våre – og med pappa , onkel Jon og tante Gulle som særdeles tilstedeværende “familieoverhoder”. Der har vi levd tett på hverandre og delt opplevelser, gleder, tanker – og frustrasjoner og sorger.

Det er få mennesker jeg har hatt et så ærlig forhold til som onkel Jon. Vi har kranglet og såret hverandre og utvekslet klare, gjensidige meldinger i førti år…… Jeg tror jeg tør si at grunnlaget for denne ærligheten har vært en gjensidig respekt – og kjærlighet.

Nå er både pappa, onkel Jon og tante Gulle borte – og Skjellnes er solgt. En epoke er definitivt over.

Jeg jobber fært med å fokusere på takknemlighet over det som har vært fremfor sorg over det som er forbi.

Innimellom lykkes jeg.

by

Pappas bursdag idag

Han ville blitt 86 år. Rart å tenke på at det ikke er mer enn knapt halvannet år siden han døde. På den ene siden synes jeg det er en evighet siden han levde. På den andre siden hender det rett som det er at jeg innbiller meg at han er på vei inn døren……
Ida-Marie var på graven i dag og tente lys og sendte bilde. Sist vi tente lys der var for en drøy måned siden  – da var det 25 år siden mamma døde.
Rare merkedager.
Anledninger til eftertanke.
Godt å ha en grav å gå til!

by

Tilbake i Villa Isis

Så var jeg tilbake igjen på Lanzarote. Denne gangen blir oppholdet i Villa Isis på hele fem uker. Heldigvis kommer Egil nedover en ukes tid sånn omtrent “på midten” av oppholdet.

Jeg har installert meg med arbeidsbord ved bassenget – ikke noe dårlig arbeidsværelse….

Hensikten med oppholdet her er det samme som i februar: Trene og skrive.  Jeg kom nedover på onsdag og startet nokså friskt på torsdag med både svømming og en times aerobic og styrketrening. Så var det to timer med yoga fra morgenen i dag – og nå kan jeg knapt gå, og absolutt verken bøye meg eller snu meg !  Huff!

Været her akkurat nå er helt passe: Det veksler mellom strålende sol og litt skyet, med dagtemperatur på rundt 25 grader.

Det trådløse nettverket på Villa Isis er nede for øyeblikket. Derfor skrives dette fra verandaen i 2. etasje på “The Famous Bluebells Bar” i Puerto del Carmen – det eneste stedet jeg vet om som har gratis trådløs tïlgang. Her er det storskjerm med sport, billig øl, høy stemning, og Elvis og the Beatles på anlegget…..Gjestene er nesten uten unntak enten tyskere eller briter i størrelse XXXL med sport og øl som hovedinteresser. Ikke akkurat mitt favoritt-type-sted, men hva gjør man ikke for å kunne skrive noen bloggord?  Fordelen med å sitte her er at i disse omgivelsene føler jeg meg både slank og elegant….. 🙂

Etterhvert som rapportene fra Norge om kulde og snø finner veien hit ned, vil jeg garantert blogge mer om vær-, føreforhold og eventuelle små og store begivenheter herfra.

by

Nå er Skjellnes solgt

….. og jeg har visst ikke flere tårer igjen. Nå har vi vært der nede og pakket sammen personlige eiendeler, og reist derfra for siste gang.

Skjellnes, påsken 2008
 

Pappa overtok Skjellnes etter sin onkel. Onkel Bjarnes tanke var at Skjellnes skulle være et samlingssted for familien.

Skjellnes ligger på Flesi, eller “på Nesset” som det heter der nede, ved Kjøpmannsvik omtrent midt i Blindleia. Siden onkel Bjarne kjøpte Skjellnes i 1950 er det ikke bare “vårt” sted som har vært et samlingssted for familien: Også Nessetun, Ekeli og Ellensåker  ligger “på Nesset” og har vært viktige “familiesteder”, hvor søskenbarn og tremenninger som ellers knapt ville kjent hverandre har fått være sammen og lært hverandre å kjenne, og hvor 4. generasjon nå har gjort sitt inntog. Disse sommerstedene har gitt oss en unik kontakt med familie og slekt.

Og nå har altså vi sagt takk for oss, og meldt oss ut av denne tradisjonen og dette fellesskapet.

Selv har jeg vært på Flesi hver eneste sommer i 55 år. (Jeg er 57……)  Som 8-åring hadde jeg flyttet fire ganger. Som 14-åring sju…….Og det handlet ikke om “skifte strøk”, men om fullstendige miljøskifter: Fra Stavanger til Viksfjord til Larvik til Kirkenes til Harstad til Bodø…..

Flesi og Lørenskog, hvor mormor og morfar bodde, var mine faste punkter i tilværelsen.

