Jeg bruker litt tid om dagen til å forsøke å hjelpe noen av de bygningsarbeiderne som har stått for oppussingen her i huset. Ingen har fått lønn. Mange har lønnskrav mot arbeidsgiver for mange måneder. Noen må låne penger til mat.

Jeg kjenner at jeg skjemmes over å være norsk: Det handler om velutdannete fagarbeidere som tar ansvar for å skape en bedre fremtid for seg selv og familien ved å flytte til Norge, jobbe hardt, og spare penger. Og så blir de svindlet, lurt og utnyttet – her i dette lille, søkkrike, annerledes-landet vårt.

Bygningsarbeiderforbundet er en god alliert. De jobber knalltøft og har prioriteringene sine klare. Nå har de begjært firmaet konkurs. Da kan alle ansatte med lovlig kontrakt få lønnskravene dekket av et lønnsfond. Det tar nok minst et halvt år – og i mellomtiden må jo folk ha mat!

Og så har vi dem uten lovlig kontrakt, og som har jobbet svart – og blitt forespeilet gode inntekter. De fleste av dem ønsket å tjene penger raskt for å skaffe aksjekapital til å starte sitt eget selskap. De er rettsløse. De har jobbet 12 timer i døgnet i mange måneder, uten å få utbetalt en eneste krone. Og har ikke krav på noen ting.

Jeg trodde kanskje Arbeidstilsynet var interessert i lovlig ansatte som ikke får lønn. Det er de ikke. Politiet henviser til Arbeidstilsynet: De vil ikke engang registrere en anmeldelse for brudd på arbeidskontrakter før Arbeidstilsynet har sett på saken. Og det vil Arbeidstilsynet ikke: De vil ikke involveres i lønnssaker. Hadde det handlet om sikkerhet, kunne de kommet på banen. NHO er overhodet ikke interessert, så lenge arbeidsgiver ikke er medlem.

Fasit: Ingen andre enn fagbevegelsen tar ansvar.
Skammelig.
Flaut.

Jeg koser meg glugg ihjel med å bedrive matauk. Etterhvert har jeg lært hva som blir brukt og hva som blir stående. Vi spiser lite syltetøy, men drikker mye saft. Derfor lager jeg ren saft, uten sukker eller vann, av mesteparten av bærene og mye av frukten. Det er luksus å ta opp en flaske hjemmelaget, ren eplesaft fra fryseren i februar!

I dag plukket jeg 20 liter solbær og rips – uten at det synes særlig på bærbuskene……  Det ga 12 liter ren saft, som er tappet på flasker og puttet rett i fryseren. Jeg kan sikkert plukke både en og to bøtter om dagen i mange dager. En utrolig overflod!

Jeg lærte veldig tidlig at bærplukking er alvorlige greier. Mormor og morfar hadde stor hage med mye bær og frukt, og jeg var med å plukke hver eneste høst fra jeg kunne gå. Jeg husker innhøstingen av bær og frukt som en serie kompliserte prosesser, hvor det gjaldt å holde tungen rett i munnen: Mormor og morfar hadde nemlig totalt forskjellige teknikker og filosofier! 

Når jeg plukket frukt eller bær med morfar, var det et hovedpoeng at absolutt alt skulle plukkes. Det skulle gjøres grundig. Ingen sløsing. Han hadde tilogmed et eventyr (som jeg kanskje tror han hadde laget selv) om et lite solbær som ble hengende alene igjen på kvisten etter at alle søsknene var plukket: Hun ble aldeles syk av vissheten om at hun ikke kom til nytte. Det endte heldigvis godt: En liten pike oppdaget henne, og puttet henne i gryten sammen med alle de andre.

Å plukke bær sammen med mormor var noe helt annet: Hun var opptatt av at vi måtte dele med fuglene! Derfor plukket vi bare cirka 2/3 av bærene på hver kvist. Det var ofte vanskelig å vite om jeg gjorde det riktig.  Har jeg plukket nok av denne kvisten, eller skal jeg ta noen klaser til? Kanskje har jeg tatt for mye, og så blir det for lite til fuglene?

