Author: Nina

by

Prestasjonsangst….

Frykten for ikke å strekke til er et merkelig fenomen. Uansett hvor bra vi gjør det, “lurer” liksom denne lille nissen like bak hjørnet, og minner oss om at vi aldri er “bra nok”.

I 1982 (tror jeg) holdt jeg et foredrag på en internasjonal oljekonferanse i Kuala Lumpur. Temaet var noe sånt som “Global Energy Supply: National Policies & International Trends”. Forsamlingen var såvidt jeg husker ca. 1000 ledere og beslutningstakere i olje- og gass-sektoren. Jeg var godt forberedt, og hadde jobbet med foredraget lenge – med masse “input” fra dyktige fagfolk i både eget og andre departementer.

Det gikk bra. Spørsmålsrunden etterpå var interessant, og jeg følte at jeg hadde gjordt en god jobb for å “markedsføre” og ivareta norske interesser og synspunkter. Tilbakemeldinger senere styrket selvfølelsen: Jeg husker spesielt en telefonoppringing fra statsekretæren i UD, som uttrykte tilfredshet og faktisk ørlite “imponasje” – også fordi det var kommet flere kommentarer om at jeg snakket så godt engelsk.

Hvis et ungt menneske i min omgangskrets i dag hadde gjordt noe lignende, ville jeg ropt høyt: Bruk litt tid til å tenke over hvor flink du er! La det synke inn: Du har søren meg gjordt en god jobb! Gi deg selv mange klapp på skulderen! Men den gangen var det liksom en selvfølge at jeg “var flink” – og sånne oppdrag var en del av jobben.

I morgen skal jeg holde foredrag i Lørenskog Hagelag om grønnsaksdyrking. Egentlig vet jeg mye mer om det temaet, enn jeg visste om “Global Energy Supply” i 1982…….

Det morsomme – og tankevekkende – er at jeg er mye mer nervøs for foredraget i morgen enn jeg var før konferansen i Kuala Lumpur!

Har det med alder å gjøre, tro? Men hvorfor har jeg mindre selvtillit nå, når jeg nærmer meg 60, enn jeg hadde da jeg var i midten av 20-årene?

Hvorfor i all verden er prestasjonsangsten blitt større med årene?  Hvorfor tror jeg mer på “nissen” nå, enn for 30 år siden?

Hmmmm……

by

Husdyr-oppdatering

I januar blogget jeg om at det lakket mot slutten mot katten Tolouse. Det viste seg å være helt feil……

Noen dager etter blogginnlegget forsvant Tolouses bror Rampetuss. Jeg slapp ham ut på vanlig måte gjennom terrassedøren – og så kom han aldri tilbake. Etter noen dager begynte vi å lure: Gikk rundt huset og “lokket” og ropte på ham. Tok oss en tur bort i skogholtet like ved….. men fant ham ikke.  Inntil for noen få uker siden, da den siste snøen forsvant: Plutselig lå Rampetuss på hellegangen like bak legjerdet rundt terrassen. Fredelig på siden og uten noen tegn til skader. Han har simpelthen gått ut for å dø: Hvis han hadde gitt lyd fra seg der han lå hadde vi definitivt hørt det innenfra. Nå er han begravet i et hjørne i hagen – og vi er lettet over at han ikke ble utsatt for “noe”, men døde naturlig.

Etter at Rampetuss forsvant, er Tolouse plutselig blitt hakket mer “sivilisert”. Han har fortsatt Alzheimer – det er det ingen tvil om. Han glemmer at han har fått mat, kommer bort og “mjauer” for å få vann – og blir overrasket over å se at vannskålen faktisk er full. Og han ser dårlig, tennene hans er elendige, hørselen svekket og pelsen ganske “skabbete”. Men: Han er utrolig kjælen, spiser godt, sier fra når han vil ut – og har stort sett begynt å gjøre sitt fornødne utendørs igjen…… I november blir han 19 år. Han er vel ikke hva man kan kalle en “velfungerende katt” – men allikevel mye lenger fra å være en åpenbar “avlivnings-kandidat” enn det han var tidligere i år.

En del av meg synes det er strålende, og er imponert over Tolouse´s livskraft og stayer-evne. En annen del er ganske lei av at et dyr skal ta så mye plass og tid, og skulle egentlig ønske at han tok til vettet og gjorde som broren sin: Forsvant ut for å dø……  Huff!

Baltus har på et vis utviklet seg nesten på samme måten som Tolouse: Jeg var skikkelig bekymret for ham en stund i vinter: Han hadde opplagt vondt i bakbena og hoftene (artrose) – og kviet seg for å gå opp trappen. Innimellom la han seg rett ned når vi var ute på tur, og nektet å gå videre.  Da tok vi noen “grep” med litt alternativ behandling (akupunktur), og så fikk vi god vetrinærhjelp. Nå går han – akkurat som meg – på daglige doser med betennelseshemmende og smertestillende medikamenter. Det ser ut til å fungere veldig godt! Alle prøver og “verdier” er særdeles gode: Vetrinær Marius erklærte at ut fra prøveresultatene ville han tippet at “klienten” var en 8-9 år gammel retriever – Baltus er 11. (Husk at ett “hundeår” tilsvarer syv “menneskeår”!)

Så vi humrer litt “i heimen”: Både Baltus og jeg må passe på å få i oss våre daglige doser til rett tid. Og så har vi begge to en “back up”: Når “bakbeina” blir for vanskelige å få med seg, har vi hver vår blå-resept-medisin som gjør hverdagen lettere i noen timer………..  Og innimellom har vi begge to dager hvor hofter og knær og skuldre og albuer plutselig fungerer kjempebra: Da greier vi plutselig Den Store Losbyrunden uten problemer – men dagen etter skjønner vi begge to at vi kanskje ble for optimistiske: Da vil vi helst være mest mulig i ro……. 🙂

by

Om å være tilstede

Lenge siden sist jeg blogget. I blogg-sammenheng er et fravær på to måneder helt latterlig – en blogg skal jo være en løpende dagbok.

Siden dette er en “familie-og-nære-venner-blogg” nekter jeg å føle at jeg “må blogge”. Allikevel vil jeg gjerne si unnskyld for manglende regularitet – og håper å bli tilgitt. Nok en gang.

Disse to månedene uten blogging har vært preget av “dårlig” tidsbruk for mitt vedkommende. Hovedsaklig har jeg loffet rundt i huset med leddbetennelser og smerter, og vært frustrert over manglende bevegelighet og at jeg ikke får jobbet/skrevet. Sur, grinete, gretten og negativ. Når smertene blir for store (og/eller medisininntaket for høyt) kobles hjernen nesten ut: Greier ikke å lese, umulig å spille piano, makter ikke å gjøre noe fornuftig i drivhus eller planterom……. Essensen i “tilstanden” er: Jeg orker ikke å være til stede!