Mange av de menneskene jeg møtte og ble glad i “på Nesset” har betydd mye for meg. “Gamle Johanne” som vokste opp på Skjellnes sammen med syv søsken. Hun solgte barndomshjemmet sitt til onkel Bjarne men forbeholdt seg retten til å bli boende. Johanne hadde alltid tid. Og hun var god til å fortelle! Johanne har lært meg å lyse krabber og å ro og hun har vist meg de gode fiskeplassene. Hun har lært meg å “lese” skyene og sjøen -og å kjenne igjen masse stjernebilder. Og så har hun lært meg mye om hvordan det var å vokse opp i Høvåg på tidlig 1900-tall – og gjort historien levende!

Johannes kusine, “Dikka”, bodde på gården like ovenfor Skjellnes. Ryktene sier at hun var smellvakker, og en gang forlovet med min farfar…… Jeg husker henne bare som en gammel dame som alltid sto i døren når vi kom forbi, alltid hadde tid, og alltid bød på et glass hjemmelaget ripssaft. Dikka var den første personen i mitt liv som ga meg en “voksen” gave: En grønn sukkerkopp med gule og orange blomster langs kanten. Den er gyselig stygg -og jeg elsker den fortsatt, og har omhyggelig pakket den inn ved hver eneste flytting! En stor skatt!

“De voksne” på Flesi har lært meg å være trygg i båt. Tante Margit sendte meg til Kjøpmannsvig for å kjøpe fløte: Da måtte jeg ro prammen (den var en forferdelig stor og tung gammel trebåt!) – og det var aldri noen tvil om jeg ville klare det! En gang ble vinden for sterk (og årene for store og tunge), jeg mistet en åre og drev nedover leia – da kom onkel Bjørn fra Ekeli og “reddet meg”, og lærte meg samtidig hvordan jeg kunne brukt en åre til å styre båten mot land.

Jeg var bare 11 år da tante Margit første gang ba meg ta snekka og dra med en beskjed til “doktor Torkildsen” i Åkerøhavn. “Snekka” var en praktfull sørlandssnekke som onkel Bjarne hadde fått bygget etter egne spesifikasjoner. Tenk hva det gjør med en 11-åring å kunne mestre den alene!

Jeg kommer sikkert til å blogge mye mer om Sørlandet og Skjellnes: Det har vært en stor og viktig del av livet mitt og det er vanskelig å forstå at det er en epoke som er over.

by

Nye prosjekter…..

Da oppussingen av stue/kjøkken/bad/gang/trapp omsider var ferdig i august, skulle vi vel egentlig sagt oss godt fornøyd med årets innsats på vedlikeholdsfronten. Men, neida – vi hadde fått blod på tann, som det heter – og satte i gang noen utendørs prosjekter som akkurat nå fremstår som en total raséring av store deler av hagen……

Jeg har opplevd det mange ganger: Fagfolk engasjeres til å gjøre en jobb -og i løpet av prosessen kjenner jeg det nesten som om det blir begått overgrep: Ting rives istykker og kastes, det er fokus på “prosjektet” og ikke på det som er rundt – selvfølgelig. En rose jeg var veldig glad i ble trampet ned forleden. Selvfølgelig skulle jeg ha flyttet den, eller gitt beskjed om at den skulle tas hensyn til…….

Første prosjekt var å fikse på terrassen. Den var nedslitt og ujevn og stygg, og trappen fra spisestuen og ut var vaklevoren og farlig. Og etterhvert som vi tegnet og målte og regnet forvandlet prosjektet seg gradvis fra en oppgradert platting til en stor og veldig lekker veranda med en solid fundamentert trapp og innbygging av vårt lille massasjebad.


Neste prosjekt: Skiferhellene utenfor inngangen var blitt skjeve og ujevne, med mye ugress i sprekkene. Egentlig trodde jeg det lot seg gjøre å løfte bort hellene, fjerne litt av jorden/sanden under, legge duk for å hindre ugress, tilføre litt ny sand/grus – og legge hellene tilbake. Men når “skikkelige” håndverkere settes på jobben skal den gjøres ordentlig! Gutta har gravd seg nesten 2 meter ned for å sikre frostfri drenering, lagt isolasjon oppå et tyktlag med pukk, og støpt et solid fundament. Så skal skiferheller legges, og mellomrommene fylles med sement.  I mellomtiden har vi ikke kunnet bruke inngangsdøren, men må vasse gjennom et gjørmehav (tidligere plen) og gå inn gjennom den nye terrassen….. Jureck (han med trillebåren) sitter midt i ett av mine yndlingsbed……. Bak ham er en bøtte med løk som jeg har gravd opp, i et fortvilet forsøk på å redde litt blomsterprakt til neste år…..