Det som var aller mest krevende var å “balansere” disse to bærplukkefilosofiene: Når jeg plukket med morfar forsøkte jeg ofte å lure meg til å la det stå igjen noen få bær til fuglene. (Han oppdaget det alltid. Men jeg sluttet aldri å prøve!).  Når jeg plukket med mormor gikk det litt sport i å plukke så rent som mulig……

Som voksen sitter selvfølgelig denne barnelærdommen i ryggmargen, og jeg er totalt ambivalent i forhold til hvilken teknikk jeg vil bruke. Det viktigste er kanskje at hver gang jeg plukker bær tenker jeg på mormor og morfar, og hvor heldig jeg er som har hatt sånne fantastiske besteforeldre. Da blir bærplukkingen nesten som en liten andakt, med fokus på takknemlighet, glede og ydmykhet.

Jeg har havnet i et dillemma.
Det viser seg at ingen av de håndtverkerne som har jobbet her i huset vårt siden april har fått lønn av sin oppdragsgiver – vår kontraktspartner. Det dreier seg utelukkende om polske arbeidere – men flere av dem har bodd her i Norge i mange år, og har familie og barn her. De er høyt utdannede og kvalifiserte fagarbeidere. Noen av dem står i fare for å måtte flytte fra leiligheten sin, fordi de ikke har penger til å betale husleie. De er frustrert og ulykkelige. De har til gode mange titusner i lønn.

Vår kontrakt om oppussing var opprinnelig med et firma som het Oslo Bygg Totalentreprenør. Vi valgte det – etter en anbudsrunde – fordi vi hadde brukt dem tidligere og var godt fornøyd med både arbeid og pris. Underveis ble dette firmaet kjøpt opp av et selskap som heter Akernor. Jeg ble forklart at Akernors forretningsidé var å kjøpe opp små håndtverksbedrifter og “forsyne dem” med det de ofte mangler, nemlig administrativ- og prosjektstyringskompetanse. Det virket tilforlatelig – siden “prosjektstyring” åpenbart var mangelvare i vårt oppussingsprosjekt!

I brønnøysundregistrene står imidlertid Akernor oppført som et selskap som bedriver formidling og utleie av arbeidskraft. Dessuten er styreformannen i Akernor tilfeldigvis samme person som styreformannen i Oslo Bygg Totalentreprenør. Min dialog med selskapet er høyst forvirrende: Daglig leder henviser til økonomisjef, og begge benekter delvis fakta som forlengst er etablert…. Jeg har forsøkt å slå fast at mitt anliggende er at ansatte som har jobbet i mitt hus skal få betalt det de har krav på. Jeg blir møtt med en sammenhengende strøm av løfter (som blir brutt), besvergelser, mistenkeligøring og bortforklaringer.

Ifølge Bygningsarbeiderforeningen, Arbeidstilsynet og jurister jeg har snakket med er det helt vanlig at polske fagarbeidere i Norge ikke får utbetale lønn for den jobben de gjør.

Hva gjør jeg?
I første omgang lar jeg vær å betale den siste regningen for oppussingen. Og har krevet garanti for at de ansatte får utbetalt lønn. Den garantien – hvis jeg får den – er antakelig ikke verdt papiret den er skrevet på…..  Noen av disse arbeiderne har allerede kontaktet fagforeningen, og er i en prosess mot selskapet. Andre har jobbet svart, og er helt rettsløse. Det er fristende å si at de får som fortjent. Men det er allikevel ingen tvil om at de har vært grovt utnyttet – av norske “entreprenører”!
I Oslo Bygningsarbeiderforbund fikk jeg ett entydig råd: Gå til media! Det er det eneste som ser ut til å virke i forhold til disse spekulantene innen bygg- og anlegg.
Kanskje jeg gjør det.

Fyterakkern

Siste gang farmor var på Skjellnes var hun ganske skrøpelig. Jeg tror det må ha vært sommeren 1991 – i så fall var hun 93 år. En dag dro vi andre til Lillesand i båt for å handle, og farmor ble igjen alene på Skjellnes. Det var underforstått at hun skulle legge seg og hvile. Da vi kom hjem, kanskje omtrent tre timer senere, var farmor ingensteds å se.

Vi fikk nok litt panikk. Vi løp rundt i huset og ropte, vi sjekket svabergene og strandlinjen og den gamle utedoen – og så fant vi henne: Liggende på alle fire oppe ved “gjestehytta” – ute av stand til å komme seg på bena igjen. Hun var langt fra forkommen. Snarere tvert imot: Hun var lynende forbanna!

Da vi kom styrtende til, bekymret og oppskaket, fant vi en eitrande sinna gammel dame: “Det er mine knær! Hvorfor gjør de ikke som jeg vil!”