Det som virkelig er frustrerende – og antakelig helt umulig å forstå for andre – er at mange dager og uker  bare kan “passere” på denne måten, i en slags zombie-lignende tilstand. Uten tilstedeværelse.

Jeg er i stand til å diskutere nyheter med Egil, kommunisere med “ungene”, ha barnebarn på besøk, gå tur med bikkjene, lage mat, vaske klær og poste en sporadisk status på Facebook. I denne perioden har vi vært i Haugesund og feiret 70-årsdag, besøkt hos gode venner, hatt middagsgjester – og feiret påske. Men det skjer på automatgir. Jeg er ute av stand til å yde noe ekstra, ta meg sammen, “komme ovenpå”. Alle kreftene går med til å “hanskes med” tilværelsen fra dag til dag. Det blir helt uoverkommelig å ringe tilbake til et “tapt anrop” eller svare på en epost.  Når automatgiret er koblet inn er det ikke nødvendig å være tilstede……

Nå begynner det å lysne litt: Ukentlig akupunktur, daglig trening i veldig små doser, ganske store doser betennelseshemmende plantepreparater kombinert med ulike former for mental trening, gjør at dagene blir gradvis lettere. Overskuddet kommer sakte og gradvis tilbake. I dag fikk jeg for første gang på lenge gjort litt mer enn det som sto på timeplanen! Det føles fantastisk: Som å få kontroll på tilværelsen igjen!

Så nå håper jeg at det verste er over for denne gang. At tåken letter.
Da vil jeg ta kontakt med alle dere som har ringt og sendt epost og ikke fått noen respons.
Og så vil jeg ta initiativ til å møte gode venner over en kopp kaffe eller en øl og en god samtale.
Og så skal jeg begynne å “ta telefonen” igjen – være tilgjengelig.
Være tilstede.
For alle dere som jeg er så glad i.
Takk for tålmodigheten!

by

Bestevenninnen min

”Ein farfar i livet skull’ alle ha”, synger Odd Nordstoga. Jeg vil forandre teksten litt, og synge ut så høyt jeg bare kan: ”Ei bestevenninne i livet skull’ alle ha!”
Bestevenninnen min heter Ingrid. Vi traff hverandre i barnehagen i Kirkenes i 1957. Foreldrene våre ble gode venner og hadde mye omgang – og på ett-eller-annet tidspunkt bestemte altså vi to oss for å være ”bestevenninner”.  Da var vi kanskje fem år…..
Vi gikk i hver vår klasse på Kirkenes barneskole. Etter første klasse flyttet vi begge to: Ingrid til Namsos, jeg til Harstad. Under hele resten av oppveksten bodde vi langt fra hverandre. Men til langt opp i tenårene tilbragte vi deler av sommerferien sammen: På Skjellnes, og ”på fjellet” på Haug-familiens deilige hytte langt oppe på snaufjellet ovenfor Ål. Der var det geiter og stølsdrift og natur og frihet……. Noen jule- og påskeferier var vi også sammen. Og mellom feriene skrev vi brev til hverandre.  (Ingrid har alltid vært den systematiske og ”ordentlige” av oss. Hun har alle mine brev samlet i permer. Det synes jeg er skikkelig skummelt!)
Og siden vi nå engang bestemte oss for å være bestevenninner har vi fortsatt med det. I noen perioder i livet har vi ikke hatt så veldig hyppig kontakt – men vi har allikevel alltid holdt fast på ”bestevenninne”-tittelen. Etter hvert som vi blir eldre blir verdien av et så langt vennskap mer og mer tydelig: Nå som både mor og far er borte,  er Ingrid blant de få personene her på jorden som har kjent meg siden jeg var liten pike. I tillegg til den store verdien et godt og fortrolig vennskap har, er hun et fast punkt og en kontinuitet i livet som er usigelig verdifull.
Forleden hadde vi en av våre altfor sjeldne kvelder sammen. Vi så på filmsnutter fra min barndom, hvor også Ingrid er med: En langbeint og lys og fager Ingrid på rundt 10 år spiller crocket på plenen på Skjellnes….. Vi storkoste oss med filmene og diskuterte årstall og mimret – minner dukket opp i hopetall, og ”glemte” episoder ble levende igjen.
Dagen etter gikk vi på kirkegården. Ingrid ville gjerne besøke graven til ”tante Vesla” og ”onkel Bjørn”. Da vi sto der fortalte hun at ”tante Vesla” innimellom dukker opp i drømmene hennes fortsatt – tjueseks år etter at hun døde.  Jeg kjenner at jeg blir varm og glad og uendelig takknemlig over at mamma ”lever videre” i et menneske jeg er så glad i.
Det er en stor gave å kunne dele minner fra tidlig barndom og opp gjennom oppveksten, og fortsatt være ”en del av hverandres liv”.
Ei bestevenninne i livet skull’ alle ha! 
by

Alder og tid er rare greier……

I går fylte jeg 59 år. I vår familie tar vi ikke lett på bursdagstradisjoner!

Ida-Marie og Egil og barnebarna Sara Kristin og Johanna hadde bakt og ryddet og stelt istand mat og laget kaffe og pakket gaver. Jeg satt i sengen i går morges og lyttet til lydene fra kjøkkenet, hvor bursdagsgavene ble pakket inn og det ble satt lys på kaken og kokt kaffe og skjenket brus i glass og alt ble satt på brett – og måtte selvfølgelig late som jeg sov da soveromsdøren ble lirket opp og hele gjengen toget inn og sang “Happy Birthday”.

Så mye å være takknemlig for!

Brødskive med ketchup
Den første bursdagen ungene laget i stand for meg må ha vært i 1990. Camilla var stor nok til å ta kontroll, og iscenesette servering på sengen. Menyen var et stort glass saft og en enorm brødskive med masse ketchup på! Det smakte forferdelig – men var nok allikevel en av de beste bursdagsfrokostene jeg har fått! For 22 år siden.
Det virker som det var i går – og er samtidig uendelig lenge siden…..

Noen fenomener knyttet til alder skulle jeg gjerne vært foruten: I all hemmelighet kjøper jeg kremer og piller som lover å redusere rynker og poser under øynene – selv om jeg innerst inne vet at det ikke nytter. Og flere ganger i året starter jeg på enda en slankekur, og håper på mirakler – som selvfølgelig uteblir.

Og så slår det meg at alt jeg misliker med å bli eldre er relatert til kropp og utseende. Bortsett fra det rent forfengelige, er det faktisk på dette stadiet i livet bare fordeler knyttet til det å bli eldre!