 

Tredje prosjekt er en flott og romslig utebod i tilknytning til drivhuset mitt. Her blir det plass til alt! I tillegg har jeg fått et tak å jobbe under: Her kan jeg prikle og potte om og pode av hjertens lyst uansett vær – og gå “tørrskodd” både til drivhuset og til boden. Like bak har vi lagt bark over et stort område under en gammel edelgran. Der er det plass til paller med jord og gjødsel og torv – og så blir det anlagt en sti med skiferheller som gjør at jeg kan manøvrere pallene med “innsatsfaktorer” på plass. Hittil har paller med”gartnergreier” måttet stå i innkjørselen – nå kommer de ut av syne, og blir samtidig lettere tilgjengelig for meg der jeg jobber. Fantastisk!

Fjerde prosjekt er å anlegge en sti rundt hele huset med bruddheller i skifer. Det har vi ønsket oss lenge. Nå blir det en realitet – men i mellomtiden bader vi i gjørme uansett hvor vi går. Her graves overalt – plenen er en katastrofe og bedene ser mildt sagt stusslige ut……

Men det blir bra. Jeg skal ta noen”katastrofebilder” nå, og så noen “etter”-bilder til våren – og er nokså sikker på at vi blir glad for resultatet.

Håndverkerne vi bruker er flotte folk! Dyktige og nøyaktige og ærekjære i forhold til å gjøre en god jobb! Og så er det hyggelige gutter: Masse humor og mange spennende skjebner og historier. Siden jeg har bistått dem litt i forhold til deres tidligere arbeidsgiver og den grove utnyttingen som fant sted, er vi blitt gode venner. Det er vennskap jeg setter pris på!

Samtidig må jeg tilstå at jeg gleder meg villt til den dagen jeg kan våkne om morgenen uten et eneste “fremmed” menneske verken i huset eller i hagen!

by

Sorgen og gleden de vandrer til hope

Denne overskriften har jeg brukt på et tidligere blogginnlegg også. Den gangen var det vår gode venn Johs. Berg som døde, etter å ha vært syk i lang tid. I går fikk vi den sjokkerende nyheten at en annen god venn, Ingjald Ørbeck Sørheim, plutselig er revet bort. Han fikk hjerneslag, og døde i løpet av to knappe døgn. Egil hadde en avtale med ham på lørdag…….

Selv snakket jeg med Ingjald for noen få uker siden: Han ga meg råd om hva jeg kunne gjøre i forhold til manglende lønnsutbetalinger til de polske arbeiderne som har jobbet her i huset. Da var han som vanlig på farten fra ett møte til et annet – full av entusiasme, boblende av innspill og refleksjoner…….  Og nå er han borte.

Et stort tomrom i vennekretsen. Et inderlig savn. En vond sorg.

by

London er besøkt, kjolen er bestilt – og mor er klar for hvilehjem…….

Vi har fått sett og gjort utrolig mye! Først og fremst fant vi Kjolen…….  

Den kommende bruden var nok ganske spent på  brudekjoleprosjektet…..!
 
… og det tror jeg den kommende forloveren var også!
 

Vi kan selvfølgelig ikke “offentligjøre” noe bilde av kjolen som ble valgt, men vi kan jo legge ut bilder av de kjolene det ikke ble – det gir en antydning om hvor nydelig den utvalgte er…..

Unødvendig å fortelle at mammas forbruk av papirlommetørklær nådde nye høyder?

Siden kjolen var i boks torsdag, brukte vi fredagen bl.a. til å gå på markedet i Portobello. Mye gøy!

Mor og datter i Notting Hill

Om kvelden så vi “The Phantom of the Opera” – helt praktfullt!  Lørdag var vi på yoga-workshop i 7 samfulle timer. Veldig morsomt, veldig bra – og veldig slitsomt!

Klar for yoga!

Yogaen ble arrangert på London Wetland Center – et aldeles praktfullt område en halvtimes kjøretur vest for sentrum i retning Heathrow. Jeg ante ikke at noe sånt fantes: Her går det rådyr og hjort og gresser, her er fasaner og påfugl og en haug med svømme- og vadefugler i en anlegg som er både nydelig og kreativt.

Dette er et innsekthus. Her bor det marihøner og biller og alle slags nyttige småkryp. Gjett om jeg har lyst til å forsøke å lage et sånt i hagen!

Jammen greide vi å karre oss avgårde til enda en musikal etter yoga-treningen! Vi fikk billetter til Les Miserable – en stor opplevelse. Som vi nesten gikk glipp av på grunn av pavebesøket i London: Halve sentrum var stengt, all trafikk sto bom stille og kaoset var fullkomment!  Men vi rakk det, heldigvis.

Søndag spaserte vi opp til Little Venice, og tok kanalbåten til Camden Town og markedene ved Camden Lock. En flott og avslappende tur, hvor vi fikk se London fra en litt annen side.