Jeg skjønner henne godt. Siden vi kom tilbake fra Provence har både knær og albuer og håndledd og tær som tilhører meg unndratt seg enhver kommando fra hjernen.  Det er kjempefrustrerende å oppleve at armer og bein simpelthen ikke “lystrer”, men lever sitt eget liv.

Samtidig vet vi jo at disse kroppene våre bare utgjør en liten del av alt vi står for – alt vi er.  Jeg er da definitift fortsatt meg, selvom jeg må melde avbud til avtaler og reiser fordi leddene mine er blitt betente og jeg må tilbringe litt av dagen i sengen.

Men når smertene tar overhånd og kroppen fungerer dårlig, føles det på et vis som om ikke bare kroppen min men også jeg er redusert, er litt mindre verd, er blitt “omdefinert” på et vis….. Da er det ikke bare helsen som er dårlig, men selvtilliten også.

Rare prosesser.

Så var vi vel hjemme igjen. Til overgrodd hage, frustrerte katter og hunder, ubetalte regninger, bilder som må henges opp på de nymalte veggene, masse skittentøy, lange lister over hva som må gjøres…….

For mange år siden gjorde jeg en jobb for SAS: Jeg intervjuet flere personer som reiste mye, og forsøkte å få frem ulike aspekter ved en sånn “reise-tilværelse”.  En ordfører i Finnmark, en etterforsker i Kripos, en sikkerhetskontrollør i Veritas, en ansatt i det internasjonale Røde Kors, en oljearbeider i Nordsjøen, en embedsperson i Utenriksdepartementet – og noen flere. Felles for dem alle var at de hadde minst 200 reisedøgn i året.

Reportasjen i Scanorama fikk tittelen “Hjemkomsten er verst” – og reflekterte syntesen i alle disse intervjuene: Man savner og drømmer og gleder seg til et normalt familieliv – og så blir hjemkomsten et antiklimaks. Ikke minst fordi hver eneste hjemkomst tydelig viser at familien lever sitt eget liv, og som “reisende” blir man nesten en slags inntrenger. Man har ingen plass, fordi familien er organisert rundt dem som er hjemme. Det nytter ikke å rekke et tidligere fly for å kunne kjøre barn til trening: Naboen er forlengst plottet inn på logistikk-kartet……

Dermed blir hjemkomsten noe helt annet enn det man drømte om på hotellrommet. Den handler sjelden om jublende barn og en kjærlig ektefelle som varmt tar imot en hardt arbeidende og dypt savnet forelder og ektefelle og forsørger. “Jeg føler meg ofte som sand i maskineriet”, sa et intervjuobjekt. “De har det altfor travelt til å registrere at jeg er kommet hjem”, sa en annen. “Alle er lettet når jeg drar igjen. Jeg også.” sa oljearbeideren, på vei til en ny treukers økt offshore.

I alle mine år som journalist har jeg aldri fått maken til respons, som jeg fikk på denne reportasjen! Folk ringte meg privat, sent om kvelden, i mange uker etter at den hadde stått på trykk. Jeg fikk flere titalls brev i posten, stilet til meg personlig. (Dette var før epost….)  Og alle hadde ett budskap: Omsider har det stått noe riktig og ærlig på trykk om hvordan det egentlig er å reise og å være mye borte fra familien.

Jeg tenker ofte på alle disse menneskene som kontaktet meg den gangen, og ville si noe om en “hjemkomst” som ikke ble som forventet.

Da føler jeg meg priviligert som kjenner at det er det godt å komme hjem, selvom kattene furter og grønnsakshagen er overgrodd!

Om noen dager drar Egil og jeg til Provence, som i fjor. Vi skal besøke gode venner som har slått seg til der: Kirsti og Tore Karlsson, Lesley og Richard Perle, Kaci og Carsten Five – og så skal vi absolutt ha ferie helt for oss selv! Blant annet skal vi bo to netter på Relais de Magdelaine – det gjorde vi i fjor også, og det ga definitivt mersmak.  Se denne lenken: http://www.relais-Magdelaine.com.  Dessuten skal vi tilbringe litt tid i Haut de Cagnes – en (av mange) fantastiske middelalderborger nær Nice -og så skal vi kjøre litt rundt og bare oppleve denne fantastiske delen av Europa.