Bedre nå enn før!
Vi har bedre tid og bedre råd enn da vi var yngre. Og langt færre bekymringer: Vi trenger ikke å “lykkes” i jobbsammeheng eller bekymre oss for inntekt og karriere. Vi kan velge å lære mer eller skifte arbeidsområde av ren lyst og interesse. Vi har tid til hverandre, og tid til å gjøre det vi har lyst til. For Egils og mitt vedkommende betyr det bl.a. at vi kan reise og oppleve ting sammen flere ganger i året – og vi er ikke lenger begrenset av et fast antall ferieuker. Luksus!

Ungene er store. Vi har gjort vårt beste (som sikkert ikke var godt nok) – og nå må det bare stå til. Selvfølgelig bekymrer vi oss fortsatt, men vi er tross alt ferdige med det direkte ansvaret for barnas ve og vel. Og nå gjør barnebarna sine inntog i vår tilværelse og vi får oppleve gleden av å ha tid og rom og oppmerksomhet nok til små individer som står på startstreken til livet – og kan lempe dem tilbake til foreldrene når trassalderen blir for heftig eller nattesøvnen for kort. Igjen: For en luksus!

Jo eldre vi blir, jo oftere blir vi minnet om alder og tid. I løpet av de siste få årene er både pappa og hans lillebror onkel Jon forsvunnet ut av tiden. I fjor døde de siste i min morfars slekt på Nord-Møre: Nå har vi ikke lenger noe tilknytning på Tingvoll. Samtidig forsvant Skjellnes og tilknytningen til Høvåg og Kristiansand. To epoker i min lille verden er definitivt slutt. “Tiden” knyttet til disse stedene er forbi.

De siste årene har vi mistet mange gode venner. Uansett alder har det hver gang vært “for tidlig”! Det hender jeg tenker “Nå er det jammen lenge siden vi har sett x” – og bruker noen sekunder på å komme på at han eller hun er borte for alltid. Da må jeg minnes Arnulf Øverlands ord: “Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage; Døgnet har mange timer, året har mange dage.” Og døgnet har jo faktisk like mange timer når man er 20 som når man er 59……..

Akkurat nå er jeg opptatt av at dyrene våre blir gamle: Katten Rampetuss (18 år) forsvant for flere uker siden, broren Tolouse har Alzheimer – og Baltus (11 år) er blitt en gammel hund.  I ganske nær fremtid vil vi forandre oss fra å være en familie hvor det yrer og kryr av firbeinte venner til et hus med bare tobeinte. Det blir merkelig…..

Ikke bruke tid på alder…….
Da jeg var i 20-årene var det i mange sammenhenger et poeng å virke eldre enn jeg faktisk var. Både som journalist og politiker var det viktig å bli tatt alvorlig – og da var det ingen fordel å være for ung. Og en gang i førti-årene kom trangen til å se yngre ut – eller i alle fall bremse de synlige tegnene på alder.

Jeg tenker at både for min egen del og for alle rundt meg er det viktig at jeg er akkurat så gammel som jeg faktisk er. Aksepterer det stadiet i livet jeg befinner meg på. Ikke bruker tid på alder.

Og så er det en utfordring å bli litt mindre forfengelig, bruke litt mindre energi på eget utseende og egen aldringsprosess – og litt mer tid på å være en god venn, et godt medmenneske, en god samtalepartner.

Med andre ord:  Nok av utfordringer å ta fatt på – helt uavhengig av alder. Da blir det viktig å bruke tiden godt!

by

Samarbeid funker!

Sara-Kristin (5) og Johanna (3) overnattet her sist helg. Mamma Kristin var nok litt redd for at tullene skulle “utnytte” morfar og Nina, og at det skulle bli mye styr rundt legging, og lite søvn.
Dermed ble konseptet “samarbeid” introdusert: Hvis tullene “samarbeidet” vanket det en belønning…..
Jeg spurte Sara Kristin hva “samarbeid” betyr. Hun tenkte seg grundig om. Ristet på hodet – visste ikke. Tenkte litt til, og så kom det: “Det betyr å gjøre som mamma sier!”
(Jeg var raskt ute med å bekrefte definisjonen: Morfar og Nina samarbeider kjempegodt så lenge morfar gjør som Nina sier!)

by

Hmmmm

Siden det forrige blogginnlegget har det skjedd endringer i heimen: Tolouse har ikke tisset inne en eneste gang. Ikke nok med det: Nå kommer han og sier fra når han vil/må ut…….(To ganger i dag, tre i går).  Og han bruker kattedoen: Senest i formiddag tuslet han inn dit og gjorde fra seg. I kveld fikk jeg også lov til å klippe klørne hans aldeles uten motstand, og han har spist all maten sin inkludert mitt hjemmelagede ormemiddel: Burotekstrakt m. eddik og honning. En sterk søknad om et forlenget liv! Egentlig burde vi jo juble! Men jeg blir mest frustrert: Nå hadde jeg liksom kvinnet meg opp til en avlivning. Og jeg vet jo at den uansett er nær forestående. Men jeg kan jo ikke ta livet av et fornøyd og veltilpasset dyr, som fungerer helt greit. Huff……..Vanskelig!
by

Tolouse

I november 1993 ble vi bedt på adventsfest til min venninne Bitten i Oskarsgate i Oslo. Hennes (han)katt(!) hadde akkurat nedkommet med et kull – og Bitten var desperat på utkikk etter noen som kunne overta kattungene. I løpet av adventsfesten havnet to av kattungene på fangene til Ida-Marie  (6) og Camilla (9), med beskjeden: “Kos med dem nå, for de må kanskje dø neste uke hvis ikke noen snille personer kan ta seg av dem”……
Selvfølgelig kom vi hjem fra adventsfesten med to kattunger. Og jeg, som alltid har vært “hundemenneske”og aldri har hatt noe som helst sans for katter, hadde fått en ny utfordring.
Kattene fikk navnene “Tolouse” og “Berlioze”, etter bøkene og filmen om “aristokattene”. Etter kort tid ble det klart at “Berlioze” ikke levde opp til sitt noble navn, så han ble omdøpt til “Rampetuss” utpå nyåret 1994.

I 18 år har disse kattene, som vi slett ikke ønsket oss, vært en del av vår tilværelse. Jeg er fortsatt høyst uvitende om katter. Men jeg har jo måttet lære meg å klippe klør og rense ører og øyne og gi ormekurer og vurdere pelsen og tilpasse fór…….. i 18 år.