Camilla og Ida-Marie i Little Venice, klar for kanaltur!

Jeg tror markedene i Camden Town må være Londons beste. Her finnes absolutt alt! Bare folkelivet gjør det bryet verd å tilbringe noen timer der!

Så var det kanalbåt tilbake, drosje til Paddington Station, Heathrow Express ut til flyplassen – og hjem.
Under over alle under: Både sikkerhetskontroll og innsjekking på Heathrow var nesten kø-fri, flyet var i rute – og bagasjen ankom faktisk Gardermoen sammen med oss – noen kilo tyngre enn ved utreise!!

Takk for en flott tur!

by

Jentetur til London!

Jeg synes ofte det er litt patetisk når godt voksne damer drar på “jentetur” – men denne gangen skal jeg altså på tur med jentene mine, og da må det være lov å kalle det jentetur.

Camilla, Ida-Marie og undertegnede drar avgårde til London i morgen, og blir til søndag. Unnskyldningen er at vi skal se etter brudekjole til Camilla – turen er bursdagspresang til henne fra Ida-Marie og meg. Og jeg kjenner at jeg blir håpløst sentimental ved tanken på at størstetullen skal gifte seg, og nesten like sentimental over at jentene faktisk har lyst til å reise til London sammen med mamma.

Sånn så jentene mine ut høsten 1987, for 23 år siden………

Vi har satt av morgendagen til brudekjoleprøving: Har gjort avtale med to brudesalonger i Kensington. (Der nytter det nemlig ikke å bare “slenge innom”!)  Forhåpentlig rekker vi en teaterforestilling eller en musikal om kvelden. Fredag blir det markeder: Enten Portobello eller Covent Garden – eller begge to, hvis føttene holder…. Og teater, selvfølgelig.  Lørdag skal vi på “yoga workshop” med Lynne: Min vertinne og fantastiske yogalærer fra Lanzarote. Syv og en halv times strekking og bøying kommer nok til å merkes – blir vi i det hele tatt istand til å bevege oss etterpå, tro? Vi legger i hvert fall ingen planer for kvelden……

Søndag kan vi rekke kanalbåten fra Little Venice til Camden Lock og en liten tur på markedene der, før vi flyr hjem om kvelden.

Vi gleder oss!

by

25 år siden…….

I dag er det 25 år siden mamma døde. Det er lang tid. Allikevel savner jeg henne fortsatt.  Ida-Marie og jeg var på graven i dag og plantet høstlyng og tente lys.

Savnet etter mamma er litt annerledes enn savnet etter pappa: Mamma døde så altfor ung – bare 61 år gammel. Hun kunne hatt så mange flere gode år. Pappa ble tross alt 84 år, og holdt seg frisk og sprek til han var godt over 80. Jeg savner pappa på en slags vemodig, takknemlig måte. Savnet etter mamma er tristere, mer meningsløst, mer iblandet sinne mot Vårherre som tok henne ut av tiden altfor tidlig, og sorg over at ingen av barnebarna fikk bli kjent med henne. Hun hadde garantert blitt verdens beste mormor!

På sånne “merkedager” forsøker jeg å rydde litt ekstra tid til å være stille og ha ro rundt meg. I dag har jeg filosofert litt over det å planlegge sin egen begravelse – noe som ser ut til å appellere til stadig flere. En kreftsyk bekjent bestemte for noen år siden at hennes aske skulle strøs ut på fjellet, i et område hun hadde sterk tilknytning til. Det ble en tøff påkjenning for hennes mann: Turen opp med urnen i passasjersetet og den sterke symbolikken i at alt som var et høyt elsket menneske forsvant med vinden holdt nesten på å knekke ham psykisk.

Jeg blir stadig mer overbevist om at begravelsen og alt det praktiske rundt et dødsfall er en viktig del av sorgarbeidet for de pårørende. Og at det er mye viktigere at seremoniene og ritualene rundt dødsfallet er riktig og meningsfylt for de pårørende, enn at de reflekterer avdødes ønsker. Det er de levende som skal leve videre, og som trenger alle tilgjengelige “hjelpemidler” for å leve seg gjennom særlig den første, akutte sorgen.

Vi er veldig takknemlige for at mor og far er gravlagt sammen. Det er godt å komme til kirkegården ved “gamlekirken”: Der er mamma døpt og komfirmert, og hun og pappa viet – og gravlagt. Tante Brita var på besøk forleden og hadde med et fotoalbum som pappa laget til sine foreldre etter bryllupet: Her er mange, koselige bilder av lykkelige nygifte Vesla og Bjørn, både ved kirken og på Kåstad – og på bryllupsreise med Øya fra Kristiansand til Kjøpmannsvik sammen med Binna.

Litt vemodig og veldig hyggelig å tenke på at i juni skal Camilla og Rudi gifte seg i den samme kirken.