Etter nesten 2 uker i Frankrike (8.-20. juli) vender vi nesen hjem og blir hjemme en ti dagers tid frem til månedskiftet juli/august. Da kjører vi opp til Stiklestad og får med oss “Heileg Olav Spelet” – og så videre til gode venner som har invitert oss til å se kampen mellom Rosenborg og Haugesund 1. august. Så har vi planer om å tråkle oss nedover nordvestlandet, via Tingvoll (min morfars hjembygd) og Atlanterhavsveien og så mange severdigheter vi rekker innom – og havne i Haugesund hos Nora Brit og Knut. Hvis Skjellnes fortsatt ikke er solgt på den tiden, vil vi kjøre dit og tilbringe etpar uker der. Hvis stedet selges bør vi uansett ned dit og pakke noen personlige eiendeler og si farvel……

Oppussingen her hjemme er ikke helt ferdig. Det mangler litt hist og pist: Noen lister må skjæres på ny, etpar fuger må gjøres om, en kontakt og en bryter er “innebygget” i ny veggplate, og må hentes frem igjen, noen hyller på badet mangler – etc. etc.  Men vi bor på vårt nyoppussede soverom, og vi dusjer på vårt nyoppussede bad!

Sakte men sikkert “gjenerobrer” vi hjemmet vårt. Stuen er innflyttingsklar, og de fleste møblene er på plass. Det vil fortsatt ta tid før vi får gardiner, bilder, cd’er, pyntegreier etc. etc. på plass – men vi er i ferd med å “eie” vår egen stue igjen! Et stort fremskritt! Soverommet er også langsomt blitt “vårt igjen”: Noen elektrikerarbeider gjenstår og snekkeren må justere noen skyvedører – men vi har nå allikevel flyttet inn, og bor ikke på gjesterommet lenger.

Det finnes alltid noe å lære. Denne oppussingsrunden har gjort meg oppmerksom på alle de hundrevis av detaljer som vi tar for gitt, men som har en plass og spiller en rolle. Skal vi ha “vanlig” blandebatteri eller “trykk-batteri” i dusjen? Hvilken glansgrad skal takmalingen ha? Skal “linjene” i parketten i trappen følge forkant eller bakkant av trinnene? Skal flisene på badet kuttes/justeres øverst mot taket eller nederst mot gulvet? Det kan virke som uvesentligheter, men er det egentlig ikke: Disse valgene er viktige for håndverkerne – og de betyr mer enn jeg trodde for det endelige resultatet!

Men nå flykter vi bort igjen:  Vekk fra støv og støy og rot…..  En ukes cruise fra Oslo via København og Tallin til St. Petersburg og tilbake til Oslo. Vi gleder oss stort!  Egil har vært i St. Petersburg mange ganger. Jeg har aldri vært der! Og ingen av oss har vært i Tallin.

Sånn prinsipielt mener jeg jo at voksne barn skal flytte ut og skaffe seg sin egen tilværelse…..  Men akkurat nå er det jammen deilig at Øyvind fortsatt bor hjemme: Han tar ansvar for å åpne for håndverkerne om morgenen, og for Baltus og kattene – og for Amandus: Ida-Marie reiser til Bali i morgen, og vi har sagt ja til å være hundevakt.  Så Øyvind blir hjemme og lufter og mater og åpner og tar ansvar – mens vi flakser og flyr avgårde…… 🙂

Alle som trenger et avbrekk fra hverdagen burde vurdere en tur med Kielfergen. Vi har hatt en fantastisk hyggelig og avslappende tur på under to døgn – til en høyst overkommelig pris. Veldig hyggelig service ombord, deilig mat og mye å velge mellom – og grei lugar med gode madrasser (noe som ser ut til å bli viktigere og viktigere etterhvert som vi “modnes”….).

Vi startet med lunsj i en restaurant som ligger helt i akterenden av båten, med panoramavinduer – så vi “seilte” baklengs ut Oslofjorden. Det ga et helt annet perspektiv enn når man tøffer “forlengs”! Været var praktfullt, maten var nydelig, servicen hyggelig og utsikten fantastisk – så det ble ikke noe dansekurs på oss. Vi ble simpelthen bare sittende å nyde utsikten og situasjonen…..

I Kiel var alt søndagsstengt. Etter en hyggelig frokostbuffet på en “brun kafé” i sentrum, tok vi drosje ut til “Die Alte Botanishe Garten” (er litt usikker på om jeg har riktig kjønn, rettskrivning og bøyning her…..). Den var egentlig en skuffelse: Mange gamle, flotte trær – men veldig lite annet. Og nokså overgrodd. Men hagen lå på en høyde med nydelig utsikt – og det var hyggelig bare å “tusle rundt” i skyggen av trærne. På toppen av høyden var det et slags tårn, og etter 53 trappetrinn kom vi til et utsiktspunkt – ikke veldig spektakulært, men fredelig og hyggelig.