Nå lakker det mot slutten for Tolouse. Han har Alzheimer (ja, absolutt!): Han er desorientert, han går mot matskålen for å spise og så glemmer han åpenbart hva det var han skulle gjøre….. han kommer mot meg og mjauer for å bli sluppet ut, og når jeg åpner døren går han rett forbi og inn på vaskerommet og tisser der……. Han glemmer hvor vannskålen står, og virrer rundt i huset til jeg skjønner hva han ønsker og kan bære ham bort til vannskålen – og da drikker han som om han har vært på en ørkenvandring……

Alt dette kunne vi selvfølgelig leve med. Det vi ikke lenger kan leve med er at han tisser overalt i huset, og på de mest utrolige steder. Som alle vet, lukter kattepiss utrolig sterkt og vondt. Nå er det blitt sånn at når vi åpner en dør som har vært lukket etpar dager, slår eimen av kattepiss og -avføring imot oss. Det er direkte motbydelig, og vi føler at hele huset er “uhygienisk” og forferdelig skittent. Vi har måttet kaste sko og støvler og kofferter fra boder og skap på grunn av lukten – og sånn kan det selvfølgelig ikke fortsette.

Så Tolouse må avlives. Har man husdyr må man ta ansvar for deres velferd – og det inkluderer beslutningen om avlivning. Jeg undersøker om det koster veldig mye mer å få dyrlegen hjem hit, enn å ta  med Tolouse i bur ned til vetrinærklinikken. Skulle gjerne skåne ham for “stresset” med å bli puttet i bur og fraktet ned til dyreklinikken.
Nå sitter jeg her og skriver, og han har inntatt sin yndlingsplass bak PC´n: Der får han både varmen fra PC´n og fra panelovnen bak skrivebordet. Han liker seg godt der – og i mange år har jeg vært frustrert over det: Jeg skulle gjerne hatt plass til dokumenter og plastmapper og Viktige Saker akkurat der……. Når han er borte kommer jeg til å savne ham, og kjenner at det var kanskje ikke så viktig å ha plass til dokumenter og plastmapper og Viktige Saker akkurat der…..

Men samtidig reflekterer jeg selvfølgelig over “livet”. Og kjenner at jo eldre jeg blir, jo større respekt får jeg for alt som lever. Det gjelder planter såvel som dyr og mennesker – det gjelder selve livsprosessene.

“Tross alt seirer våren og varmen og viljen, tross alt seirer livet som grønnes og gror!” skriver Arne Paaske Aasen i diktet Blåveisfamilien.

Så får vi moblisere varme og mot til å kunne si: Takk for det du var, når et liv tar slutt.

by

Nyttårsforsetter

Det har blitt lite blogging de siste par månedene. Vårt fantastiske opphold i Beijing, oppholdet i California og cruiset gjennom Panamakanalen har jeg aldeles forsømt å dele. Og vår hyggelige juleferie i Mogan på Gran Canaria sammen med Øyvind og Sanna er bare nevnt med etpar ord. Årets juleverksted, med stor kreativitet og produksjon og flere “nye” verkstedsarbeidere”, fikk heller ikke noe eget blogginnlegg.

Det føles ikke naturlig å “nøste opp” disse opplevelsene sånn i ettertid – la meg heller sette på trykk ett av nyttårsforsettene mine: I år skal jeg bli litt flinkere til å blogge litt oftere!

Nyttårsaften ble feiret på tradisjonelt vis, med “ungene” m. venner – i år Øyvind og Sanna med et vennepar og Ineke (selvfølgelig)! Med Kongens tale og kalkun og waldorfsalat og god tid til hyggelige samtaler i timene frem mot midnatt. Og for første gang feiret vi også sammen med Kristin, Tormod og “tullene” – og ganske uplanlagt ble det til at alle fire overnattet (Sara Kristin (5) og Johanna (3) holdt ut til over midnatt!) så vi kunne spise hyggelig (sen) lunsj 1. nyttårs-dag. Et stort privilegium å være tre generasjoner på slike høytidsdager!

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt som nyttårsforsett at jeg skal 1) trene mer, og 2) slanke meg. Ikke veldig originalt…… I år har jeg endret ordlyden på forsettene: Jeg vil bli flinkere til å prioritere det jeg har lyst til! Når jeg vil ut i skogen eller har lyst til å gå i svømmehallen eller på treningsstudio skal jeg rett og slett “gjøre det”, uten å “måtte” rydde gangen eller sette på en vaskemaskin eller betale regninger eller gå ut med hundene først….. Kanskje får jeg det til da?

Mitt viktigste nyttårsforsett er å fullføre det bokmanuset jeg har skrevet på i altfor lang tid. Det handler om økologisk hagebruk og om hageglede. En blanding av “harde fakta” om økologisk dyrking (et område hvor det stadig kommer nye, spennende forskningsresultater) og “inspirasjonstekster” for økt hageglede og mindre “hageplikt”. Kanskje er det ren prestasjonsangst som gjør at jeg nøler og drøyer med å inngå en forpliktende kontrakt med et forlag….. Men nå skal jeg bruke januar og februar til intens skriving og redigering, og så får jeg la det stå til. I alle fall er det et nyttårsforsett………

by

Strandliv i Desember

Dagene “flyter” avgårde her i Mogan. Det er nesten uvirkelig å bare late seg den siste uken før jul! Selvfølgelig blir det så-som-så med julestemningen, men det er i grunnen helt greit.
I dag bygget Sanna og Øyvind sandslott på stranden. Og jeg som trodde det var slutt på tiden da vi reiste på ferie med små barn…..

by

Kina borer etter norsk olje

Det kinesiske riggselskapet COSL har i løpet av kort tid etablert seg solid på norsk sokkel. I forrige uke ble den andre riggen i en rekke av (foreløpig) tre overlevert fra verftet i Yantai. Nå skal stålkolossen gå for egen maskin fra Kina, rundt Afrika og opp til Norge – og bore brønner for Statoil.

Egil sitter i styret til COSL, derfor var vi invitert til riggdåp i Yantai – en times flyreise sørøst for Beijing.

Det var en spektakulær opplevelse!

Vi ankom i busser til verftet, og steg ned på den røde løperen. På hver side sto de ansatte oppmarsjert, “sortert” etter farge på kjeledressen – i dette klasseløse samfunnet.

Vi nikket og smilte og vinket på beste klasseløse manér, slik vi har sett på TV.

Egil, like før han skrider inn på den røde løperen

Så var det hilsningstaler og gratulasjoner, med alle de viktigste aktørene plassert oppe på podiet, inkludert Norges ambassadør i Beijing Svein Sæther – utstyrt med navneskiltet “Mr. Svein”.

Sjekk forøvrig den kreative dekoreringen med julestjerner, med høyere grønne planter plassert bak!  (og raketter og stjerneskudd koblet sammen i forkant….)