….her er fortsatt ganske ulevelig. En stor forbedring er at vi har flyttet tilbake til soverommet vårt, og sover på gode madrasser i den vanlige sengen. Men klær og sko, smykker, bøker, toalettsaker og alt annet flyter fortsatt rundt i huset: Vi kan nemlig ikke ta i bruk de nye skapene på soverommet før elektrikeren har vært her….. 

Stuen er fortsatt forbudt område. Der er gulvet oljet for annen gang i dag. Maling av noen vinduslister gjenstår. Antakelig kan vi bære inn noen møbler på mandag – men det tar nok fortsatt etpar dager ut i neste uke før det blir “beboelig”…

Badet er fortsatt nedrevet: Rørlegger og elektriker har foretatt seg mystiske tekniske ting. Det var lenge uklart hvem som ventet på hvem….. Jeg har hatt noen skikkelige “meningsutvekslinger” med han som har ansvaret for hele prosjektet. Det holder liksom ikke å si “Jo’a, det skulle vært ferdig, men så dukka ikke nn opp og da fikk vi ikke henta xxx og så var bestillinga av yyy ikke gått inn så derfor kommer ikke det før neste uke…….”!

Men man er jo ganske maktesløs, da – når halve huset er revet ned…..

Vi er stadige optimister, og håper at i løpet av neste uke skal i hvert fall både stue og soverom være beboelig og brukelig……

I mellomtiden drar vi på weekend-cruise til Kiel. Vi orket ikke tanken på enda en helg hvor vi ikke riktig vet hvor vi skal gjøre av oss. Så vi seiler avgårde i morgen, og er tilbake mandag.  Color Line tilbyr (gratis) dansekurs, med opplæring i både vals og swing klokken tre hver dag. Jeg har bestemt at vi skal være først i køen både lørdag og søndag! Egil er litt nølende, men blir nok med. Det er treningsstudio ombord, og det skal bli godt å trene andre muskler enn dem man bruker når man lemper sekker med kugjødselkompost og torv!

Først og fremst skal det bli deilig å slippe unna kaoset her hjemme!

Jeg bruker mye tid i hagen nå – er selvfølgelig på etterskudd med alt! Men jammen er det et privilegium å kunne tilbringe dagene med å observere planter og dyr og fugler: Når jeg bare lar vær’ å være så målbevisst og fokusert på alt jeg burde gjøre, er hagearbeidet en fantastisk kilde til undring, glede og opplevelse…..

I dag så jeg to gråtrost jage en vimsete, ukonsentrert ekornunge. Den hadde antakelig kommet for nært reiret – gråtroster er veldig “proprietære”, ifølge fuglebøker. Ekornungen hoppet og sprang, over plenen og opp i busker og ned gjennom kratt og opp trestammer – og trostene fulgte på. Men da ekornungen hadde klatret opp i furua hos naboen her, mente åpenbart trostene at faren var over – de markerte teritorialgrensen ved å fly rundt  trestammen og lage et innmari bråk noen ganger , og så fløy de tilbake til reiret. Og hva gjorde ekornungen da?
 Han/hun tittet ut og opp og ned, og pilte nedover stammen og forsvant bortover plenen i retning trostereiret.

Den oppvoksende slekt

Vi er nærmeste nabo til både en barneskole og en ungdomskole. Det er egentlig ganske hyggelig. Jeg er nok blitt litt beryktet, fordi jeg griper inn når noen blir mobbet eller når oppførselen er totalt uakseptabel. Jeg kan jo ikke sitte stille å se på at en 3. klassing blir trakassert av “store” 5.-klassinger! I dag var det en gjeng fra ungdomskolen som hadde fyrverkeri – antakelig levninger fra nyttårsaften. Det smalt kraftig flere ganger – og Baltus ble helt fra seg.  Da gikk jeg ned gjennom hagen i retning skolen, iført mitt vanlige hageantrekk: Skaut, fleece-vest, snekkerbukser og cherroxer.  Og hørte en pode kauke: “Vi stikker, asså! Der kommer hu’ derre!” 

Jeg kjenner at jeg er veldig fornøyd med å være “hu derre”……

Når jeg setter meg ned etter endt økt, gjerne med en kopp te eller en øl, kan jeg lytte til fuglesang og vind – men også til skolebarn på vei til og fra fritidsaktiviteter.   Det kan ofte være interessant.  I dag noterte jeg følgende:

“Lurer på åssen det ville vært hvis jeg hadde hostet sånn at jeg hadde svelget hjernen?”

“Serriøst, asså – Kim er helt iddiot!”

“Men da, atte han derre, asså, du veit da hu blei asså, atte jeg sykla bare, jeg asså!”

“D’ær det som er mandig, da, gutta!” 
(Jeg fikk dessverre ikke tak i hva “det” er….)

Er det håp for det norske språk, tro?

Sitat: I am so sorry that we are a little bit delayed. It is because the electrician was so late in drawing the cables so it was impossible for us to finish the lister around the garderobeskap until he had done that. Tomorrow we will finish the installasjon of the skaps and the electrician will fix the contacts and the tv cable and since we have already grunnet the lister around the windows and the door it needs only one more stroke and we will do that tomorrow, so when we leave tomorrow afternoon you are able to move back in to your bedroom.

For første gang på 28 år (!) har jeg ikke stelt istand til 17.-mai!

Årsaken sees klart på dette bildet:

En fast 17.-mai tradisjon hos oss har vært å kjøpe en kasse jordbær, og spise seg sprekkmett. I de årene jeg hadde fryktelig dårlig råd begynte vi å spare til jordbærkassen i februar ved hjelp av et norgesglass som vi puttet småpenger på: Både vekslepenger, og penger vi bevisst sparte – for eksempel ved å gå til Strømmen istedenfor å ta bussen. Vi kom alltid i mål – uansett jordbærpris! Nasjonaldagen er for oss synonymt med uhemmet jordbærfråtsing!

Og middagen har alltid vært kokt laks eller ørret, nypoteter og agurksalat – og selvfølgelig is til dessert.

I mange år feiret vi 17.-mai på Skjellnes og i Lillesand sammen med pappa. Vi har fantastiske minner om å jobbe hardt tidlig om morgenen med å feste flagg og bjørkeløv på Løvebåten, og tøffe avgårde og ankomme havna i Lillesand sammen med dusinvis av andre småbåter pyntet med løv og flagg. Og om “borgertoget”, hvor Lillesands formannskapsmedlemmer gikk først med “fotside” 17.-maisløyfer, og korpsmusikken gjallet mellom trehusene og ungene var stivpyntet og storøyde og en morfarhånd var trygg å ha…… Og om lunsj på Hotell Norge, med pølser, is og Cola.  For ikke å snakke om den gangen Camilla vant den største bamsen på tivoliet på Lillesand Torg, og misunnelsen lyste ut av øynene på alle som sto rundt!

På tilbakeveien i båten sovnet ofte ungene, aldeles utmattet av inntrykk og aktiviteter. Det hendte mer enn en gang at pappa og jeg spiste ørret alene i spisestuen på Skjellnes mens ungene sov med fin-antrekket på, under dynene på Johanne-rommet.

Pappa og jeg avsluttet alltid dagen på terrassen, iført stillongser og ullgensere og tepper og pledd, under stjernhimmelen (jeg tror aldri jeg har opplevd en overskyet 17.-mai på Skjellnes) – med en drink og litt langsom filosofering. Hvor går grensen mellom nasjonal stolthet og nasjonalisme? Kan vi tenke oss en verden hvor nasjonalstaten blir relativt “uinteressant” fordi makten ligger i multi- eller overnasjonale organer?  Hvilke verdier gir vi videre til “ungene” gjennom vår måte å feire nasjonaldagen på? Jeg ser tilbake på disse samtalene med stor glede. Og takknemlighet.

I Sandnes ble det andre tradisjoner, med “fastrene” Ingeborg og Dorit som stilte opp til barnetoget og kjøpte pølser på Lura skole og var med på nasjonaldagsfeiring fra begynnelse til slutt – også det året Dorit hadde brukket lårhalsen og egentlig skulle vært helt i ro…..

Tilbake på Lørenskog ble tante Brita, Ineke og Dyveke “faste gjester”. Og pappa, i mange år. Og ungenes venner og deres foreldre – i litt skiftende grad. Vi har vært 16 til middag – og vi har vært 7.

Men i år var vi altså invitert “bort”!

En hyggelig nasjonaldag – hvor vi jammen har greid det aller viktigste: Å være sammen – og å ha tid til hverandre.

Men neste år blir det laks og agurksalat og nypoteter i Løkenåsringen!