Og etter selve dåpen bokstablig talt braket det løs: Fyrverkeri med dueslipp var et fantastisk skue!

Tradisjonell, kinesisk underholdning på kaikanten er heller ikke hverdagskost for oss nordboere:

Så var det både lunsj og middag, med mer underholdning og kultur. Fantastiske dansere; et musikalsk klaver-vidunderbarn på 9 år; tradisjonell opera, en kunstner som laget bilder med sand i forskjellige farger – og selvfølgelig kinesisk opera.

Vi var ganske inntrykksmette da dagen var over!

by

Jorden rundt på fire uker

For en god stund siden bestilte vi cruisebilletter: En reise gjennom Panama-kanalen har stått høyt oppe på ønskelisten en god stund. Vi tenkte å kombinere turen med litt jobb og mye hygge sammen med venner både på øst- og vestkysten av USA, siden cruiset har San Diego i California som utgangspunkt.

Men plutselig måtte planene legges om: Egil måtte reise til Kina tett oppunder avgangsdatoen fra San Diego, og hadde ingen muligheter for å rekke tilbake til Norge til den planlagte avreisen.

Etter å ha vurdert ulike alternativer er konklusjonen blitt: Det enkleste(!) er at jeg slår følge til Kina, og så reiser vi sammen fra Beijing over Stillehavet til Los Angeles, og kjører ned til San Diego hvor cruiset starter.

Da det ble klart at dette ble en “jordomseiling” bestemte vi oss for å få så mye som mulig ut av det: Nå tar vi oss noen dager ekstra i Beijing og Yantang, og så bruker vi litt tid i California til å besøke gode venner der, før vi går ombord i Celebrity Infinity i San Diego 28. oktober. Turen går ned vestkysten av California, Mexico, Guatemala og Costa Rica, gjennom Panamakanalen, ned til Cartagena i Colombia – og derfra opp til Miami i Florida. Dit kommer vi 12. november – og 13. november er vi tilbake i gamlelandet.

Jeg gleder meg veldig! Egil har vært mye i Kina de siste årene. Jeg har ikke vært der siden 80-tallet!

En “nyskapning” siden den tiden er den botaniske hagen i Beijing, med bl.a. en unik samling av Bonsai-trær – noen av dem er flere hundre år gamle. Og så gleder jeg meg til markedene, med et vanvittig utvalg av tørkede og ferske medisinplanter og sopp og alger, hvor selgerne – som også er dyrkere, produsenter og foredlere – ofte har en kompetanse som burde kvalifisert til en doktograd!

Og så håper jeg (og tror) at det fortsatt finnes akupunkturklinikker av den sorten hvor man først står i kø, og så sitter i kø, og så ligger i kø. Hvor man nesten ikke kommuniserer med akupunktøren: Man kan saktens peke på en vond hals eller en verkende skulder – men det gjør sjelden særlig inntrykk: Her baseres behandlingen på pulsdiagnoser og nålene settes deretter. Jeg har aldri opplevd å gå ut av en kinesisk akupunkturklinikk uten å føle meg betydelig bedre! Så dit vil jeg gå, med betente ledd og muskler, tørre øyne og vonde føtter.

Som alltid når vi skal ut og reise er jeg for dårlig forberedt. Hva vet jeg egentlig om Kina?

En av verdens stormakter, som har hatt en utvikling de siste tiårene som knapt har noe historisk sidestykke.
En kulturnasjon med stolte tradisjoner.
En nasjon med en innebygget arroganse (spør hvem som helst i et Sørøstasiatisk land) og tro på egen overlegenhet.
En kommuniststat som har spesialisert seg på økonomisk imperialisme fremfor ideologisk – og som er i ferd med å lykkes i en grad som ikke har gått opp for oss.
(Men jeg har allikevel en følelse av at vestens finanskrise aldri kunne oppstått under Kinesisk regi.)
Et diktatur hvor menneskerettighetene krenkes i et uhyrlig omfang.
En nasjon som preges av verdier og langsiktighet og ivaretagelse av tradisjoner. (Det siste kunne stått i Høyres program…..).

Kort sagt: Spennende! Men det føles nesten arrogant å reise dit uten å være mer oppdatert, ha større forståelse – basert på mer fakta…..

by

Ida-Marie + Australia = Sant

I høst flyttet Ida-Marie hjem, for å spare penger til å reise til Australia. I dag dro hun – uten returbillett.

Hun kommer tilbake en-eller-annen gang før neste høst. Sier hun. Tror vi. Hun skal jobbe mye og studere litt (eller var det omvendt?), og forøvrig nyde (strand)livet på Bondi Beach sammen med sin venninne Jessica – og utforske Australia.

Det har vært noen hektiske siste dager! Hun måtte absolutt ha så mye tid som mulig med “tullene”: Her baker de muffins med rosa gelé og skimrende dekorasjoner……

Johanna er en super muffinsbaker! 

… og Sara Kristin tar pyntingen meget alvorlig (Men så blir det fint også!)

Dyrene har selvfølgelig forlengst forstått at noe er “i gjære”, og har svermet rundt Ida-Marie som mygg!

Her ligger hun på gulvet og skriver noen bursdags-kort i siste liten – og både Amandus, Baltus og kattene må selvfølgelig være veldig tilstede og følge med på hva som skjer.

Vi har hatt “avskjedsmiddager” med storesøster og lillebror og fettere m. ektefelle, kjæreste og samboer, og familie og venner. Veldig hyggelig!

Men aller mest stas var det nok da Sara Kristin kom på besøk med avskjedspresang: Neglelakk i rosa sminkepung (som også kan brukes som aftenveske…….)

Og så kom avskjedens time: Dyveke og jeg kjørte til Gardermoen og fulgte gjennom innsjekkingen (ryggsekken veide 19,9 kilo…..)

Alltid trist å si farvel til en god venn. Kanskje Dyveke trosser flyskrekken og bestiller en Australia-billett utpå vinteren?

…… og så forsvant hun gjennom sikkerhetskontrollen….

….reisevant og vakker og modig og livsglad. Med tonnevis av gode ønsker og varme tanker med seg på reisen, fra alle oss som er glad i henne.

Og huset er velsignet fredelig – og merkelig tomt……..

by

Noen glimt fra 95 + 90-årsfeiringen

Egils far døde altfor tidlig, bare 53 år gammel, i 1967. Men hans tre yngre søsken er imponerende spreke – og nå har vi altså akkurat feiret “faster” Dorrits 95 årsdag og onkel Ankers 90-årsdag. Stor stemning og godt fremmøte fra fire generasjoner!

Jubilantene tilbragte deler av sine barndoms somre på Rennesøy. Derfor var det naturlig å legge feiringen dit. Med nydelige tapas, medbragte kaker og kaffe og høyt aktivitetsnivå ble det en fantastisk hyggelig slekts-formiddag!
4. generasjon (noen av dem) på trappen til Meierisalen på Rennesøy

Blide kusiner: Gro og Nora Brit (med Egil som linselus)

Sølve og Egil (med Olav og Knut som linselus….)

Ellen, Gro og Dorrit
Synnøve (B) hadde laget fotoalbum til jubilantene – gjett om det var populært! 
Onkel Anker fortalte om “gamle dager” i Rogaland….

…faster Dorrit var dypt konsentrert om bildene
…..og onkel Anker og Egil koste seg med å diskutere hvor, når, hvem og hvordan……
Men det skjedde andre ting også:
Bestemor og barnebarn på tur

Mathias spiste saltstenger, og var nokså uinteressert i albumene

Praten gikk livlig….

…..og ikke minst: Guro har fått sine første høyhælte sko!



Bergsager´ne gir seg ikke så lett – og går absolutt ikke tidlig til sengs! Vi fortsatte festen i Stavanger om kvelden, med ost og kjeks og godt drikke. Ikke alle i familien kjenner hverandre like godt – dette ble en flott anledning til å bli kjent (eller gjenoppta kontakten med) søskenbarn og søskenbarns barn og ektefeller og nieser og nevøer og……. en utrolig gjeng med flotte, hyggelige mennesker som det er et privilegium å være i famiie med! 
“Lillesøster” Ingeborg er bare 87, så hun hørte med blant gratulantene – ikke jubilantene. Med rødvinsflaske i rullator-nettet og som vanlig i strålende humør!



Det ble ikke så mye fotografering under kveldsarrangementet – men kvelden før fikk vi knipset tre galante herrer på byen: 


En tusen, tusen takk til Sølve, som tok initiativ til – og påtok seg arbeidet med  – et kjempehyggelig arrangement!
by

På tur med "barna"

Egil, Ida-Marie, Øyvind og jeg har hatt oss en skikkelig campingtur til Stavanger og tilbake: Først over Suleskar og Sirdalen – og tilbake over Haukeli.

Første overnatting var på Seljord Camping – som anbefales varmt! Store, velutstyrte campinghytter og nydelig beliggenhet ned mot Seljordvannet med lang sandstrand.

Ut på tur – aldri sur: Egil er fornøyd!

Morgenstell på campingidyll: 
30. september var det 23 varmegrader og strålende sol

Morgenidyll på trappen

Seljord Camping: Nydelig strand og praktfulle omgivelser

Ida-Marie gikk på fotojakt etter sjøormen…..

Øyvind måtte selvfølgelig klatre/hoppe opp på (og ned av – og opp på igjen…) de største og mest utfordrende steinene langs ruten

…..mens Ida-Marie er litt mer jordnær

Skikkelige campingturister!

Den nye Pepsi-reklamen?

Jeg må tilstå at jeg gruet meg litt til tre døgn på samme rom som de søte små (to av dem….): Var redd for at småkrangling og søsken-kjegling skulle bli litt slitsomt å forholde seg til. Men vi hadde det faktisk kjempekoselig – hele tiden! Mye tøys og tull, mange gjensidige snorke-beskyldninger, litt vennskapelig konkurranse om hvem som hadde størst behov for badet først om morgenen – jammen er det hyggelig med voksne barn også!
Mellom bursdagsfeiring og slektstreff på lørdag, rakk vi en tur på Solastranden. Stemningen der er helt spesiell, og det føles alltid godt å være der. De årene vi bodde i Sandnes, dro jeg dit mange ganger i uken: Det er sjelebot å vandre langs vannkanten der.

Lurer på hva Ida-Marie tenker på eller drømmer om?
Hun reiser til Australia om bare en uke: Der blir nok “strandliv” en del av hverdagen.

Øyvinds “strandliv” er litt mindre mystisk og meditativt….. 

…..og for mor var det hyggelig å være på stranden med barn som leker i sanden……

Søndag kjørte vi hjem over Haukeli – og hadde planer om å stoppe på fjellet og få oss en fjelltur på noen timer.  Men da vi kom opp mot fjelltur-terreng kom regnet piskende – så dermed droppet vi turen denne gangen. Synd: Ida-Marie drar til Australia om en uke, og Egil og jeg har ganske omfattende reiseplaner – så dermed blir det nok ikke noen felles familie-fjelltur i år.

Lave tåkeskyer over Vindafjord

Men “campingturen” til Stavanger ble i alle fall vellykket: Takk for en kjempehyggelig helg!

by

Om å snuble i sin egen horisont

Ett (av mange) “gruk” jeg er spesielt glad i lyder:

Når du i din hverdagsdont
snubler i din horisont
vet du at dit virke krever
én som er litt mindre snever….
Etter at jeg ble delvis arbeidsufør føler jeg det ofte sånn: At jeg snubler i min horisont…… 
Tilværelsen utenfor arbeidslivet blir lett selvsentrert og selvopptatt. Bittesmå, ubetydelige, dagligdagse spørsmål blir “blåst opp” til nesten eksistensielle paradokser. Temaet “nye gardiner i stuen” blir skremmende raskt til et nytt kapittel i “Egil forstår meg egentlig ikke”- føljetongen. Riktig ekkelt er det, å observere sin egen sneversynthet, navlefokusering og manglende evne til å skille mellom det som er viktig og det som slett ikke er det…..!
I morgen drar vi til Stavanger, for å feire en 95- og en 90-årsdag. Felles for jubilantene er at de er utrolig hyggelige å være sammen med! 
Hvorfor? Fordi de er levende opptatt av andre mennesker, av verden og virkeligheten, av nyheter og alt som skjer. Og overhodet ikke opptatt av “egne greier”: Redusert syn eller hørsel, nedsatt bevegelighet, antakelig endel smerter: Det nevnes ikke! Det er fullstendig uinteressant! 
En Aftenposten-kronikk om nasjonalgalleriet eller et oppslag i Stavanger Aftenblad om ny struktur for universitetet i Stavanger diskuteres derimot livlig! Så livlig at det aldri blir tid til å fokusere på vonde hofter eller nye gardiner…….
Jeg vil veldig gjerne bli en sånn gammel dame som ikke snubler i sin egen horisont………. Da bør jeg kanskje starte med å utvide den allerede nå? 
by

En sommer er over……

Var ikke det en Kirsti Sparbo-låt? “En sommer er over, men minnene om den består….”