Overskriften er et sitat! Malerne og snekkerne er polske – og kjempeflinke. Og engelsk er jo et fremmedspråk for dem også. Derfor har de åpenbart lært seg det viktigste av “fagsjargongen” på norsk – og jeg skjønner dem godt:  Jeg vet heller ikke hva “å fuge” er på engelsk. Resultatet blir veldig greit å forstå – og samtidig helt vanvittig rent språklig (eller “sproglig”, som jeg foretrekker….).

Et annet gullkorn (også direkte sitat) er: “We will need to cut the sponplater on the steps, so we can lay the laminat directly and then put the trappeneser right on”. 

Kaoset fortsetter. Ingenting er ferdig enda. Men massasjebadet på terrassen funker, så Egil og jeg tilbringer en times tid der hver kveld.  De andre alternativene er kontoret og gjestesengen.  Øyvinds rom er det eneste stedet med tv-mulighet. Gjett om poden ble sur over å få sengen sin okkupert av foreldre som bare måtte se nest siste episode av “mesternes mester”!

Men vi har hatt noen fantastiske dager i Washington!  En lang rekke lunsjer og middager med mennesker som i utgangspunktet var “business relations”, men som gjennom hyppig kontakt i flere år er blitt til gode venner. Jeg synes alltid det er fasinerende å registrere at vi har tildels totalt forskjellige verdensoppfatninger – og i tillegg kommuniserer vi veldig ulikt. Det er viktig å snakke sammen, men jammen er det viktig å være klar over at vi har helt forskjellige referanserammer!

Litt tid har Egil og jeg hatt for oss selv også: En dag dro vi ut til George Washington’s hjem Mount Vernon, hvor jeg ikke har vært før. Han (George Washington – ikke Egil) var litt av en foregangsmann innen landbruk og hagebruk, og det var kjempegøy å se hvordan han anla frukt-og grønnsakshager på en måte som må ha vært ganske “sær” på den tiden.

En annen dag kjørte vi ut til gode venner som har kjøpt seg  “hytte” i Chesapeake Bay-området: En fin tur, og gøy å se at selv super-urbane Georgetown-beboere, som knapt har visst forskjell på tuja og stemorsblomster, pluselig har stor glede av “et hus på landet” og er veldig opptatt av hvor mye gjødsel et sedertre trenger………

Om noen timer setter jeg meg på et fly til Washington DC. Det skal bli utrolig godt å slippe unna slipestøv og plankerester og malingspann og gamle glavamatter og håndverkere (!) for noen dager!  Og i Washington skal det i følge yr.no være 26 varmegrader når jeg lander i morgen – og varmen holder seg helt til søndag: Da er det spådd “bare” 18 grader…… Egil kommer opp fra Houston – og så skal vi bare nyde livet sammen med ørlite “business” og masse, masse “pleasure” helt til mandag. 

Vi skal som vanlig bo på Latham hotel i Georgetown, som er veldig hyggelig og ligger nydelig til like ved elven, med gangavstand til alt bydelen Georgetown har å by på av restauranter, shopping og kultur. Vår mest eksklusive hotell-opplevelse i Washington var da vi for flere år siden bodde på Hay-Adams Hotel, som ligger like bak Det Hvite Hus. Mottoet deres sier det meste: “Hay-Adams: Where Nothing is Overlooked but the White House”. Men jeg trives altså mye bedre i Georgetown……

I morgen kveld skal vi spise middag med gode venner – og det skal vi igrunnen fortsette med gjennom hele helgen, avbrutt av lunsjer sammen med gode venner……  Mange av dem vi kjenner sitter i sentrale politiske posisjoner, og det er alltid interessant å bli litt oppdatert på den rådende politiske stemningen.

Men jeg gleder meg også veldig til å utforske den nye fløyen på Smithsonian Museum. Den åpnet for knapt to måneder siden, og rommer en permanent utstilling som har tittelen “What does it mean to be Human?”  Harald Eia burde antakelig ta seg en tur dit…..  Nå i mai er det også en utstilling om tibetansk religiøs kunst på Smithsonian – jeg fikk litt interesse for det temaet under India-oppholdet i fjor, og gleder meg til å lære litt mer.

Egil er medlem av et fryktelig eksklusivt fordelsprogram i SAS som heter Pandeon (eller noe lignende…). For å bli medlem der må man ha vært såkalt “gullmedlem” i en hel haug med år etter hverandre – med andre ord tilbragt store deler av livet på reise (med SAS). Og når det regner på “Forretningsmannen” drypper det på “Forretningsfruen”: Pandeon-medlemskapet gjør at vi bare bruker “turistklassepoeng” for å få en businessklassebillett til meg. Så i morgen (eller rettere: senere i dag) skal jeg kose meg over Atlanteren med behagelige seter, flott service, god mat, gode viner og høy komfort! Luksus!