Det blir stadig viktigere for meg å holde fast i tiden. Å være tilstede mens tiden ubønnhørlig går videre. Å legge mening inn i dette flyktige. Å forsøke å sortere, sette på huskelapper, identifisere……

Og stadig blir jeg overrasket over alt tiden rommer. Alt livet byr på – og krever.

Denne sommeren var min aller første sommer uten Skjellnes. Jeg har savnet og grått og følt sinne, resignasjon og avmakt. Og skrudd av Tv’n hver eneste gang det kom bilder fra båtliv og sørland……

Men denne sommeren var også preget av Camilla og Rudis bryllup: Av takknemlighet og optimisme og lykkeønskinger.

Forberedelsene til hagefesten her dagen før bryllupet var omfattende og utfordrende – og morsomme. Mange mennesker stilte opp, og sammen fikk vi til en kjempehyggelig før-bryllupsfest! (Og mange stilte opp etterpå også, og ryddet og lempet og sjauet…..)

Vår bryllupsgave til brudeparet var en rundtur i Provence – sammen. Du verden, så hyggelig vi hadde det! Så mye vi fikk se og oppleve! Ikke minst samvær med gode venner, hvor jeg opplevde at omsorg for hverandres “avkom” ble viktig og en bekreftelse på vennskap. Når gode venner omfavner ungene dine, og inviterer dem inn og med uten betingelser – da føler jeg takknemlighet….!

Denne sommeren flyttet Egils datter Kristin med familie inn i nabolaget her på Lørenskog. Nå har vi barnebarn i  nærheten og slekt rett rundt hjørnet.  Det er utrolig hyggelig, og gir meg en sterk følelse av takknemlighet!

Og denne sommeren flyttet min tante Brita til en leilighet tilpasset hennes behov: Heis rett ned til dagligvarehandel og apotek, ikke trapper – forhåpentligvis kan hun nå fungere bedre gjennom neste vinter…

Akkurat det blir jeg stadig mer fokusert på:  Å fungere gjennom neste vinter.  Jeg blir opplagt gradvis dårligere av leddgikten. (Men fortsatt er jeg mye bedre enn for 15 år siden, da jeg startet homeopati- og akupunkturbehandlig!). Periodene uten ledd- eller muskelbetennelser er blitt færre og kortere. Smertestillende medikamenter er blitt regelen snarere enn unntaket. Denne sommeren har vist meg at jeg må akseptere noen begrensninger på min virketrang og ambisjoner……
Det er ikke dramatisk – det er sånn livet er.

En sommer er over……

by

"Forum Humanum"

“Forum Humanum” ble lansert av Piet Hein i 1969 – og er dessverre fortsatt minst like aktuelt. Akkurat nå finner jeg trøst og inspirasjon i tanken om å “melde meg ut av den Hvide Race og ind i menneskeheden!! 



Hvit logik


De sorte skal holdes nede

så langt og længe det lykkes
på grund af de egenskaber
man har når man undertrykkes
Vi andre skal holde sammen
og kue de andre med vold,
på grund af de andres sammemhold
imod vores sammemhold
At bryde den logiske tryllering
med menneskets lille trick
er sort magi. At la fjendeskab gro
av fjendskab er hvid logik
Hvem man, af hud, er i farve med
er herrefolks krav på honnør.
Hvis nogen vil agtes for det de er,
bekender jeg deres kulør.
Lad meg gå midt ud på Forum Humanum,
skamfuld, beskæmmet, beskeden,
og melde mig ud af den Hvide Race
og ind i menneskeheden.
(Piet Hein, 1969)
by

Unntakstilstand

Siden fredag ettermiddag har jeg tilbragt mesteparten av tiden foran fjernsynet.

Jeg har sett gripende scener i reprise tjue ganger, og grått hver eneste gang. Jeg har surfet nokså konstant på internett og lest hjerteskjærende meldinger på Twitter og ytret meg på Facebook. Jeg har sovet i noen timer av gangen – men så har jeg nesten manisk “måttet” sjekke nyhetene igjen.

Bikkjene har gått for lut og kaldt vann. Egil og jeg har kommunisert med sporadiske nikk og grynt. Fokuset har vært på nyheter rundt dette grusomme som har rammet oss – og reprisene.

Glimtvis innimellom alle inntrykkene og følelsene har jeg forsøkt å kjenne etter: Hva er det egentlig jeg føler? Hvorfor gråter jeg? Er det medlidenhet? Sjokk? Forferdelse?  Ja, absolutt. Men det ordet som best beskriver mine følelser til nå er “sorg”.

Men hva er det jeg sørger over?

Sannsynligvis kjenner vi noen av de foreldrene som har mistet et barn. Muligens kjenner vi noen som omkom i regjeringsbygget. Men dette vet vi jo ikke enda – og allikevel sørger vi så forferdelig…….

Jeg aner ikke om “kollektiv sorg” er et begrep. Men antakelig finnes den, for “kollektiv sorg” er den eneste forklaringen på at jeg har vært ute av stand til å foreta meg noe som helst, siden bomben eksploderte utenfor Høyblokka fredag ettermiddag – annet enn å sørge.

Og inn i sorgen over alle de døde og over det forferdelige de har vært utsatt for, putter jeg også all verdens “privat” sorg:  Jeg ser bilder av døde ungdommer i vannkanten og legger til sorgen over tapet av Skjellnes. Jeg feller tårer over meningsløs bombing av regjeringskvartalet, og lar tårene i samme slengen gjelde pappaen til min beste venninne, som døde i juni i år. Jeg trekker inn tapet av en god venn for mer enn tredve år siden, og kaster for sikkerhets skyld inn frykten for at Egil eller en av ungene skal omkomme………

Egosentrisk? Patetisk? Absolutt!

Jeg har lenge tenkt at sorg ofte er egoistisk og egosentrisk. Det gikk opp for meg første gang da morfar døde: Jeg var så usannsynlig ulykkelig at det overhodet ikke sto i forhold til at en nesten 95 år gammel mann hadde gått bort. Da slo det meg at sorgen min handlet om meg selv: Det var synd på meg, som hadde mistet morfaren min! Det handlet ikke om morfar, det handlet om meg…….

Heldigvis er vi mennesker “sånn laga” at det er grenser for hvor mye sorg og smerte vi kan ta inn over oss. På et tidspunkt setter vi strek, legger på et lokk, installerer et filter………. Dit kom jeg i dag – selvom jeg fortsatt sitter foran fjernsynet og lytter til skrekkfilm-lignende historier og hjerteskjærende historier og gråter.

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli lei av alle ordene om å “ta vare på hverandre”, “være der” og “stå sammen”. I det hele tatt begynner jeg å bli lei av alt dette rørende samholdet, all kjærligheten, all medmenneskeligheten. Jeg begynner å lengte etter “det ordentlige” livet: Konflikter, skillelinjer, klare standpunkter……..

Det er viktig at vi kan stå sammen og støtte hverandre i en ekstrem situasjon. Det er blitt sagt mange ganger at vårt svar på disse terrorhandlingene skal være “mer demokrati”. Det høres flott ut. Men det betyr faktisk enda større utfordringer: Det betyr at vi aktivt støtter andres rett til å innta horrible, håpløse og støtende standpunkter.

Det betyr i sin ytterste konsekvens at vi støtter, og er villige til å kjempe for, morderens rett til å ha de meningene og sloss for de standpunktene han tilkjennegir i sitt manifest.

Er vi det, tro?

by

Nå drar vi til Provence

Vår gave til brudeparet er en tur til Provence. Vi reiser sammen – og gleder oss til å oppleve denne spennende og sjarmerende delen av Europa sammen med de nygifte!

Vi skal delvis bo på historiske og spesielle hoteller og pensjonater – og delvis hos gode venner. Vi skal oppleve “Aida” fremført i det best bevarte romerske amfiteateret i Europa – og vi skal svømme i Middelhavet.

Katter og hunder og planter er sørget for – nå tar vi simpelthen ferie fra alt ansvar og alle forpliktelser!

by

Nå nærmer Dagen seg………

Den store Dagen nærmer seg med stormskritt nå. 25. juni gifter Camilla og Rudi seg i Lørenskog kirke. Den samme kirken som mor og far giftet seg i i 1950. Tradisjoner og lange linjer……

For oss foreldre er det langt mer å gjøre i forbindelse med grill-/hagefest her på Lørenskog dagen før bryllupet, enn med selve bryllupet: Fra kirken drar vi rett opp til Losby Gods, og er i særdeles trygge og profesjonelle hender!

Men fredag samles 55 av litt over 70 bryllupsgjester i hagen her i Løkenåsringen: Brudeparet hadde et ønske om å få være sammen med gjestene også i litt mer uformelle former – så da ble det grillfest! Gjett om vi styrer og ordner!

Værmeldingen er elendig – så vi må definitivt forberede oss på regn. 
“Partytelt” gir i hvert fall tak over hodet…….

Jeg tror Vivi (Rudis mamma) og jeg egentlig samler sammen alle de følelsene vi har nå når våre “førstefødte” skal gifte seg, og transformerer dem til fokus på termokanner og antall stoler og griller og servietter og kaker……..

I tillegg har jeg selvfølgelig vært altfor optimistisk i planleggingen: Oppussingen av huset fortsetter for fullt, og bidrar selvfølgelig til nerver og stress: Alle vinduene i første etasje er skiftet, og får 2. malingsstrøk i morgen…….  Dører er også skiftet, og de siste låskassene kommer også på plass i morgen. Vi har skiftet tak både i hallen og i gangen/trappen oppe, fra stygge “tak-ess” gipsplater til panel. Da måtte selvfølgelig alle lamper demonteres, og delvis skiftes ut. Fortsatt mangler noen koblingsbokser og brytere. Kaos……

Sånn ser det ut i hallen, tre dager før vi skal ha selskap med nesten seksti gjester…..

I tillegg til bryllup med tilhørende festivitas, nærmer en annen gledelig begivenhet seg med stormskritt: Uken etter bryllupet drar Kristin og Tormod til Berlin for å pakke og avslutte oppholdet der. Vi har gleden av å passe “tullene” hele uken – og så flytter de alle sammen inn i huset bare et steinkast herfra. Vi gleder oss veldig til å få familie i nærheten!

Her bæres lekestuen inn i garasjen for å bli malt: 
Været er for ustabilt til at male-jobben kan foregå utendørs

Det er godt med gode hjelpere! Og det har vi heldigvis rikelig tilgang på. Jeg blir ganske rørt over hvor mange som tilbyr hjelp!  Bitten stiller opp som “sjefskokk”, og lager marinader, dressinger og grillspyd. Andre stiller med griller og bord/stoler.  Øyvinds kjæreste, Sanna, har allerede “tegnet seg” for å ta hovedansvar for hundene. Nora Brit, Knut, Kjell Einar og Oddveig kommer fra Haugesund og stiller som grillmestre, ryddegjeng og kakebakere. Etc. Etc. Etc.
Det er ingen mangel på gode hjelpere – utfordringen er egentlig å skaffe seg oversikt nok til å kunne delegere og “bruke” alle hjelperne!

Det må kunne kalles et ekte luksusproblem!

by

Dansekurs som bryllupsforberedelse…..

Det er visst ingen grenser for hva vi bruker Camilla og Rudis bryllup som unnskyldning for: Det siste er at begge foreldreparene + søsken har kastet seg på dansekurs sammen med brudeparet!  Vi hadde første kurskveld i går – ingen tvil om at det trengs: Vi danser jo nesten aldri mer, og både rytmesans og trinn er mildt sagt rustent! Egentlig rart at vi ikke danser mere – det er jo kjempegøy!

Etter tre timer med vals, swing og foxtrott var vi både stive og støle, men skjønt enige om at det er gøy å danse og at vi bare på første kurskveld gjorde fenomenale fremskritt!

Og så måtte jo vi mødrene felle noen tårer,  da Camilla og Rudi med stort alvor og intens konsentrasjon trente på selve Brudevalsen.

“Øve, øve jevnt og trutt og tappert, det er tingen……”

Om en times tid bærer det avgårde til London igjen, på den aller siste “brudekjoleturen”. Denne gangen skal stasen hentes hjem! Jeg foreslo for Camilla at vi kunne ta med en tom koffert og legge kjolen i den. Forslaget ble blankt avvist: Kjolen skal definitivt ikke ekspederes – den skal bæres hjem og ikke slippes av syne ett eneste minutt!

by

Nest siste "brudekjoletur" er gjennomført!

Nå er “Kjolen” ferdigprøvet og -justert og alle detaljer (mange flere enn jeg visste om) er avklart. Selvfølgelig blir den aldeles nydelig. Det er en ny opplevelse å sitte i en brudesalong med tårer i øynene…….. 🙂

Camilla, Ida-Marie og jeg dro til London fredag ettermiddag, og lørdag ble de siste prøvingene gjennomført. Om to uker skal vi tilbake og hente stasen.

Jeg synes vi er riktig flinke til å få mest mulig hygge og moro og kos ut av det forestående bryllupet! Denne gangen tilbragte vi noen timer på “The Museum of Natural History”, og fikk med oss musikalen “The Lion King” – i tillegg til litt shopping, ganske mye “tusling rundt” og mange hyggelige måltider.