Jeg har gitt Øyvind nødvendige instruksjoner om plantevanning og kattemating og hundelufting, skrevet et utall gule lapper til håndverkerne, lagt fiberduk over fuchsiaene i drivhuset sånn for sikkerhets skyld, satt opp nye gule limfeller i brettet med broccoliplanter, ladet e-boken og i-poden og lakket negler.

Så da skulle vel alt være i orden……

I dag startet rivingen av badet. Det blir en omfattende operasjon: Her er mye råte og vannskader som hittil har vært skjult. Huset er bygget på en tid da man åpenbart syntes at sponplater er gode greier – også i våtrom…..

Håndverkerne er uten unntak både dyktige og hyggelige. Men mangler kanskje enkelte “antenner”? Da jeg kom hjem fra byen i dag var klosettet plassert midt på terrassen til almen beskuelse. Det står der fortsatt. Jeg har vurdert å gå ut og sette opp et skjermbrett rundt.  Er det bare meg som er prippen, tro?

I går puttet jeg Baltus, en kartong hvitvin, & noen få andre nødvendige remedier i bilen, og kjørte opp til Bitten på Hadeland. Hun bor i et gammelt hus på en gammel gård i et nydelig landskap, hvor “slekt skal følge slekters gang” er en realitet på godt og vondt. Og hvor jeg som gjest bare kan nyde de fantastiske resultatene av generasjoners tilknytning til landskapet og jorden.

Innimellom får jeg inntrykk av at alle andre har mange flere venner enn meg. Jeg hører om vinklubber og syklubber og tradisjoner for feiring av 17. mai og nyttårsaften og aktiviteter og turer som får meg til å føle meg litt udugelig: Det virker som om alle har en haug med nære, gode venner som de nærmest konstant er sammen med og deler livene sine med. Samtidig vet jeg jo at det ikke er sånn…..

Jeg synes det er rart å observere hvordan vennskap skifter karakter: Mennesker som har vært nære og fortrolige i én fase av livet forsvinner ut i periferien og blir en kombinasjon av et minne og en dårlig samvittighet. Vi har sikkert alle opplevd at nære, gode venner plutselig endrer livsstil, prioriteringer, verdier – og vi sitter tilbake som noen spørsmålstegn: Var de “sånn” hele tiden uten at vi registrerte det, eller skjedde det noe som vi ikke riktig fikk med oss?

Jeg opplever ofte å treffe mennesker som jeg skulle ønske at jeg hadde truffet tidligere. I min alder er vi blitt så talentløse: Samvær med venner må knyttes til måltider, kulturopplevelser eller reiser. Det må planlegges. For noen tiår siden hadde vi blitt bedre kjent med hverandre ved å tilbringe noen timer over en kaffekopp eller en øl midt i uken og helt uplanlagt…….

Men du verden hvilket privilegium det er å fortsatt ha noen få venner som man er helt på bølgelengde med, og hvor man egentlig ikke trenger å sette ord på “betroelsene” for å bli forstått. Noen mennesker som kjenner meg så godt at det ikke er noen vits i å late som om jeg er flinkere/mer effektiv/mer ordentlig etc. etc. enn det jeg faktisk er.

Bitten, som jeg besøkte i helgen, ble jeg kjent med i voksen alder. Vi var begge frilansjournalister og alenemødre da vi møttes på begynnelsen av 90-tallet. Og vi var begge ganske “mislykka”. Vi hadde havarerte ekteskap bak oss, en kaotisk økonomi og en like kaotisk familiesituasjon. Så har vi begge utviklet oss videre, gjort nye tabber og oppnådd nye seire. Men vi slipper å “late som” når vi er sammen: Vi vet mye om hverandres dårlige sider, svakheter og tilkortkommenhet.

Og så er vi rett og slett innmari glad i hverandre! Så enkelt!
Det er et stort privilegium å ha en venn å dra på overnattingsbesøk til!

Egil og jeg har bryllupsdag i dag – og feirer som vanlig hver for oss: Han i Houston og jeg her hjemme. Jeg hadde egentlig tenkt å åpne en champagneflaske, men kom heldigvis i tide på at alle champagneglassene våre er pakket sirlig ned i silkepapir og pappesker. Og det tar nok enda litt tid før de kan pakkes ut: